17.3.15

Din, alltid, av Gøhril Gabrielsen

Av og til blir jeg helt tom etter å ha lest en roman. Jeg vet ikke hva jeg skal mene. Hodet mitt er fullt av ord jeg ikke klarer å uttrykke. Akkurat som jeg ikke finner ord til noen innledning. I stedet for bobler jeg over av følelser.

Din, alltid, av Gøhril Gabrielsen
Utgitt i 2015. Norsk.

Hun er et ensomt barn. Hun vokser opp alene med to foreldre som sirkler rundt hverandre. Hun suger til seg flyktige øyeblikk av oppmerksomhet og ømhet. Helst vil de at hun skal legge seg tidlig, slik at de kan nyte kvelden og hverandre i tosomhet. Like etter bryter de ut i høylytt og aggressiv krangel. Hat og kjærlighet, det er så mye, så intenst, men hun får bare det som er i mellom.
Stillheten når jeg lener meg mot de for å si god natt, nølingen når jeg strekker meg etter en klem.
12 år gammel blir hun endelig storesøster. Endelig kan hun få utløp for noe av sitt lager av ømhet og kjærlighet, men alt han gjør er å gråte. Skriker uavbrutt og blir et monster av grimaser. «Pass han du!» sier moren og låser seg inn på soverommet. Ungen roer seg i hennes armer. Et øyeblikk av godhet og tilfredshet, før han igjen begynner å gråte. Han er en byrde både i vekt og ansvar, men moren har stengt seg inne og faren er borte.
Far forteller meg om prinsipper om frastøting og tiltrekning, og slik tenker jeg snart at alt i tilværelsen henger sammen. Det veksler mellom nærhet og distanse, men også varme og kulde, mørke og lys.
Om sommeren reiser de til hytta. Ting begynner å roe seg. Det er mer glede og ro. Helt il et ungt par flytter inn i nabohytta. Faren får flakkende blikk og moren blir stadig mer selvsentrisk og ulevelig. Det er kommet inntrengere i deres skrøpelige familielykke. Så går alt enda verre.

Flere liv går tapt.

Det er en vond start. Du leser romanen med tungt hjerte. Du aner tragedien allerede fra begynnelsen, men du er likevel ikke forberedt når det skjer. Ulykken. Fordi det er en ulykke som er så gjennomgripende og uopprettelig at du veksler mellom å legge fra deg boken og ikke klare å vente med å lese resten.

Så kan man diskutere om det er tematikken i seg selv som utgjør bokens lesverdighet, eller om forfatterens evne til å uttrykke stillferdig emosjonell dramatikk er litt utenom det vanlige.

Forfatteren synliggjør virkningen av en kjærlighetsløs barndom og dens ytre tragedie effektivt med å dele romanen inn i tre deler. Den første delen, hennes liv som tolvåring, er allerede beskrevet. I del to møter vi henne som ung kvinne, over en tiårsperiode. Alt strippet ned til hennes forhold til sin kjæreste som senere blir mangeårig samboer. I tredje og siste del er hun passert førti år, enslig og fullstendig dedikert til sin omsorgsrolle overfor sin egen mor.
Jeg ser det som min oppgave etter skoletid, å holde dronningen i min lille maurtue i live gjennom vinteren.
I begynnelsen er det bare kropp. Litt etter litt slipper hun ham inn i sitt liv. Hun åpner seg, gir seg selv hen. Men den evige trussel finnes inne i henne. Han må ikke få vite.  Ettersom årene går, vekkes stadig et ønske og en forventning om barn. Hun reagerer med angst og kvaler. Vil hun kunne takle ansvaret? Hva om han får vite om hennes lillebror? Hva om tilliten hans blir brutt, og at han vil se på henne med nye øyne. Mistroiske, kalde øyne.
Hvor vil jeg, hva vil jeg si? Ikke annet enn at jeg, fra vårt første møte, har vekket en mistenksomhet i ham. Og at det jeg holder skjult, skal vi heretter kretse om, fra hver vår vinkel.
Det er ikke til å leve med. Angsten hennes blir for stor til å kunne takle den ytre trusselen i tillegg. Moren gir henne ikke fred. Krever alt av henne, nekter å gi slipp, datteren har ikke gjort opp regnskapet. Hun bryter forholdet og ofrer seg. Straffer seg. Det er tross alt bedre å stelle for sin døende mor enn å få et barn. Tenk bare sorgen over å overleve sitt eget barn (…). Men moren dør ikke. Etter ti år er hun stadig i live. Stadig like avhengig av sin datter som en dag våkner opp og innser at hun aldri har fått levd sitt eget liv.

Det er ingen stor bok i antall sider eller ord. Likevel er det vanskelig å beskrive romanen uten et avslørende handlingsforløp. Enda vanskeligere er det å unngå å fortelle om alle mekanismene som gjør at du ønsker å forsvinne inn i romanskikkelsens verden. Det er ikke noe godt sted å være. Langt derifra.

Du vet det er fordømt fra starten av. Du vet det ikke ender godt, at det knapt nok har noen ende. Men likevel er det noe medrivende over det hele.  Du får lyst til å tulle deg inn i et teppe. Legge deg i fosterstilling og lese videre. Leve videre. Endre på det som ikke lar seg ende.

Likevel er det ikke helt problemfritt.

Forfatteren senker seg ned til et barnlig, nærmest naivistisk nivå i første del og fortsetter tilnærmet likt i del to, dog med påkrevd livserfaring og evne til refleksjon. Personlig har jeg for lest for mye lignende de siste årene, jeg opplever en metthetsfølelse, og likheten til de sedvanlige nyere norske romaner er påfallende. Når det er sagt er romanen like fullt gjennomført godt litterært.

