27.6.14

#GoGayPride

EuroPride 2014 arrangeres som kjent i Oslo denne uken, med morgendagens parade som det store høydepunktet. 

I den forbindelse minner jeg om Jonas Gardells fantastiske, vonde og vakre trilogi Tørk aldri tårer uten hansker. Trykk på bildene for å komme direkte til mine omtaler.




Uttrykk for fordommer og regelrett hatske uttrykk slutter aldri å forbause, uroe og forskrekke meg. - Tenk, selv i 2014. Desto større grunn til å kjempe for det gode.

Fordommer fordummer. Lær av historien. Vis kjærlighet.

#EuroPride2014 #NoGayShame #GoGayPride

20.6.14

Ett sekund om gangen, av Sofia Nordin

Hva gjør en 13 år gammel jente når en feberepidemi tar livet av familie og venner? Pakker ryggsekken og overlever, vel!


Ett sekund om gangen, av Sofia Nordin
Ungdomsroman. 2014

Forlaget skriver:
En gripende og skremmende fortelling om Hedvig 13 år. Hele familien til Hedvig dør av en mystisk sykdom. Hun forlater leiligheten, og vet ikke om der er noen andre igjen i verden eller om hun er helt alene. Overalt i gatene ligger døde folk. Og det er helt stille.
Ett sekund om gangen er nominert til Nordisk Råds pris for barne- og ungdomslitteratur, og er den første boken i en dystopisk trilogi. Oppfølgeren kom nylig ut i forfatterens hjemland Sverige. Den første i rekken kom ut i norsk språkdrakt i mai måned.

Vi følger Hedvigs kamp for å overleve i en forlatt verden. Foreldre og lillebror ble revet bort fra henne i løpet av en eneste kveld. De ble brått rammet av en uforståelig feber. Verken væske eller tabletter kunne redde dem. Noe er fryktelig galt.

Enda har hun unngått feberen, den som har tatt livet av alle hun kjenner. Av alle. Hedvig kommer seg ut av leiligheten og låser seg inn på skolen hvor hun finner utstyr og mat nok til å kunne overleve på egen hånd. Nå er hun helt alene i den store verden.

Tror hun.

Og akkurat der, på dette kritiske punkt, mister boken det helt vesentlige for i mine øyne å bli en innertier. Hedvig er overbevist om at hun er eneste gjenlevende menneske, men likevel fremstår hun som målrettet og full av initiativ. Hun skal overleve for en hver pris. Hun er ikke det ringeste i tvil. Reflekterer knapt over det. Telt er med, pasta for flere måneder, fornuftige, varme klær, bok om jordbruk og spiselige planter. Alt.

Selv om hun altså er hellig overbevist om at hun er ytterst alene. Helt, helt alene.

Selv ikke når Ella, en jevnaldrende jente i samme situasjon som Hedvig, kommer inn i livet hennes, har hun den minste tro på at det finnes andre levende der ute. Ikke en gang da. Ære være henne for overlevelsesinstinktet, men særlig troverdig er det ikke. Knapt nok et snev av panikk eller sorg avsløres, men holdes tett inntil brystet. Hun kan ikke tillate seg å kjenne på disse følelsene, for hun må for en hver sak overleve. 

– Men overleve for hvilken grunn? Hva har hun strengt tatt å leve for? Hadde det ikke vært mer menneskelig å reagere med vill panikk og krampegråt? I hvert fall i, la oss si, ti minutter?

Spesielt.

Selv ikke når Ella flytter inn til Hedvig, altså. Og, kanskje like prekært, selv når Hedvig omgir seg med et sprell levende menneske, eller for den saks skyld en katt, hest eller andre dyr, føler hun noe behov for å danne emosjonelle bånd. Nærhet, trygghet, vennskap og varme er underordnet alt annet. Her gjelder det å melke kyr, bryte seg inn på kjøpesenter for å finne vinterjakker, eller koke seg te til frokost.

Etter min oppfatning særdeles lite troverdig situasjonen tatt i betraktning, altså. Derimot glitrer den på andre måter, så vær så snill: Les videre.

- Det er gode grunner til at boken er nominert til Nordisk råds litteraturpris for barn og unge.

Der hvor boken mangler troverdighet ut i fra situasjon, er den i aller høyeste grad troverdig ut i fra hovedpersonens alder. Jo visst, er Hedvig noe mer voksen og fornuftig enn 13-åringer flest, men – og dette er noe selvmotsigende av undertegnede – en krise hun gjennomgår lar henne ikke forbli upåvirket. Hun blir bråmoden, totalt avhengig av å tenke rasjonelt og tilegne seg kunnskap hun tidligere ikke kunne drømme om å ønske å vite noe om.

