16.2.15

De fem fyrstikkene, av Hans Olav Lahlum

Etter et utalls historiske romaner, noe sakprosa og enda flere ungdomsromaner, så jeg meg helt, fullstendig og indelig nødt til å koble av med litt lettbeint retrokrim. Valget falt på sjakkeksperten, rikssynseren, supernerden og krimyndlingen Lahlum, som i løpet av de siste årene har gitt ut en lang rekke kriminalromaner.



De fem fyrstikkene, av Hans Olav Lahlum
Tre korte mordfortellinger. Utgitt i 2012.

Denne gang en samling noveller, eller korte romaner, om du vil. Alle med vår helt Kolbjørn Kristiansen, K2, i spissen. Etterforskeren får tre mysterier lagt i sine hender, samtidig som han har sitt svare strev med å holde sitt eget kjærlighetsliv i sjakk (no pun intended). Han er i et lykkelig forhold med stødige og flittige Miriam, samtidig som han dras mot sin allierte i rullestol, besserwisser og stiff-upperlip innehaver, frøken Patricia I. E. Borckmann. Sistnevnte er utvilsomt forført av den noe hjelpeløse og langsomt-tenkende politimannen. Dog er det aldri nei i hennes munn, selv om det i Lahlums relativt ufarlig univers kun innbefatter etterforskningsbasert hjelp.

For der K2 grubler og kommer til kort, har Patricia for lengst alle svarene på gåten. Så også i disse tre mysterier. Tross mordsaker som alle er innenfor et avgrenset område og med svært få involverte, makter ikke K2 å selv avsløre de skyldige. Patricias skarpe hjerne er blitt en besettelse for ham. Det er ingen vei utenom.

Pistolen på plenen. (Varighet: ca. 2 timer)
En styrtrik eldre kvinne blir funnet skutt i sitt eget hjem. Eneste vitne til hendelsen er hennes eldste nevø som hevder selv å ha blitt forsøkt drept, dette av sin egen bror. Han, på sin side, hevder sin uskyld og mister sin storebror. Hvem av nevøene snakker sant?
De fire vinglassene. (Varighet: ca. 2 timer)
En berømt forfatter svelger et glass vin med gift. Rundt samme bord sitter hans kone, hans sekretær og hans redaktør. Alle har et forhold til ham, og alle rivalinnene er klar over sine konkurrenter. Det er åpenbart at morderskens plan gikk fryktelig galt. Hvem puttet gift i glasset og hvem byttet om på glassene?
De fem fyrstikkene. (Varighet: ca. 4 timer)
En tidligere motstandsmann blir funnet skutt i Nordmarka. Dagen i forveien hadde han mottatt en konvolutt i posten, som gjorde ham svært opprørt og engstelig. Konvolutten inneholdt ikke noe brev. Simpelthen kun fem fyrstikker, hvorav den ene var knekt. Etterforskningen fører oss raskt tilbake til krigens dager, da en liten motstandsgruppe på fem personer rystet NS-regjeringen.
Jeg har tidligere lest kun en roman av Hans Olav Lahlum, men hans kriminalfortellinger fremstår for meg som perfekt avkobling. God gammeldags krim med befriende lite bestialitet og heseblesende løping vekk fra alskens torturredskaper. Desto mer finurlig lek med språk (eller sprog), ispedd akkurat passelige doser humor. Til og med sjalusidramaet i kulissene mellom Miriam, Patricia og Kolbjørn er fornøyelig lesestoff. Honnør til forfatteren!

Dette er retrokrim tydelig inspirert av Agatha Christie, for å nevne et noe loslitt eksempel. Fortellingenes handling avgrenser seg nærmest utelukkende til informasjon gitt gjennom samtaler mellom etterforsker, mistenkte og vitner.

At plottene ofte er i overkant gjennomskuelige og at løsningene tidvis er åpenbare, tilgis. Verdien av behagelig tankegrubling i all sin fornøyelige underholdning er for stor til å bry seg med slike detaljer.

Perfekt som underholdende avkobling – Når det er det kreves!




Kilde: Lydbok, lastet ned fra Storytel.no
Også lest: Les gjerne min omtale av (Menneskefluene) av samme forfatter.
Andre bloggere: (Karin) (Rita) (Drømmeland)

3 kommentarer:

Lena sa...

Har ikke lest noe av han, så over til noe annet: Hvorfor har du pause i "Naken i hijab"? Nysgjerrig.. Er den ikke noe særlig?

astridterese sa...

Jeg har akkurat lest alle kriminalromanene til Lahlum og elsket dem. Men denne har jeg gått helt glipp av. Så knappet på lån fra biblioteket er allerede trykket :-)

Marianne sa...

Leste Pistolen på Plenen ifjor. Det var min første Lalum-krim. Fornøyelig. Ja, loslitt sammenlikning med Agatha Christie, men det er likefullt sant. Behagelig lesning, litt sånn der tilbakelent. Og så så jeg for meg Lahlum da jeg leste novellen. Med bart. Jeg må ha vært temmelig Poirot-inspirert i leseøyeblikket :-) Som minnet meg om, at jeg kom 20 sider ut i en Agatha Christie bok nå når jeg reiste på vinterferie, og så glemte jeg boka på flyet da jeg gikk av. Rotehode... Jeg skal lese mer Lahlum-krim.