16.9.14

Skrivemingling | Bokbloggertreffet

Et ganske så betydelig punkt i programmet til årets Bokbloggertreff var mingling. Mingling. MINGLING, for pokker. Hadde det ikke vært for komiteens fortreffelighet i alt annet, hadde de fortjent litt pepper for akkurat dette. Likevel og herligheten, man er jo "tross alt godt over de tredve, du vet, har levd livet og er trygg på seg selv, og bla bla bla. Mingling med relativt ukjente, det får du takle, Ellikken. Smil og snakk og gå bort til fremmede".

Ha. Ha. Ha.


Selvsagt gjorde jeg ikke det. Selvsagt dumpet jeg ned på første og beste stol. Klamret meg til fine (Lena fra LesMye). Studerte parketten. Døde inni meg da jeg –nesten- satte meg ved siden av de spesialinviterte forfatterne. Kikket febrilsk etter vinen. Drakk kaffe. Gikk på do når alt annet ble kleint. Satte nesa fast i en bok.

Du også, sier du? Mhm. La merke til et par-tre-fire likesinnede. Vi er ikke overlegne. Vi er ikke sure. Vi er bare dauredde for mingling.

Sånn. Jeg ville jo egentlig. Litt, i alle fall. Det var så mange jeg ville hilse på, snakke med, men tunnelsynet sikter jeg på å få patent på. Der er jeg helt sjef. Og siden jeg ikke fikk snakket med så mange, ikke en gang hilst på, vrir jeg litt på knappen og tar det hele om igjen.

Du vet. På måten som er langt tryggere. Skrivemingling.

Lettere nevrotisk snublet jeg meg inn på Savoy. Smilte meg nervøst gjennom resepsjonen, gikk inn i heisen og deretter ut igjen. Og ringte. «Hei, du må komme ned og hjelpe meg opp!» sa jeg til Lena. «Hei, men snakker du sånn?» svarte Lena. Men hun kom ned, hun hjalp meg opp. Og inne på rommet oppdaget jeg Lyden av asfalt, og så var vi i gang. Vi har jo alltids bøkene. Bøker, men ikke alltid like mye tid. Ei heller en hektisk lørdags formiddag. «Oi, vi må kanskje gå» sa vi, og så gikk vi. Gikk feil til og med, men vi møtte aldri ti ville hester, og rakk frem i tide og vel så det.

Og der satt hun, skjønneste (Siljeblomst) i verdens søteste rosa kattekjole. «Hei og velkommen» og «Takk og takk». Vi fikk navneskilt og (Knirk) kom stormende og (Rose-Marie) kom stormende, og komiteen var bare så fine, så inkluderende og skjønne, at de fortjener å høre det. Selv om jeg ikke sa det. Jeg skriver det. Se, les, dere er så fine, så inkluderende og skjønne!

Og shit og pommes frittes, alle disse bokbloggerne man beundrer og digger og knapt nok tror man sitter i samme rom som. (Monika) med treffets aller fineste kjole, men som jeg ikke en gang hilste ordentlig på, selv om «Hei Monika, jeg er Eli» også fungerer skriftlig, og «Så fin kjole du har, dritstilig er du», det skal du vite! Og (Solgunn), herligste dama, du er like fin du, med din personlighet og blomstrende outfit. «Du er sånn cirka kulest i hele verden», sier jeg, eller skriver jeg, for det duger det også. «Og det er du også», sier jeg, skriver jeg, til (Ingalill), som jeg stadig lar meg overraske over at ikke ser ut som en lett grånende, skjeggete, måpende gubbe. Jeg skjønner bare ikke hvorfor jeg ikke snakker til dere. I det minste henger sammen med dere, som en skygge, den ultimate flua på veggen, den lett irriterende en-kvinnes-fanklubben som bare er der, alltid, hele tiden. Jeg henger meg ikke på dere, men jeg skriver det til dere. Det er langt tryggere, mer verdig, på den måten. Og «Oi, der er jo (Anita)», herregud, «Så artig å endelig treffe deg!» og «(Tine), jo! Nææææh, jeg har jo akkurat sendt deg deeeeeeeeen lange mailen, og vi har såååå mye å prate om», men jeg prater ikke, prater bare akkurat det som er i nærheten av å bryte tausheten, men ikke nok. Ikke på langt nær nok, så jeg skriver heller.

