30.5.14

Lest og ulest i 2014: Mai måned


Bøker lest i mai måned:

- Miguel Littins hemmelige oppdrag i Chile, av Gabriel Garcia Marquez (les min omtale)
- Ut og stjæle hester, av Per Petterson

Påbegynt i mai måned:

- Hundre års ensomhet, av Gabriel Garcia Marquez

Stadig vekk:

- Liknelsesboken, av Per Olof Enquist

Jeg begynte på denne for to måneder siden, og har vel ikke lest stort mer enn et par sider i april, ei heller i mai. Enquist på originalspråket er litt i overkant tungt for undertegnede.

Er lik:

Pinlig lite. Skikkelig, skikkelig pinlig lite.

Men der jeg får strykkarakter for kvantitet, tar jeg i det minste igjen så det monner med kvalitet. To favorittforfattere, hvorav en gjenlesing. Problemet er at jeg liker boken altfor godt til å skrive noe vettugt om den. Dessuten, og kanskje nettopp derfor, var det Ut og stjæle hester som offisielt fikk meg ut av lesetørken i det herrens år 2008. I thank you very much for that, Mister Pitrsn.

Bloggerier i mai måned

Jeg fortsatte der jeg slapp og leste videre på min Gabo-marathon. Dog måtte jeg legge alt til side og gjenlese noe jeg oppriktig talt hadde gruet til. Jeg fikk invitasjon til BBC-innspilling av intervju med Per Petterson, hvorav fokus skulle være nevnte Ut og stjæle hester. You know, Out stealing horses. Etter seks år går mye i glemmeboken, selv om jeg ynder å sette boken blant de aller fremste i favoritthylla mi. Ergo, måtte jeg lese den på nytt. Og jeg gruet meg. Veldig. – For hva om jeg ikke ville like den lenger? Eller i det minste, ikke like den like godt lenger.

Jeg gjorde det. Likte den, altså. Så godt at jeg ikke makter å skrive noe om den. Jeg har forsøkt, men ender bare med en sitatbonanza som du like godt kan lese i sin helhet. Les: Boka. Pun intended.

Der det skortet med bokomtaler tok jeg igjen med monner diverse hjertesukk. Først drodlerier rundt min bokblogg, mine visjoner, håp og tanker for fremtiden (Hallo, mai er konfirmasjonstid). Oppgulp om forlag som ikke lytter og folk som ikke forstår. Slikt noe. Og en god porsjon frustrasjon over meg selv. Ikke minst det.

Dernest et særdeles ektefølt referat fra nevnte BBC-seanse. Det resulterte med så få kommentarer at jeg måtte føye til med ett selv. Nå er innlegget oppe i svimlende fire kommentarer. Måtte dette skyldes at folk er helt svimeslåtte av min fantatiske penn mitt fantastiske tastatur!

For det er et knakende godt referat, om jeg skal si det selv.

Det er det! Du burde lese det!

Og kommentere, takk. Væææææær så snill.

- Ja, trykk i det minste på liker!

Takk!

- Seriøst, jeg setter pris på det!

Slik kan det gå og slik gikk det når man på en hel måned kun leser to bøker. Jeg skal ikke si at jeg har grått, for jeg tror ikke jeg har grått denne måneden, men det er til å gråte av.  Det hjelper ikke stort at jeg nå med hjertet i halsen gjenleser superfavoritten Hundre års ensomhet heller. Jeg tror jeg klarer å lese den ferdig før nevnte tid er gått, men jeg tør jammen ikke banne min virituelle flette på det.

Leser i juni

- Hundre års ensomhet, av Gabriel Garcia Marquez
- Flere, av Gabriel Garcia Marquez, om jeg rekker det
- Ungdomsromaner, fordi jeg ønsker det

... Og bedt om det. Leseeksemplarer, altså, selv om jeg i mitt hjertesukkinnlegg proklamerte at jeg ikke skulle ta i mot sådant. Men dere vet, jeg ble kontaktet, jeg fikk akkurat nok anerkjennelse, og det var en mening bak tilbudet. - Akkurat hva jeg ønsker.

Der er håp!

