4.2.15

Darlah, 172 timer på månen, av Johan Harstad

I fjor satte Ubok.no og Dagbladet sammen en jury for å kåre tidenes beste norske ungdomsbok. Tittelen gikk til en roman som i sin tid ble berømmet med Brageprisen, og som senere har blitt oversatt til en rekke språk og utgitt i enda flere land.



Darlah, 172 timer på månen, av Johan Harstad
Ungdomsroman. Norsk. Utgitt i 2008.

NASA vet noe ingen andre vet. Faktisk vet de noe som absolutt ingen overhodet aldri må få vite. Det er bare det at faren for avsløring på verst tenkelige vis er i ferd med å ødelegge hele vår verden. Noe må gjøres, penger må skaffes, og liv må kunne ofres. Men hvordan?

Enkelt. Ved å kamuflere det hele, utlyse en konkurranse rettet mot ungdom. La en ny måneferd bli tidenes mulighet for noen få, heldige utvalgte. Slik vil de kunne tjene nok penger og goodwill til å sette igang sitt hovedprosjekt.

Ingen trenger jo å få vite den egentlige grunnen.

Ekspedisjonens mål er Darlah 2, en hemmeligholdt forskningsbase like ved Stillhetens hav. Basen har vært der siden tidlig på 70-tallet, siden har ingen våget seg tilbake. Ikke før nå.

Handlingen sentrerer seg i all hovedsak rundt de tre ungdommene som blir sendt opp til månen. Mia fra Norge, Midori fra Japan og Antoine fra Frankrike. Tre vidt forskjellige ungdommer med like forskjellige mål og forhåpninger.

Mia er opprørsk, utålmodig og villig til å ofre alt for at hennes band skal lykkes. Det er foreldrene som melder henne på konkurransen, og selv om hun slettes ikke ønsker, takker hun likevel omsider ja. Hennes liv vil snus på hodet, oppmerksomheten kan komme bandet til gode. Dette er en mulighet hun på vegne av bandet slettes ikke kan takke nei til.

Midori sliter med å være seg selv i et samfunn fundamentert på strenge sosiale normer og familiehierarki. Hun drømmer om å være fri som fuglen og fly til Amerika. Mulighetenes land. Dette prosjektet vil føre henne nettopp dit, og ingen trenger å få vite at hun aldri har tenkt å returnere.

Antoine tilbringer dagene med å løpe opp til Eiffeltårnets første avsats hvor han bruker opp alle småpengene sine på kikkerter. Han stiller de rett inn på soveromsvinduet til Simone, hans livs kjærlighet. Det er bare det at Simone ikke vil ha ham lenger. Antoine er syk av kjærlighetssorg, bitter og lei. Han må komme seg bort før han blir helt gal.

Blant bokens andre bipersoner gjør særlig en pensjonert vaktmester fra et romfartssenter inntrykk. Innhyllet i langt fremskreden Alzheimers forsøker han å forstå hvorfor nyhetene om måneferden gjør ham så opprørt. Når han endelig samler seg nok til å tenke klart, står det klart for ham at han må si ifra. Si ifra at denne ferden må avbrytes. At det er livsfarlig å gjennomføre prosjektet. Ikke bare for deltakerne, men for alle. Absolutt alle.

Det er bare det at han mangler språk. Mangler kommunikasjonsevne. Han er innestengt i sitt eget helvete.

Akkurat som deltakerne er. Etter en lengre periode med opptrening på Johnson Space Center fyker de ut i verdensrommet. Med seg har de en mindre gruppe erfarne astronauter. En uke senere er de på månen. – Og snart, altfor snart, innestengt i et helvete som mangler sidestykke.