Og jeg dumper ned ved siden av ei som jeg tross alt har møtt før, og det er trygt med fine mennesker rundt hele bordet. Og «Oi, der er jo de andre også, oi, så kult» selv om jeg ikke sier det. Jeg bare skriver det, slik at dere skjønner hvor stas det var. Og ved siden av Elisabeth sitter (Gråbekka) som jeg har fulgt i årevis, og jeg tror nesten jeg drømmer. Akkurat som jeg tror jeg drømmer når (Silje) beskues på trygg avstand. «Jeg må huske å hilse på henne», tenker jeg, men timene flyr, og hun går ikke bort, og jeg går i hvert fall ikke bort. Så jeg hilser i stedet for på Bokblogglandias aller vakreste, (Marianne), som lenge holdt Yayah-diktene i sine hender, men la den fra seg, til stor glede for meg som knuget den inntil mitt bryst. «Og takk og takk, Knirk, for at tok med deg akkurat den boken, for selv om den er på dansk er den sikkert lettere å lese enn Enquist-boka på svensk, som du var så snill å sende til meg i posten». Jeg sa faktisk det. Kanskje den lengste sammenhengende setningen på hele treffet. Så skriver jeg det også.

«Men hvor er Line», jeg leter og leter, og kommer hun ikke, hva skjer, hvorfor er hun ikke er? Og (Karen), da, kanskje de kommer sammen, litt senere. Men det gjør hun ikke, og jeg blir litt lei meg. Hun er jo nordmøring, akkurat som meg. Akkurat som (Grosko) som snakker kav nordmørsk, og jeg blir helt satt ut og setter ny personlig østlandsrekord i knoting. «E klara ikkje» prøver jeg å si, men det blir mere «Ekjeæh» i realiteten. «Men det skal du vite, Grosko, veldig kjekt å treffe deg, du med det store smilet og fineste dialekta», selv om jeg ikke sier det. Hadde jeg skulle sagt det, ville det blitt sånn cirka slik: «Æææææhekjeæh». Så jeg skriver det i stedet for.

Og når alt har roet seg litt, er det quiz, og jeg sitter ved siden av (Elisabeth) som kan alt om fantasy, og fantasyspørsmålet kommer, og hun kan ikke svaret og vi bare «Hvaaaaa?» og Elisabeth bare «Uæææææh» og vi ler, men ikke på langt så nær som de ved siden av oss.

De som vant. Selv om vi egentlig burde ha vunnet. Vi. Stjernelaget. Ikke de andre, Fnisedamene. Selv om det er lov, siden (Lattermild) sitter der. Hun som har med seg verdens tøffeste gave til Siri Pettersen. Hun som også (Elin) er sånn fan av. Hun med det lilla håret. «Så kult» tenker jeg, men jeg sier det ikke til henne, men nå kan hun lese det, og da er alt i orden. «Så kult» er også håret til (Haruhi), hun med det rosa håret, hun med de fascinerende bøkene og de spennende reisene, hun som ikke sier noe til meg, så da sier jeg ikke noe til henne heller. Selv om jeg vil. Sånn egentlig. Egentlig så mye at jeg heller skriver det.

(Astridterese) er blond og fager som en sørlandsbris, verken rosa eller lilla, og hun kommer bort og hilser, og jeg blir så glad, men folk flyr rundt, det er så mye som skjer, og plutselig får jeg ikke sagt alt jeg ville sagt til henne, og jeg skjønner ikke helt hvorfor. Det bare skjer. Det er så mye som skjer. Så mye som skjer at jeg ikke en gang fikk med meg at (Karin) var der. Ikke før jeg leser om det på nettet etterpå. Ikke kobler jeg (Kleppanrova) med Hamar heller, enda jeg hadde lest det i forkant av treffet, og skulle oppsøke henne og snakke med henne om nettopp Hamar.

