11.2.15

Verdens mest pysete bokblogger forsøker å være kulturell

Mandag 9. februar trosset jeg min selverklærte sosialangst og marsjerte inn på biblioteket hvor forfatteren av en av mine fjorårsfavoritter, sakprosaboken ogkollektivbiografien Frå Asker til Eden, Alfred Fidjestøl skulle snakke om Askerkretsen. Det første jeg ser er forfatteren selv, så jeg marsjerer videre i ren forfjamselse. Jeg tusler deretter forsiktig tilbake, finner meg en stol og forbanner alle som ikke ville være med meg til dette foredraget. Skjønt, jeg spurte bare en. En jeg uansett ikke hadde noe håp om å ville være med. Du vet, være med på noe sånt.

Heldigvis var det ikke bare jeg som ville på foredraget. Jeg kjente riktignok ikke en sjel, men så pleier jeg heller ikke å henge så mye med kommunens pensjonister. Det er ikke noe som å sitte der som 36-åring og føle seg både purung, vital og sprek.

Jeg følte meg ikke like purung, vital og sprek da en eldre kvinne snudde seg mot meg og lurte på om jeg kunne hjelpe henne å sette telefonen hennes på lydløs. Jeg skjønte ikke bæret.

Alle de som ikke dro dit, derimot, kan angre bittert. Forfatteren var faktisk like fornøyelig å lytte til som det var å lese boken.



Frå Asker til Eden, av Alfred Fidjestøl
Sakprosa. Biografi. Utgitt i 2014.

Min (BOKOMTALE) kan leses ved å klikke på nevnte lenke. Her kommer tanker både fra boken og gjenoppfriskede detaljer fra presentasjonen:

Og tema er superspennende! Kjempegøy! Ikke bare fordi Arne og Hulda Garborg og alle deres landsmålsforkjempere bodde mindre enn et steinkast unna der jeg bor, men fordi de var så spennende mennesker! Også denne selvmotsigelsen, som forfatteren selv ynder å nevne: De fikk utrettet uendelig mye i målsaken, men selv var de både sykelige og psykelige.

En stor del av foredraget omhandlet starten på Det norske teater. Askerkretsen hadde en ide om å sammen skape det første teater utelukkende med stykker skrevet på, og oppført på, landsmål. Inntekter ble skaffet, ikke minst gjennom det norske marked i tilknytning til hovedstadens tivoli. Særlig Hulda Garborg var med sin dans sterkt delaktig i dette arbeidet. Hele riksmålsbevegelsen engasjerte seg der de kunne, og stod samlet i en solid dugnad. De bidro med kunstverk, dans, tekster… og skrev flammende anmeldelser i rosende ordelag. Inhabilitet var ikke noe de tok så tungt.

Som en test på om et landsmålsteater ville være liv laga, ble Det norske spellaget dannet. Primus motor: Hulda Garborg. Deltakere ble hentet inn, helst fra egne kretser. Lønn kunne ikke utloves, ei heller særlig mat, det måtte bli sånn. Inntektene måtte sikres. Men folk stilte likevel opp. Sågar ikke ukjente Oscar Bråten troppet opp til audition. Det var i alle fall hans intensjon, hadde det ikke vært for at han feiget ut så snart han var ankommet Hvalstad togstasjon. I stedet for kastet Hulda og Arne Garborgs sønn, Tuften, seg med.

Tuften, sønnen Arne Garborg hardt og brutalt hadde fraskrevet seg bare kort tid tidligere. Han kunne ikke være i samme hus som en riksmålstalende gutt, skrev han i et brev til sin hustru. Hulda reagerte på eneste fornuftige måte, men ble overtalt av kretsen til å tilgi ham.

Tilgi ham, han vet ikke hva han sier.

Så var kanskje heller ikke Arne Garborg helt stabil i sitt sinn. Hulda tilga, og Tuften forsøkte å tekke sin far ved å delta i turneen for å fremme landsmålets sak.