Historien kan følgelig meget vel brukes som symbol på overgangen barn-voksen. Hedvig løsriver seg fra sine foreldre, blir trygg på seg selv og søker vennskap. Kropp og gryende seksualitet tar mye av fokus, samtidig som det glir naturlig inn i historien. Tematikken og problemstillingene i så måte er lett gjenkjennelige, selv om bakgrunnen er dramatisk. Fortelleren er dessuten virkelighetstro i sin fremstilling. Her truer ingen zombier rundt et hvert gatehjørne. Ingen mystiske ufoer fra oven. Det er diskusjoner om griser skal slaktes og frykt for at mobilen skal utlades.

Der hvor det rent emosjonelle er skuffende lite realistisk, er altså det meste annet over all forventning. Alt pakket inn i et gjennomgående godt – men enkelt – språk. Befriende fritt for jålerier og lange utbroderinger hvor leseren lett mister tråden. Det er rett frem, realistisk og jordnært. Akkurat slik som Hedvig. Videre en nesten total mangel på sedvanlige spenningsmomenter og oppbrukte cliffhangers.

Og likevel:

Inderlig medrivende. Det er knappest mulig å legge fra seg boken før siste side er lest.


Min konklusjon? - Noe skuffende, mye bra. Dels virkelig bra. Høyst sannsynlig sånt som ungdommen lika'. -Men er summen verdt en pris...?



Kilde: Leseeksemplar fra forlaget. Tusen takk til Mangschou!

Andre bloggere: (Ubok - Bjørg) (Julies bokbabbel) (Elis lesebabbel). To av tre er begeistret, en av tre er attpåtil vilt begeistret.

11.6.14

De som ikke finnes, av Simon Stranger

- Har du lyst til å lese litt, spurte jeg min sønn på tretten år, en dag vi var ute. - Jeg tok med boka jeg holder på med, men er snart ferdig, så du kan lese i den litt nå, hvis du vil. Bare husk å ha to bokmerker!

Han begynte å lese. Da jeg var ferdig med mitt var han allerede kommet til side 120. Mens vi trasket hjemover var det jeg som måtte bære bag og sparke fotballen foran meg. Sønnen min gikk med nesa i boka. Vel hjemme la han seg rett ned i sofaen og leste videre. 

- Nå er jeg ferdig, sa han. - Allerede! utbrøt jeg før jeg spurte alle mulige spørsmål om hva han syns om boka. - Den var veldig bra, sa han. - Men veldig trist. 

- Hvordan trist da? Og hva er det som gjør den så bra? Hva med språket? Vinklinger? Hva syns du om at forfatteren veksler mellom nåtid og fortid på den måten han gjør? Hva syns du om tema? maste jeg videre.

- Jeg kan ikke si noe! Den er veldig bra! Og trist! Det er vanskelig å si noe mer. Han har vært flyktning mange ganger, men det er helt umulig for ham. Han blir sendt tilbake hver gang. Tenk, han er skadet, men kan ikke en gang dra til legen, utbrøt han og nektet å si mer.



De som ikke finnes, av Simon Stranger
Ungdomsroman. 2014.

En time senere lå mora hans på andre siden av sofaen og gråt. Gråt og gråt og gråt.

Tema er en ting. Forfatteren skildrer en virkelighet som man helst ikke orker tenke på. Vi passerer dem kanskje daglig, disse papirløse som i teorien ikke finnes. De som ikke kan tillate seg å knytte vennskapsbånd, de som er i evig kriseberedskap, alltid på flukt, alltid mistenksomme. De som flykter, rømmer, stikker fra sitt eget land for å søke lykken, overleve, skape seg en fremtid, i et annet land. Langt, langt hjemmefra. Noen ender opp i asylmottak, får avslag, og venter. Eller rømmer. Andre holder seg i skjul, livnærer seg med tilfeldige jobber ingen andre vil ha. Luselønn og usikkerhet. Fysisk belastende. Psykisk utmattende. Noen bor hos venner. Andre under en busk. I Norge lever nesten 20 000 mennesker som ikke finnes. 