Men jeg så (Mari) der borte. Og jeg ville hilse på (Synne) som vandret rundt og var like skjønn som på nett, men timene fløy, og så var det over. Og jeg tenker at, «Neste år, til neste treff, da skal jeg snakke med alle jeg vil snakke med» Tror jeg da. Hvis ikke kan jeg alltids skrive det. Slik at dere skjønner at jeg egentlig vil det. Sånn at til og med (Ann-Helen) ser det, selv om jeg aldri skjønte hvem av de der borte det var. Ut i fra bildene tror jeg hun satt ved siden av (Clementine), hun av bokbloggerne jeg blir nærmest litt starstruck av. «Tenk det, Clementine», skriver jeg. På trygg avstand. Kanskje rundt samme bord som (MaiLene), treffets aller yngste, hun som jeg skulle rose litt ekstra. Fordi jeg lar meg imponere over hennes skriverier, modenhet, evne til å skrive interessante blogginnlegg. Slike innlegg som skiller seg litt fra resten. Men jeg gjorde aldri det. Roste aldri. Ikke muntlig. Kanskje det er bedre å heller få det svart på hvitt.

Massiv ros også til (Line), Siljeblomst og (Bokelskerinnen) som imponerte noe så inderlig under bokbadingen. Jeg prøvde å si det, mange prøvde å si det, alle prøvde å si det, men jeg tror likevel ingen greide helt å uttrykke hvor utrolig bra det var. Hvor veltalende dere var, hvor interessante spørsmålene var, hvor godt dere fikk det hele til å flyte, hvordan dere fulgte opp, bandt sammen, holdt på forfatteren.

Og Ruth Lillegraven da. Fantastiske Ruth Lillegraven som hedret en annen forfatter med sitt tindrende sterke og emosjonelle dikt. Som fremkalte klump i halsen og tårer i øynene. Hun jeg fikk intens lyst til å slenge meg rundt halsen på og hulkegrine. Men jeg gjorde jo ikke det, selv om jeg skriver det. Og Agnes Ravatn da. Fineste Agnes Ravatn som jeg ikke har lest et ord av, men som jeg likevel liker så godt. Så godt så godt, under hennes takketale, at jeg sporenstreks ble blodfan. Nesten like blodfan som av Siri Pettersen. Du vet, hun med Odinsbarn. Hun jeg ikke snakker til, fordi jeg tviholder på min rett til å skrive om oppfølgeren Råta. Siri Pettersen, selveste fyrverkeriet. Og Lisa Aisato, da. Hun som har tegnet og skrevet om Fugl, hun som er som en liten fugl selv. En du får lyst til å pakke ned i håndveska di, tyllet inn i silke på en seng av bomull. Hun, hvis illustrasjoner er så vakre og stemningsfulle at du føler et intenst ønske om å tapetisere hele huset ditt med Aisato-tegninger. Jeg tuller ikke.

Så da var det greit at Wassmo likevel ikke kunne komme. Og i alle fall at Jacobsen ikke kom. For Agnes og Ruth vant, de vant de vant de vant. Ivar Aasen også, den rakkeren. Tenk det, i 2014. Så gøy, og så fint, så inspirerende og bra. Ikke rart jeg er stolt av mine medbokbloggere.

Ikke rart at jeg fikk lyst til å skrive litt til dere alle. Fortelle at jeg syns det var så fint å treffe dere alle. Selv de jeg ikke snakket med. Til og med de jeg ikke en gang sa «Hei» til.

Vi sees igjen til neste år. Også dere jeg ikke har nevnt. Sånn som (Julie) og (Elida). Vi snakkes kanskje ikke, men vi sees. Definitivt. Jeg gleder meg. - Gruer meg til og med litt mindre enn jeg gjorde i år.