23.5.14

BBC-bokbad med Per Petterson

Sen mai. Klokka er fire. Bilene snegler seg frem på E18. Noen ganger akselerer de såpass i fart at girspaken må beveges etter at kløtsjen er trøkket inn, andre ganger trøkkes bremsen inn og bilen stagnerer før hjulene igjen kan rulles fremover. Jeg veit ikke hvorfor bilen jeg sitter i virker å bevege seg mer fremover enn de andre. Jeg ser ut av vinduet mot Oslofjorden. Hjertet galopperer. Hendene skulper av svette. Jeg skal på innspilling av BBC World Service sitt bokbad med Per Petterson.

Og jeg er redd. 

Samboeren min tenker ut alle mulige måter å komme seg raskere inn til sentrum. Dette ser stygt ut, det er ikke sikkert du rekker det, sier han. Det er ikke så farlig, tenker jeg. Det gjør ingenting om bilkøen tetter seg fullstendig.

For jeg er redd.

Jeg, som i en måned, kanskje lenger, har gledet meg til dette. Følt meg som verdens heldigste som har fått muligheten til dette. Blitt solid og uopprettelig starstruck ved tanken på et lite, intimt bokbad med en av de forfatterne jeg setter aller høyest. En som formidler tanker med ord som forvandler mitt liv til en melankolsk boklykkeorgie. 

Men jeg er redd.

Og jeg kommer frem. Jeg rekker det. Jeg finner frem. Jeg kommer meg opp trappa. Og der, der står han. Med radioverten, i en trang, trang gang. Og der må jeg gå, presse frem et smil uten å rødme, uten å segne om, uten å være overlegen, uten å være noe annet enn et helt, fullstendig normalt menneske.

Ikke at jeg er det. Dette er en lidenskap. Hans bøker vekker lidenskapen i meg. Hans gjennombruddsbok gjenopprettet lesegleden i meg etter mange års opphold hvor jeg knapt nok orket å røre en bok. For Ut og stjæle hester hadde den virkningen på meg. 

Og akkurat i det øyeblikket puster jeg ikke. Jeg smiler, dør litt, og får store problemer med å hviske frem et hei i retur. Det blir med et nikk og et pip. Jeg har mer enn nok med å holde meg på beina.

Og når jeg ikke tror det kan bli mer skummelt, kommer jeg inn til det store rommet hvor radioinnspillingen skal foregå. Det er folk der. Masse folk.  Eller. Ikke så mange. Bare 30 stykker. Akkurat 29 for mange for min komfortgrense. 

Slik er det å være velsignet med nerver av stål gele.

Men jeg finner meg et hjørne. Og et glass vin. Og en reol med bøker. Akkurat der og da kjenner jeg igjen på følelsene som tvinger meg ut på slike opplevelser. Gleden over å være med på noe som få andre har muligheten til.

Please find your seats. Sit down, please.

Damen fra BBC snakker med sin vakreste Oxford English, er aldeles stunning i sin kroppsnære designerkjole, og jeg venter bare på at Jennifer Saunders skal ramle inn med bustete hår og rødvinsflaske. Men hun gjør jo ikke det. I stedet for introduseres vi til Harriet Gilbert. THE Harriet Gilbert. BBC-bokdronninga. Og igjen, ved siden av henne, the author of the month, Per Petterson. THE Pier Pitrsn.

Klapp i vei så vi kan høre hvordan det høres, sier designerkjolekvinnen. Og vi klapper. Anne Cathrine Straume fra NRK klapper. Hun fra Morgenbladet klapper. Redaktøren fra Bokvennen klapper. Jeg klapper. Alle klapper. Høyt. 

Så starter det. 

Mobilen er slått av og jeg fortviler over manglende illustrasjoner til mitt kommende bokblogginnlegg. Jeg setter fra meg vinglasset, dekker mine strømpebuksebekledde lår med jakken min, tar frem notatbok og penn og er endelig i mitt ess. Slutt på mingling, rett på sak.

Gilbert introduserer Pier Pitrsn og publikum klapper. Litt lavere denne gang. Vi er jo tross alt på radio.

Pier Pitrsn er highly appreciated and highly loved, forfatter av ni bøker og utgitt på femti språk, jobbet i årevis på den eminente bokhandelen Tronsmo, naboen til forlaget vi nå er hos. Det er varmt og klamt, og jeg er ikke den eneste med rødsprengte kinn. Pier Pitrsn leser opp et utdrag fra boken det hele handler om.

Ut og stjæle hester.

BBC World Service nevnes, spredt latter, fornøyd BBC-dronning og BBC-kvinne i designerkjole. Ikke bare skriver han godt. Han har også humor. Skjevt smil-humor. Jeg liker han litt ekstra godt.

