25.11.14

Våke over dem som sover, av Sigbjørn Skåden

Sønn vil noe. Han vil forklare. Han vil protestere. Han vil vekke opp. Vekke opp de som sover, og vekke opp dem som våker over de. Det er noe galt i samfunnet. Menneskene, ofre og overgripere, må røskes opp fra dvalen. Tvinges til å se tingene som de er. Slutte å beskytte seg mot seg selv.



Våke over dem som sover, av Sigbjørn Skåden
Roman. Utgitt i 2014.

30-årige Amund Andersen kjører fra hjembygda i Troms til Kautokeino for å jobbe med et nytt kunstprosjekt. Han vet ikke helt hvordan, men gjennom videokonstellasjoner ønsker han å si noe om den samiske kultur, hvordan det ble forsøkt brutt ned og hvordan det nå. Det er for lengst gjenreist, men likevel brytes det fortsatt ned. – Innenfra.  Det uskyldige har blitt skyldig.

Han vet ikke helt hvordan, men han vet hvorfor. Og akkurat hvorfor presenteres vi for allerede i starten. Det er bare ikke så tydelig. Akkurat som den tapte uskyld ikke er så tydelig. Mest fordi den ikke vil sees. Den skal helst ikke vises. Alle vet, men fasaden må bestå.

I begynnelsen er Oldemor og Oldefar. Bestefar og deretter Mor. Etter hvert, og mest av alt, Sønn. Han skriver det slik. Titler med store bokstaver. Helst aldri med navn. Et enkelt grep for at leseren skal følge linjene, se koblingen og den store sammenhengen. Alle disse røttene som kryper oppover og blir til Sønn. En ung mann med visjoner og vilje. En ung mann med erfaring. En ung mann med historie.

Oldefar, Oldemor, Bestefar, Mor og Sønn. Enkelt og selvforklarende, men samtidig så litterært ukonvensjonelt at leseren umiddelbart fatter interesse.

Sønn vil noe. Han vil forklare. Han vil protestere. Han vil vekke opp. Vekke opp de som sover, og vekke opp dem som våker over dem. For noe er galt i samfunnet. Menneskene, ofre og overgripere, må røskes opp fra dvalen. Tvinges til å se tingene som de er. Slutte å beskytte seg mot seg selv.

Og for å kunne forklare må man tegne opp de store linjene. Se den samiske kulturen slik den en gang var. Se hvordan Oldemor og Oldefar blir tvunget inn i et norsk tankesett. Være med når Bestefar sendes avgårde til en norskspråklig skole. Være vitner til hvordan Bestefar reagerer med sinne når hans kone snakker samisk til datteren, den nyfødte Mor.

Og igjen, lytte til Sønn når han forklarer hvorfor han snakker så godt samisk. Hvordan Mor i hele oppveksten har snakket samisk til ham. Se hans standhaftige idealistiske ønske om å bidra til gjenopprettelsen av det samiske kultur og samfunn. Ønske om å bidra til stoltheten. Høre ham konsekvent snakke på samisk.

For noe gikk galt den gangen man skulle tilpasse seg det norske samfunnet, den norske kulturen, det norske språket. Noe galt utover det opplagte. Noe gikk tapt. En uskyld.
Dere er et merkelig folk, det står jeg ved. Man kan blåse og prute og prøve å blåse huset deres ned. Men dere rører dere faen ikke. Huset raser rundt dere, men dere bøyer faen meg bare av. Og når stormen er forbi fortsetter dere som før. Jeg klarer ikke å bestemme meg for om det er beundringsverdig standhaftighet eller bare grenseløs trangsynthet.
I ytterste konsekvens: Overgrepssakene i Kautokeino på 80- og 90-tallet. Voksne menn og purunge piker. Godt organisert og allment kjent, langt opp til kommunehuset. Likevel tok ingen affære. Amund kommer dit nesten tjue år senere. Amund er kunstner, profilert og besitter en unik makt til å vekke opp samfunnet.

Og hvem skal ta opp kampen? For ti-tjue år siden invaderte journalister Kautokeino. Nå sitter en sveitsisk språkforsker på samme hotell som Sønn og strever med å få menneskene til å åpne seg. Ingen ønsker å gi seg helt til kjenne. De vil ikke forstyrres. Så hvem kan da ta opp kampen? - Sønn. Amund Andersen. En av deres egne…? Og hvordan, til hvilken pris?

Oldemor var maktesløs. Mor krevde makt og fikk den. Amund, Bestefars bror, protesterte men bukket under for presset. Amund, Sønn, har makt men misbruker den.

Jeg ble engasjert. Nysgjerrigheten ble raskt og uventet vekket. Engasjert, selv om jeg sliter med å forklare det. Tidvis var det hele kvalmende ubehagelig. Forstyrrende, provoserende. Samtidig så stille og nøkternt. Nakent, og likevel påtvunget påkledd. Slik som språket som fremstår som noe ujevnt, selv om variasjonen har en funksjon. SMS-samtaler veksler med avsnitt med drømmende, filosofiske passasjer med nærmest lyrisk klang. Hverdagslige, tilsynelatende intetsigende handlingsforløp eller dialoger vekker deg med plutselige drypp av interesse. Akkurat som de korte fortellingene om hovedpersonens oldeforeldre og bestefar har en funksjon, selv om de i begynnelsen forvirrer. Du venter mer, krever mer, helt til du innser at deres historier bare fungerer som en bakgrunn. En liten, men likevel helt vesentlig del av noe større. Noe du må gruble deg frem til.

Tematikken er utvilsomt spennende. Tilstrekkelig til de helt store diskusjoner. Alle røttene som samles til et tre. Et tre med grener som brer seg utover. Et overgrep mot et samfunn som selv blir overgriper. En tilhørighet som vekker både stolthet og skam. Gjerne på en og samme tid.

Nylig ble det kjent at boken er nominert til (P2-lytternesromanpris). Kanskje høster vi også nok nominasjoner til å få Våke over dem som sover inn på Bokbloggerprisens liste? Jeg håper det.





Kilde: Boken er lånt på biblioteket. Jeg var så heldig å bli kjent med forfatteren da han enda ikke var forfatter. Det er et helt ungdomsliv siden, så jeg tar sjansen på å omtale hans bok uten å bli trakassert med inhabilitetsanklager. Regner dog med han fremdeles er en knakende kul kar.

Også lest: Forfatteren ga ut lyrikksamlingen Skuovvadeddjiid gonagas i 2004. Tre år senere ble den gitt ut i norsk språkdrakt med tittelen Skomakernes konge. Jeg omtalte denne boken i (dette innlegget).

Andre bloggere: Les gjerne hvorfor også (Solgunn) og (Karin) synes Våke over dem som sover er så bra.

21.11.14

Sommer, av Amalie Skram

I 1899 utga Amalie Skram novellesamlingen Sommer. Denne inneholder seks noveller om ulykkelige ekteskap og befriende død. Det finnes ikke lenger noen glede, kjærligheten er tapt og kun tanken om døden kan fremkalle forventning og lykke.



Sommer, noveller, 1898
  • Sommer
  • Memento mori
  • Glæde
  • Post festum
  • Det røde Gardin
  • En Rose

Tidligere har jeg skrevet innlegg om Den røde gardin, trolig den i samlingen som er mest kjent. Novellen viser en formidabel bruk av symbolikk, noe som også anvendes med bravur i samlingens siste novelle. Det røde med dens erotikk, sterke livsbejaende emosjoner, som stadig forsøkes bleknet. Rosen, med den blendende skjønnhet og stikkende torner.

Samtlige av novellene fortelles kun fra den ene parts synsvinkel. Vi får antydninger til hva den andre ektefellen føler, men kan aldri helt vite. Akkurat som den ene aldri helt kan vite. Det er oppbruddstider, kjærligheten har bleknet, om den i det hele tatt noen sinne har vært til stede. Begge parter lenger etter andre, etter noe annet. En søken etter lykke som fører begge både til andre, eller i verste fall inn i døden.

Amalie Skram suger oss rett inn i fortvilelsen, desperasjonen og ydmykelsen. Vi er der, og vi er der akkurat når det skjer.

Og selv om historiene fortelles gjennom kun den ene ektefelles, fatter vi sympati for begge parter. Begge er skyldige i forsømmelsen av ektepakten, og begge har gjort eller gjør forsøk på å redde samlivet. Av og til er det rett og slett ikke nok. Noen ganger er det ikke lenger noe mer å reparere. Selv viljen og ønsket er borte.