Men for guds skyld. Nominer Tiller til Bokbloggerprisen 2014. Kommer Tiller, kommer jeg. 


Intetanende Tiller i bakgrunnen. Dritflau Ellikken in front. Kudos til Solgunn som turte der jeg ikke turte. Ei  heller tør jeg henge opp bildet på stueveggen. bloggen får duge.

36 kommentarer:

Ingalill. sa...

Ahhh, så fint at du hadde fått med alle sammen!

Men du, vi har jo møttes før, og derfor tenkte jeg at jeg ikke skulle hilse formelt - for vi kjente jo hverandre, også glemmer jeg at du påstår du er sjenert, og ser over på det vakre rolige ansiktet ditt - og får for meg at du synes jeg er verdens mest slitsomme menneske - (for det kan jeg jo være) - og derfor helst vil myldre deg over til et annet bord.

Forresten hadde jeg det sånn med minglingen ifjor - derfor rørte jeg meg ikke av flekken iår - bare for å gå på do, der jeg ble stående klemt mellom Lillegraven og Ravatn og fortvilet prøvde å late som jeg ikke ante hvem noen av dem var. Hva skal man si?
Hei, jeg stemte på deg, men di obk likte jeg ikke?

Fryktelig morsomt å treffe deg igjen, vi var tross alt på samme lag - det laget som egentlig vant. Juhuuu.

Ellikken sa...

Ja, Ingalill, for sant vi faktisk egentlig vant! Og det til og med uten at jeg bidro til noen ting som helst. Tenk deg hvordan det hadde gått om jeg hadde ant svaret på de få spørsmålene dere andre ikke kunne!

Do-opplevelsen din var skikkelig klein. Eller klæææn, som jeg egentlig sier, hadde jeg ikke lagt om dialekta mi for et halvt år siden.

Ellers takk, hø hø, jeg lar meg med glede drukne i din taleflom neste gang ;-)

Gråbekka`s Blogger sa...

Eli du er jo bare helt herlig, for et flott innlegg!:) Takk forresten for at du fulgte meg så å si til hotellet, håper turen din gikk bra til ditt:)Hadde så lyst å følge deg igjen og tenkte masse på deg. Var som å høre mine indre tanker når jeg jeg leste, for jeg er også litt sånn forsiktig og engstelig og vil si så mye, men ingen ting kommer ut. Stum blir jeg, og det blir noen pinlige øyeblikk noen ganger der man bare ser på hverandre. Men det blir bittelitt bedre for hver gang, merker jeg. Sakte med sikkert åpner jeg opp for noen av bloggerne, det tar bare litt tid og en masse mot.Var ihvertfall veldig koselig å hilse på deg og håper virkelig vi sees igjen til neste år. Kanskje jeg tørr å snakke litt mer med deg også da:) Klæm!

annkolaas sa...

Herregud for et bra innlegg! Dette veier jo opp for årets manglende mingling (men jeg synes du var flink, jeg. Flinkere enn meg!) og årene fremover deluxe. Om du ikke sier så mye som du vil, så veier du mer enn nok opp for det og legger sjela di i tekstene dine. Fantastisk!

Solgunn sa...

Syns du beskriver mingleriet og myldreriet veldig fint for de av oss som liker å mingle. Altså at det ikke er fordi du (og Gråbekka og sikkert ganske mange andre) ikke vil skravle med oss, men fordi det er litt skummelt. Det er en fin påminning - så takk skal du ha. Og takk også for en kjempefin oppsummering, litt sånn klump i halsen av det fine innlegget ditt. Og så har jeg humret ganske høyt, og jeg sitter tross alt på en lesesal omgitt av ganske mange mennesker nå.

Ellikken sa...