I begrunnelsen til juryen (link) som før jul kåret Darlah til tidenes beste norske ungdomsroman står blant annet følgende:
Det tøffe med denne boka, som gjør at den ytterligere kan fortjene betegnelsen tidenes ungdomsroman, er dens mange referanser til tiårene før årtusenskiftet. Her er en åpenbar innflytelse av dobbeltgjengermotivet i Alien-flmene, ja, boka følger nærmest slavisk malen. Harstad skriver da også selv i etterordet at «Darlah» er ment som en hyllest til genrefilmer og bøker han har vokst opp med.
Jeg ser hva de mener. Historien er kanskje ikke unik i seg selv, for vi har sett noe lignende i mange filmer. Desto mer spennende i bokform. Spenningskurven, persongalleriet og elementene fra skrekkfilmer gjør boken engasjerende, medrivende og noe helt eget.

Hendelsene på månen er en ting. Jeg vil heller at du leser boken enn å selv avsløre alt snadderet. Frempek på det som vil komme finner vi allerede fra starten av. Litt gjemt og kamuflert i det som i begynnelsen tilsynelatende er en ren og skjer beretning om rastløs ungdom. Alle tre opplever uforklarlige hendelser. Antoine observerer et fly som styrter, men det er ingenting i nyhetene om dette. Mia møter en uteligger hvis frakk har uforklarlige koder skrevet på. Midori leter etter riktig gate på flyplassen, et nummer ingen har hørt om. En stemme fra et avstengt toalett forteller henne hvor hun skal gå. – Og at det hele er farlig. Veldig farlig.

Om det hele er så skummelt kan diskuteres. Jeg grøsset litt på ryggen av flyplasshendelsen, det skal innrømmes, og avslutningen ga meg gåsehud. Ellers var lesestunden for meg som voksen mer spennende enn grøssende.

Jeg har sett mine asiatiske skrekkfilmer, jeg har boltret meg i heseblesende grøssere, lesket meg med filmatiserte fremtidsutopier og lett desperat etter skumle bøker. Jeg krever mitt, men jeg likte like fullt boken. Jeg sitter igjen med en god følelse: Å ha lest en spennende historie med fint persongalleri, fengende språk, og små herlige drypp av uforklarlige – og ubehagelige - hendelser.

Og disse uforklarlige hendelsene inviterer til kritikk. Man kan velge å stille spørsmålstegn ved sannsynligheten, eller man kan velge å godta litt lettvinte løsninger for underholdningens skyld. Personlig skulle jeg kanskje ønsket meg enda litt mer jobbing for å få det hele til å virke troverdig. - Om slikt i det hele tatt lar seg gjøre. Doppelganger-grepet er finurlig, men absolutt lett å gå seg vill i. Det ble for meg ikke helt optimalt, til tross for en høyst fornøyelig lesestund.

Det eneste rene irritasjonsmomentet må være at ingen av foreldrene et eneste øyeblikk reflekterer over den reelle faren ved å sende sine kjære barn opp til månen. Samtlige er udelt positive, ytterst entusiastiske over den enestående muligheten. 

- Det viste seg i beste fall å være temmelig naivt.




Kilde: Lydbok, lastet ned fra Storytel.no. Varighet: Drøye ti timer.

Les også: Jeg fikk massive flashbacks tilbake til en tegneseriebok jeg laget som 11-åring. Jeg droppet riktignok forelskelsesmomentet, men ellers er det overraskende mye likt. Nyt (Reisen til den ukjente planet) i sin helhet!

Andre bloggere: (Tine) og (iBokhylla) … Noen flere der ute?

10 kommentarer:

Lena sa...

Steik kor du les! Er det pga storytel? Eg skal laste ned asap. Lover`s Dictionary er først ut. Men først jobb, middag, støvsuging, foreldremøte.. Eg greier ikkje å sjå for meg at eg tankane mine kan konsentrere seg nok om å lytte. Vi får sjå..

Ellikken sa...

Men du da, det er jo bare fordi jeg skyr mursteiner som pesten :D

Ellers: Lydbøker ler rått av min selverklærte lesesneglefart. Plutselig trasker jeg bøkene ferdig før jeg vet ordet av det. D-e-t-e-r-s-å-d-i-g-g-!