Any questions from the audience, spør Gilbert, og forsamlingen konsentrerer seg om å stilne sine utbrudd av frykt. NRK-Straume griper ordet før andre rekker å renske halsen. Dette har hun gjort før.  Det snakkes om forholdet mellom far og sønn, om at det noen ganger er for sent, om fraværende fedre, om den unektelige og ubestridelige kjærligheten som er der. Uansett og for alltid.

En e-post tikker inn, spørsmål om hvordan han oppfatter sammenligninger med Knausgårds utleverende stil. Pier Pitrsn parerer med at bøkene og hendelsene som er de mest autobiografiske, aldri inneholder hendelser som faktisk og i sin helhet har skjedd. Likheter, jo visst, men ikke helt. Eksempelvis dikter han opp en søster, bare fordi han er nysgjerrig på hvordan det vil være å ha en søster. Slikt noe. Publikum ler, there is something about the way he puts it, you know.

E-post nummer to arresterer ham på hans syn på massemedia. Trond lytter kun til BBC og anser TV som hjernedød underholdning. Gilbert er programforpliktet til å dra en vittighet om at hun can’t possibly say noe om dette. Publikum ler, hun er jo ganske så bra hun også. Selvsagt deler Pier og Trond samme holdning. Pier lytter til BBC og kan strekke seg til NRK2. Informasjon og kunnskap. Jeg gløtter bort på Straume.

Den tredje e-posten stilte spørsmål rundt loneliness and solitude, at det virker å være typisk for Skandinavia, Norge i særdeleshet. Hytte og skog og alt det der. Pier Pitrsn godtar Gilberts paralleller til buddistisk tankegang, men vinkler dette behovet for nærhet til naturen og forsvinne inn i sin egen lille boble, med det nærmeste man kommer et lite grevskap i seg selv. Sitt eget herredømme. Jeg liker det synet.

Publikum er litt varmere i trøya, og ikke bare fordi lokalet har oppnådd en temperatur på kokepunktet. En mann rekker opp hånda, snakker om boken I kjølvannet og sier han har lagt merke til at hovedpersonen skriver på en bok, hvis utdrag også finnes i Ut og stjæle hester. I flere år har han lurt på dette, sier han.

Jeg vrir meg litt i stolen, for jeg har lest både spørsmål og svar på dette i et intervju jeg googlet meg frem til i forkant av bokbadet. 

Pier Pitrsn ler og kommenterer at ”du har fått med deg det, ja”, og spørsmålsstilleren ler, og det hele er kanskje avtalt spill, hva vet vel jeg. Kanskje jeg til og med oppfatter det feil. Det er greit, I kjølvannet er en bok jeg liker veldig godt, la boken få oppmerksomheten den trenger, det er disse tingene som på merkelig vis binder sammen alle Pettersons, Pitrsns, bøker. Jeg liker det. Kanskje er det nettopp Arvid Jansen som skriver Tronds historie. Det er en fin tanke, så kanskje det er nettopp slik.

Jenta ved siden av meg, hun jeg trodde var like stille som meg, rekker plutselig opp hånda og snakker og snakker og vet ikke helt hva hun spør om, men jeg liker det. Hun er fra Danmark og beretter om sin forståelse av forskjellen mellom nordmenns og danskers forhold til naturen og Europa. Dere nordmenn gjemmer dere bort i skogen, men likevel er dere så internasjonale, sier hun. Uten egentlig å spørre, men Pier Pitrsn elsker spørsmålet som egentlig ikke er noe spørsmål. Det gjør jeg også.  Han snakker om sin far som var en fysisk aktiv mann, som med sin lidenskap smittet ham med sin glede over naturen og dens ro. Han snakker om sin interesse for politikk, om raddisen i seg, og om alle bøkene han leser og som han alltid har lest. For ham kjennes det helt naturlig, og en kombinasjon som utmerket lar seg gjøre. – Dere dansker har ikke så lett for å gjemme dere i naturen, sier han. Det er liksom ingenting der. Skjevt smil igjen. Vi ler.

