24.3.15

Fugletribunalet | Det Norske Teatret

Vinneren av fjorårets Bokbloggerpris, Fugletribunalet av Agnes Ravatn, er nå dramatisert. Jeg var så heldig å få være tilstede på urpremieren ved Det Norske Teatret lørdag 21. mars.



Fugletribunalet | Det Norske Teatret

Regi: Marit Moum Aune | Scenografi: Milja Salovaara | Hovedroller: Marie Blokhus og Niklas Gundersen | Øvrige roller: Marianne Krogh, Ingrid Jørgensen Dragland og Frode Winther | Les mer: Det Norske Teatret.

Jeg er ingen hyppig gjest ved teatrene. Jeg har ingen inngående kjennskap til dramaturgi. Mitt ordforråd er begrenset. Jeg har ikke en gang lest boken slik at jeg kan sammenligne de; sette bok og teaterstykke opp mot hverandre.

Jeg var simpelthen kun tilskuer på et teaterstykke. Et teaterstykke jeg ikke hadde store forventninger til, men som gjorde såpass sterkt inntrykk at jeg må bruke tid på å fordøye det. Skrive om det. Formidle min opplevelse av det.

TV-personligheten Allis Hagtorn er 33 år, gift og skandalisert. Etter avsløringen av hennes høyst upassende forhold til selveste kringkastingssjefen, rømmer hun fra mann, jobb og by. Bort, vekk, langt unna. Helt til den innerste, gjemte vestlandsfjord, hvor hun tar seg hyre som hushjelp og hagearbeider hos einstøingen Sigurd Bagge. Det viser seg raskt at også han har sine utfordringer.

Allis Hagtorn spilles av Marie Blokhus som virkelig imponerte meg. Hennes fremtoning og vide følelsesregister spenner helt fra det sterke, selvsikre, dypt ironiske, til det mørkeste, svakeste, nakne. Allis er full av angst og paranoia. Motstykket, Sigurd Bagge, spilles av Niklas Gundersen. En helt annerledes rolle, men likefullt imponerende sterkt tolket. Han glir inn i dysterheten, raseriet og villskapen. Han er mørket. Sinnet. Sammen utfyller de hverandres destruktivitet.

Frode Winther spiller hans skygge, hans bedre jeg. Stadig sammenlignet med mannen og elskeren, men samtidig også den opphøyde versjon av Bagge selv. For Allis vil gjerne komme inn under huden på. Hun trenger ham og hun vil ha ham. Ved å få ham kan hun slette bildet av seg selv som det skandaliserte. Bagge kan gi henne trygghet og noe fast i livet. Han er attraktiv og uimotståelig, tross alt det dystre rundt ham. Eller kanskje nettopp derfor.

Akkurat som om Allis ikke har nok med seg selv.

Fuglene kretser rundt henne. Flakser, snakker, angriper. Personifisert med troverdige kostymer i form av hoder og en vinge hver, fremstår de tre øvrige skuespillerne som selve inkarnasjonen av angsten, folkesnakket og ødelagt selvbilde.  Der hvor romanen etter sigende er den reneste monolog, snakker Allis i teateroppsetningen med seg selv gjennom disse fuglene. Det er vill angst, klaustrofobi på den lokale matbutikken, utmattelse og en stadig kamp med seg selv om å gå … eller bli værende.

Og høyt oppe på scenen, i ensom majestet, en fugl. Lysende som en sol, eller måne, festet som på et krusifiks. Nærmest som en gud. En dommer som skiller det gode fra det onde, det riktige fra det gale.

Scenografien er i det hele tatt svært enkel, men desto mer virkningsfull. Noen tømmerstokker symboliserer skogen og alle hindringene i forholdet. I livet om du heller vil. En opphevet platting som et bilde på hus og land. Når forestillingen kulminerer mot slutten kommer føres også den mest markante kulissen inn. En båt full av vann, frem til da skjult bak en dør Bagge ikke slipper Allis inn gjennom. Det kunne vært en fallgruve, men det fungerer. Og det fungerer attpåtil oppsiktsvekkende godt.