Jeg har til og med noen ganger skippet tvangsmigling ala jobblunsj for å lytte. Makan!

D-e-t-e-r-s-å-d-i-g-g-,-h-ø-r-e-r-d-u-?

Dessuten har jeg på grunn av dette lært meg evnen til å holde på med flere bøker samtidig. En på øret, en på nettbrettet, en jeg leser på senga og en som... uhm... tørker støv.

Last ned og forsøk et par ukers tid. Lover deg: Oppvask, klesvask og middagslaging blir hakket mer gøy av å ha en bok på øret!

- Men jeg har superangst for at du ikke skal like kjæresteordboka, altså.

astridterese sa...

Darlah ble delt ut gratis til 10 klasse det året den kom ut. Men jeg ble veldig usikker på om det var i Rogaland eller i hele landet. Rogaland har det med å dele ut gratis bøker (sjekk Hele Rogaland leser), så det kan godt være det var bare her. Pointet var at vi fikk så mange dårlige tilbakemeldinger at jeg måtte lese boken jeg og. Jeg tror jeg fant den skumlere og mer underholdene enn en del av elevene. Kanskje det dreide seg om for mange skumle filmer og for mye skummelt innhold på internett. Men jeg vet det ikke sikkert :-) (Knallfin omtale!)

Ellikken sa...

Astrid Terese: Tror det var kun i Rogaland. Mer overraskende at dere fikk såpass mye negativ respons på boken. Trodde nesten bokens kvaliteter var oppsagt og vedtatt. Selv koste jeg meg veldig mens jeg leste (eh, lyttet), og jeg forstår kåringen. Tematikken og de sterke parallellene til filmverden er til å juble over. (Personlig jubler jeg i mitt stille sinn også over at bokens kjærlighetselement er såpass nedtonet.) Jeg tror bare at det kunne blitt gjort ENDA bedre. Litt mer gjennomarbeidet doppelgenger-plott og en mer svevende avslutning hadde nok vært gull. Har prøvd å pushe den på sønnen min for å høre hans vurdering, men enda har jeg ikke lykkes.

(Har du skrevet omtale av boken legger jeg gjerne inn link, men trenger litt hjelp av deg :) )

Mellom Bokstablene sa...

Datteren min var 14 da boka kom ut og vi leste den sammen. Hun synes den var sånn passe spennende - og jeg frydet meg over historien :)

Ellikken sa...

Marianne: Hehe... Kanskje ikke så rart at boken først ble utgitt som ungdomsroman, og deretter - i pocketutgave - som skjønnlitteratur for voksne?

Tine sa...

Veldig gøy å lese omtalen din av denne boken. Jeg leste den fordi den vant pris, men ble ikke særlig begeistret denne gangen. Litt teit å si at ting i handlingen ikke var troverdig, for hele romanen er jo langt utenfor virkeligheten. Ja, ja...

Lena sa...

Ja, hadde det ikkje vore for minsten så kunne eg ha gjort alle dei tinga med boka på øyra. No må eg gjere det med han på eine hofta, og det er ikkje så enkelt. Men eg skal jaggu ta med øyrepluggane på jobb (eg har ikkje eingong pakka dei ut av øskja, haha) og lytte mens eg har kontortid. Dette skal bli bra. Og sjølvsagt kjem eg til å like kjærasteboka!

Ina sa...

Følte at boka manglet det lille ekstra. Den var ikke så ekkel som mange sa:/ Savnet mer grøss. Fin omtale:)

Ellikken sa...

Lena: Og nå har du begyyyyynt! *konfetti og fanfare* + *duskedame* :-D

Ina: Egentlig jeg også. Det vil si, med Tines skuffelse friskt i minne hadde jeg ingen høye forventninger til grøssenivået.