6.11.14

Kjære, av Linnéa Myhre

Jeg tenkte å skrive denne anmeldelsen i brevform. For å hedre forfatteren og for å understreke romanens form. Jeg ville skrive om boken ved å skrive til dere. TIL dere. - Men etter å lest andres anmeldelser forstod jeg at det ikke var noen revolusjonær løsning. Alle andre har gjort det. Akkurat som veldig mange andre har skrevet roman i brevform. Andre, som har briljert med litterære kvaliteter.

- Men ikke alle har et like viktig budskap. Noe å si. Virkelig fortelle.



Kjære, av Linnéa Myhre
Utgitt i 2014.

Og det har Linnéa Myhre. Gjennom flerfoldige såre og humoristiske brev åpner hun seg. Viser hvem hun er, hva hun tenker, og hvorfor hun tenker som hun gjør. Hun gir av seg selv.

Hun vil så gjerne bli sett, skriver Linnéa. Hun har et oppmerksomhetsbehov langt utenom det vanlige, sier hun. Kanskje vi alle har det slik, men ikke alle tør å si det høyt. Men det er helt greit. Vi trenger Linnéa. Vi ønsker å se henne, for gjennom henne ser vi også alle de andre som sliter.
  • Anslagsvis 50 000 norske kvinner i aldersgruppen 15-44 år lider av spiseforstyrrelser.
  • Mellom 6 og 12 prosent har depresjon til enhver tid. Betydelig flere rammes en eller annen gang i løpet av livet.
  • Rundt en fjerdedel av befolkningen i Norge vil rammes av en angstlidelse i løpet av livet, og 15 prosent i løpet av et år. - Kilde: Psykiskhelse.no
Siden utgivelsen av hennes debutbok Evig Søndag, en samling dagboknotater, har hun skrevet brev. Brev til familien og vennene. Til matprodusenter, kyniske redaktører og idealistiske psykologer. Til kjæresten, nesten-kjærester og til undulaten. Ikke minst: brev til seg selv.

Brevene er selvutleverende, men like fullt verdige. Dønn ærlige, kamuflert med humor. Litt sarkastisk, litt trist. Og proppende full av respekt for sine nærmeste. Livredd for å såre andre, til og med faren hun med all tydelighet har et anstrengt forhold til. En pappa som glemmer å ringe for å gratulere med dagen og som ikke har internett på hytta. En pappa hun både vil være nær, og som hun samtidig ønsker å holde på avstand. En pappa hun ikke forstår, både på grunn av hans oppførsel men også på grunn av hvordan hun, hennes sykdom, oppfører seg mot ham.

Det har vært et savn for henne. Et problem hun ikke helt forstår hvordan hun skal løse, eller om hun egentlig ønsker å løse det. Om det er behov for det. Hun har jo sin mamma. En mamma som har sett sin datter reduseres til en utmattet kleshenger. Som har sett henne gå amok på kjøkkengulvet i full angst over å ikke vite hva hun har blandet inn i middagsgrøten. En mor som alltid tar imot henne med åpne armer, selv når hun tror hun fortjener det minst.
«Det er ikke lenger noen jeg ønsker å gi skyldfølelse eller straffe, og jeg er ikke nysgjerrig på hvordan begravelsen min ville ha vært. Kanskje litt, bare. Jeg kan ikke se for meg at det vil være noe annet enn en lettelse for deg heller, mamma, det kan jo ikke være noe hyggelig å være mor til noen som ikke setter pris på livet. Du må få slippe å forholde deg til en datter som alltid takker nei til forslagene dine, ikke blir glad for gavene du gir, og blir sint når du tilbyr henne mat. En datter som ikke svarer på meldingene du sender, og som aldri responderer når du forteller hvor glad du er i henne.» - Brev til foreldrene.
Og så redd Linnéa er. Den iboende, stadig tilbakevendende frykten for å fortsatt som 30-åring måtte krype sammen i fosterstilling og gråte trøstesløs i fanget til sin mor. Ikke fordi hun ønsker det, men fordi hun ikke kan hjelpe for det. Hun vil jo fungere som alle andre. Det er ikke noe annet hun heller vil. Sånn egentlig.