Gråbekka: Du, det gikk over all forventning, selv om jeg nok satte ny personlig spurtrekord fra Karl Johan gjennom Tollbugata. Skvatt himmelhøyt av en fyr som kauka til meg, ellers gikk jeg hakk ihjel bak et ungt par med kofferter OG hund. Jeg gikk seriøst så kjapt at selveste Moshonista ville meldt meg på Oslo Marathon. Du var jo så søt, jeg skjønte så hvordan det var for deg også, neste år er vi enda tøffere :D

Lena: Kjære støttekontakt og selskapsdame, haha, we'll meet again :D

Solgunn: Ja for tenk, DET er skummelt for oss antiminglere. Skubarevisst! Men vi er råtøffe inni oss, da, bak tastaturet. Og det er jo den egentlige oss ;-)

Groskro sa...

Å herlige du altså Ellikken!! For en oppsummering :)

Og du var da så trivelig, jeg hadde ikke trodd noe annet heller, men det var morsomt å endelig hilse på en av de som virkelig er blant favoritt-bloggerne mine. Jeg skulle kanskje ha sagt det, men selv jeg er litt beskjeden.

Ha en strålende dag! :)

labben sa...

Skriveminglingskonseptet ditt er ikke dumt, kanskje vi burde ha et nettminglingstreff hvert år som en motpol til det skumle ordentlige treffet.. Eller kanskje vi som er redd bare må manne oss opp. Eventuelt la være å komme. Mange muligheter ;)

Jeg hadde store planer om å være flinkere til å mingle i år, men jeg hadde nesten ikke sovet natten før og synes mingling virket helt uoverkommelig når jeg satt der. Nå sitter jeg egentlig igjen med motsatt følelse enn deg: dette er jo altfor skummelt, jeg vet ikke om jeg vil til neste år. Jeg var forresten den eneste uten navneskilt.

Men en del positive aspekter var det jo. Blant annet at jeg var så heldig at jeg ble kjent med Haruhi og Monika, absolutt treffets høydepunkt i tillegg til å møte Silje igjen. Det er så lett å snakke med henne at hun kan få selv den mest sjenerte sjelen til å føle seg tilpass (og så er det greit å treffe en med samme dialekt som ikke ser altfor dumt på meg når jeg vantro leser at Brann scorer både ett, to, tre og fire mål mot Godset og glemmer alt om bøker i en innvendig jubelrus).

Er det forresten ingen som har nevnt t-skjorten til Ingalill? Snakk om å kle seg passende for treffet. Jeg var dum nok til å glemme å spørre hvor hun har kjøpt den. Jeg får liste meg inn i hennes siste kommentarfelt.

Beathe sa...

For et herlig innlegg, Eli, du er bare helt herlig!Tenk at sånn blir det for meg neste år,stakkars Tine, jeg tror jeg kommer til å henge i skjørtene hennes til neste år! Kommer ikke til å vike fra henne en cm, og er hun ikke lei meg før den tid så kommer hun til å bli det da. Jeg kommer jo til å daue av å være i samme rom som deg og alle de andre fine og flinke bokbloggerne.

Ellikken sa...

Gro: Tusen takk i lige måde! - Taillast, som de sier der oppe :)

Labben: Ah, kvalitet ikke kvantitet. Høres ut som du ble ivaretatt på utmerket måte :) Og klart du kommer neste år! La meg få gleden av å stotre frem et lite hei til deg!

Beathe: Jeg har ikke vett til annet enn å glede meg stort! Man dør faktisk ikke. Det kan kjennes sånn ut, men det skjer utrolig sjeldent. Såh, da sees vi :)

Anonym sa...

Å, Ellikken, du er herleg! Eg sat og tenkte: "Er ikkje ho som står bak Ellikkens bokhylle her?" Og eg skikka og skikka og prøvde å plassere alle, og så tårer eg altså ikkje å berre gå bort og helse på alle... Takk for all skryt! Eg må berre seie at dine innlegg er eit høgdepunkt i bloggland! Du skriv så kreativt og bra! (og så kommenterer eg nesten aldri! Usj, eg må skjerpe meg...) Du var i alle fall med meg i tankane på treffet, og det høyres jo fullstendig teit ut sidan eg var der, men eg har ingen annan måte å seie det på. Ein annan gong må me møtast! (så kan me vere rolege og sjenerte saman)

Tine sa...

