10.6.15

Kjappe spørsmål i bloggedvalen

Jeg er usedvanlig lite flittig for tiden, både på lese- og skrivefronten. Det vil si, jeg skriver mye, tro du meg, men dette resulterer i skammelig få blogginnlegg. Derfor er det veldig ok å få utfordringer fra andre. Takk til Ina fra ibokhylla.blogspot.com for følgende spørsmål å bryne seg på:


...-*'*-..._...-*'*-..._...-*'*-... _...-*'*-..._...-*'*-..._...-*'*-..._...-*'*-... _...-*'*-...


Var det noen som inspirerte deg til å lese eller kom den interessen av seg selv?

I oppveksten var jeg skikkelig Bestefarsjente. Vi hang stadig sammen, og noe av det fineste vi gjorde var å dra på biblioteket sammen. Den bittelille bygdefilialen lå rett nedenfor gården deres, og her lånte jeg mine første Tassen-, Lindgren- og Vestly-bøker. Etter noen år ble det nedlagt, og vi måtte ut på biltur for å gjøre våre ærender. Bestefar stod fordypet i voksenavdelingen, mens jeg saumfarte alle kassene og hyllene med barnebøker.

Han hadde alltid en bok ved divanen i stua, og også min bestemor var - og fremdeles er - glad i å lese. Bokhyllene deres var preget av mange spennende bøker, og alle var tydelig lest i. Min leseglede kan jeg takke mine besteforeldre for. 

Hadde du lesetime på skolen hvor dere lånte en bok på biblioteket eller hadde med en hjemmefra som dere leste i? Skulle du ønske det var mer av det da du gikk på skolen?

Jeg husker ikke lesetimer, men jeg husker fremdeles, den dag i dag, hvordan biblioteket på barne- og ungdomsskolen så ut. Jeg kan med letthet, 20-30 år etter, sette opp imaginære hyller og plassere mine tidligere favoritter på de ulike stedene. Akkurat DER stod Inferno i hvitt av Alistair MacLean, for eksempel. Ja, også husker jeg den tiden da jeg og mine venninner leste Sagaen om Isfolket med store øyne og innestengte fnis. De mest utbroderende avsnittene ble sendt rundt i timene, med pocketbøkene diskret under naturfagsbok.

Det store problemet var det manglende utvalget. Snart hadde man vokst fra de fleste bøker, og de siste årene på ungdomsskolen var man mer enn klar og belest til å velge voksen skjønnlitteratur. Den samme frustrasjonen ser jeg igjen i sønnen min når han selv har lånt bøker på skolens bibliotek. Desto viktigere å ta med ungene på biblioteket eller fore barnerommets hyller med gode, passe krevende bøker som kan inspirere til mer.

Er det noen karakterer i bøker du forholder deg til/forbinder deg med og hvem?

De som har fulgt meg en stund blir neppe overrasket når jeg med entusiasme og glede svarer Marikken på dette spørsmålet. Jeg lengtet etter en kjole lik hennes, savnet en lillesøster å putte erter i nesa på, og jeg hoppet ned fra garasjetaket med paraply. Jeg leste bøkene om henne til filler og jeg var verdens lykkeligste når Marikken-filmene var klare for visning i samfunnshuset.

Da sønnen min var liten besøkte vi Astrid Lindgrens verden i Vimmerby, og jeg var konstant rørt. Særlig da vi tok turen innom Junibakken. Jeg ble skikkelig grepet av stundens (for meg) alvor, og jeg syns fortsatt synd i den lille skuespillerinnen som denne dagen spilte min store heltinne. Jeg tror hun føler blikkene mine på seg enda. 

Har bøker alltid vært en del av livet ditt eller kom det senere inn i bildet?

Jeg har alltid vært glad i å lese, men interessen har alltid gått i bølger. Etter flere års studier med litterærrelevante fag, brukte jeg mange år på å opparbeide meg leseglede igjen. Jeg rørte ikke en eneste bok på lang tid.

Hvis du skulle overtale en person som ikke liker bøker til å lese noe, hvordan hadde du løst det?

Jeg ville definitivt begynt i det små, valgt antall sider og tematikk, språk og aktualitet med omhu. 

En murstein på mange hundre sider kan gjøre selv den mest lesevante matt og vanskelig. Det er vel så givende å lese kortere bøker. Komprimerer man en handling til et par hundre sider, kanskje mindre, eliminerer man bort alt daukjøttet. - Man blir også automatisk mer vennligstilt til korte bøker, eller noveller for den saks skyld. Uansett om man liker den eller ei vil man ikke føle at man har kastet bort verdifull tid. 

