29.12.14

Det som ble Norge, av Reidar Müller

Kan man skrive en hel bok om ved, kan man vel jammen skrive en bok om stein også. Norsk stein. Fjord og fjell. En populærvitenskapelig sakprosa om hvordan vårt land ble bygget og hvordan vi stadig er i forandring. Alt skrevet av en geolog på et språk som selv hvermannsen forstår. Det må da bli en dundrende suksess?



Det som ble Norge, av Reidar Müller
Sakprosa. Utgitt i 2014.
I denne boken tar forfatteren oss med på oppdagelsesferd inn i den dype forhistorien til Norge, fra den tidligste spede starten for 2902 millioner år siden til i dag. Underveis få vi svar på en rekke spørsmål: Hvorfor ser vi ut som vi gjør - bleke og blonde? Hva kan en gammel trestokk fra en myr fortelle oss om klima, om endringer, og om overlevelse? Hvorfor har vi egentlig fjorder og fjell? Og hvor finner vi Norges aller eldste stein? Geologen Reidar Müller byr på en annerledes reise med personlige oppdagelser og forunderlige fakta om landet vårt. Bli med på tur i fortellingen om ditt eget land! Norge vil aldri være det samme for deg etterpå...
… skriver forlaget.

Med mine fem fattigslige vekttall i naturgeografi på Blindern er jeg ikke i nærheten av å være godt nok utrustet til å uttale meg om tematikken i seg selv. Ikke hvordan han fremstiller fakta, historie og forskningsresultater (eller forsøk). Men jeg kan uttale meg om det rent litterære.

Og la meg si det, først som sist: Jeg applauderer for forsøket. Dessverre er det ikke så mye annet jeg kan applaudere for. Det er jeg oppriktig lei meg for. – Og veldig, veldig skuffet.

Sakprosa er vanskelig. Leserne skal tilegne seg ny kunnskap samtidig som boken skal inneholde et underholdningselement. Få lyst til å lære, ønske å lese mer, selv om man opprinnelig kanskje ikke er spesielt opptatt av tematikken. Du gjør det ikke særlig enkelt for deg når du skal skrive en bok om stein. Ja, faktisk. Stein.

Det både jeg og Müller heldigvis vet er at lite er mer spennende en stein. Selve grunnelementet i hvordan vår verden, alt vi vet om, er blitt dannet, og hvordan den stadig endrer seg. Det vi også vet, er at stoffet er tungt, detaljert og spenner over ufattelig lang tid. Det er vanskelig å gjøre slikt underholdende.

Müller har løst dette ved å skrive seg selv inn i historien. For meg skjærer det seg totalt. Det blir for mye, for uinteressant og altfor uvesentlig.

En leser føler sjeldent behov for å lære forfatteren å kjenne. Vi kan gladelig følge ham med ut på tur, stadig på vei til å tilegne seg ny kunnskap, men vi trenger ikke å få dette prentet inn i minste detalj. Vi trenger ikke vite hvor fort bilen kjører, hvor mye turbulens det er i flyet han sitter i, hvor sympatisk han mener den eller den statsråden er, eller at han er i slekt med Ellisiv Wessel. Det er fullstendig uvesentlig. Så uvesentlig at det blir irriterende. På grensen til selvforherligende, til tross for at dette er urettferdig og neppe tilsiktet. Han fremhever seg selv aldri som fortreffelig på noe som helst måte.

Inntrykket kunne ha vært reddet ved en bedre strukturering av tekst. Holdt delene strengt adskilt. Mere luft mellom personlig synsing og fakta. Slik boken fremstår er det tett i tett med tekst, et salig virvar av abstrakte årstall, tidsepoker og ren og skjær namedropping.

Tett i tett, med overganger som er for banale til å få teksten til å flyte. Fagpersoner Müller møter på sin vei blir konsekvent introdusert med utsagt av typen «jeg snur meg og ser rett inn i øynene på professor det og det» og «jeg parkerer bilen ved siden av den rustne holken til den og den, ekspert i det og det». H-e-le t-i-d-e-n.

Og når vi først er inne på irriterende forsøk på å underholde leseren: Det er utstrakt forsøk på stadige referanser til populærkulturen. Filmer, sanger og bøker. Strengt tatt har ikke disse egentlig relevans heller, utenom det rent språklige i titlene. Spørsmålet er om det var like mange referanser i begynnelsen av boken, om det plutselig kom underveis, eller om irritasjonen bygde seg opp til det nådde mitt personlige bristepunkt.

Jeg fikk i alle fall på et visst tidspunkt nok.