Hun trenger bare hjelp. Mamma er der for henne og venner tar henne med seg ut. Deres oppgave er ikke å gi henne råd om hvordan hun skal takle livet. Hun trenger – og får - profesjonell hjelp.

Og det er et tankekors. Brevet hun skriver til sine venner hvor hun takker for at de er der. Lar henne leve slik hun vil, selv om hun vet hvor redde de tidvis er for henne. Hun takker de for alle rådene de ikke gir henne. Hun får jo profesjonell hjelp. Hun trenger ikke råd fra andre enn han. Psykologen. Eksperten. Hun er så trygg hun kan være. Venner skal få lov til å bare være venner.

Mottakerne av brevene er mange og vidt forskjellige. Ingen er av uten betydning. Ei heller de få ordene til statsministeren. Ei heller den tilsynelatende morsomme hilsenen til Natreen, hvor Linnéa ydmykt ber produsenten om å endre designen på sukettholderen.

VGs anmelder kritiserer henne for å ikke la alvoret få stor nok plass. Jeg er ikke enig. Jeg ser alvoret, tidvis godt kamuflert i lett sarkasme og formildende omskrivninger.

Det dypeste alvor og mest bitende ironiske går hånd i hånd. Hyllesten til suketter forteller oss mer enn noe annet om tvangsnevroser og problematisk forhold til mat. Likeledes knivingen med statsministeren om å komme lengst i Candy Crush, et selvpålagt liv innenfor de fire trygge vegger, med minimale utfordringer annet enn å overleve. Akkurat som om ikke det er mer enn nok. Forsøke å få tiden det tar å våkne og sove igjen, til å inneholde noe. Bare ett eller annet. En slags rutine. Gjøre noe meningsløst meningsfullt.

Jeg reagerer derfor med forundring når jeg leser Universitas anmeldelse. Hennes univers kritiseres for å være «klaustrofobisk liten», at hun har et svært begrenset antall interesser og et snevert liv.

- Vel. Jeg trodde det var litt av poenget. Sykdomsbildet poengteres. Alt sentreres om den syke, om hvordan man skal meste hverdagen, alle utfordringene, unngå alle utfordringer, få tilstrekkelig oppmerksomhet, og slippe å få noen oppmerksomhet.

Anmelderen virker i det hele tatt å være litt for opptatt av å bruke det flotte uttrykket solipsisme, et ord jeg måtte google for å fatte betydningen av.
"Solipsisme er en filosofisk teori som hevder at jeget er det eneste som eksisterer, og følgelig at verden og andre mennesker kun eksisterer som en del av jegets bevissthet." - Kilde: Wikipedia.no
Akkurat som den psyke går inn for å være psyk. Akkurat som om det bare er å skjerpe seg, så blir man igjen som de andre. Fungerer brillefint i samfunnet.
Kjære Universitas-anmelder, 
Jeg håper at du slipper å måtte oppleve at venner eller familiemedlemmer av deg blir psykisk syke. Spisevegring, depresjoner, hva som helst. Jeg håper at du slipper å måtte forholde deg til deres solipsistiske tankegang. 
Jeg håper derimot at du likevel tilstreber deg en viss forståelse og empati for de du ikke kjenner som har slike utfordringer. En slik ekstrem selvsentrering er aldri noe man frivillig velger. 
Med vennlig hilsen
Ellikken
Det er i aller høyeste grad mye alvor i disse brevene. Det er bare ikke like tydelig som i de ærlige, vonde brevene til hennes nærmeste. Som når boken åpner med et selvmordsbrev til foreldrene. Hun som trodde hun hadde så mye å fortelle i et selvmordsbrev, skriver hun. Så vondt det er å se at hun ikke har stort å fortelle.