Parallelt med novelleskrivingen slet hun markant i sitt eget ekteskap. I disse årene gikk hun inn og ut av sinnssykehus. I tillegg til sine egne mentale problemer, slet også hennes voldsomme sjalusi ytterligere på familielivet. I 1899, samme år som utgivelsen av novellesamlingen Sommer, tok hun og hennes mann, Erik Skram, ut seperasjon og flyttet fra hverandre. Datteren ble boende sammen med sin mor.

Amalie Skram produserte lite etter dette. De siste årene av hennes liv ble dominert av lengre sykdomsperiosder, både av fysisk og psykisk art. Sommer er således ett av hennes siste verker. I 1905 ble forfatteren, samfunnsdebattanten og mennesket Amalie Skram funnet død. 

Kanskje med et smil om munnen, fylt av fred og glede.

- Sommer

Tittelnovellen er den nest lengste i samlingen. Vi møter en mann som ferierer utenfor ekteskapets fire vegger. I flere betydninger. Han mottar et telegram som informerer han kort om at hans «kone er meget syk». Under påskudd av å måtte reise bort for å arbeide, forlater han sommerstedet og den unge kvinnen han har tilbrakt den senere tiden med. På vei hjem kjenner han seg oppgitt over den korte beskjeden, og at han ikke en gang er bedt om å komme. Han gjør regnskap med sitt ekteskap, og finner at det aldri har fungert. At han aldri har elsket, men elsker følelsen av forelskelse, og at han derfor aldri har maktet å binde seg følelsesmessig til noen. Hans kone har alltid gjort alt godt, mens han selv har reagert med ondskap og hån. Likevel føler han ingen anger, det er bare slik det har vært og har blitt. 

Fremme i huset finner han et brev hans kone har påbegynt. Det er stilet til ham, hennes ektemann. Hun roser ham for hans godhet. Hun forteller ham hvor umåtelig takknemlig hun er for alle hans tegn til varme og kjærlighet. Samtidig føler hun vemod over hans problemer med å elske og vise følelser. Hun tilgir ham for alt. Mannen fylles med ømhet og anger, og går inn til hennes værelse. Der ligger hun, hans kone. Død.

- Memento mori

Husk du skal dø. Ingenting lever evig. Ei heller kjærligheten. Når forholdet går i stykker, reagerer hun med panikkpreget sorg og savn over å miste sin elskede mann. Hun, som trodde hun skulle nyte ensomheten. Etter en tid møtes de to tilfeldig på et apotek. Hun kaster seg rundt halsen hans og bedyrer sin kjærlighet. Han skyver henne fra seg. Kald. 

Jeg er ikke lenger din, jeg er som død for deg, sier han og forlater henne. For evig tid.

- Glede

En hjertesyk kvinne overlever nok et anfall. Hun reagerer nærmest med skuffelse, for i døden kan hun endelig slippe sin ektemann. Unnslippe ham hun ikke elsker, og gjenforenes med hennes tapte kjærlighet. «Den eneste, den elskede, den savnede, den begråtte». 

Det er likevel motstridende følelser. Angsten for at det likevel ikke finnes noe etter døden, er stadig til stede. Hun er da ikke religiøs. Hva om det intet annet er? Men døden kommer. Og med døden, hennes elskede. Og med hennes elskede, kommer gleden.

- Post festum

Den lengste novellen er også den mest pikante. Novellen åpner med to kvinner som snakker om den enes søster som er blitt med barn etter et tilfeldig forhold. For å redde verdigheten, må de to gifte seg, sier de. Det er ingen vei tilbake. Han må ta sitt ansvar, de må begge la fornuften seire.

Selv har denne eldre søsteren problemer i sitt eget ekteskap. Mannen er stadig ute, men gir ikke beskjed hvor han er, ei heller når han kommer tilbake. Hun venter og venter, engstelig og sjalu. En beiler kommer på døren og bedyrer sin kjærlighet, og tilbyr henne sin hånd om hun ikke lenger ønsker å være med sin mann. Hun avviser ham. Når mannen endelig kommer hjem, nærmest overfaller hun ham med sin kjærlighet. Sammen drar de ut i selskap, hvor hun gir uttrykk for å atter forelske seg i ham. Han tar imot, men akter ikke å gi noe tilbake. Etter festen setter hans seg ned for å forfatte et brev til sin kjæreste. Han sovner underveis, og når hun går inn til ham oppdager hun brevet og begynner å lese. Hun fortviler, men har stadig denne beileren i bakhånd. Hun skal ikke la seg knuses, hun har ham som en mulighet. 

Neste dag kommer atter hennes venninne på besøk, og røper med sensasjonsmettet lystighet at de i all denne tiden har tatt feil: Det er kvinnens frier som er hennes søsters barns rette far. Kvinnen knuses. Endelig og fullstendig.

- Den røde gardin

En ung kvinne kjøper nye gardiner til sitt hjem. Hun tviler i starten, men klarer ikke la være. Likevel makter hun ikke å finne et passende sted til gardinene. Fargen er for sterk og for dominerende. Lyset skinner igjennom og rommene bader i rødt. Hun henger opp, men mannen krever at de tas ned. Igjen og igjen. Etter gjentatte forsøk, gir hun opp, slenger den over kakkelovnen og i samme stund siver likstanken ut av gardinen.

Uten at forfatteren forteller det med rene ord, er tolkningen til et ulykkelig ekteskap ikke til å unngå. Den røde gardinen symboliserer kvinnens brede spekter av følelser, selve livsgleden. For hver gang hun tvinges til å ta ned gardinen, eller til å sy den om, forsvinner også hun, litt etter litt. Hun lever, han dreper. Gardinene passer aldri helt inn. De blir for markante, for tydelige. Akkurat som mannen mener hun tar for stor plass. Det kan rett og slett ikke aksepteres.

- En rose

En mann ligger og vet han snart skal dø. Hans kone har stelt for ham i lange tider, men ingen er lykkelige. Hun lengter etter sitt eget liv. Han er gått lei av henne. Tidvis lengter de begge etter at han skal dø, for først i døden kan de slippe hverandre, først i døden kan ekteskapet oppløses. Han forguder sin datter, men ynder stadig å se på henne som sin lille jente. Nå, som snart voksen, er hun blitt for lik sin mor.

En natt våkner han og en stor rose åpenbarer seg for ham. En rose full av menneskesjeler. Da han strekker seg mot den, dør han. Kanskje forsøker han med dette også å nærme seg sin familie, økt forståelse, på godt og vondt. Han dør med et smil, full av fred.




Les også: Amalie Skrams forfatterskap og liv fascinerer meg. Jeg har skrevet om henne i (denneartikkelen) hvor det også linkes til mine omtaler av hennes romaner og noveller.

Kilde: Bildet er hentet fra Gyldendals utgivelse av Erik og Amalie Skrams brevveksling: "Elskede Amalie". - Den må selvsagt også leses. Novellesamlingen som her er omtalt ble lånt fra biblioteket.

Bonus: Hele novellesamlingen finnes digitalisert på Nasjonalbibliotekets nettside (direktelink)

19.11.14

Her lå Tirpitz, av Ingrid Storholmen

Tirpitz lå i Kåfjorden i Alta fra høsten 1943 og det enorme krigsskipet ble gjentatte ganger forsøkt bombet. 16. oktober 1944 ble skipet slept til Håkøya utenfor Tromsø, for å utføre de nødvendige reparasjoner. Under en måned senere lykkes de britiske bombeflyene omsider å eliminere faren skipet representerte.

12.november i år var det 70 år siden Tirpitz ble senket. Nesten tusen menn døde. Noen færre overlevde. For mange var det en verre skjebne enn døden.


Her lå Tirpitz, av Ingrid Storholmen
Roman. Utgitt høsten 2014.

Forfatter Ingrid Storholmen (1976) har et spesielt minne fra oppveksten. Hver gang de passerte Fættefjorden, sa de voksne alltid «Her lå Tirpitz». Litt høytidelige, litt fryktsomme, litt bitre. Mest alvorlige. Som voksen har hun samlet fortellinger fra barndommen, utført en betydelig mengde research og intervjuet utallige krigsveteraner, tidsvitner og etterlatte, alt med ett mål:
Å la marinegastene fortelle deres historie.

En slags oppreising, et forsøk på å skape forståelse, en forsoning, men mest av alt: en innstendig bønn om at dette ikke må skje igjen. Det kan ikke skje igjen. Det vil bety slutten på alt. På alle.

Og en krig er aldri bare bomber og granater, ordre og pliktig utførelse. En krig er full av soldater og deres pårørende, ofre og overgripere. Full av de som må forlate, og de som er forlatt.

Tysklands største flåtebase under krigen lå i Altafjorden. Blant de tyske krigsskipene vant vi Tirpitz, ett av verdens største og mektigste slagskip. Plasseringen var åpenbar: Her kunne man enkelt hindre forsyninger fra vest til russerne, og dermed også lettere kontrollere krigen på østfronten.