Du er no skjønn er du, takk for fine ord. Du satte ord på mine tanker og følelser også, for jeg er sjenert og utrolig dårlig på å mingle, men jeg vet jeg skjuler det godt. Smiler hele tiden gjør jeg i alle fall, og prøver å få øyekontakt med folk. Gleder meg til neste år, nå har jeg jo spist frokost med deg, og brettet ut mine innerste tanker på mail, så litt sterk og herdet blir en jo underveis. Godt å tenke på at Beathe har lovet å henge i skjørtekantene mine, det føltes trygt :)

monika sa...

Knallfint innlegg! Og hvis det er noe trøst, så følte jeg meg akkurat sånn i fjor. I år var jeg jo supererfaren, men enda tøff nok til å tørre og snakke med Clementine.

Takk for fine ord. De skal jeg trøste meg med her jeg sitter med snørrpapir og paracet. Det var jo ikke sommer i september, læll.

astridterese sa...

For et fantastisk innlegg! Og tusen takk for vakre ord! Jeg hadde det akkurat som deg første gang, men denne gangen var jeg fast bestemt på å kneble all sosial angst og gå og si hei til de jeg hadde lyst å si hei til. Det var fint å se deg og jeg håper vi får mer tid til å snakke sammen neste år :-) I mellomtiden har vi alltids email :-) Klem!

Haruhi sa...

Du, du beskriver alt jeg føler så presist - at jeg nå dropper å skrive så mye som et ord om treffet.

Minglestrategien min i år var å sitte helt stille i et hjørne og være så usynlig som man kan med rosa hår (som forøvrig var farget i anledning treffet, samme morgen, - neste år går jeg for frisørfarging - kanskje blått).Som leder meg til at jeg så klart ikke turte å si noe jeg heller, selv om jeg så gjerne ville. Du satt på selveste stjernebordet, og ti ville hester kunne ikke fått meg dit.

Det beste/verste, var når jeg møte deg dagen derpå på eldorado og fremdeles ikke klarte noe annet enn et tafatt "hei", og ble stående og banne lavt bak hyllene etterpå.

Puh.

Forøvrig ble jeg også starstruck av Clementine. Og Line.

Elida sa...

Du er herleg, Eli, og eg kikka på deg fleire gonger. Du såg så roleg og avslappa ut, og mingling er verkeleg ikkje mi greie heller. Eg snakker med dei eg som oftast les bloggen til dagleg (føles hvertfall slik) også held eg meg rundt bordet med dei som sit der.

Innlegget var topp!

Anita Ness sa...

Utrolig fint og åpenhjerig innlegg Eli.:) Det har tatt meg mange år og mange bøyger å komme over den værste sosiale angsten og antiminglelysten. Jeg kan ikke mingle, jeg liker det heller ikke- men jeg har til en viss grad lært meg strategier for å håndtere det. Og dessuten har jeg en jobb hvor jeg snakker med folk hele tiden, og det hjelper jo å bruke noe av det.. Første året på bokbloggtreffet hadde jeg ekstroverte Randi (ja, jeg tror hun er det, i alle fall ikke redd for å gå bort til hvemsomhelst å snakke) sammen med meg-- Og noen jeg kjente bedre enn andre gjennom bloggingen- så da var det jo noe å ta tak i- og barierreren var brutt. Det betyr ikke at jeg ikke hadde ondt i magen og hjertebank denne gangen, men nå gikk det fort over.. fordi jeg hadde truffet mange av dere flere ganger nå.. Og så har jeg blitt så gammel at jeg har gjort sånne ting så mange ganger- fordi jeg _vil det mer_ enn jeg lar angsten hindre meg, og det hjelper jo. Så lenge man har felles interesser er det utrolig hvor mye det kan hjelpe.. Ps- før i tiden, da jeg var tenåring og i tyveårene var jeg stille om en østers i sosiale sammenhenger og greide ikke engang å gå fra settingen selv om jeg fikk hetta og svetta . Jeg rødmet når jeg skulle snakke, jeg stammet, jeg stotret og alt ble bare tull-- helt forferdelig. Heldigvis har det vært en utvikling. Du- ja vi var egentlig tross alt vinnerlaget, stjernelaget… neste år : revange!