I boken De som ikke finnes er Samuel en av disse. Samuel, som hoppet på en båt fra Ghana for å finne lykken i Europa. Ferden endte opp på en turistøy, bak gittergjerder. Emilie reddet ham opp fra strandkanten. men sendte ham i samme øyeblikk rett i myndighetenes hender. Noen år senere lykkes han på nytt å komme seg bort fra hjemlandet, skjult i et hemmelig avlukke i en container. Så en natt, står han utenfor Emilies hus. Banker på, vil inn, vil få seg noe å spise. Kanskje noen rene klær. Litt omsorg. Nærhet. Vennskap. Kanskje kjærlighet. Leve.
På stedet man kommer fra, er hver gate fylt med minner. I hjembyen til et menneske er ikke det store treet som vokser i parken bare et tre; det er et sted der man har klatret, kysset og ligget på bakken i skyggen fra grenene. En husvegg er ikke bare en falmet murvegg med synlige jernstenger der murpussen har falt av i store biter; det er huset til en god venn, eller til en jente som man en gang har vært forelsket i, og som man kanskje har kikket etter på vei hjem fra skolen, eller fra plantasjen.
Fortellingen hans er en annen ting. Som siste bok i en trilogi i en serie om vestkantjenta Emilie, løser han dette med et raskt referat allerede i andre kapittel. Dette må en måte som glir naturlig inn i historien. I denne boken er Emilie stort sett i bakgrunnen, men likevel et viktig symbol på det gode. Hun er en idealistisk 18-åring, dypt engasjert i verdens urettferdighet, men selv den mest brennende engasjement kan ikke hjelpe hennes venn fra fortiden. Emilie er rådvill, føler seg unyttig og håpløs. Det er ingenting hun kan gjøre for å redde Samuel, som sitter ved kjøkkenbordet hennes, i skitne klær og med et vilt blikk i øynene.
Det er et lys i alt som lever. En flamme som brenner i hver og en av oss, fra før vi blir født, og som holdes i live av menneskene rundt oss. Brenselet, det er troen på fremtiden og følelsen av å være ønsket, følelsen av tilhørighet. For hvert nederlag og hver avvisning så flakker flammen, blir svakere og svakere helt til det bare så vidt er en glød igjen.
Simon Stranger skildrer tidvis det hele så vakkert, så vakkert. Selv det mest håpløse, det som gjør vondest av alt å lese. Den lille gnisten av håp som henger fast, tross alle tragedier og nedturer, helt til den en dag faller ned til bakken og går i tusen knas. Han holder ingenting tilbake. Han skildrer en virkelighet så vond og desperat at de fleste av oss ikke orker annet enn å lukke øynene. Vi orker ikke ta det innover oss. Vi kan ikke hindre det, kan ikke hjelpe, kan ikke. Det er prostitusjon, voldtekt, dop og brutalitet. Det er vondt. Smertelig vondt. Og mest vondt av alt gjør det å lese om den lille rest av håp i en desperat situasjon. Selvoppholdelsesdriften som fremdeles er der, kanskje bare en liten rest, men likevel. Dette noe, eller noen, som man drømmer om å komme tilbake til. Om så bare i en drøm.

Mest av alt skildrer han så vakkert, så vakkert, nesten umerkelig, livets tilfeldigheter. Hvordan tilfeldige møter og familiebånd, kan føre til lykke for en, og den dypeste ulykke for en annen. Hvordan disse ved en tilfeldighet kan møtes. Hvordan utgangspunktet var så likt, så likt. At det like gjerne kunne vært meg.

Eller deg.

Takk til forfatteren for at han orker der andre snur seg bort. En forfatter som makter å sette ord på det som ikke snakkes om, gir navn til de som ikke finnes. En forfatter som maner til engasjement, som aldri slutter håpe eller tro. En forfatter som smitter sine lesere med et inderlig ønske om rettferdighet og likhet.

- Et inderlig trass om at flammen aldri må dø.



Kilde: Forhåndseksemplar sendt av forlaget. Boken utgis i august. De som ikke finnes er tredje bok i en serie politiske ungdomsromaner. Barsakh ble utgitt i 2009, mens Verdensredderne kom ut to år senere.

Les også: Jeg har tidligere lest Simon Strangers roman Mnem, en bok som bergtok meg nærmest fra sans og samling. Min omtale kan leses (i dette innlegget)

9.6.14

På en spesiell 11-årsdag

Kjære Gud, la dem huske at
i dag er det en spesiell dag.
La dem forstå at minnene ikke blir borte.
Velsign dem med ører til å høre med
Og hjerter som bryr seg.
Få dem til å lytte mens jeg deler.
Vern dem slik at de aldri vil kunne oppleve min smerte.
Hjelp dem til å hjelpe meg med å forstå at mine barns liv ikke var forgjeves.
Hjelp dem å huske, kjære Gud,
at jeg ønsker at mine barn var her slik at vi kunne feire.
Til å forstå at jeg fremdeles føler nærhet til mine barn.
Til å se bak smilet og ordene «jeg har det bra».
Kjære Gud, la bare en av dem huske
At i dag er en spesiell dag.

Gratulerer med 11-årsdagen, Rebecca. Gratulerer med 11-årsdagen, Nadia. Vi elsker dere!

I kjærlighet,
Mamma