Det er synd, for jeg applauderer stadig for forsøket. Akkurat som jeg applauderer for forsøket på å skrive litt drømmende, vakre passasjer om naturen. Dessverre ødelegger mangelen på struktur. Passasjene er fine i seg selv, men med skarp kontrast til øvrig tekst faller det igjennom med et mageplask og ender opp som pinlige floskler.

La meg fremheve dette. Mangel på struktur. Sammenheng, flyt og samtidig adskillelse. Den store og fatale mangelen. Akkurat som boken innleder med ulike folkeslag og hvordan man utvikler seg forskjellig. Første kapittel. Deretter bare stein. Vel og merke får dette en slags avslutning i aller siste del, men den røde tråden i midten er fullstendig usynlig. Jeg gledet meg over testing av eget DNA og et funn av en eldgammel trestokk i myra ved familiehytta, men gleden ble brutalt slukket av en fullstendig mangel på øvrige forskningsprosjekter.

Ja visst er det synd. Akkurat som at bildene som i seg selv er pene, ikke engasjerer. Akkurat som at teksten er for tett til å ha noen knagger å henge all informasjonen på. Den fulle og totale mangel på faktabokser, den fullstendige mangel på skille mellom fakta og fiksjon. Den ikke-eksisterende muligheten til å skumme seg igjennom forfatterens bilturer, eller for så vidt også beretninger om hvilke steinarter som ble dannet i ordovicium

Slik Det som ble Norge fremstår er det vanskelig, for de fleste umulig, å faktisk huske det som står. Mer grafikk, andre bilder og rene faktabokser hadde ikke latt den fremstå som ren lærebok, men tvert imot beriket boken.


Selv jeg som syns stein er morsomt, klarte ikke å feste meg ved stort. Jeg leser heller faglitteratur. Andre lesere vil formodentlig la seg inspirere til å søke mer ryddig informasjon i andre bøker. I så måte må forsøket sies å være tålelig vellykket.



Kilde: Leseeksemplar.
Andre bloggere: (Bokofilia) (Julie)

7 kommentarer:

aariho sa...

Jeg er nok en av de som ikke er steingal, så jeg hopper over denne boka. Hadde ikke tenkt å lese den uansett! God natt!

Tone sa...

Det er sjelden jeg har følt slik lettelse som etter å ha lest det du skriver. Jeg takket også ja til denne boka, men etter å ha kommet til kapitlet om isen ga jeg opp. Satte igang igjen fra begynnelsen fordi jeg tenkte at det var hjernen min som kanskje var juleforvirret, men stoppet opp igjen. Jeg hadde aldri klart å skrive så bra om hva som er mangelen med boka som du gjør i dette innlegget, men jeg er helt enig i det du skriver selv om jeg ikke har lest den ferdig. Jeg legger den bort - ikke halvlest engang. Nå har du spart meg for mange timer i villrede- takk, takk, takk!

Ellikken sa...

Åshild: Men stein er jo egentlig knasende gøy, da!

Tone: Ah, godt med tilbakemelding fra noen som har lest (eller i alle fall forsøkt). Man gruer seg litt til å skrive såpass negativt om en bok man ikke har andres synspunkter på, verken hyllest eller slakt.

annkolaas sa...

Denne ser jo ufordragelig kjedelig ut, og nå som det er bevist hopper jeg galant over.

Anne sa...

Takk for at du tipset om innlegget ditt på bloggen min. Jeg har lest din herlige, ærlige og rett-på-sak- omtale med stor interesse. Og jeg er så enig , så enig :) Boka burde handlet mer om de spennende tingene (stein og sinosauruser og sånn) men forfatteren tok alt for mye plass.

Har du noen gode tips om andre naturvitenskapelige bøker man burde lese i stedet? Tips tas i mot med takk :)

Julie sa...

Hah, jeg leste ferdig denne boka i dag, etter å ha holdt på med den i månedsvis (dvs, den har ligget mer eller mindre halvferdig urørt i månedsvis), og er i ferd med å skrive ferdig min anmeldelse av den. Søkte meg frem til din og ser at vi her helt enig. Så utrolig spennende tema, så utrolig skuffende gjennomføring. Jeg gledet meg for eksempel stort til å lese om vulkaner i Oslo, men innen jeg kom dit, var jeg så distrahert (og lei) av alle de meningsløse selvbiografiske og reportasjeaktige skildringene at jeg knapt kunne glede meg over fakta jeg klarte å luke ut av narrativet.

Ellikken sa...

Julie: Jeg tolker det dithen at jeg kan droppe dårlig samvittighet og skrinlegge alle tanker om at jeg er for vanskelig. Jeg ville så gjerne at denne boken skulle være midt-i-blinken, ville ville ville, og så viste boken seg å være noe helt annet. Jeg gleder meg stort til å lese dine tanker rundt leseopplevelsen...!