Silje sa...

Siden jeg har vært på treffet alle gangene burde jeg tatt initiativet til å hilse på deg, men ble litt starstruck. For jeg kikket på deg flere ganger, men er heller ikke så god på å mingle, og spesielt ikke å gå rett bort til noen jeg ikke har møtt før uten å helt vite hva jeg skal si. Det verste er jo at vi bodde på samme hotell og ikke snakket sammen! Til neste år.. Altfor mange andre jeg ikke rakk å snakke med heller.

Og til labben, du har misforstått. Det er du som er lett å snakke med:-) Ble lettet og glad da jeg så deg der jeg kom heseblesende i seneste laget og kunne slenge meg ned ved siden av deg.

Anonym sa...

Herlig å lese:-) Jeg fikk heller ikke med meg at du var der, men jeg dro tidlig.

Men du, for ett fantastisk bilde av deg og Tiller, wow! Og ja, Tiller står nok helt sikkert øverst på listen når jeg skal nominere til 2014-prisen ja:-)

Anonym sa...

Herlig å lese:-) Jeg fikk heller ikke med meg at du var der, men jeg dro tidlig.

Men du, for ett fantastisk bilde av deg og Tiller, wow! Og ja, Tiller står nok helt sikkert øverst på listen når jeg skal nominere til 2014-prisen ja:-)

Ellikken sa...

MaiLene: Saman er ein mindre åleine, som det sies :)

Tine: Klarer man å være litt tilsynelatende offensiv, har man kommet langt! Note to myself: Smil mer! :) :) :)

Monika: Haha, tenkte faktisk på det. "Huffa, nå blir hun nok syk!"

Astridterese: Det håper jeg inderlig!

Haruhi: Heheh, Eldorado-øyeblikket ble skikkelig ille, jeg døde litt inni meg, særlig siden samboeren min synes det hele var veldig komisk ;-)

Elida: Ah, rolig og avslappet? Så bra! Eller, skulle gjerne vært sprudlende og smilende som deg, men det får bli en annen gang... høhø.

Anita: Fine tanker og refleksjoner, det er sant som du sier, det er en prosess som alt annet i livet. Vi streber hele tiden etter å bli bedre, forbedre oss. Heldigvis. Erfaringer gjør deg sterkere, man prøver og prøver, litt til... stadig litt til.

Silje: Hehe, jeg vet. Og jeg så etter deg under hotellfrokosten (som jeg for øvrig benyttet meg av to -2- ganger!), om det stiller meg i litt bedre lys :-D

Karin: Taktikken min var å gjemme meg, en taktikk som tydeligvis fungerte utmerket, siden nesten alle bilder fra treffet viser kun skjerfet mitt. I kid you not 8-) Jaaaaaaa, Tiller! *hjerte*

Silje sa...

Ja det er best å utnytte hotellfrokost til det ytterste. Mari og jeg spiste frokost i flere timer, men var tydeligvis ikke like tidlig ute som deg. Så forøvrig Siri Pettersen der, men turde selvfølgelig ikke si noe til henne. Oppdaget ellers da vi gikk opp etter frokosten og sa hadet at Mari og jeg hadde rom vegg i vegg uten å vite det...

Anonym sa...

Fantastisk lesing, Elikken. Herregud, så godt du skriv! Sjølv eg som ikkje våga møte opp ein gong, føler meg litt meir normal. Og det er godt gjort!

siljeblomst sa...

Jeg hjerter deg og innlegget ditt!

Ellikken sa...

Silje: *klasker på lårene* Var Mari på hotellet også??? Altså...! Og selveste S.P.? Altså...! igjen!