Voicemail fra Australia: Hvilke reaksjoner får du på bokens viktige utsagn ”Vi bestemmer selv når det skal gjøre vondt”, disse ordene far til Trond prenter inn i ham. Et utsagn som ga meg gåsehud under lesing av boken, da jeg hørte det under intervjuet, og som fremdeles gir meg gåsehud når jeg skriver dette. Det vekker unektelig følelser. – Også blant andre lesere, forteller ham. Det virker provoserende på overraskende mange, noe som kanskje er litt provoserende for ham selv. Er dere virkelig fanger i deres eget liv? repliserer ham. Det er en hard leveregel, men frykten for det motsatte er langt verre å slå seg til ro med. Dører må lukkes, man må godta det som skjer og gjøre det beste ut av det. 

Ny opplesing. Denne gang fra Trond og kompisen Jons hasardiøse ridetur. Det går galt, men Trond blir senere far, så det kunne gått verre. Det kunne vært hundrevis av opplesninger. Det er så mange fine passasjer i boken, man blir aldri helt lei, tankerekkene møter andre tankerekker og jeg svinner inn i den melankolske lykkerusen han har en egen evne til å fortrylle meg inn i. Les mer, skriv mer.

Han forteller mer. E-poster og oppfølgingsspørsmål fra publikum er en nytelse å lytte til. Hvordan boken blir til, kapittel etter kapittel, hvordan hendelser plutselig oppstår, og hvordan disse påvirker både leser og forfatters oppfatning av tidligere hendelser. Jeg fascineres. Gamle kapitler må leses på nytt, forstås i lys av dette nye, se linjene som ikke en gang forfatteren selv har sett, bare innsett i underbevisstheten. Og ingenting av det gamle endres, det nye passes inn, samtidig som det nye åpner for en helt ny forståelse av det du allerede har lest. Lite er tilsiktet og det meste er tilfeldig. Alt blir til underveis.

Så tar det også tid å skrive disse bøkene. Underveis i Ut og stjæle hester slutter han å røyke. Det går to måneder før han er i stand til å skrive videre. Han må vente til han er i samme sinnstemning som sist han skrev.

Morgenbladets journalist følger opp med spørsmål rundt språket han fører. Sosiolekt med skrevne ord. Han og ikke ham. Stjæle og ikke stjele. Det blir kritikk og misnøye av slikt. – Eller man kan gjøre det hele genialt med å være konsekvent, gjøre det til noe eget, noe unikt. Noe som stikker seg ut fra mengden og holde fast på det. Føles det riktig nå er det alltid riktig, sier han. Bare man er konsekvent og sikrer at det hele er gjennomført, altså. Som I kjølvannet, en bok han brukte fire år på, bare for å forsikre seg om at alt hang sammen. Han forteller hvordan han eliminerte bort de faktiske hendelsene og satt igjen med bare ordene. Refleksjonene. Atmosfæren. Han forteller om at han bevisst ikke spinner videre på historiene til Tronds far, Jons mor eller noen av de andre som forsvinner ut av Tronds liv. Det er ikke det som er det vesentlige i hans fortellinger.
”Du vekker følelser hos meg som ingen andre forfattere makter”, forteller en eldre mann over høytaleranlegget. ”Det nærmeste jeg kommer er Faulkner.”
Pitrson smiler. Jeg smiler. Alle smiler.

Litt mer temperatur og politisk engasjement vekkes av en ny e-post som spør om de nordiske landenes rolle under andre verdenskrig. Tenk at Sverige påberopte seg å være nøytrale, for en vits, hvordan er det mulig. En viss oppgitthet over en annen e-postskrivers arrestasjon av få kvinneskikkelser i hans bøker. – Les Til Sibir, da vel, svarer han.

Gjør gjerne det, tenker jeg. Klart jeg ikke sier det, jeg har min fulle hyre med å være musestille og gjemme meg i en forsamling på forsvinnende få tretti mennesker. Men likevel. Jeg elsker bøkene hans, jeg elsker måten han er på, jeg elsker at jeg gjennom dette innlegget likevel kan få sagt det jeg ikke turte å si.

Takk for opplevelsen. Takk til (Forlaget Oktober) som har, uten min vilje og viten, fanget opp min Per Petterson-fasinasjon og sendte meg invitasjon. Takk til forfatteren som skriver disse fantastiske bøkene som har bidratt til å vekke min leseglede som lå slik i dvale, og som aldri slutter å berike min interesse for bøkenes fantastiske verden. Takk for opplevelsene.


---

Og akkurat dette er min oppfattelse og min opplevelse av bokbadet. Fasiten kan dere alle høre den første hele helgen i juni. Klikk deg inn på (BBC World Service). P2 melder om reportasje fra samme seanse allerede på mandag. 

