25.12.14

Vinterfolket, av Jennifer McMahon

Grøssende mystikk og sorg i en og samme bok? Jeg kastet meg over boken med store forhåpninger. Kanskje litt for store, for jeg grøsset aldri. Ikke så mye som en liten gåsehudklump. Ei heller begynte jeg å gråte. Jeg kjente ikke en gang antydning av klump i halsen.



Vinterfolket, av Jennifer McMahon
Orginaltittel: The WinterPeople. Utgitt i 2014.

Det nærmeste jeg kommer er at jeg er oppriktig lei meg for at det ikke ble som forventet. Ikke det at historien i seg selv er så vidunderlig original. Det er tretten av den på dusinet. Du har lest bøkene før, og i alle fall sett filmene et par-tre ganger. Men det emosjonelle, det som virkelig gjør en historie, var aldri helt på plass. Ikke for meg.
En dag forsvinner Alice, Ruthie og Fawn sin mamma. Ingen lapp, ikke noe farvel, ingen tegn. Bare borte. Ruthie står alene igjen med ansvar for et stort hus og en lillesøster som har tusen gjemmesteder i huset og som snakker med noen hun slettes ikke klarer å se. Skogen ved siden av rommer et utall mørke hemmeligheter. Kan moren deres ha forsvunnet inn i skogen?

Kan hun ha blitt en av de mange som i årenes løp har blitt fanget av dette noe, eller noen, i skogen?

På jakt etter tegn til hvor moren kan ha tatt veien, finner de to jentene en dagbok godt gjemt under en gulvplanke på morens soverom. Boken tilhører Sarah Harrison Shea, som sørger over sin datter. Dyp, dyp sorg. Lille Gertie som en kald vinternatt forsvant inn i skogen.
Hva er det med denne skogen? Og hva er det med dette huset?
Det ble aldri veldig spennende, og det ble aldri helt trist. Språklig sett er det svært enkelt, nesten barnlig. Det overforklares og fortelles lite mellom linjene. Kanskje hadde det hjulpet å skrive historien fra fortiden med et mer gammelmodig språk?

Fortellingen blir i tillegg skjemmet av mange gjentakelser og oppramsinger. – Som en fullstendig oppheng i at Ruthies kjæreste røyker hasj. Jeg begynte å telle antall ord hasj på en side, men ga opp halvveis. Det føltes heller aldri nødvendig å få fortalt i minste detalj eksempelvis hvilke butikker som befant seg i en småby Ruthie besøkte.

Det er lite som ødelegger min leseopplevelse mer enn slike bagateller.

Videre, der hvor forfatteren kunne betatt meg med økende puls og grøsninger på ryggen, begår hun tabber som totalt dreper den minste lille antydning til hjertebank. Midt inne i skogens mørke vil jeg ikke vite, som et malplassert apropos, at Gertie er oppkalt etter sin bestemor. Jeg vil heller ikke, innestengt i en grotte, nærmest le av Fawn med bamse under genseren, et absurd syn av en gravid seksåring.

Og likevel. Likevel, dere. Likevel kunne jeg ikke hjelpe for at det var noe i boken som stadig fikk meg til å lese en side til. Og så en. Og så ut kapittelet. Og så fortsette. Jeg kunne ikke unngå å like karakterene og hodet mitt skapte mer spenning enn forfatteren fikk ned på papiret. Sånn sett lyktes hun.



Kilde: Leseeksemplar.
Andre bloggere: (Mellom bokstablene), (Rita), (Tine) og (Bokvrimmel)


5 kommentarer:

Hr. Kreatur sa...

Hei, og takk for enda en fin anmeldelse. Jeg skal nok ikke lese denne, men det er alltid nyttig å lese hva andre mener om en bok, og du har ofte med vurderinger som også er lærerike for en som vil skrive :) God jul!

Tine sa...

Herlig omtale, igjen! Ser vi hadde samme utgangspunkt. "Spøkelseshistorier" er utenfor min komfortsone og noe jeg ikke helt får til, men jeg håpet allikevel på et lite grøss her, som ikke kom. Vel, vel... leser Stephen King nå, og har ennå ikke grøsset :)

aariho sa...

opplever dette rett som det er, har store forventninger ut fra omtale, men finner ikke fram til de store opplevelsene. Nå er det lenge siden jeg las en slik bok, så kanskje jeg skulle prøve meg igjen snart. Men denne, skjønner jeg.

Mellom Bokstablene sa...

Jeg likte Vinterfolket! Kanskje fordi jeg ikke forventet å bli skremt. Det var noe med det stille språket og spøkelsene som symbol på savn som fenget meg.

Elin sa...

Fin anmeldelse, en bok jeg aldri har hørt om før. Nå må jeg si at spøkelsehistorier er noe jeg så og si aldri leser, men jeg har i det siste lest krim ( noe jeg aldri leste før) så kanskje jeg skal prøve slike historier også. Takk for tips! Ha en fortsatt fin romjul :)