1.8.14

Papirbyer, av John Green

Eventyr. Opprør. Ungdomstid. Brytningstid. John Green fortjener all den oppmerksomhet han kan få, også nå som hans andre bok slippes ut på det norske bokmarkedet. Der hvor den gjenge ungdomsbokforfatter øser ut kjærlighet og adrenalin til leserne, ønsker han gi oss noe mer. Noe dypere.



Papirbyer, av John Green
Ungdomsroman. På norsk mai 2014.

Quentin er kul, det er bare ikke så mange som vet det. Han har ikke helt fått vist seg frem, selv om jentene i korpset syns han er ganske søt, og selv om han har venner. Ben og Radar, kompiser som har funnet sammen fordi de ikke har maktet å bli venner med noen andre. Quentin, Q blant venner, er 17 år, snart ferdig med high school, har overgjennomsnittet sympatiske foreldre, og kikker langt etter Margo.

Margo. Margo Roth Spiegelman. Drømmedama med stor D. Hun som alle vil være sammen med, hun som er sammen med skolens kjekkas. Hun som tør, kan og faktisk gjør det. Margo som kan være borte i ukesvis, og returnere, stadig med hevet hode, til sitt hoff. Margo, som en gang i tiden, var bestevenn med Q.
De snakker ikke lenger sammen. Ikke fordi de er uvenner, men de er ikke venner heller. De bor på hver sin planet og Margo er av en annen verden. Langt fra korps, nerder og leksebøker. En natt banker hun likevel på Quentins soveromsvindu og tar ham med seg på et eventyr han aldri vil glemme.

Neste morgen er hun sporløst forsvunnet. I alle fall nesten. På rullegardina i vinduet vendt mot Quentins hus, er det klistet opp en plakat med ledetråder. Sammen med sine venner legger Q ut på en reise som skal føre ham helt til jenta han forguder.

Da jeg leste forfatterens Faen ta skjebnen i fjor, skrev jeg blant annet Nei, ikke kall Faen ta skjebnen en kreftbok. Kall heller boken en rocka road trip. Et sitat som ble brukt opp og ned i mente, og som jeg stadig er like pinlig berørt av. Likevel, med fare for å gjenta meg selv: det er noe med John Green og hans evne til å skildre ungdommers vandring mot voksenlivet. Veien inn i sitt indre. Veien mot forståelse, innsikt og trygghet. 

Så også i denne boken. For Q og gjengen kjører ikke bare med bil gjennom noen stater. Q er på vei, også i sitt indre. Veien blir til mens man går, man høster erfaringer og danner grunnlag for en dypere forståelse. Noen ganger kommer man til uønskede steder, andre ganger kommer man over steder man ikke ante fantes. Vakre steder, steder som gir deg ro i sjela. Noen ganger reiser man på tur med reisebøker i bagasjen. Andre ganger drar man av gårde tomhendt.

Q legger ut på jakt etter sannheten, finne det rene under overflate, det virkelige. Q ønsker å fjerne illusjoner og bryte ned fasader. Akkurat som Margo.

For hvem er egentlig Margo? Er også hun bare en illusjon? Er hun slik som Q fremstiller henne, eller er hun en helt annen? Og hva så om hun bare er som deg og meg? Med feil, lyter og skavanker, mentalt og fysisk? Holder det ikke bare med å like den andre for den man er, på tross av og fordi?
Og plutselig skjønte jeg hvordan Margo Roth Spiegelman følte seg når hun ikke var Margo Roth Spiegelman: Hun følte seg tom. Hun følte seg omgitt av en mur det var umulig å klatre over. Jeg tenkte på at hun sov på teppet med bare den ujevne himmelflengen over seg. Kanskje Margo fant seg til rette der fordi det vanlige mennesket Margo levde sånn hele tiden – i et forlatt rom med skalkede vinduer, hvor det eneste lyset strømmet inn gjennom hullet i taket. Ja. Den grunnleggende feilen jeg alltid hadde begått – og som hun, det måtte sies, alltid hadde vist meg veien å begå – var denne: Margo var ikke et mirakel. Hun var ikke eventyr. Hun var ikke noe skjørt eller dyrebart. Hun var en jente.
Av og til er sannheten skuffende. Av og til er alt bare en illusjon. Av og til skinner det skitne, urene, uønskede gjennom, alt er gjennomsiktig og fasadene er stadig i fare for å briste. Mennesker er samfunnet og samfunnet er mennesker. Hvem er vi, og er vi oss selv alene eller på grunn av andre?

John Green er en mester i å engasjere leserne til å tenke. Hans visjon er å ta oss med på hasardiøse bilturer og bryte oss inn på stengte fornøyelsesparker, ikke for underholdning, men for å utfordre våre tanker og holdninger. Nesten umerkelig tar han oss med på en filosofisk reise som aldri avsluttes.

- Selv ikke etter at siste side er lest. Papirbyer er en av disse bøkene som blir med deg videre. Veien blir til  mens man går.



Kilde: Leseeksemplar fått av forlaget

Andre bokbloggere: (Tine) (Bjørg - Ubok)

5 kommentarer:

Synne sa...

Veldig bra innlegg, og helt enig!

Tine sa...

Du skriver fantastisk bra om denne boken, nesten så jeg fikk lyst å lese den en gang til :)

Lena sa...

Fantastisk omtale! Ikke rart at du blir sitert opp i mente, jeg blir nesten rett sur når jeg ser hvor bra du formulerer deg. Nesten. Her skal det ikke råde noen jantelov. Ellikken, du sier det så bra! Så dypt, men likevel så enkelt. Jeg elsker språket ditt. Denne skal jeg lese.

Ellikken sa...

Det var da voldsomt, tusen takk :-) Blir glad av slikt, jeg! Jantelov liker vi ikke, så jeg kutter alle behov for å si "neeeeeeeeei, det er jo ikke sååååå bra daaaaa" og "ææææææææsj, jeg har en skrivefeil i andre avsnitt, tredje setning" ;-)

Bjørg, mellom linjene sa...

Du skriv godt! Du fortener å bli sitert. I alle fall når klarer å komme med ein så klisjélaus og to the point setning om ei så god bok. Så det så.

Og John Green. Han er så fin, altså! Eg sakna Quentin litt, då eg var ferdig å lese denne boka.