Les også: Jeg forguder Per Petterson og har tidligere skrevet om hans bøker (Til Sibir), (I kjølvannet), (Jeg forbanner tidens elv) og (Jeg nekter). Ut og stjæle hester har jeg derimot utviklet angst for å omtale.

Og forresten: Syns du innledningen var litt pussig? Denne er sterkt inspirert av første avsnitt i Ut og stjæle hester.

21.5.14

Jeg bokblogger fordi. Derfor.

Plutselig gikk jeg på en real bokbloggsmell. Kombinasjonen - solskinn, alskens aktiviteter, evigvarende nettdiskusjoner, plagiater, ulne forbindelser på tvers av forlag, media og venners venner, x antall bloggomtaler av samme bøker, fullt fokus på halvgode bestselgere, blurber med masse utropstegn,  mindre interessante leseeksemplarer og nyttesløse diskusjoner med forlag og reklamefirmaer - har vist seg å være rimelig uheldig både for leseglede og skriveglede. 

Jeg famler etter motivasjon og målsetninger. Quo vadis, Ellikken. Hva vil jeg, hvorfor vil jeg, for hvem, for hva, hvordan, når. Det må være noe mer. Ikke bare at jeg liker å lese. Liker å skrive. 


Har man blogget i noen år, ser man at man har en unik mulighet til å utøve en viss form for innflytelse. Jeg vet folk leser, både kjente og ukjente. Jeg vet folk plukker opp tips fra meg. Jeg vet folk spør meg om tips. Jeg vet folk vil vite om jeg har lest den eller den, og hva jeg syns om den eller den. Jeg vet folk snakker om bøker når de treffer meg. Jeg vet folk bevisst eller kanskje ubevisst blir påvirket til å lese litt mer enn de ville gjort ellers. Jeg vet folk inspireres til å være mer bevisste underveis i lesingen. Kreve litt mer. Gruble litt mer. Jobbe litt mer. 

Jeg vet det. Jeg gleder meg over det.

Men det er ikke nødvendigvis fordi mine tekster er så fantastisk gode, kritiske eller interessante. Det er langt igjen. Jeg er ikke i nærheten en gang, men leserne skal vite at jeg forsøker

Da skal jeg fanden meg ikke kaste bort tiden min eller andres på å skrive om bøker det går tretten av på dusinet. Du vet, disse bøkene som grunnet massiv hype forankrer seg på bokhandlernes ti på topp-hyller. De som alle leser fordi de blir lest av alle andre. De som fjonger seg med skyhøye terningkast på forsiden. De som fremsnakkes på nettavisenes leserinnlegg og hentes frem som de mest reklamevennlige blurber. Bøkene som kanskje ikke en gang er blitt lest, men som likevel tipses om på inspirerende leseseanser på alskens biblioteker landet rundt. Tips med jubel og utallige utropstegn.

Jeg vil ikke lenger være med på de greiene. 

Jeg vil heller ikke takke ja til ti leseeksemplarer i uka. Bøker jeg ikke har spesielt lyst til å lese, men føler meg forpliktet til å skumme igjennom. - For jeg har jo tross alt fått de gratis, vel og merke om leseeksemplarer ikke har noen reell verdi utenom papir og blekk. Om ikke å lese og skrive omtale, så i det minste knipse et bilde eller i alle fall nevne at den og den er mottatt og tusen takk for det. 

Jeg er ikke noe reklameplakat. Hvor er grensene? Hvor langt skal man gå før det tipper over?

Hvem skal man bruke tiden sin på?

Den ukjente forfatteren? Det lille forlaget? Gamle romaner ingen orker å lese om? Populære bøker som høster uendelig mange besøkende og påfølgende raid av tilbud fra alskens forlag?

Skal man føle seg beæret over å bli blurbet på omslaget til en bok man falt pladask for, eller skal man stå i beredskap for å forsvare seg, svare på kritikk, og potensielt være ødeleggende for ryktet til andre seriøse bokbloggere?

For jeg er seriøs. Seriøs i den forstand at jeg er bevisst på at jeg vil noe med dette. Jeg vil noe mer enn å bare lese bøker av ren personlig glede. Noe mer enn å bare få utløp for skrivelyst. Noe mer enn å bare telle antall besøkende på bloggen på en dag, en uke, en måned, totalt. Jeg vil ikke kose meg for kosens skyld. Jeg vil kose meg med lesingen og skrivingen fordi det gir en eller annen form for resultat. Positiv konsekvens. Noe mer enn seg selv.

