31.7.15

Inn i labyrinten, av Sigge Eklund

Sommeren 2015 har vært en særdeles laber lesetid for Ellikken. Selv om jeg proklamerte i KK (lenke) at jeg skulle klinke til og lese Gabriel Garcia Marques selvbiografi i sommer, endte jeg opp med to romaner jeg slettes ikke kommer til å huske stort av i fremtiden.

Den ene var Jojo Moyes Et helt halvt år som ikke engasjerte meg stort, men som jeg likevel ikke klarte å la være å lese ferdig. Min omtale kan leses i (dette innlegget). Den andre var en kriminalroman omtalt som både intelligent, sorgfull, uhyggelig og velkomponert. Vel. Den var ikke bedre enn at jeg brukte en måned på å tvinge meg igjennom den.



Inn i labyrinten, av Sigge Eklund
Psykologisk kriminalroman. Utgitt på norsk i 2015.

Et ektepar spiser middag ute på restaurant. Hjemme sover den vesle datteren trygt. Tror de. Når de titter innom henne for å sjekke om hun sover søtt, opplever de det utenkelige. Datteren er borte.  Sporløst forsvunnet.

Uten at dette er overraskende, har forfatteren latt seg inspirere av den velkjente forsvinningen av Madeleine McCann. Likhetene er mange og åpenbare, også når vi leser om moren som under et TV-intervju hvor hun henvender seg direkte til kidnapperen, og beskyldes for å være iskald og kalkulerende. Omverdenen er brennsikre på at foreldrene holder noe skjult. Bokblogger Rita peker på flere likheter i (sin omtale).

Inn i labyrinten fortelles gjennom fire personer. Jentas foreldre samt et par med mer eller mindre tette bånd til familien. Som sedvanlig flettes historier og relasjoner inn i hverandre jo lenger ut i boken man kommer. En pikant forelskelse eller to i det skjulte tilfører krydder i det hele, selv om i alle fall den ene virker temmelig unødvendig og irriterende det meste av romanen. De mange erotiske avsnittene fremstår derimot som dørgende kjedelige og kun et forsøk på å tilføre historien noe ekstra.

Bokbloggeren Tine roser romanen for lite blod og gørr i (sinomtale), noe som bekreftes. Denne kriminalromanen bygger derimot på psykologiske finesser, dog med vekslende hell. Best er forfatteren i sin beskrivelser av et nokså uinteressert forhold til sitt eneste barn. Både mor og far er karrièrebevisste, og ser helst at datteren holder seg opptatt med sitt og for seg selv. Bokens første kapittel overøser oss med morens depresjon og sorg over sin datter, men jo lenger ut i boken man kommer, jo mindre sorg og kjærlighet opplever vi. Til slutt blir hun nærmest bare et navn. Et begrep.

Jeg er usikker på om dette er genialt av ham, at han understreker datterens forsvinnende lille rolle i sin familie, eller om det er slett arbeide. 

Dessverre maktet jeg aldri å lete frem noe engasjement. Faktisk var jeg for uengasjert til å få med meg det åpenbare, forklaringen. Avsløringen. Mon tro om forfatteren hadde vært for opptatt av å flette sammen alle trådene, til å gi menneskene kjøtt på beina? Det lille ekstra som gjør at leseren lever seg inn i historien?

Kanskje svaret aldri ble gitt. Akkurat som vi fremdeles venter på svaret på hva som egentlig ble Madeleines skjebne. Jeg kjenner at akkurat i Magdas tilfelle får det bare være. Boken er lukket, gitt bort, og forsøkes glemt så snart jeg er ferdig med disse ord.




Kilde: Leseeksemplar

Andre bloggere: Som nevnt, (Tine) og (Rita)



3 kommentarer:

Tine sa...

Skjønner at dette ikke var en innertier for deg. Boken befinner seg vel strengt tatt langt fra den type litteratur du pleier å lese. Setter stor pris på å få være en ørliten karakter i omtalen din, sånt er morsomt :)

Kleppanrova,- Ingun Kleppan sa...

Hyggelig at du er tilbake i bloggverden, og at det er bøker som ikke faller i smak og som vi leser bare fordi vi må liksom, for å være oppdatert. Ja, jeg var akkurat innom en slik kje bok!
Ha en strålende helg!

Ina sa...

Kjedelig å lese bøker som ikke fenger. Vet hvor trått det kan være og jeg er en av dem som aldri avbryter en bok:)