22.12.14

Krø, av Didrik Morits Hallstrøm

Helt på tampen av bokhøsten, strengt tatt langt på overtid, lanserte Cappelen Damm Didrik Morits Hallstrøms andre roman, Krø. Vaskeseddelen reklamerer med en nygotisk grøsser fra verdens ende. Ubehagelig, mystisk, forvirrende. Mørk.



Krø, av Didrik Morits Hallstrøm
Utgitt i 2014.

Skjønt. Skremmende er den kanskje ikke. Jeg ble ikke skremt. Ikke slik jeg hadde sett for meg å bli. Du vet. Husredd. Mørkeredd. Vettskremt.

I stedet for ble jeg revet med. Betatt. Oppslukt. Alt hva man ønsker i en bok.

Det kan ikke forklares ut i fra selve historien. Det blir for enkelt, men må likevel sies:

Adam sliter. Oppveksten er preget av ustabilitet, rus og fosterfamilier. Nå søker han å etablere seg i samfunnet med jobb, bolig og familie. Har forsøker å finne roen hos Ylva, en kvinne som tilbyr ham trygghet, varme og kjærlighet. – Og Dennis, hennes svært syke sønn. Adam forguder gutten, men A4-livet som fungerer så fint for andre, faller ikke like enkelt for ham. Hver ledige stund tilbringes med å kreere et helt spesielt dataspill som stadig mer skremmende kopierer virkeligheten. Skillet mellom den virituelle verden og virkeligheten forstyrres stadig, og hans avdøde bestevenn og kjæreste trenger seg mer og mer inn i forvirringen som oppstår.

Virkelighetsoppfatningen slår stadige brister og kulminerer når han tvinges til å reise tilbake til sine røtter. På Krø, en liten øy på Nordvestlandet, venter hans dødssyke bestefar, minner etter faren og flere spørsmål enn det finnes svar.

Historien er vidløftig nok, men fungerer stadig bare som bakgrunn til noe større.

Stemningen, hvor enn vanskelig det er å formidle denne. Søke å forklare hvordan den sugde meg inn i boken. Dette noe som er høyst subjektivt, men likevel oppfattes likt hos de fleste som har lest boken.

- Hvordan får han det til?

For å starte med det mest håndfaste, den enkleste forklaringen: Forfatteren spiller på følelsene til leseren. Du opplever sympati med hovedpersonen. En ung mann med vond barndom. En mor som forsvant tidlig, både mentalt og fysisk. En far som var som en fremmed. En hendelse så vond at den er fortrengt. En oppvekst med stadige fosterforeldre og et problematisk forhold til rus.

Adam, løvetannbarnet. Nå som voksen, er han i et forhold med en kvinne hvis sønn kjemper mot kreft. Stort vondere blir det ikke. Dermed får leseren sympati også for historiens bipersoner.  

Videre er det selve stemningen forfatteren makter å skape. En stemning som er vanskelig å forklare, en stemning som kun kan oppleves.

På Krø råder et bedehusmiljø som gjennomsyrer hele samfunnet. Vi aner konturene av okkulte ritualer og et nærmest usunt samhold. – Men det beskrives aldri med ord. Ikke egentlig. Akkurat som sykdommen til guttungen. Akkurat som hendelsen. Oppveksten. Vi tror vi skjønner, men vi vet ikke. Usikkerheten oppfattes som noe fremmed og mystisk. Forfatteren mestrer antydningens kunst.

Vi rives med. Lever oss inn i. Adopterer hovedpersonens søken etter sannhet og mening.

Dette ordet, søken, oppleves som helt essensiell i leseopplevelsen. Hele fortellingen preges av en nærmest konsekvent følelse av insomnia. En utavdegselvopplevelse helt fra første side. Han er ikke helt til stede, aldri helt i denne verden.

Like fullt er han på vei. Han ønsker noe. Vil noe.

Stadige skifter av kulisser opprettholder dette ubestemmelige og ubehagelige. Oslo og Krø. Nåtid og fortid. Rus og nykterhet. Drøm og virkelighet. Virituell verden og realitet. Adam tar med seg leseren inn og ut av søvn, rus og ulike verdener.

Vi lever oss inn i denne stille forvirring. Vi godtar de stadige sceneskiftene, samtidig som vi, i likhet med Adam, føler oss utrygge. Vi vet ikke hvor vi har ham, vi vet ikke hvor vi er, og vi vet ikke hva som følger.

Det er noe trist og melankolsk over det hele. Nærmest litt søvndyssende, samtidig som adrenalinet tidvis raser. Klisjeene unngås, kun antydninger slippes til, hele tiden slepende, elegant fortalt.

Alt flyter sammen på en måte som er svært sjeldent å oppleve. Det er solid fortellerkunst å makte å skrive en såpass uoversiktlig og irrasjonell historie hvor leseren til tross for alt godtar det som skjer.

Anbefales inderlig!






Kilde: Leseeksemplar.

Andre bloggere: (Anita) (Stjernekast) (Tine) (Siljeblomst)

6 kommentarer:

Tine sa...

Dette var en omtale jeg frydet meg over å lese. Skuffelsen over at jeg ikke ble skremt, gjorde at jeg ikke hadde særlig glede av boken. Det ble også for forvirrende mot slutten, for denne leseren. Så herlig at du setter fingeren på det jeg burde frydet meg over :)

siljeblomst sa...

Ja, ja, ja!!!

Anita Ness sa...

Fine fine boka! Takk for link.:)

Mellom Bokstablene sa...

Gleder meg vilt og ganske så hemningsløst til å lese denne!

Berit sa...

Jeg er litt forsiktig med å lese omtaler før jeg har lest boka sjøl, men hvis det går som jeg håper, har de boka klar til meg på biblioteket i mårra!
Har jo fått med meg at mange (alle bortsett fra Tine?) er begeistra, så jeg gleder meg veldig!
Snat jul: håper du får litt glitter på vingene og alle gode ønsker ;o)

Ellikken sa...

Tine: Hm... Jeg har nok spilt mer dataspill enn deg opp igjennom tiden, tenker jeg :) Jeg er glad jeg skummet over din omtale før jeg leste boken, så jeg var forberedt på at heller ikke denne boken var skummel.

Berit: *sprer mine hvite vinger og strør litt glitter over til deg*