Churchill uttalte at en ødeleggelse av dette skipet ville være sjøkrigens største bedrift. Så ble også skipet stadig forsøkt skadet, både av britiske og russiske kampfly.

Resultatet av Storholmens grundige arbeide er en roman helt utenom det vanlige. Så kreativt utført at jeg ikke har lest noe lignende. Selv utseendemessig, både omslag og boken som helhet, er en visuell nytelse å se og holde i hendene. Romanen er et lite stykke kunstverk, og innholdet følger opp.

- Det tok bare litt tid før jeg fikk alt til å gå opp. Første halvdel var en liten kamp å komme igjennom. Jeg følte ingen nærhet til personene, og jeg klarte ikke helt å la meg blende av historien. Det ble for konstruert, for dagbokaktig, selv om man ikke kunne skrive noe slikt i sine dagbøker. Frykten for mytterianklager ville være for stor.

Bare litt til, forsøk litt til, sa jeg til meg selv.

Resten av boken leste jeg i ett strekk. Som ved et trylleslag koblet jeg alle fortellingene sammen og maktet å bli kjent med personene. Kanskje ikke alle, men enkelte skjebner festet seg og vil fortsette å være der i lang tid. Både på godt og vondt.

Peter | Far, hvorfor lærte du meg ikke å svømme?

For det er mange personer forfatteren lar oss møte. Kanskje tretti, kanskje enda flere. Alle oppdiktede, men alle med et snev av sannhet. Den hatske Carl, jentefuten Gottfried, overklassegutten Kaspar, ungfolen Uwe og tapre Berit. Det er så mange flere, så fryktelig mange. Det er soldater, det er overordnede, det er koner som lengter, norske jenter som forelsker seg, og det er forlatte barn.

Og kanskje den stemmen som festet seg kraftigst: Bjarne. Hans forsiktige stemme som gjør slikt inntrykk. Bjarne, som var med i båten som reddet flere av de forliste da Tirpitz ble senket. Han som reddet så mange, men ikke mange nok.

Det er alle disse menneskene som selv får fortelle denne historien. Deres historie. Deres tanker. Deres lengsler, frykt, ensomhet og desperasjon. Vi er der når han drukner sin hjemlengsel. Vi er der når hun gråter over matmangel. Når han skuler bort på tyskerne. Når de legger kabal fordi det intet annet er å gjøre. Akkurat hva som skjedde i krigen ytre sett er aldri i fokus. Sted og dato er gjerne litt diffust. Men menneskenes følelser, tanker og engasjement fører oss rett inn i krigens dager, rett inn til skipet, rett opp i hengekøya. Vi dukker inn i de forskjelliges sinn og syke. Ingen ting annet er viktig.

Et trettitalls personer forteller. Noen mye, gjennom hele boken. Andre kanskje bare en gang. 

Skjebnen kan ingen forutse. Kanskje lever man til man er hundre år. Kanskje man sprenges i stykker i neste sekund. Av og til bare forsvinner stemmen. Uvissheten er det verste.

Selv i bokform.

Setningene, fortellingene, er konsekvent knappe. Det er rett på, helst uten noe filter eller med varsomhet. Det oppleves som ærlig og unikt. Litterært sett har jeg lest mye jeg oppfatter som bedre kvalitetsmessig, men det hele er nøye gjennomført og de ulike stemmene er nødvendig nyanserte. Jeg lar meg fengsle.

Ytterligere vellykket er også forfatterens grep med å vie sider fulle av rene utsagn. Korte replikker, av og til replikkutvekslinger, uten avsender. Det forekommer meg å nærmest forsvinne rett inn i et multimediasenter. Det er noe ekstra der, noe uventet rørende og virkelighetsnært.

Alle stemmene og alle replikkene er igjen delt inn i tre deler, alt i kronologisk rekkefølge. I begynnelsen møter vi ungguttene og deres familier før mønstringen. Den midtre og største delen er mens soldatene er til sjøs. Først stoltheten, troen på at de er med på noe stort og viktig. At de, nettopp de, er på verdens største og mektigste skip. Deretter kjedsomheten, ensomheten, savnet etter alt og alle der hjemme. Erkjennelsen av at det viktigste i tilværelsen er brev hjemmefra. Frustrasjon over det inaktive livet, all ventingen. Deretter all frykten for å dø. Frykten for å vite at alt er bortkastet, at alt er tapt. Krigen. Familien. Livet.

Den tredje delen var jeg ikke forberedt på. Ikke mentalt. Alle skjebnene gikk rett inn i hjertet.
Kvinnene som levde i sin egen krig mens mennene var ute på sjøen. Ingen av disse fikk noen fortjenestemedalje eller honnør. I stedet fikk de hjem en mann, en far, en sønn de ikke kjente igjen. Menn som resten av sine liv måtte leve med skyldfølelse, skam og evig angst.

Alle disse norske kvinnene, hvis eneste forbrytelse var å forelske seg i fienden. Vissheten om at ens barn finnes et sted i Norge. Ubehaget ved å vite at barnet umulig kan ha hatt det enkelt i oppveksten. Savnet etter en norsk kjæreste man må holde skjult for sin kone. En kone som ikke lenger er hva hun var.

All denne lengselen etter å møte andre overlevende. Snakke om tiden de hadde sammen, fordi ingen andre forstår. Dragningen mot Norge, gjenoppleve stedene. Kanskje til og med menneskene. Og kanskje nå med sin kone, for å forsøke å komme nærmere hverandre. Få det til å fungere.

Og det mest essensielle av alt. Fortvilelsen. Skammen. Skammen over å ha vært en del av Hitlers regelrette ondskap satt i system. Uten alle disse tjenerne, uten dem, ville det ikke vært mulig å gjennomføre.

De gjorde ingenting galt. De drepte ingen. De var bare unge gutter som utførte sine ordre. Likevel var de skyldige.

Akkurat som Bjarne, den unge nordmannen som resten av sitt liv aldri klarte å glemme de han ikke kunne redde.




Kilde: Leseeksemplar.

Se også: I Kåfjord finnes (Tirpitz Museum). Et lite hus fylt av bilder og minner fra skipet og nærområdet under 2. verdenskrig. Jeg var der selv i 2011.

14.11.14

Det blir aldri lyst her, av Tina Åmodt

Tina Åmodt, journalist og litteraturkritiker, debuterte i høst med en roman spekket med uro, angst og stille aggresjon. Selve handlingsforløpet føles sekundært. Det er hennes evne til å uttrykke denne ladede stemningen, som løfter romanen opp og frem. En stemning som gjør romanen til noe større enn seg selv.


Det blir aldri lyst her, av Tina Åmodt
Roman. Utgitt høsten 2014.

Et ungt kjærestepar flytter sammen i et lite hus midt i ingenting et sted i Finnmark. Det er møkkete, ekkelt og lukter gammel mann. Eli og Sara forsøker å finne seg til rette på det nye stedet. Mest av alt forsøker de å finne ut av seg selv og hverandre. Nytt sted, ny start.

Eli tar seg hyre på en nabos fiskesjekt, mens Sara blir sittende alene med alle minnene, alle mistankene og all mistroen. Så er det også Sara som forteller.

Sara, en ung kvinne sterkt preget av et tidligere forhold med en psykopatisk kjæreste. Hun tror aldri hun er bra nok, klarer aldri å stole på Eli, og hun har en urokkelig trang til kontroll. Foreldrene har stengt henne ute, og hennes nettverk består av forsvinnende få. Egentlig bare Eli. Eli, som hun ikke kan greie seg uten, selv om hun heller ikke greier seg sammen med.

Eli går fremdeles rundt med giftering etter et havarert ekteskap. - Jeg kan fjerne den om den plager deg, sier hun. Sara svarer ikke, og ringen blir værende. Akkurat som minnene etter hennes oppvekst hun aldri vil snakke om. Eli drikker for mye. Eli betaler spillegjelda til sin alkoholiserte mor. I skjul, selv om Sara vet.
«Når man sover, kobles man helt fra hverandre. Jeg bråvåkner før drømmen slår over i katastrofe. Jeg er alene i sengen. Rommet er kjølig, jeg stirrer forvirret på vekkerklokken. Det er midt på natten. Jeg setter meg opp, dynen sklir ned i fanget. Jeg roper etter henne. Stillheten er gjennomsiktig.»
Likevel er de to. Likevel er det noe som holder de to sammen. En tosomhet som er destruktiv i seg selv, men som ingen av de ønsker å gi slipp på.

Andre er det ikke plass til. De to, hver for seg og sammen, tar for stor plass til å inkludere andre. Vi møter en nabo, en fisker, en kusine og en kassadame. Det er alt. De slippes ikke inn i deres liv, men holdes strengt på avstand. Om de ikke kan stole på hverandre, hvordan kan de da stole på fremmede?