Jeg vil at det skal være vettuge grunner til at forlagene inviterer meg til events, forfatterintervjuer, presentasjoner og gir meg gyldne muligheter til å lese bøker som utgjør den lille forskjellen. Jeg vil at de skal mene det, når de kontakter meg og forteller at bloggen min utpeker seg, at de er positivt innstilt til den, at de leser mine innlegg med glede og interesse.

Jeg vil de skal mene det. Og jeg vil at de skal lytte til meg når jeg kritiserer deres håndtering av det store vell av bokbloggere som ukritisk omfavner et helt lass av gratisbøker. Som kopierer handlingsforløpet gjengitt på forlagets sider og slenger på et "anbefales" for syns skyld. Jeg vil de skal ta mine meninger til etterretning og rydde opp i egne rekker, før de bidrar til kritikk direkte eller via omveier, når de omtaler bokbloggere som enhet. - Klart vi blir brukt

Ikke misbruk oss. Vis kritisk sans. Ikke bruk hva som helst, ikke send ut til hvem som helst. Og ikke begrav kritikk ved å svare ja og ha, for deretter å slette den kritiske fra alskens lister. 

Jeg famler. Protesterer. Stritter imot.

Men hva? Og hvem? Og hvordan? Og ikke minst hvorfor? 

Fasiten ligger i mitt hode langt frem i tid. Veien blir til mens man går. Jeg famler videre.

Famler, fordi jeg har klare målsetninger, men liten evne til å holde disse konsekvent. Jeg vingler frem og tilbake, skriver om rubbel og bit, stresser når det har gått uker uten innlegg og jeg leser bøker som ikke gir meg noen verdi. Jeg har ti prioriterte mål, noe som er ganske nøyaktig ni for mange. Fokus, Ellikken. Fokus.

For jeg vet hva jeg vil. Jeg vet jeg vil skrive om ungdomsromaner siden så få andre gjør det. Jeg vil ha søkelys på god litteratur for barn og unge, fordi det er så uendelig mange perler i blant dem, perler som ikke får noen oppmerksomhet, perler som faller mellom to stoler. Om jeg kan bidra til at en eller to ekstra får høre om disse, har jeg nådd mitt mål. Det er så viktig å gjøre et forsøk, utgjøre en liten forskjell.

Ikke for det. Jeg sliter med å finne de ungdomsromanene som ikke allerede får et lite snev av oppmerksomhet. Jeg skriver om Nesbø og Svingen og publiserer inderlige anbefalinger av Odinsbarn og Lier Horsts Clue-serie. Jeg lar meg friste og påvirke og faller i fellen. Pluss for ungdomsromaner, men er det egentlig godt nok? Bredt nok? Nyttig nok?

Og jeg vet hva jeg vil. Jeg vil skrive om norske romaner, om norske forfattere. Det føles viktig, men har jeg egentlig noen klar formening om hvorfor det er så viktig å prioritere norske fremfor utenlandske? Og er det faktum at jeg forguder Per Pettersons romaner noe jeg trenger å fortelle på bloggen? Får han ikke tilstrekkelig oppmerksomhet? Burde jeg ikke heller gjentatt i det uendelige hvor glad jeg er i Simon Strangers Mnem, en bok de færreste har hørt om? Jeg vet ikke. Jeg famler også her.

Ikke minst de litt eldre verkene. Norske, de også. For det er så viktig. Jeg vet bare ikke helt hvorfor. Men viktig er det. Det er min selvpålagte plikt å skrive om Sigrid Undset og Amalie Skram. Sikkert flere også, jeg må bare bestemme meg hvem. - Og hvorfor. Hvordan også, for all del. Skrive om de, selv om all informasjon bare er et Google-søk unna. Slik at skoleelever kan kopiere over innlegget jeg har brukt timer på å sammenfatte. Selvsagt helt uten honnør. - Og siden eg ikke skriver om bestselgere, eller helst ikke vil gjøre det, har bloggen så få besøkende at den ikke får særlig treff på Google-søk. Den forsvinner ned i det store internettdypet, godt skjult for mistenksomme sensorer.