Og så godt det er å lese det siste, avsluttende brevet. Brevet til kjæresten. Hennes aller første, ordentlige kjæreste. En som er der for henne til tross for at hun ikke er som hun ønsker å være. Hun skriver lett og morsomt, men like fullt er det så til de grader rørende i all sin enkelhet. Hun har fått en ny avhengighet, skriver hun. Han. Og det kan hun leve med.

Det er jeg veldig glad for.

De fleste kjenner hennes historie. Historien om bloggeren som slo seg opp og frem som en skarp protest mot alle rosabloggerne som fokuserte på dagens outfit og nye sminkeprodukter mens de fortalte om et liv i sus og i dus. Plutselig var Linnéa der, sinna på verden og sutret om den minste lille bagatell. Satt inne under et pledd, fråtset i taco og oppdaterte leserne om undulaten Twitters meningsløse liv.
« (…) jeg hadde jo aldri gått og ringt på for å si hei. For huset ditt er privat, og jeg tipper at du misliker uventede gjester like mye som meg. Jeg er ganske sikker på at jeg aldri kommer til å ringe på en dør igjen uten å ha sagt fra på forhånd at jeg kommer. Slik jeg alltid gjorde da jeg var liten, og som jeg gjentok en gang i timen dersom jeg ikke fikk komme inn den første gangen. Jeg lurer på hvor det gikk galt. Hvorfor jeg på det tidspunktet helt uanfektet kunne ringe på igjen og igjen, helt til jeg fikk lov til å komme inn, og hvorfor jeg i dag ikke kan komme på noe verre enn et avslag.» - Brev til psykiateren Finn.
Det var bare en ting til. Linnéa var syk. Veldig, veldig syk. Depresjoner og spisevegring tillot henne å leve et liv på nettet, men ikke stort mer. Folk lo. Lo seg skakke av hennes skjeve blikk på verden. Noen få visste. Omsider visste alle.

Og likevel herjet nettrollene i kommentarfeltene. Disse anonyme som fortalte henne hvor irriterende og sytende hun var. Hvor lite verdt hun var, og hvor lei alle var av henne. At hun ikke ville lykkes med noen verdens ting.

Et av bokens aller sterkeste brev er stilet til nettopp en av disse. Sterkt, fordi hun viser en trassig stolthet og hardt opparbeidet selvrespekt som ikke fordømmer og latterliggjør ham, men som viser en voksende selvinnsikt og modenhet.

Denne prosessen er tydelig gjennom hele boken. Hun vil så gjerne, prøver så hardt, selv om det kanskje ikke alltids synes. Selv om hun får kraftige tilbakefall. Selv om de mest sannsynlig også vil komme i fremtiden.

For har man først utviklet spiseforstyrrelser, utviklet angst og depresjoner, så blir du ikke kvitt dette ved å svelge en pille og skjerpe seg. Du må leve med det. Jobbe med det. Hele tiden. Hele livet.

- Noe hun også forteller til den unge jenta som i en e-post forteller at hun føler seg litt tykk, og at hun håper å kunne få anoreksi. At det må være en enkel måte å bli tynn på. Det er sterkt å lese.

Og det er akkurat dette jeg mener i innledningen. At mange har skrevet brevromaner før henne, folk med litterære kvaliteter, men som kanskje ikke nødvendigvis har et like viktig budskap. Ikke like viktig som Linnéas.