Både Sara og Eli bærer på opplevelser som preger dem selv og forholdet. De gjør ting, men ikke sammen. De snakker sammen, men har ingen dialog. Mangel på omsorg og intimitet blir erstattet med brutal og aggressiv sex. Begge gir, men ingen ønsker å ta imot. Disse sekvensene oppleves aldri som spekulative, men har en klar funksjon i romanen. - Dette kjærlighetsløse, men likevel intime. Denne krampeaktige nærheten som både tiltrekker og støter fra.
«Jeg legger meg ned igjen, biter meg på innsiden av kinnet når jeg etter en stund hører skrittene i trappen. Jeg ligger stille, kjeven er så spent. Et stort tre har vokst opp midt i rommet, greiner henger over dobbeltsengen, tunge av svarte frukter. Jeg åpner munnen for å si noe, men frukten faller inn i den. Snart har jeg munnen full av svart, råtnende frukt. Jeg kan nesten ikke puste, svelge unna.»
Det skjer ikke så mye i romanen. Ikke i ytre handling. De knappe 200 sidene er delt inn i korte kapitler, tidvis på mindre enn en side, disse med rene stemningsbilder hvor vi dykker rett ned i Saras tanker. Svært effektfulle og ofte en nærmest poetisk nytelse å lese.

Resten er vondt. Stemningen er vond. Spekket av negative følelser, en destruktivitet og noe uopprettelig som reflekteres også av omslaget. Ensomhet, kulde, uhygge.

Begge jentene gjør fattigslige forsøk på å lappe sammen forholdet. Bøte på. Begge forsøker å fortrenge, godta og tie. Eli vil ikke fortelle og Sara vil ikke spørre. Mistankene, frykten og angsten adopteres av leseren. Hva har egentlig skjedd? Hva vil skje? Og hvem kan vi egentlig stole på? Romanen er et hav av spørsmål og en ørken av svar. Vi antar, vi hentyder, vi hinter og fanger opp rykter. Vi blir urolige. Det er noe uhyggelig over det hele.

Små drypp settes sammen til et større bilde. Det vi ikke vet blir til noe enda vondere, noe enda mørkere. – Akkurat som usikkerheten begge jentene føler. De stoler ikke helt på hverandre. Fortiden viskes aldri helt ut. De skuler mot hverandre, forsøker å fange opp gamle hemmeligheter og skjulte hint i samtaler. De henter frem fortrengte minner, stiller spørsmål, men ønsker ingen svar. Ikke egentlig.
«Vinteren har trukket dypt ned i bakken. Vinden river opp ytterdøren om man ikke lukker den godt, veien viskes ut før brøytebilen etter noen timer skraper den fram igjen. Midt på dagen henger demringslyset som en kjølig dis over jordene.»
Det er vinter og mørketid. Utendørs og innvendig. Akkurat som solen aldri helt slipper til, klarer de to jentene heller ikke å finne gleden i forholdet. De finner ikke ut av hverandre. De klarer aldri å være helt lykkelige. Dysterheten og depresjonene viker aldri helt. Det blir aldri helt lyst.




Kilde: Lena fra (Bokmerker.org) skrev et fint innlegg om boken og jeg fattet umiddelbart interesse. Veien til forlaget var kort og leseeksemplar ble sendt sporenstreks.
Andre bloggere: Lena fra (LesMye) publiserte sin omtale akkurat nøyaktig presis samme dag som meg. Og gjett hva? Også hun anbefaler romanen!



11.11.14

Og hjertet mitt bare, av Elen Betanzo

Nydelig ungdomsroman om forelskelse og kjærlighetssorg, vennskap og foreldre som ikke forstår noen verdens ting. Og om å være 15 år og verken barn eller voksen. 15 år og en verden full av valg som alle gir konsekvenser. En bok å bli rørt, trist og glad av.



Og hjertet mitt bare, av Elen Betanzo
Ungdomsroman. Utgitt i 2014.

Det er sommerferie og Emma ligger febersyk hjemme på sofaen. Moren må på jobb, og ber venninnen Rita sjekke om datteren. I stedet kommer Hester inn døra. Kjekke, litt voksne, halvt amerikanske Hester. Ritas sønn, hvis navn er omtrent det mest håpløse du kan hete på norsk.

Emma blir om mulig enda varmere. Brennende het av spenning og forelskelse. Og Hester kommer tilbake. Igjen og igjen. Holder hånda hennes. Stryker på henne. Kysser henne.
«Jeg smyger hånda mi mot hans. Fingrene møtes så vidt. Den ene fingeren til Hester vikler seg rundt tommelen min, det er det eneste jeg kjenner. Han begynner å tegne mønstre på innsiden av hånda mi. Jeg sukker, jeg kan ikke hjelpe for det. Han ser på meg og ler. «Skal jeg stoppe?» Jeg rister på hodet, det er ingen som har tegnet mønstre i hånda mi før, jeg vil bare at det skal vare og vare. Og Hester begynner å tegne oppover armen min, på undersiden, der huden er aller tynnest. Jeg får frysninger. Verdens beste frysninger.»
Selv om det ikke varer. Når sommerferien er over reiser han til faren sin. Helt til USA.

Emma er i sorg og vet ikke helt hvordan hun skal takle det. Hester skriver og skriver, men selv får hun ikke ut et eneste ord. I stedet for drar hun på fester, kikker på de eldre gutta og drømmer om at en av de kan redde henne ut av tristheten.

Jeg dukket tilbake rett inn i tenårene. - Fullstendig bergtatt av den ytterst søte, men likevel realistiske historien om en 15-åring sin famlende jakt etter lykke. Det handler om vennskap som seirer, om utnyttelse som knuser og en trassig stolthet som overvinner alt. Det handler om valg man må ta, at noen valg viser seg å være feil, men at man kan reise seg opp igjen. Selv om noen skriver HORE på skoleveska og alle ler bak ryggen din.

For når Hester drar blir savnet for stort til å håndteres. Emma trenger å forelske seg på nytt, i en eller annen, og det så fort som mulig. Når 18 år gamle Henning smiler til henne på en fest, er målet klart. Tenk om Henning kan gi henne like varme følelser som Hester en gang gjorde. Henning gir henne følelser. Masse følelser.

Og skam. En skam hun nekter å ta innover seg. Eller, i hvert fall vil hun ikke vise det. Ikke tale om. Selv ikke når venninnene distanserer seg, når foreldrene blir engstelige, og når de andre guttene gir henne en oppmerksomhet hun slettes ikke er komfortabel med.
«Jeg kan ikke se på mor, jeg ønsker meg langt bort fra henne, jeg vil ut i havet, helt ned i det mørkeblå. Jeg ser meg selv dra nedover mot sandbunnen, kjenner at jeg blir kald helt inn til beinet. Jeg kan bli der nede og aldri komme opp igjen. «Jeg savner latteren din, hvor er den blitt av? Spør mor.»
Lille, store Emma. Ikke barn, ikke voksen. Emma, som bare vil bli sett, være ettertraktet, være pen. Akkurat som Hesten syns hun er. Hester, som kjører rundt med egen bil på highwayen og kanskje holder hånda til smellvakre Sharon.

Det er en litt lavmælt historie som fortelles, alt med hjertet utapå. Søkende, famlende, sårbart og samtidig stolt. En lettlest roman med korte kapitler og tidvis nydelige passasjer. Anbefales hjertelig til alle tenåringsjenter og mødrene deres.

Jeg leste og leste, og hjertet mitt bare…




Kilde: Leseeksemplar. Tilsendt uoppfordret fra forlaget.
Forresten: Boken er nominert til (Uprisen), ungdommenes egen bokpris. 

10.11.14

Kvitt, av Laura Djupvik

Sunnmørsk Lolita-fortelling med dampende forførerisk 17 år gammel elev og desperat, middelaldrende lærer i livskrise. Hørt det mest essensielle før? Tja. Les videre.


Kvitt, av Laura Djupvik
Roman. Nynorsk. Utgitt i 2013.

Jill er 17 år, kjæreste med legestudenten Kristoffer og synger i kristen-kor. Pen, trygg og flink. Ja, og hun har det dørgende kjedelig. Hun vil ut av bygda, få nye impulser og være kvinne. Skikkelig kvinne. Hun vil, men Kristoffer vil ikke. Han vil vente. Gifte seg først, fordi det vil være verdt å vente. Jill vil ikke vente. Hun vil. Nå.