Disse få kulissene gjør personene, følelsene og stemningen uhyre sterke i all deres nakenhet. Og nakne er de. I all særdeleshet Allis Hagtorn. Avkledd moralsk og her også visuelt. Det gjør fysisk vondt når Allis blir fornedret på det groveste. Noe fint blir brått til noe veldig vondt og skittent. Det slår deg som en knyttneve i magen.

Så stilnet også den spredte latter blant publikum. Disse som lo av all den tilsynelatende selvsikre, stolte, famlende ironien underveis. Humring og latter som raskt ble byttet ut med en hånd foran munnen, klump i halsen og gåsehud.

Vis meg den person som går ut av teatersalen upåvirket. Du finner ikke meg blant disse. Den intime og intense følelsen har enda ikke sluppet taket i meg.




Kilde: Slettes ikke sponset, men invitert med av bokbloggerkollega, den eminente Bokelskerinnen. Er vi heldige vanker det kanskje et innlegg om teaterforestillingen fra henne, eller de andre bokbloggerne som var til stede. Oppfordring er herved gitt!

Les også: Fugletribunalet av Agnes Ravatn vant som nevnt Bokbloggerprisen 2013. Bokbloggernes begrunnelser kan leses på (denne siden). Romanen vant dessuten P2-lytternes pris, samt Ungdommens Kritikerpris.

Bonus: Kjenner du til bakgrunnen for Det Norske Teatret? Les om Askerkretsen med Hulda Garborg i spissen i (dette innlegget) og (dette innlegget).

7 kommentarer:

Kleppanrova.com sa...

Å, den hadde jeg lyst til å se også, men det ble en annen forestilling rett over påske i stede!

astridterese sa...

Det hørtes veldig fint ut å se Fugletribunalet på teateret. Jeg skulle ønske jeg bodde nærmere byen :-)

Marianne sa...

Ingen inngående kjennskap til dramaturgi og begrenset ordforråd? Den får du dra lenger inn i en vestlandsfjord med! Mesterlig beskrevet! Skulle ønske jeg kunne sett den. Jeg har lest boka, men tror jeg hadde likt teaterstykket enda bedre. Takk!

Tine sa...

Er det der Frode Winther er? Oh, my... jeg er glad jeg har latt meg rive med og skal tilbringe en av de første maidagene i Oslo. Veldig gøy å lese om din teateropplevelse. Som du vet er jeg som gammelt tapet på det bergenske teater, og har sett mye bra. Gleder meg vanvittig til å se denne oppføringen!!! :) :) :)

Ellikken sa...

Ingun: Tenkte på deg i går kveld da vi kjørte forbi kulturhuset! Du verden så mye nytt det er i byen for hver gang vi er innom. Kjøpesenter og lekepark og stortorvet og whatnot...!

AstridTerese: Skjønner følelsen, men jammen meg er det vanskelig å komme seg over dørstokken selv om man bor nærme også :)

Marianne: Aj, takk og takk :D Faktisk tror jeg at jeg ville likt boken litt mindre enn teaterstykket selv. Men jeg skal gjøre et forsøk, altså. Sånn at jeg kan uttale meg om noe jeg vet.

Tine: Du er så bra, og teaterinteressen din er en av dine glitrende egenskaper om man kan kalle det det i den sammenheng! Jeg er stadig misunnelig på din tilgang til Hellemyrsfolket, men jeg burde jo bare gjort som deg: Booket fly og hotell og dratt og sett det man faktisk vil!

Karoline sa...

Så fint skrevet om en teateropplevelse som åpenbart var svært givende, som en person som drar på teater forholdsvis ofte så merket jeg ikke noe til begrenset ordforråd eller lite kjennskap til dramaturgi her, jeg syns dette var virkelig flott formidlet.
Har selv hverken lest boka eller sett stykket, men har lyst til å gjøre noe med det etter hvert for det høres absolutt interessant ut :)

fivrelden sa...

Interessant omtale. Jeg likte boka, selv om jeg ikke synes den var like fabelaktig hele veien, som mange synes å mene. Den hadde interessant handling og endel gode partier, men det er nok til at jeg ønsker å se hvordan den bærer overgangen til teateret. Nå hører det med at jeg elsker teater da :)