16.12.14

Om igjen, av Monica Isakstuen

Boken jeg nå skal skrive om er bejublet av både bokbloggere og mer profesjonelle kritikere. Vel vitende om at denne boken trolig blir nominert til Bokbloggerprisen, skylder jeg meg selv og hele Bokblogglandia en godt begrunnet anmeldelse. En solid analyse over alt som ikke er rosenrødt og gjennomført til fingerspissene.



Om igjen, av Monica Isakstuen
Utgitt i 2014.

Dessverre er resultatet en heller selvmedlidende og skuffet tilbakemelding fra en leser som hadde altfor høye forventninger.

Joyce Hatto spilte inn over hundre plater helt på tampen av sitt altfor korte liv. Fantastiske, udødelige verker som verden aldri før har hørt maken til.

- Det var bare det at verden faktisk hadde hørt det før. Samtlige innspillinger ble avslørt som forfalskninger. Så langt er alt sant.

Det som ikke er sant er at Joyce var pianolærer for Ida, ei ung norsk jente, og dette er hennes historie. Hennes bebreidelser. Hennes fabuleringer rundt Joyce, deres vennskap, og hvilken påvirkningskraft det hadde og fortsatt har på hennes eget liv.

Det er jo ikke det at boken ikke er god. Den er for så vidt det, selv om jeg ikke fikk noe ut av timene det tok å lese. Eller. Det er en sannhet med modifikasjoner, for jeg fikk mer ut av boken i ettertid, enn under selve lesingen. Om igjen er en av disse få bøkene som vokser etter endt lesing. Litt etter litt blir den faktisk bedre, ene og alene på grunn av alle disse spørsmålene som uventet og uønsket dukker opp i ettertid.

Om igjen er en av disse romanene som man ikke helt blir kvitt, selv om man slettes ikke ønsker å bruke mer tid på de. Det irriterer meg.

Og nå irriterer det meg at jeg forsøker å skrive noe vettugt om en roman jeg ikke har sansen for. Eller. Jeg har litt sansen for den. – Selv om jeg ikke er i nærheten av å ha like stor sans for den som jeg gjerne skulle hatt.

- How dull it might seem.

Som forfatteren selv kanskje kunne skrevet.

Og skrivingen er det ingenting i veien med. Jeg ble dypt fascinert over formidlingsteknikken. Dialoger, drømmesekvenser, brev og korte noveller blandes inn i romanens grunnfortelling. Norsk og engelsk om en annen. Den store variasjonen holder leseren i ånde.

Selve historien gjør det ikke. Ikke denne leseren.

Joyce slipper meg aldri inn under huden. Jeg føler aldri at jeg blir kjent med henne. Mer prekært: Jeg forstår heller ikke vennskapet mellom Joyce og Ida. Jeg ser ikke når de tette båndene ble bundet, og jeg ser ikke nærheten mellom de to. En beundring kunne vært en viktig grobunn, en slags mor-datter relasjon, men jeg ser heller ikke helt spirer til noe av dette.

Hva så med Ida? Hennes historie er en evig rundgang mellom menn og søken etter mening. Ida mangler en morsperson og finner henne i sin pianolærerinne. Jeg klarer bare ikke å se når dette skjer, ei heller hvordan dette kunne skje. Vi får det bare fortalt. Slik er det, og det må vi godta.

Eller kanskje ikke godta heller.

Og kanskje det er hele poenget. Hele essensen i det forfatteren ønsker å formidle. Alt hun ønsker at vi fabulerer videre om.

- Hva som er sant. Hvem som bestemmer hva som er sant.

Så da er det heller ikke så farlig hva jeg syns. Mine meninger er ingen fasit.




Kilde: Leseeksemplar. Takk til forlaget!
Andre bloggere: Mange. (Mellom bokstablene) har skrevet omtalen jeg liker aller best.


5 kommentarer:

Tine sa...

Kanskje jeg rett og slett må lese denne? Du skriver så bra om den at det er vanskelig å la være :)

Groskro sa...

What?? Likte du ikke boken så godt?? Det er det verste! Dette er en av årets beste bøker i mine øyne :)

Artig med forskjellige meninger!

Ellikken sa...

Tine: Den er såpass rost opp i skyene, at jeg regner med du får sjansen under shortlist-samlesingen :) Bare jeg som er sær.

GroskRo: Heh... Da er du større enn meg, i alle fall, for jeg blir rett og slett snurt og fornærmet om jeg leser lunkne eller sure omtaler av bøker jeg selv forguder.

Forresten: Kaldsvettet da jeg kikket på bloggfeeden min for å se om jeg hadde gjort samme blingsefeil der... Men DET skal jeg ha, DER hadde jeg gjort riktig :D

Mellom Bokstablene sa...

Det er grunnen til å jeg sjelden leser bøker "alle" elsker - fallhøyden blir for stor.
Om igjen er ingen perfekt bok. Det er noe med tankene etterpå, spørsmålene jeg måtte reflektere over som bergtok meg. Bøker som gir meg spørsmål er bra :)
Jeg tror boka hadde blitt mindre interessant om distansen mellom Joyce og Ida minsket. Hva tror du?

Groskro sa...

Vet du, jeg har sett at det står Groskro på bloggfeeden, men at du ellers skriver det feil :) Og det gjør ikke så mye altså!

Dessuten når en av favorittbloggerne mine kritiserer en bok jeg likte godt, så blir jeg ikke fornærmet av den grunn. Synes heller det er veldig interessant med forskjellige omtaler :)