Peder er passert 40 år, jobber som lektor på den lokale videregående skolen og er pappa til en rebelsk 18 år gammel jente. Faren er sterkt dement og pleietrengende. Kona går i ett med sofaputene og takker ydmykt hver gang de har sex. Alt er blitt en rutine. Det er ingen spenning lenger. Ingen overraskelser.

Og til tross for alt, alder og omstendigheter, finner de to hverandre. Jill faller i all sin opprørskhet og søken etter noe mer, for den langt eldre læreren Peder. Peder faller for Jills ungdom, skjønnhet og villighet. «Det er galt, vi må slutte, vi må stoppe oss selv» gjentar han i det kjedsommelige, selv om han fortsetter. Jill vet han vil, og hun vil, så da kan det umulig være noe galt i det. Bare han tar henne med seg. Ut, ut av bygda.

Hun er jo gammel nok. 17 år. Et helt hav eldre enn 16 år.

Likevel er det grunnleggende galt. Selvsagt er det det. Hun kan ikke fortelle om elskeren sin til noen. Han må lure seg av sted til hytta for å møte henne der. Kanskje til og med opp på kontoret etter at alle andre har dratt hjem. Forholdet er galt. De er ikke likeverdige. Hun er elev. Han er lærer.

Og hvor enn opprørende dette forholdet er, nøytraliseres det gjennom forfatterens stadige skifte i synsvinkler. Jenta forteller, og mannen forteller. Begge vil, begge har glede av det, selv om jenta forelsker seg. En dramatisk forskjell. Hun blir krevende, han blir redd.

Redd for at noen skal vite. Det vil få store konsekvenser. Det vil ødelegge han og hans liv.
Men han klarer ikke la være. Hun vil jo så gjerne, hun gir ham hele hans kropp, er etter ham hele tiden. Gir. Tar. Hun er ustoppelig.

Og uten at det egentlig presses på oss, ser leseren hvordan han kan handle som han gjør. Hvordan han kan gi etter for sine lyster, stoppe i tide, unngå å la driftene overgå fantasien. Vi ser hans liv, hans voksenliv, hvor alt er etter skjema og tilsynelatende uten problemer. Vi ser likevel hans uro, utålmodighet i ekteskapet og frustrasjon over sin sterkt svekkede far. Vi ser hvordan han er redd for at livet ikke skal by på mer enn dette. Dette fastlåste, trygge, dørgende kjedelige familielivet.

Kanskje skulle han flørtet litt mer med kollegaen sin i stedet for. Hun som har vist litt interesse for ham. Kanskje det hadde vært sunnere. Tryggere på et vis, selv om det også ville vært mer forpliktende, mer alvor. For med Jill må alt holdes litt på avstand, det kan aldri bli de to, det er umulig. Det eneste de kan gjøre er å leve i nuet. Bare litt til.

Det er når Peder tar henne med seg hjem en helg kona og datteren er bortreist, alt rakner. Inne i huset blant familieportretter, skitne såper og brukt sengetøy, endrer alt seg. Hun ser ham med helt nye øyne. Hun orker ikke mer. Vil ikke mer. Tåler ham ikke mer.

Og så, når alt er over, starter alt annet. Helvete.

På 163 sider serveres vi en litt annerledes Lolita-fortelling, hvor vi møter både ham og henne. Hun er utålmodig, bråmoden og ønsker å bryte ut av det trygge kristenmiljøet. Jill kjeder seg. Peder kjeder seg også. Begge har dårlig tid. Det er så mye å utrette i livet. Livet kan ikke stoppe opp her. Ikke enda.

Gjennom fortellingen om dette forholdet nøytraliseres nærmest aldersforskjellen. De befinner seg i en boble hvor de lever ut sine lengsler og drømmer gjennom hemmelige, forbudte møter. Slik oppnår også leseren en viss sympati for ham, den eldre læreren som gir slipp på alle hemninger.

Språket er lett og fengende, dialogene likeså. Spenningen og den iboende uroen, desperasjonen, beskrives med troverdighet og verdighet. Vi tror på karakterene, og vi tror på handlingen. 

Avslutningen ødelegger dessverre helheten, og historien kunne med klar fordel vært avsluttet lenge før den faktisk ble. Det skjer for mye på slutten, det er for mye dramatikk, for mye som bryter med resten av boken. En plutselig moralisering som ikke oppleves som ønskelig. En moralisering vi helst ser ut i fra egen resonnering. - En vi heller vil lese mellom linjene, ikke svart på hvitt.

Forfatteren evner å skape troverdige karakterer, både ei 17 år gammel ungjente og en middelaldrende, veletablert mann. Vi tror på begge to. Vi kjenner igjen Peder, og vi kjenner igjen Jill. På vidt forskjellige plan i livet har de noe til felles. De vil begge noe mer. De ønsker begge å bryte opp, leve litt ekstra.

Jill går inn i det forbudte forholdet med hud og hår, angrer ingenting og tilsynelatende med full viten. Når hun ikke får det hun vil ha hos kjæresten, må hun finne det andre steder. Jevnaldrende gutter er ikke godt nok. Hun trenger noe mer. Noe barskere. Noe som er vanskeligere å få. Noen mer erfaring. Forfatteren makter å ta henne på alvor, med alle hennes lengsler og kroppslige behov. Hun er gammel nok, det er ikke det. Det er maktforholdet som gjør det hele grunnleggende galt.

For alt skjer på hans premisser. Selvsagt. Det er han som er voksen, han som har makten, han som blir sett opp til, han som har ansvar. Det er han som er ansvarlig. Selvsagt.

Til tross for at vi, gjennom forfatterens enkle, litt stillferdige språk og rolige dialoger, lar en viss forståelse og sympati vekkes.

- Og det er godt å lese. Måtte sette seg inn i. Det får oss til å tenke. Gruble. Filosofere. Godta og likevel protestere. Det skal jo ikke være sånn. Likevel skjer det. Vi ser at det skjer og vi lar det skje. Det er ikke greit, det er feil, men likevel.

Det er godt å lese, fordi det utfordrer oss. Det gir oss noe.



Kilde: Leseeksemplar.

Andre bloggere: (Karis bokprat)

6.11.14

Kjære, av Linnéa Myhre

Jeg tenkte å skrive denne anmeldelsen i brevform. For å hedre forfatteren og for å understreke romanens form. Jeg ville skrive om boken ved å skrive til dere. TIL dere. - Men etter å lest andres anmeldelser forstod jeg at det ikke var noen revolusjonær løsning. Alle andre har gjort det. Akkurat som veldig mange andre har skrevet roman i brevform. Andre, som har briljert med litterære kvaliteter.

- Men ikke alle har et like viktig budskap. Noe å si. Virkelig fortelle.



Kjære, av Linnéa Myhre
Utgitt i 2014.

Og det har Linnéa Myhre. Gjennom flerfoldige såre og humoristiske brev åpner hun seg. Viser hvem hun er, hva hun tenker, og hvorfor hun tenker som hun gjør. Hun gir av seg selv.

Hun vil så gjerne bli sett, skriver Linnéa. Hun har et oppmerksomhetsbehov langt utenom det vanlige, sier hun. Kanskje vi alle har det slik, men ikke alle tør å si det høyt. Men det er helt greit. Vi trenger Linnéa. Vi ønsker å se henne, for gjennom henne ser vi også alle de andre som sliter.
  • Anslagsvis 50 000 norske kvinner i aldersgruppen 15-44 år lider av spiseforstyrrelser.
  • Mellom 6 og 12 prosent har depresjon til enhver tid. Betydelig flere rammes en eller annen gang i løpet av livet.
  • Rundt en fjerdedel av befolkningen i Norge vil rammes av en angstlidelse i løpet av livet, og 15 prosent i løpet av et år. - Kilde: Psykiskhelse.no
Siden utgivelsen av hennes debutbok Evig Søndag, en samling dagboknotater, har hun skrevet brev. Brev til familien og vennene. Til matprodusenter, kyniske redaktører og idealistiske psykologer. Til kjæresten, nesten-kjærester og til undulaten. Ikke minst: brev til seg selv.

Brevene er selvutleverende, men like fullt verdige. Dønn ærlige, kamuflert med humor. Litt sarkastisk, litt trist. Og proppende full av respekt for sine nærmeste. Livredd for å såre andre, til og med faren hun med all tydelighet har et anstrengt forhold til. En pappa som glemmer å ringe for å gratulere med dagen og som ikke har internett på hytta. En pappa hun både vil være nær, og som hun samtidig ønsker å holde på avstand. En pappa hun ikke forstår, både på grunn av hans oppførsel men også på grunn av hvordan hun, hennes sykdom, oppfører seg mot ham.