Det ble en suksess. Det norske spellaget turnerte land og strand rundt til fulle forsamlingssaler og strålende applaus. Det amatørmessige til tross. Raskt ble det besluttet at grunnlaget var til stede, mer erfaring og talent ble hentet inn, mens Tuften ble tvunget til å takke for laget. I 1930 flyttet Spellaget inn i lokalene til bygdeungdomslaget og Det norske teater var et faktum. Første forestilling ble Jeppe på Bjerget, på landsmål sjølvsagt. Publikum strømmet på samtidig som riksmålfolket mobiliserte med pipekonserter og massedemonstrasjoner. Det eskalerte til regelrette slåsskamper, men så fikk i det minste teateret høyst velkommen PR…!

Det hele begynte som et forsøk på Arne Garborg-omsorg. Forfatteren hadde for lengst giftet seg og fått barn, men var stadig like rotløs. Gode venner kjøpte det lille bruket Labråten i Asker, i håp om at også Garborg-familien med tid og stunder ønsket å slå seg ned. Hulda og sønnen Tuften flyttet inn, men Arne selv tilbrakte tiden i skrivestua si, på betryggende avstand til det hele. Men han kom da omsider, han også, selv om tanken på at hans eneste sønn skulle vokse opp i riksmålland var avskyelig.

Snart kom også flere i omgangskretsen flyttende til Hvalstad. Kunstneren Otto og Tilla Valstad ble naboer til Labråten, og kom til å bety mye for den lille kretsen av landsmålsforkjempere, bare noen få mil fra det dansknorske sentrum. Her var malere og forfattere, avisredaktører, oversettere og entusiaster for urnorsk tradisjon. Arne Garborg selv satt og skrev, isolert fra det meste, mens Hulda Garborg ga ut kokebøker, instruerte i folkedans, tørket støv av gamle bunadstradisjoner og snakket der mannen tiet.

Ute på landet, altså, bare noen togstasjoner unna hovedstaden, og enda kortere unna Lysaker, hvor en annen krets befant seg. Fridtjof Nansen og hans krets var Askerkretsens rake motsetninger. Der menneskene på Labråten jobbet politisk i det stille, krevde Lysakerkretsen respekt gjennom muskler og store ord.

Ellers som Arne Garborg selv uttalte om Bjørnstjerne Bjørnson: 
«Han brisker seg med sin oksehelse».
Det norske teater står fremdeles den dag i dag, og er det aller synligste beviset på Askerkretsens gjennomslagskraft. Bunader er for lengst et stasplagg, man danser stadig folkedans og koker mat på gammeldags vis. – Vi liker å holde på våre tradisjoner, selv i et for lengst globalisert samfunn. Selv om Den 17. mai, tidsskriftet som først brakte Labråten-menneskene sammen, ikke levde evig, nådde den skyhøye abonnementstall i sin samtid. I dag har vi ingen riksdekkende aviser på nynorsk, men et av Norges største forlag gir ut bøker kun på nynorsk. Oversettelsen av sentrale verk i litteraturhistorien lever enda. Bøker «omsett til norsk», som man selv ordla seg.

Og kanskje lyktes de så godt fordi de innså sine egne begrensninger. De startet opp, men ga fra seg roret så raskt det lot seg gjøre. De talte landsmålets sak og ønsket aldri å fremheve seg selv. Alltid sak, aldri person. Kun når det var nødvendig.

De innhentet kunnskap og sterke personligheter når det var påkrevd. Alle levde på lånt tid, med både fysiske og psykiske utfordringer. Trolig innså de selv hastverket, om den påbegynte jobben ikke skulle være forgjeves og dø ut med de.

Det var rett og slett et markant gap i hvordan de var utrustet og hvor mye de lykkes i. Grunnlaget var lagt, og andre måtte bringe det videre. For det var en skrøpelig gjeng, denne lille men handlekraftige oppsamlinger av mennesker rundt et lite Askerbruk.