Og tenk på hva personen interesserer seg for, og dens forutsetninger for å kunne ta innover seg en boks stemning. Du ber ikke en person som ikke leser annet enn overskriftene i nettavisa om å lese Kafkas Prosessen bare fordi du selv, den ultimate lesehest, elsker den. 

Dersom boken er filmatisert, ville det vært en fin belønning å se den sammen etter endt lesing. Sammenlignet bok og film, men også sammenlignet og diskutert underveis i lesingen. Dann en liten lesesirkel, om dere så bare består av to medlemmer!

Hva ser du etter når du leter etter en ny bok å lese i?

Det må være noe mer enn bare ord. Forfatteren må ha en agenda med sine skriverier. Jeg vil helst lære noe, enten det er rent faglig eller på det mer emosjonelle, empatiske plan.

...-*'*-..._...-*'*-..._...-*'*-... _...-*'*-..._...-*'*-..._...-*'*-..._...-*'*-... _...-*'*-...



Jeg droppet enkelte spørsmål og vegrer meg for å stille nye. Klikk deg heller inn til Inas side og sjekk andres besvarelser!

2.6.15

Lest og ulest i 2015: Mai måned

Ho-hoooooi! Det er juni måned allerede, og jeg har begått en personlig kardinalsynd ved å ikke skrive månedsrapport. Tingen er, det er virkelig ikke stort å melde. Virkelig, virkelig ikke.

Jeg har lest lite.

LITE.

Attpåtil har jeg skrevet om bare to av disse. Ikkje bra. Derimot har jeg vært veldig fornøyd med bøkene. - Ja, alle utenom en. Stort mer er ikke å skrive. Tiden løper aldeles fra meg.

Lest i mai måned:


Ord på S, 
av Guro Hoftun Gjestad

Norsk, flunkende ny ungdomsroman. Min omtale kan leses (i dette blogginnlegget), men jeg gremmes over fullstendig mangel på alt av kritisk analysering. Tingen er, boken er knakende god. 
Ord på S er en av de fineste ungdomsromanene jeg har lest i den nyere tid. Guro Hoftun Gjestad skriver treffende og virkningsfullt om følelsekaos og tomrom. Om sjokk, savn og sorg. Om behovet for å være noen nær, og samtidig behovet for å være alene. Om dårlig samvittighet, redsel og angst. Og om en forelskelse som får tiden til å stå stille. En forelskelse som lar Sun bare være kropp, lyster og glede.

Brevene dine legger jeg under madrassen, 
av Astrid Lindgren og Sara Schwardt

De fleste i bokblogglandia har vel fått med seg denne boken. En ren gjengivelse av en helt spesiell brevveksling mellom en 12 år gammel jente og en godt voksen, kjent forfatter. Det unike vennskapet varte over mange år, og vi blir gjennom brevene kjent med den personlige Astrid, samtidig som vi også blir kjent med en svært sårbar, ung jente som famler seg frem mot voksenlivet. Omtale kommer.

Bøen, 
av Joakim Hunnes

Like norsk og funklende ny som Ord på S, bare i form av novellesamling. Les gjerne (min omtale).
Alle fortellerne bor i samme bygd og samtlige opplever livet som problemfylt. Det være seg rus og kriminalitet, ensomhet og kjedsomhet. Kanskje aller mest det siste. Det er lite som skjer i bygda, og hendelsene må i første rekke skje gjennom møter mellom mennesker og deres relasjoner. Det er få innbyggere på den lille plassen og alle kjenner alle. I det minste vet alle hvem de andre er. Slik flettes også historiene inn i hverandre.
Kort oppsummert: En novellesamling jeg virkelig hadde sansen for, og som jeg håper vil få oppmerksomheten den fortjener. 

Snø fra Brasil, 
av Adriana Lisboa

Kanskje har jeg lest for mye av Gabriel Garcia Marquez til å yte denne romanen rettferdighet, men brazilianske Lisboa hadde jeg liten sans for. Det som andre omtaler som fargerikt språk oppfattet jeg som barnlig og uengasjerende. Jeg fullførte romanen på ren trass, håpet om at boken skulle ta seg opp brast ikke før jeg leste siste side. Fint omslag, da. For all del. Omtale kommer definitivt ikke. - Jeg har brukt for mye tid på den allerede. Les heller begeistrede innlegg av mine medbloggere.






- Jeg kommer sterkere tilbake.