Det har vært et savn for henne. Et problem hun ikke helt forstår hvordan hun skal løse, eller om hun egentlig ønsker å løse det. Om det er behov for det. Hun har jo sin mamma. En mamma som har sett sin datter reduseres til en utmattet kleshenger. Som har sett henne gå amok på kjøkkengulvet i full angst over å ikke vite hva hun har blandet inn i middagsgrøten. En mor som alltid tar imot henne med åpne armer, selv når hun tror hun fortjener det minst.
«Det er ikke lenger noen jeg ønsker å gi skyldfølelse eller straffe, og jeg er ikke nysgjerrig på hvordan begravelsen min ville ha vært. Kanskje litt, bare. Jeg kan ikke se for meg at det vil være noe annet enn en lettelse for deg heller, mamma, det kan jo ikke være noe hyggelig å være mor til noen som ikke setter pris på livet. Du må få slippe å forholde deg til en datter som alltid takker nei til forslagene dine, ikke blir glad for gavene du gir, og blir sint når du tilbyr henne mat. En datter som ikke svarer på meldingene du sender, og som aldri responderer når du forteller hvor glad du er i henne.» - Brev til foreldrene.
Og så redd Linnéa er. Den iboende, stadig tilbakevendende frykten for å fortsatt som 30-åring måtte krype sammen i fosterstilling og gråte trøstesløs i fanget til sin mor. Ikke fordi hun ønsker det, men fordi hun ikke kan hjelpe for det. Hun vil jo fungere som alle andre. Det er ikke noe annet hun heller vil. Sånn egentlig.

Hun trenger bare hjelp. Mamma er der for henne og venner tar henne med seg ut. Deres oppgave er ikke å gi henne råd om hvordan hun skal takle livet. Hun trenger – og får - profesjonell hjelp.

Og det er et tankekors. Brevet hun skriver til sine venner hvor hun takker for at de er der. Lar henne leve slik hun vil, selv om hun vet hvor redde de tidvis er for henne. Hun takker de for alle rådene de ikke gir henne. Hun får jo profesjonell hjelp. Hun trenger ikke råd fra andre enn han. Psykologen. Eksperten. Hun er så trygg hun kan være. Venner skal få lov til å bare være venner.

Mottakerne av brevene er mange og vidt forskjellige. Ingen er av uten betydning. Ei heller de få ordene til statsministeren. Ei heller den tilsynelatende morsomme hilsenen til Natreen, hvor Linnéa ydmykt ber produsenten om å endre designen på sukettholderen.

VGs anmelder kritiserer henne for å ikke la alvoret få stor nok plass. Jeg er ikke enig. Jeg ser alvoret, tidvis godt kamuflert i lett sarkasme og formildende omskrivninger.

Det dypeste alvor og mest bitende ironiske går hånd i hånd. Hyllesten til suketter forteller oss mer enn noe annet om tvangsnevroser og problematisk forhold til mat. Likeledes knivingen med statsministeren om å komme lengst i Candy Crush, et selvpålagt liv innenfor de fire trygge vegger, med minimale utfordringer annet enn å overleve. Akkurat som om ikke det er mer enn nok. Forsøke å få tiden det tar å våkne og sove igjen, til å inneholde noe. Bare ett eller annet. En slags rutine. Gjøre noe meningsløst meningsfullt.

Jeg reagerer derfor med forundring når jeg leser Universitas anmeldelse. Hennes univers kritiseres for å være «klaustrofobisk liten», at hun har et svært begrenset antall interesser og et snevert liv.

- Vel. Jeg trodde det var litt av poenget. Sykdomsbildet poengteres. Alt sentreres om den syke, om hvordan man skal meste hverdagen, alle utfordringene, unngå alle utfordringer, få tilstrekkelig oppmerksomhet, og slippe å få noen oppmerksomhet.

Anmelderen virker i det hele tatt å være litt for opptatt av å bruke det flotte uttrykket solipsisme, et ord jeg måtte google for å fatte betydningen av.
"Solipsisme er en filosofisk teori som hevder at jeget er det eneste som eksisterer, og følgelig at verden og andre mennesker kun eksisterer som en del av jegets bevissthet." - Kilde: Wikipedia.no
Akkurat som den psyke går inn for å være psyk. Akkurat som om det bare er å skjerpe seg, så blir man igjen som de andre. Fungerer brillefint i samfunnet.
Kjære Universitas-anmelder, 
Jeg håper at du slipper å måtte oppleve at venner eller familiemedlemmer av deg blir psykisk syke. Spisevegring, depresjoner, hva som helst. Jeg håper at du slipper å måtte forholde deg til deres solipsistiske tankegang. 
Jeg håper derimot at du likevel tilstreber deg en viss forståelse og empati for de du ikke kjenner som har slike utfordringer. En slik ekstrem selvsentrering er aldri noe man frivillig velger. 
Med vennlig hilsen
Ellikken
Det er i aller høyeste grad mye alvor i disse brevene. Det er bare ikke like tydelig som i de ærlige, vonde brevene til hennes nærmeste. Som når boken åpner med et selvmordsbrev til foreldrene. Hun som trodde hun hadde så mye å fortelle i et selvmordsbrev, skriver hun. Så vondt det er å se at hun ikke har stort å fortelle.

Og så godt det er å lese det siste, avsluttende brevet. Brevet til kjæresten. Hennes aller første, ordentlige kjæreste. En som er der for henne til tross for at hun ikke er som hun ønsker å være. Hun skriver lett og morsomt, men like fullt er det så til de grader rørende i all sin enkelhet. Hun har fått en ny avhengighet, skriver hun. Han. Og det kan hun leve med.

Det er jeg veldig glad for.

De fleste kjenner hennes historie. Historien om bloggeren som slo seg opp og frem som en skarp protest mot alle rosabloggerne som fokuserte på dagens outfit og nye sminkeprodukter mens de fortalte om et liv i sus og i dus. Plutselig var Linnéa der, sinna på verden og sutret om den minste lille bagatell. Satt inne under et pledd, fråtset i taco og oppdaterte leserne om undulaten Twitters meningsløse liv.
« (…) jeg hadde jo aldri gått og ringt på for å si hei. For huset ditt er privat, og jeg tipper at du misliker uventede gjester like mye som meg. Jeg er ganske sikker på at jeg aldri kommer til å ringe på en dør igjen uten å ha sagt fra på forhånd at jeg kommer. Slik jeg alltid gjorde da jeg var liten, og som jeg gjentok en gang i timen dersom jeg ikke fikk komme inn den første gangen. Jeg lurer på hvor det gikk galt. Hvorfor jeg på det tidspunktet helt uanfektet kunne ringe på igjen og igjen, helt til jeg fikk lov til å komme inn, og hvorfor jeg i dag ikke kan komme på noe verre enn et avslag.» - Brev til psykiateren Finn.
Det var bare en ting til. Linnéa var syk. Veldig, veldig syk. Depresjoner og spisevegring tillot henne å leve et liv på nettet, men ikke stort mer. Folk lo. Lo seg skakke av hennes skjeve blikk på verden. Noen få visste. Omsider visste alle.

Og likevel herjet nettrollene i kommentarfeltene. Disse anonyme som fortalte henne hvor irriterende og sytende hun var. Hvor lite verdt hun var, og hvor lei alle var av henne. At hun ikke ville lykkes med noen verdens ting.

Et av bokens aller sterkeste brev er stilet til nettopp en av disse. Sterkt, fordi hun viser en trassig stolthet og hardt opparbeidet selvrespekt som ikke fordømmer og latterliggjør ham, men som viser en voksende selvinnsikt og modenhet.

Denne prosessen er tydelig gjennom hele boken. Hun vil så gjerne, prøver så hardt, selv om det kanskje ikke alltids synes. Selv om hun får kraftige tilbakefall. Selv om de mest sannsynlig også vil komme i fremtiden.

For har man først utviklet spiseforstyrrelser, utviklet angst og depresjoner, så blir du ikke kvitt dette ved å svelge en pille og skjerpe seg. Du må leve med det. Jobbe med det. Hele tiden. Hele livet.

- Noe hun også forteller til den unge jenta som i en e-post forteller at hun føler seg litt tykk, og at hun håper å kunne få anoreksi. At det må være en enkel måte å bli tynn på. Det er sterkt å lese.

Og det er akkurat dette jeg mener i innledningen. At mange har skrevet brevromaner før henne, folk med litterære kvaliteter, men som kanskje ikke nødvendigvis har et like viktig budskap. Ikke like viktig som Linnéas.