Ja, også er jeg veldig fornøyd med min greie med Gabriel Garcia Marquez. Det er motiverende for egen del, det gir meg en enestående mulighet til å dykke ned under overflaten og gjøre mitt forhold til hans forfatterskap mer bevisst og begrunnet. Forhåpentligvis virker det også inspirerende overfor andre, slik at flere innser hans geniale fortelleregenskaper. Men hvorfor akkurat han, og hvem blir neste? For det kan jo ikke ende der? Forsvinne like plutselig som det dukket opp?

Men jeg gir ikke opp. Jeg tror det har noe for seg. Jeg vet jeg lærer litt av det selv. Jeg vet at andre som leser potensielt kan lære noe. Bli inspirert, i det minste. Tenke utenfor boksen. 

- Tenke utenfor boken.

5.5.14

Miguel Littins hemmelige oppdrag i Chile, av Gabriel Garcia Marquez

Innlegget leses i sammenheng med bloggartikkelen  
- Hvor hans liv og forfatterskap forsøkes å settes i sammenheng.


Den femte boken i rekken er på mange måter den mest utypiske så langt. Der hvor jeg i de fire foregående omtalene har boltret meg i sitater, knapt nok klart å begrense meg, er språket i i Miguel Littins hemmelige oppdrag i Chile nærmest rensket for magisk realisme, gjennomgående symbolikkbruk og frodige skildringer man aldri blir lei av å lese.

Gjennom en rekke intervjuer med den chilenske filmskaperen Miguel Littin, har Gabriel Garcia Marquez forfattet en journalistisk reportasjeroman i den reneste thrillergenre.



Miguel Littins hemmelige oppdrag i Chile, 
av Gabriel Garcia Marquez

Utgitt i 1987

Da diktatoren Augusto Pinochet gjennom militærkupp kapret makten i Chile, ble filmregissøren og Allende-tilhengeren Littin tvunget ut av landet. Etter 12 år i eksil, hadde han fremdeles ingen tillatelse til å returnere.  Vår mann ville det annerledes. – Og han greide det. 

Med hjelp av tre ulike filmteam, psykolog, et nøye sammensatt lag av nære betrodde samt informanter fra motstandsbevegelsen, maktet han å gjennomføre et høyst illegalt opphold i sitt eget fedreland. Forvandlet til en rik forretningsmann fra Uruguay kommer han seg inn med fiktiv kone, et falskt pass, et vell av passord og et utalls dekkhistorier. Han flytter fra hotell til hotell og bytter transportmidler i det uendelige, vel vitende om at han når som helst, ved den minste avvik av planen, vil bli avslørt, arrestert og torturert. 

Littin filmer og intervjuer, samler historier og øyeblikksbilder. Filmrullene smugles ut av landet, og han kommer seg omsider ut av landet. Akkurat i tide.

Resultatet ble en film. – Og en høyst subjektiv reportasjedokumentar forfattet av Latin Amerikas fremste forfatter. I forordet presiserer Gabo viktigheten av å fortelle Littins historie slik den ble fortalt til ham. Utallige timers intervjuer er blitt forkortet ned til under 150 sider, men essensen er Littins subjektive opplevelser av frykten, paranoiaen, innbittheten, trassen og iveren etter å oppleve, dokumentere og gjennomføre det som skulle være umulig. Så fortelles også hele historien i jeg-person, med et språk som knapt nok rommer et snev av det som Gabo-tilhengere verden over forguder.

Man får noe annet enn hva man forventer. Likevel er det et verdifullt innblikk i den politiske situasjonen på daværende tidspunkt.  – Til tross for Littins uttalte skuffelse over hvor øyensynlig bra det hele virket, i det minste på overflaten.  

Konsekvensene av å leve i et liv under Pinochet fortelles derimot gjennom anekdoter og  Littins egne opplevelser i løpet av det ulovlige oppholdet. Utbredt korrupsjon, stadig frykt for arrestasjoner og den evige redselen for å si for mye til feil personer til feil tid. Selve oppholdet er en fare i seg selv, men det skaper også store utfordringer for filmprosjektet. Det var vanskelig å filme det store forfallet, fattigdommen, overgrepene. Så skjult mellom prangende fasader, et hav av blomster og stengt vakthold. – Så vanskelig å få de svarene man vet intervjuobjektet gjerne vil gi, men ikke kan.

Gjennom Gabos ord tar Littin oss med på en katt- og muslek gjennom by og landsbygd. Drevet av en lidenskap for sitt yrke, det alltid nærværende politiske engasjement, sin selvoppholdelsesdrift, paranoia – og et stadig ønske om igjen å komme hjem til sin mor.