Et uopprettelig øyeblikk for meg skjer i nettopp denne midtre delen, da forfatteren velger å henvende seg nærmest direkte til leseren. Hun lar kvinnen gi eksempler, skriftlige, fysiske eksempler. Flyten brytes like plutselig som den forsøksvis gjenoppstår. Likevel plager det meg.

I siste del poengteres kvinnens ensomhet med å uttrykke hennes svært innadvendte tankegang. Disse tenkte tankene er befriende uvanlig, men på et tidspunkt oppfattet jeg det hele som en samling unødvendigheter. Fyllmasse. Ren og skjær babling kamuflert med forkledde klisjeer og filosofiske betraktninger i et følelsesløst kaos. Akkurat som setningen jeg nettopp serverte dere på sølvfat. Jeg kjente på en, muligens høyst subjektiv, irritasjon. Jeg hadde ønsket meg en strengere redigering. Gjort den siste delen mindre introvert. Ikke mye, men litt. Det ble så mange ord at jeg sluttet å tro på henne. Forfatteren ble brått mer markant enn romanskikkelsen.

- Men temaet i seg selv, dere…! Følelsene! Ensomheten!

Dette livet som aldri er blitt levd. Hun holder alt på avstand. Involverer seg ikke. Kjenner ikke etter. Tar ikke inn over seg. Krever ingenting. Hvorfor skulle hun vel det?

Hun kjenner ingen sorg over broren. Ingen sorg over faren. Ingen sorg over kjæresten. Hun kjenner på et savn, men mest av alt over et liv som aldri er blitt levd. Ikke en gang sinne over moren klarer hun å mobilisere frem. Kun en stille og tålmodig bitterhet. Et savn, en uro, en utilfredshet over alt som er blitt satt på vent og utsatt.
Jeg; et telefonnummer uten en adresse, en adresse, uten et navn, et navn uten en person, en person uten et liv; det vil aldri være noen hjemme, ingen som åpner døra hvis han ringer på. En bevegelse bak gardinen, en glidende skygge, ja, men ingen manifestasjon av et eget liv.
Livet venter. Livet er stoppet. Midlertidig, i påvente. Alt kan forsvinne så plutselig. Akkurat som ungen. Akkurat som faren. Plutselig, en natt, kan alt være over. Så hvorfor leve annet enn å overleve?

Og sterkest av alt er hennes erkjennelse når hun velger å ikke få barn. Hun gjør det av kjærlighet. Ved å velge å ikke sette et barn til verden lar hun ham slippe skuffelser, svik og problemer helt opp til voksen alder. Angst, psykoser, depresjoner. Det er bedre å la en unge slippe. Av kjærlighet. – Så er hun kanskje ikke så kald som hun hele tiden har trodd.

Det er ektefølt erkjennelse i all dens smerte.




Kilde: Leseeksemplar

Andre bloggere: (Solgunn) og (Stine). Denne romanen kan absolutt være en kandidat til neste års Bokbloggerpris. For meg ble det ikke full pott, innvendingene veier litt for mye, men romanen rommer mer enn nok av kvaliteter jeg verdsetter. Den er rett og slett, med forbehold, veldig, veldig god. Jeg venter spent på flere bokblogganmeldelser!

7 kommentarer:

astridterese sa...

Det var en sterk omtale! Jeg har ikke lest boken men skimter nok følelser og smerte til at jeg vil holde meg på avstand og ikke bli påvirket av det. Så da blir det leser man og åpner opp eller leser man ikke og stenger ute. Et vanskelig valg!

Marianne sa...

Det var kraftig kost etter nettopp å ha lest Unnskyld av Høyer og brukt halve følelsesspekteret mitt på høyt lydvolum. Dette er ei bok jeg definitivt kunne tenke meg å lese - eller kanskje bare nyte omtalen av? Som Astrid Terese sa, en sterk omtale. Den trenger jeg å forberede meg til. Din, alltid altså. En tittel som forøvrig kunne passet like godt på Unnskyld boka.
Jeg forstår faktisk valget om ikke å sette barn til verden. Jeg forstår tankesettet hennes. Jeg ville imidlertid ikke byttet bort ungene mine for alt i verden, uansett. Gøhril Gabrielsen er behørig notert på papir - ikke bak øret. Takk for nok en velformulert og fantastisk grundig omtale!

Tine sa...

Det er så nydelig og hjerteskjærende å lese omtalen din at jeg må stoppe og trekke pusten før jeg bestiller den. Gleder meg til å lese, takk for supert tips!

Ingun Kleppan sa...

Denne må jeg nok bestille.

Berit sa...

Etter å ha lest denne grundige omtalen, skjønner jeg at du tipser om den i forbindelse med "Et sted skinner det". Jeg får likevel si som Marianne: Jeg må nok få litt tid på meg før jeg leser enda ei bok om alt dette vonde.

Anne Jenner sa...

Bra beskrivelse og omtale av denne lille men så omfattende boken. Jeg sitter igjen med et ekkelt sug i magen. En bok til ettertanke. Anbefaler den på det varmeste.

Lena sa...

Jeg leste ikke hele anmeldelsen din før nå, skummet bare gjennom og fikk med meg at den kanskje var verdig en nominasjon til neste pr (og derav fikk jeg det for meg at du lovpriste den, jf kommentaren min tildligere). Fy søren som du setter ord på det i første halvdel av omtalen din. Jeg får frysninger! Jeg likte den nok bedre enn deg (jf siste halvdel av omtalen din), og må medgi at for meg er dette årets sterkeste opplevelse. Jeg har ikke blitt satt ut på denne måten siden "Unnskyld". En nydelig, nydelig omtale. Jeg forstår ikke hvordan du får det til.