Jeg har ikke lest hennes første bok, Evig søndag, og vet ikke hvordan disse to fungerer sammen. Kanskje overlapper de hverandre, kanskje utfyller de hverandre. Evig søndag med sine dagboknotater, Kjære med sine brev. Jeg vet bare at Kjære fungerer som roman. Jeg vet at hun skriver godt nok til at alt henger sammen og er lett å lese. At innfallsvinkelen og vekslingen mellom alvor og humor fenger bredt og vil tiltrekke seg lesere som kanskje ikke leser så mye ellers. Kanskje også ungdom som sliter i stillhet. Mennesker som trenger å vite at de ikke er alene, at de forskrudde tankene de skjuler allerede er tenkt av andre. At det er en kamp, men at man aldri kjemper alene. At alt er lettere om man er sammen om problemene.  At man selv om man står der, fullstendig avkledd, likevel kan blomstre med sin verdighet.
Kjære Linnéa, 
Ikke si det til noen, men jeg har stemt flere ganger på deg og svensken i Skal vi danse. Jeg liker deg og heier på deg. 
Klem fra
Ellikken
P.S. Unnskyld for at jeg sliter sånn med bokstaven E med strek over. I alle fall når streken skal peke riktig vei.
Jeg vil gjerne at mange skal lese denne brevsamlingen. Sette seg inn i hvordan det kan gå såpass galt. Hvordan man tror man har kontroll, selv om alle ser at du har mistet den. Hvordan livet ditt styres av knallhard regime med klokkeslett og kalorier. Hvordan du ikke makter å komme deg opp fra sofaen, hvordan God Morgen Norge blir alfa og omega for at du skal klare å få i deg en lompe med sukrin til frokost. Hvordan du må avlyse kinoavtaler med venninner fordi filmen varer litt lenger enn tidspunktet for kveldsmat. Hvordan en fritert sushibit kan få deg til å legge deg under dyna i ukesvis. Hvordan det kan gå så langt at alt du ønsker er å dø. Ikke fordi du hater deg selv. Men fordi du tror alle andre hater deg.

Jeg vil at vi skal forsøke å forstå. Være der for deg.

Det blir som på omslagsbildet. Litt famlende. Men det er greit, vi forsøker sammen.

Du, som er ung og pen. Har venner som alltid stiller opp for deg. Foreldre som elsker deg over alt i verden. Du, som bor i verdens rikeste land. Selv du.



Kilde: Leseeksemplar. Bedt om og mottatt fra forlaget. Tusen takk.
Andre bloggere: (Mette-Mor) (Anita) (Julie) Andre? Legg gjerne igjen link i kommentarfeltet!

4.11.14

Hellemyrsfolket, av Amalie Skram

Den siste tiden har jeg oppholdt meg i kummerlige kår på Vestlandet. Rundt meg har forfyllede slektninger svinset rundt i mørklagte små stuer, og predikanter har banket på døren og ropt ut sine skremmende profetier. Jeg har fisket sild og forhandlet om pris, forbannet samfunnet og holdt meg kuet til min egen stand. Kuet, trassig og stadig lengselsfull.

Jeg har levd på slutten av det attende århundre. Jeg har levd meg inn i Hellemyrsfolket.



Hellemyrsfolket, av Amalie Skram

Det har vært kaldt, dunkelt og vanskelig. Jeg har ønsket å gjøre opprør, og jeg har sunket fortvilet sammen når forsøkene har vært fånyttes. Jeg kommer ingen steder, skjebnen er allerede bestemt. Har vært bestemt i generasjoner.

I Hellemyrsfolket har Amalie Skram gjennom fire bøker beskrevet, kritisert, debattert og formidlet livet til flere generasjoner med sin opprinnelse i Hellemyren utenfor Bergen. Slektsromanene regnes som kanskje det fremste verket innenfor norsk litteraturhistories naturalisme.

- En gren innenfor realismen som kom som en skarp protest mot 1800-tallets romantisme og preget siste del av århundret. Vekk med det idealiserte samfunnet, frem med det vonde og det vanskelige. Frem med det virkelige. Mens realismen beskrev mennesket som ansvarlig for eget liv og skjebne, pekte naturalistene på menneskets begrensninger også i forhold til arv. Realistene formidlet tro på å kunne bryte ut av elendigheten ved å kjempe seg frem. Naturalistene mente dette var vanskelig, kanskje også umulig, fordi familien alltid hadde levd i fattigdom. Enkelt forklart.

Kanskje mer enn noen andre på denne tiden, våget hun å skildre virkeligheten uten filter. Spesielt kontroversielt var hennes beretninger om kvinners rolle i ekteskapet, sosiale forskjeller mellom kvinner og menn, og ikke minst kvinners seksualitet. Camilla Collett startet, Amalie Skram videreførte.

Det er mye sinne, fortvilelse og forbitrelse i Amalie Skrams romaner. Hele sannheten skulle avdekkes, også det ubehagelige som helst skulle gjemmes. Alt skulle frem, det være seg pessimistisk, grovt eller moralsk forkastelig.
«Jeg ville prøve å vise hvordan det i det virkelige liv kunne gå til at noen ble tyver og lovovertredere mens så mange ikke ble det.» - Sitat, brev til Bjørnstjerne Bjørnson, 1888.
Så også, i aller høyeste grad, gjennom Hellemyrsfolket. Utgangspunktet er en høyst reell straffesak hvor en ung mann er anklaget for tyveri. Før rettsaken starter tar han sitt eget liv.

Amalie Skram forsøker i Hellemyrsfolket å se de bakenforliggende årsaker. Hvorfor det kunne gå så galt, hvordan det kunne ha blitt unngått. Dette er ikke bare en slektskrønike. Dette er også ramsalt samfunnskritikk og et inngående forsøk på å vekke opp sine medborgere og appellere til en bredere forståelse og vilje til forandringer.

Det er fattigdom og sorg. Store sosiale forskjeller, stolthet og misunnelse. Frykt for å rykke ned i stand, og iver etter forfremmelse. Det er trass og underkuelse, hovering og sjikane. Tålmodighet og knusende ignoranse.

Det er den unge tyvens skjebne som opprulles i Hellemyrsfolket. Han blir gitt navnet Severin Myre. Sønn av Sivert. Barnebarn av Jens. Oldebarn av Sjur Gabriel. Vi berettes ikke bare om hans liv, men også hvordan hans utgangspunkt ikke ga han stort håp for fremtiden. Den gang for lenge siden, da Severins oldeforeldre arbeidet seg i hjel, drakk bort sine sorger og forsømte sine barn. Allerede da ble det bestemt hvordan de fremtidige slektsledd skulle slite i samfunnet. Vi ser en slekt med fattigdom, ødselhet, alkoholisme, voldelighet og vanskeligheter for å oppnå nære relasjoner til andre. Det er ikke rom for glede og kjærlighet. Alle forsøk knuses av livets realiteter. Hvordan kan det vel gå godt når utgangspunktet er så vondt?
«Fra den dag av drak baade manden og konen i Hellemyren»- Siste linje i romanen Sjur Gabriel.
Romanene slår meg som svært forskjellige. Sjur Gabriel gjør et voldsomt inntrykk med sitt mørke, en avgrunn leseren vet man ikke kommer seg opp av. Avslutningen knuser deg.

I bok nummer to, To venner, møter vi en ung mann med håp om framtiden. Han kjemper intenst og mister aldri troen. I tillegg tar forfatteren oss med til havs, med totalt annerledes kulisser enn i de øvrige romanene.

De to siste er øyensynlig like, og har kanskje langt større underholdningseffekt enn de to førstnevnte. Her presenteres vi intrikate intriger på finurlig vis. Slekter flettes sammen, både med kjærlighetsforhold og i jobbsammenheng. Det er likevel forskjeller. I S. G. Myre møtes optimisme og realisme. I Avkom presenteres vi for en langt større depressiv mentalitet. Forsøkene er fånyttes, problemene eskalerer, og man kommer ikke ut av den onde sirkelen. Mens S. G. Myre i tillegg underholder leseren med kjærlighetsforviklinger, legges de mer lystige følelser under lokk i avslutningen. Vi vet, at jo enn hvor sterkt vi håper, jo vondere blir avslutningen. Vi nærmer oss mørket i første bok. Sirkelen avsluttes.

Amalie Skram tar oss med rett inn i de bergenske smau. Vi kjenner krambustanken, vi ror over fjorden, vi syr på kantebånd på slitne vadmelsbukser og ber Gud om nåde. Vi vet hvor vi kommer fra, hvor vi er og hvordan vi kom oss dit. Amalie Skram var der selv. Hun visste hvordan det var, og hun videreformidlet det videre, til generasjoner på generasjoner. Godt over hundre år senere er vi der fremdeles. All dialog foregår på dialekt. Fra den mest dannede rikmannsbergenske talemåte, til det råeste strilespråk.

Jeg levde meg inn i historien. Jeg var der. En nabo som kikket inn gjennom et skittent vindu. Hutrende, innhyllet i en sliten vinterfrakk, stående i en sølepytt. Solstrålene måtte vike for de stadige regnbygene.