Kilde: Kjøpt for en slikk og ingenting på loppemarked.

1.5.14

2014: Lest og ulest i april

Bøker lest i april måned:

- Generalen i sin labyrint, av Gabriel Garcia Marquez (les min omtale)
- Den utrolige og sørgelige historien om den troskyldige Erendira og hennes hjerteløse bestemor, av Gabriel Garcia Marquez (les min omtale)
- Beretningen om et varslet mord, av Gabriel Garcia Marquez (les min omtale)
- Libertygåten, av Jørn Lier Horst (les min omtale)
- Ondskapens kjeller, av Arne Svingen (les min omtale)

Påbegynt i april måned:

Stadig vekk:
- Liknelsesboken, av Per Olof Enquist

Jeg begynte på denne i forrige måned, og har vel ikke lest stort mer enn et par sider i april. Enquist på originalspråket er litt i overkant tungt for undertegnede. 

Samt:
- Miguel Littins hemmelige oppdrag i Chile, av Gabriel Garcia Marquez

Er lik:

Fem bøker lest, hvorav to barne/ungdomsbøker, en novellesamling og to romaner. Hele tre av Gabriel Garcia Marquez, en personlig bragd nesten uten sidestykke. Tenk, jeg sa jeg skulle konsentrere meg om hans forfatterskap – også gjorde jeg det...!

Ikke nok med det, en fjerde Gabo-roman i april måned er allerede påbegynt. Og vet dere hva? Jeg koser meg slik med hans ord, at jeg gjerne blir værende i hans verden enda litt til. 

Bloggerier i april måned

Jeg la grunnlaget for min Gabo-lesing i forrige måned, hvor jeg skrev relativt utdypende om hans liv og forfatterskap. Dette og linker til omtaler av hans bøker kan leses i (dette innlegget). Det hele ble vemodig, og desto viktigere, da han etter en lengre tids sykdom døde skjærtorsdag 17. april.

Omtaler av Gabriel Garcia Marquez sine bøker er overraskende vanskelig, nettopp fordi det er så mye å skrive, så mange detaljer å huske på, så mange sitater man simpelthen er nødt til å gjengi. – Og ikke minst: man liker bøkene så godt at man tar seg i å kladde Les sakte!!! Nyt!!! før man innser at DET er sagt før, opptil altformange ganger. 

Which reminds me of månedens absolutte høydepunkt: Lines kritiske innlegg (Et kongelig PR-stunt), hvor hun setter søkelyset på de mange skjulte og mindre godt synlige båndene og rollene i forlagsbransjen. En uhyre godt skrevet kronikk, men overraskelsene for min del dukket først og fremst opp i kommentarfeltet. Utsagn fra en ansatt i et av landets aller største forlag ga meg umiddelbar aversjon for leseeksemplarer, nyutgivelser og positive omtaler, uansett hvor ektefølte de måtte være. Akkurat i denne tiden var det usedvanlig godt å kunne lene meg tilbake med mine 80-tallsutgivelser av Gabo-romaner, kjøpt for en slikk og ingenting på loppemarked.

En annen debatt som jeg husker med glede fra denne måneden er NRKs Siss Vik sin kritikk av forlagenes bruk av blurber. Solgunn har skrevet mer om det i (dette innlegget) hvor hun særlig setter fokus på Liv Gade. Og bare så det er sagt: kritikken er ikke mot henne som person, men mot forlagene som så til de grader setter reklameeffekt foran kvalitet og ærlighet.

Av rene bokomtaler opplevde jeg personlig en liten lykkerus da jeg kom over Julies omtale/anmeldelse av (Iain Banks roman The Bridge). For å gjenta meg selv til det kjedsommelige: min favorittbok er The Crow Road av samme forfatter. All fokus på ham er en gyllen anledning for meg å reklamere for The Crow Road. The Crow Road, altså. The Crow Road

Målene mine med bokblogging er mange, forvirrende og ubestemte. Men ett av målene jeg virkelig klarer å uttrykke, både muntlig og skriftlig med to streker under, er at et eller annet forlag skal utgi nettopp The Crow Road på norsk. Det er om mulig enda viktigere enn, eller akkurat like mye, i alle fall nesten like viktig som, å inspirere flere til å lese bøkene til Gabriel Garcia Marquez.

Her kunne jeg også nevnt Sigrid Undset, men her forsøker jeg å gå musestille i dørene.