Bjørg: Nemlig. Vi er mange som har det sånn, og alt blir så mye enklere om man åpner seg litt. Ufarliggjør det, flirer litt av seg selv :) Samtidig skal man ikke henge seg for mye opp i at man syns det er ubehagelig heller. Fin-fin balansegang det der.

Siljeblomst: *hjerte* right back at ya!

Anne sa...

Herlig innlegg, som jeg kjente meg godt igjen i :) Det var veldig hyggelig å se deg, og neste år skal vi utveksle et "hei" over bokbytterbordet. Og jeg skal si hvor mye jeg liker bloggen din :) Små skritt osv...

Det som er så fint med bokbloggertreffet er at det er en så fin blanding av ekstroverte og (oss) introverte der. De som kan minglingens kunst er så flinke til å involvere oss som synes det er fryktelig skummelt og slitsomt med small talk. Og ikke minst takk til kommitteen som kommer løpende og hilser og klemmer slik at man føler seg virkelig velkommen! Neste år skal jeg være enda flinkere til å hilse på enda flere!

Gleder meg til å lese Tiller! Kult bilde!

Ellikken sa...

Anne: Hehe, jeg kjente jeg ble starstruck bare ved å se på skjermen, så da kan du tenke deg... Til deg hadde jeg tenkt å nevne noe om Thomas Mann, sånn i tilfelle jeg hadde stått fast i en heis med deg, mener jeg, hadde jo ikke turt sånn uten videre. Introvert, du? Hah, da lurte du meg trill rundt, der du vandret rundt og var SELVESTE Bokofilia, vakker og smilende og garantert knasende kul og morsom. Til neste år skal jeg lese uhorvelig mye tysk litteratur :D

Bokvrimmel/Belinda sa...

For et nydelig innlegg, Eli! Skrivemingling er en idé jeg liker. Jeg er ikke veldig glad i vanlig ,mingling jeg heller. Det blir mest til at jeg sitter for meg selv i sånn settinger, eller finner meg en eller to personer jeg kjenner litt fra før av. Så d er ikke alene om å ha det sånn. :)

Bokvrimmel/Belinda sa...

Ble visst noen skriveleifer i innlegget mitt. xD

Ellikken sa...

Belinda: Uhemmet skryt i innledningen blindet meg fullstendig for eventuelle skrivefeil i fortsettelsen... :)

RandiA sa...

Veldig fin skildring av "mingling"-observasjoner.

Ellikken sa...

Randi: Takk! Og som bonus: Din arm :)

Synne sa...

Tusen takk, Elliken! Rødmer. Skulle visst at du var du, så skulle du fått en klem for den flotte bloggen og sånn. Eller ville det blitt litt rart, når vi ikke har pratet før?...

fivrelden sa...

Dette hørtes veldig koselig ut. Jeg ble glad av å lese :)

Marianne sa...

Skjønneste deg for et herlig innlegg! Og jeg som faktisk ikke innså at du var deg før langt utpå lørdagen! Jeg er flink med ansikt, men horribel når det gjelder navn. Forhåpentligvis er jeg unnskyldt for å plassere deg strategisk i forhold til Tiller og fotografiet -) Veldig kjekt å treffe deg, og gleder meg til neste år. Syns du var helt på høyde med minglingen jeg da! Husk bare en ting - velg quizlag med omhu! Det var Ingalill sin skyld at jeg var på vinnerlaget, for vi to var sammen ifjor og da tapte vi så det sang. I år ble jeg pent bedt om å bytte lag, vil tro Ingalill angrer på det. Hehe... Until next year!

Ellikken sa...

Synne: Haha, jeg hadde nok stått der stiv som en stokk, men det betyr ikke at jeg ikke hadde blitt glad for det :)))

Fivrelden:Blime'a!

Marianne: Oh,jeg så det med en gang, og du skinte så opp at jeg ikke en gang tenkte tanken på at du ikke ante hvem jeg var - Siden jeg så veldig, veldig, veldig visste hvem du var. Du kunne like godt vandret rundt med tidenes største blinkende neonskilt med ditt navn på :)