Personene blir levende. Sjur Gabriel, Jens, Sivert og Severin. Småfylla, Tippe Tue og Betten med de for evig gylne lokker. Gudfryktige Madam Lind og løsslupne Drea. De lever. De snakker. De sliter. Lengter, sørger og kjemper. Lever og dør. På sitt vis, og til sin pris.

Det var ikke slik det skulle gå. Men kunne det egentlig vært unngått..?


-------------------------------------------------------------------------------------


Delene som blir til en helhet. Ord om de fire bøkene:

Hellemyrsfolket I: Sjur Gabriel
Første gang utgitt i 1887.

Sjur Gabriel arbeider seg nærmest til døde, mens kona Oline drikker seg halvt i hjel. Hun forsømmer både hus og barn, og benytter enhver anledning til å bruke de hardt opptjente skillinger til å drukne sine sorger. De fire siste barna overlevde ikke barseltiden, mens den aller siste, Vesle Gabriel, greier seg mot alle odds. Sjur Gabriel ser på han som tilværelsens redning, og forguder den lille gutten. Han er håpet, framtiden, meningen. Plutselig en dag dør han.

Romanen er dypt opprørende og emosjonell. Mørkt, fattigslig og desperat. Sjur Gabriel banker opp både kone og barn, men likevel vekker han leserens sympati. Særlig forsterkes det av hans personlighetsendring når Vesle Gabriel blir født. Han forsøker så godt han kan å holde familien samlet og redde kona fra stadige fyllekuler. Han gjør det meste galt, men han ønsker i det minste det beste.

Sympatien forandres radikalt og dramatisk når gutten dør. Moren tar på seg all skyld og er overbevist om at hun straffes for sine synder. Leseren forstår at hun i alle disse år har druknet sine sorger og forsøkt å overleve hverdagen. Med dette dødsfallet faller også Sjur Gabriel for alkoholens klør. 

Elendigheten fullbyrdes. Det er knapt nok til å bære, selv for leseren.

Hellemyrsfolket II: To venner
Første gang utgitt i 1888.

Vi hopper over et slektsledd og møter Sivert, sønn av Jens og sønnesønn av Sjur Gabriel. Sivert lever i kummerlige kår i Bergen, og hjemsøkes stadig av sine besteforeldres beskjemmende rykte. Særlig bestemoren er skandaløs, med sin desperate jakt etter brennevin. Sivert lengter etter et bedre liv, og tar seg hyre til sjøs. Men heller ikke her slipper han unna slekta og dens dårlige renommé. Hvor enn hardt han arbeider, og hvor enn ordentlig han oppfører seg, vil han stadig ikke være god nok. En dag mønstrer to nederlendere på båten, og Sivert knytter vennskapsbånd til disse. Endelig er han akseptert og likt for den han er.

- Likevel er det ett eller annet i ham som ødelegger. Et destruktivt trekk, dette noe han ikke helt klarer å slippe unna. Raskt forvirrer han seg inn i en løgn som forplanter seg. Et indre kaos som forsterkes av det eksterne voldsomme uvær. Skipet forliser, men Sivert overlever på mirakuløst vis. Gud viste ham nåde. Kan dette endre hans tilværelse til det gode?

Romanen er isolert sett, når man tar bort det psykologiske underliggende, en fascinerende og inngående beretning om livet til sjøs. En svært levende fortalling om en virkelighet totalt ukjent for de aller fleste kvinner, og tydelig inspirert av hennes mange reiser med sin første mann. Tenk at en kvinne skrev denne roman!

Hellemyrsfolket III: S. G. Myre
Første gang utgitt i 1890.

Sivert har mønstret av for godt og tatt seg verv som løpegutt hos den velstående Munthe. Hans datter Lydia vekker raskt hans interesse, og et fatalt hemmelig møte mellom de to ender med forferdelse. Hans tilnærmelser møtes, og de to klarer slettes ikke stoppe i tide. Hun vekkes brått av en avsky for ham og hans familie, krenker ham og latterliggjør ham for hans lave stand. Lydia tvinges til å innrømme deler av hendelsen. Munthe kan slettes ikke tolerere et forhold mellom de to. Lydia blir sendt på pikeskole i utlandet og Sivert får sporenstreks beskjed om å forsvinne.

Fornedrelsen må skjules og Sivert spinner videre på sin livsløgn. En natt forvirrer han seg hjem til sine forfyllede besteforeldre. Sjur Gabriel ligger for døden, fullstendig forsømt av sin kone. Sivert ser ham trekke sitt siste pust og ser i samme øyeblikk muligheten for å komme ut av sine problemer. Han tekkes sine sterkt religiøse foreldre ved å fortelle at han ble sendt til sin bestefar av Gud. - En brikke i hans spill om å forsøke være bedre enn hans stand og familie skal tilsi, og samtidig et alvorlig overgrep mot sin egen samvittighet og knusende for hans fremtid.

Øyensynlig lykkes han. Sivert tar hyre i en bu han har tro på en dag å kunne overta og opparbeider seg litt penger. Han kjemper dog stadig mot sin trang til alkohol. Dens lykkefremkallende rus har en bakside: Han fremstår som stormannsgal og ruinerer seg fullstendig. Det blir en kamp både for å kjempe seg opp igjen økonomisk og sosialt, og seire over slektens lodd. Han finner redningen i Petra Frimann, substituttet for hans kjærlighet til Lydia. Han elsker den han ikke får, og får den han ikke elsker. Lengselen etter Lydia og rikdom vil alltid hindre ham å leve et fullverdig liv.

Sivert er som en løk, en Peer Gynt, sies det. Hans ønske om å komme seg opp og frem her i samfunnet har blitt ham. Han har ikke lenger noen personlighet. Han finner ingen ro og mister seg selv. Han famler, en tilstand som også forsterkes av hans slektningers søken. Jens, Siverts far, er en av få i søskenflokken som har reddet seg unna alkoholens makt. Han og hans kone Marthe har i stedet beruset seg i religionen, hvor de jevnlig samler menigheten i sin egen stue. Også vekkelsespredikantene vekker en rus som på en og samme gang både redder og ødelegger.

Hellemyrsfolket IV: Avkom
Første gang utgitt i 1898.

Sivert har overtatt en bu og tatt etternavnet Myre. Han er gift med sin Petra og sammen har de 11 barn. Seks døde og fem i live. Petra er stadig ulykkelig forelsket i konsul Smith, som hun var husjomfru hos da hun møtte Sivert. Smith er lykkelig gift med sin Lydia, og kontrastene mellom de to ekteparene er uendelig store. Petra er svært bitter over tilværelsen som ble noe ganske annet enn hun hadde ambisjoner om. Sivert har heller ikke lykkes, og lever i stadig angst over økende antall kreditorer han forsøker å holde skjult for familien og omverdenen.

Det er likevel først og fremst deres eldste barn vi blir kjent med. Severin og Fie lever under samme kår, men utvikler seg i hver sin retning. Tilfeldigheter gjør at Fie møter mennesker som løfter henne frem, mens Severin sliter i kameratflokken. Hans vennskap med Henrik, den velstående konsulens jevnaldrende sønn, viser med all tydelighet de sosiale forskjellene. Han er ikke god nok, ikke bra nok, og alle forsøk på å vinne respekt og anerkjennelse er resultatløse. Han graver seg stadig ned i motløsheten, og finner ikke noe oppbyggende, verken i familien eller samfunnet for øvrig. Særlig morens fullstendige mangel på omsorg og kjærlighet til sine barn er nedslående. - Selv for leseren. 

Det hele er så tragisk, håpløst og kjærlighetsløst at det er vanskelig å skrive videre om handlingsforløpet.

Avkom er en vond tittel til en vond bok. En roman om foreldre som ikke evner å elske sine barn. Barn som uten kjærlighet i hjemmet, heller ikke finner evnen til å elske seg selv. Noen ganger går det likevel godt. 

Andre ganger går det fryktelig, uopprettelig galt.



Andre bloggere: (Hedda) (Tine) (Rose-Marie)
Visste du…? En femte bok i krøniken ble påbegynt i 1900, med tittelen Avkoms avkom. Denne ble aldri fullført. Amalie Skram hadde mer enn nok å stri med i sitt eget liv, både fysisk og psykisk.
Les også: Jeg har tidligere skrevet om mennesket, samfunnsdebattanten og forfatteren Amalie Skram i (denne artikkelen). Jeg har i tillegg bokblogget om Forrådt, Fru Ines og Lucie  samt novellene Den røde gardinen og Karens jul.

Superbonus: Hellemyrsfolket kan leses i (sin helhet på nettet), fullstendig gratis!