Rosene visnet og gresset vokste vilt, men drømmen om landlig idyll sluttet aldri å dø. Tuften selv fulgte aldri i sine foreldres fotspor. Han ble ingen forfatter, ingen kunstner eller politiker. I stedet for lykkes han på det nære plan. Han dyrket opp hagen og skapte det virkelige Eden på Labråten. – Slik Arne Garborg selv hadde så store visjoner om.

Fidjestøl sjøl: 
"He dikkan nokre spørsmål?"
Ellikken: 
"…."
Selvsagt sa jeg ingenting. Men om jeg likevel skulle sagt noe, ville jeg sagt noe slikt som:
«Ja, altså. Først må jeg bare si at det var utrolig gøy og inspirerende å høre på deg, og at jeg leste boka di i høst og likte den skikkelig godt. Kanskje blant de beste sakprosabøkene jeg har lest noen gang. Det er noe med hvordan du presenterer et allerede interessant tema. Det er lett og medrivende, ja, det er slettes ingen selvfølge!»
Jeg ville jeg tatt en pause for å høste litt anerkjennende nikk og kanskje noen velfortjente klappsalver. I alle fall ventet litt til folk hadde bestemt seg for å kjøpe boken.

Og så hadde jeg fortsatt:
«Men altså. Det var dette spørsmålet, da. Har du gjort deg noen tanker om hvorfor Garborgane selv skrev på riksmål i sine brev?»
Gudskjelov fins blogginnlegg og googling. Takk for meg.

7 kommentarer:

aariho sa...

Jeg syns ikke det er mye pysete over deg! Og omtalen av dette forfattermøtet var skikkelig bra. Og nå skal jeg sannelig lese mer av Arne Garborg igjen. Må bare komme meg over en tøff magefarang, som både jeg og hele familien for øvrig har, samtidig! Ha en fin dag!

Ellikken sa...

Hadde alle gode intensjoner om Garborg-lesing etter at jeg leste ut Frå Asker til Eden, men så forsvant det litt for meg, gitt. Rart med det ;-) Nå er jeg brått litt gira igjen!

Riktig god bedring både til deg og gjengen. Det er noe skit!

Mellom Bokstablene sa...

Mitt ønske: Gå på flere arrangementer! Jeg koste meg med din rapport :) Nesten så jeg fikk lyst til å lese Garborg ..
(print ut omtalen din og send som brev til forfatteren da vel! - jeg er jo litt opptatt av det med brev om dagen)

Ellikken sa...

Marianne: Phøy! Jeg kaller meg ikke uberettiget verdens mest pysete bokblogger uten grunn...! Selv brev er for skummelt!

Apropos brev... Æææææh...

Marianne sa...

Det der var ikke forsøk på å være kulturell, Ellikken. Det var et dyktig skrevet og engasjerende litterært innlegg! Et innlegg som hadde fått de såkalte litteraturskribentene til å skjelve i knærne og frykte at bokbloggerne ikke bare kommer til å overta bokanmeldelsesbusinessen, men hele den litterære formidlingen her til lands. Dersom de hadde dristet seg til å lese blogger... som jeg tror de gjør, selv om de sier at de ikke gjør det... i skjul... Flere slike, sier nå jeg :-)

Tine sa...

Pysete du? Da er du i alle fall tøff utenpå. Gøy å komme på sånne treff av og til, og jeg er enig med deg, det er skikkelig skummelt å få forfatterne tett på. Heldigvis ser det ut til at du har hatt en fin kveld, så jeg tipper det ikke blir lenge til neste gang :)

Mellom Bokstablene sa...

Enig med Marianne i at det var et engasjert og interessant innlegg. Så jeg håper du trosser de pysete tankene og deltar på flere foredrag og arrangementer! - og i september må du snakke med meg på bokbloggertreffet :)
(må skaffe meg et kallenavn - vi kan jo ikke være to Marianner :)
PS brev fra hjertet er noe alle blir glade for ...