Jeg har ikke lest hennes første bok, Evig søndag, og vet ikke hvordan disse to fungerer sammen. Kanskje overlapper de hverandre, kanskje utfyller de hverandre. Evig søndag med sine dagboknotater, Kjære med sine brev. Jeg vet bare at Kjære fungerer som roman. Jeg vet at hun skriver godt nok til at alt henger sammen og er lett å lese. At innfallsvinkelen og vekslingen mellom alvor og humor fenger bredt og vil tiltrekke seg lesere som kanskje ikke leser så mye ellers. Kanskje også ungdom som sliter i stillhet. Mennesker som trenger å vite at de ikke er alene, at de forskrudde tankene de skjuler allerede er tenkt av andre. At det er en kamp, men at man aldri kjemper alene. At alt er lettere om man er sammen om problemene.  At man selv om man står der, fullstendig avkledd, likevel kan blomstre med sin verdighet.
Kjære Linnéa, 
Ikke si det til noen, men jeg har stemt flere ganger på deg og svensken i Skal vi danse. Jeg liker deg og heier på deg. 
Klem fra
Ellikken
P.S. Unnskyld for at jeg sliter sånn med bokstaven E med strek over. I alle fall når streken skal peke riktig vei.
Jeg vil gjerne at mange skal lese denne brevsamlingen. Sette seg inn i hvordan det kan gå såpass galt. Hvordan man tror man har kontroll, selv om alle ser at du har mistet den. Hvordan livet ditt styres av knallhard regime med klokkeslett og kalorier. Hvordan du ikke makter å komme deg opp fra sofaen, hvordan God Morgen Norge blir alfa og omega for at du skal klare å få i deg en lompe med sukrin til frokost. Hvordan du må avlyse kinoavtaler med venninner fordi filmen varer litt lenger enn tidspunktet for kveldsmat. Hvordan en fritert sushibit kan få deg til å legge deg under dyna i ukesvis. Hvordan det kan gå så langt at alt du ønsker er å dø. Ikke fordi du hater deg selv. Men fordi du tror alle andre hater deg.

Jeg vil at vi skal forsøke å forstå. Være der for deg.

Det blir som på omslagsbildet. Litt famlende. Men det er greit, vi forsøker sammen.

Du, som er ung og pen. Har venner som alltid stiller opp for deg. Foreldre som elsker deg over alt i verden. Du, som bor i verdens rikeste land. Selv du.



Kilde: Leseeksemplar. Bedt om og mottatt fra forlaget. Tusen takk.
Andre bloggere: (Mette-Mor) (Anita) (Julie) Andre? Legg gjerne igjen link i kommentarfeltet!

7 kommentarer:

Lena sa...

Kjære Ellikken. Jeg er fremdeles sur fordi jeg ikke har fått denne boken. Etter å ha lest dette ble jeg enda surere. Jeg vil også lese den! Jada, jeg vet at den selges i butikken.

PS. For en nydelig omtale. PPS. Lev vel. Hjertelig hilsen Lena

Tine sa...

For en nydelig omtale du har skrevet. Tror jeg må lese denne boken hennes allikevel. Leste den forrige og likte den godt, men var ikke tent på denne, før nå da :)

Anita Ness sa...

Så fint du skriver om bøker du liker, igjen.. Denne vil jeg også lese, En dag. Leste Evig din, som jeg synes var interessant å lese, vond, men fin ..

Mellom Bokstablene sa...

Kjære Ellikken! Jeg leser ordene dine og blir mer opptatt av dine ord enn boken du skriver om. Det er noe med hvordan du stabler ordene som fascinerer meg. Og fordi jeg ikke kan forklare det skriver jeg ikke kommentarer, jeg venter på at ordene mine skal stave hva jeg kjenner når jeg leser. Ordene kommer ikke.. Så: jeg synes du skriver skitbra, levende og godt og ujålete. Jeg liker det :) Takk!

Ellikken sa...

*suger til seg* Tusen hjertelig takk!

Beathe sa...

Åh, for en herlig omtale av boken,Ellikken! :-) Jeg har knotet ned noen få ord om boken og heller henvist mine kjære leser til denne for jeg måtte jeg bare melde pass. Du er goe altså!

Anita Ness sa...

Hei igjen. Her er min korte omtale av KJære.:)