20.1.14

Disse øyeblikk, av Herbjørg Wassmo

Hva skriver man om denne boken som ikke allerede er blitt skrevet? Skal man skrive så nøytralt som mulig, kritisere til fillebiter, eller skal man formidle sin leseopplevelse med hud og hår? Jeg vet ikke. Skal man linke til utallige bokbloggere og nøye seg med et blodfattig men like fullt insisterende Anbefales ? Skal man skrive flere sider hvor man vurderer hver minste detalj, hvert eneste øyeblikk? Jeg vet ikke. Jeg famler.

Disse øyeblikk, av Herbjørg Wassmo
Svigerinnen sier ikke at hun har rett til å komme hjem. Hun ble satt bort fordi moren var så syk. Kanskje kjenner hun seg også som en fremmed. Det slår henne at historiene ikke bare finnes i bøkene. Mens romaner blir skrevet og lest, strever alle for å holde sine egne historier skjult.

Jeg kunne konsentrert meg om det rent språklige. De mange korte kapitlene, hvert eneste ett med et minne. Alt i kronologisk rekkefølge. Samtaler på dialekt bryter med beretningene. Stadige drømmesekvenser forstyrrer memoarene. Fiktive møter med navngitte kunstnere, forfattere. En skarp kontrast til fortellingene ellers, de faktiske, som konsekvent er uten navn eller årstall. En forskjell, en blanding av fiksjon og fakta, som er spennende i seg selv.
Alle vet litt, men ikke alt. Hele tiden må noe holdes skjult.
Vekselvis ser hun opp fra arket på valsen og kjenner etter en klang som ikke kommer inn øret. Men kroppen. Den vibrerer. En merkelig tone som ikke har noe med det hun skriver å gjøre. Den omfatter hele henne, skrivingen, hele livet hennes. Det forekommer henne at hun er satt til verden for å formidle akkurat denne tonen. For å suge til seg, omforme, forskjønne, gjøre heslig en sorg hun er for feig til å ta inn over seg for egen del. Men hun bruker den for alt den er verdt. Knar og drar i den. Som melet og deigen på bakstefjøla.

Passende nok. Det er mye som kunne blitt fortalt, men det kan være vel så virkningsfullt å ikke fortelle alt. Akkurat som Wassmo selv gjør i denne mer eller mindre selvbiografiske romanen. En erindringsroman om du vil, full av livets største øyeblikk. Trivialiteter for noen, altomslukende betydningsfulle for hovedpersonen selv. Men dette mørke, farlige, unevnelige holdes på avstand.
Dette som må skjules, ties, gjemmes bort. Selv om det ikke lenger kan skade noen, selv om det ikke lenger er hemmelig. Alle vet, selv om ingen egentlig har fått det fortalt.
De lever i fred på en måte. Nesten harmonisk. Han holder ord, spar opp urtebed på hytta, og snekrer benker hun kan så i. De bruker gamle vinduer som drivbenk. Hun står på kne over frø og priklinger. Det kommer snøelinger, ja, vel, men hun skal klare det. Det skal gro. Studerer hagebøker og bestemmer seg. Alt skal bli bra. Hun spør aldri hvor han har vært eller hvem han er sammen med. Slik hun spør datteren. Han er på en måte det eldste barnet hennes. Så pass voksen at han skal ha sitt liv i fred, akkurat som sønnen.

Så slutter det aldri heller å gjøre inntrykk. Vi vet, men vi vet ikke alt. Bok etter bok etter bok. Litt, men ikke helt. Vi aner den uopprettelige skaden, dette noe som aldri kan bli helet.
Hun er skadet. Bitter. Hun kjemper i ekteskapet, kjemper i skriveprosessen og kjemper med seg selv.
Romanens jeg er så sint. Så eitrende forbannet og bitter. Sint på menn. Sint på samfunnet. Sint på moren.
Så, plutselig er det som om hun mykner. Sukker og ser seg rundt i rommet. Man skulla ha hatt sæ en slik hybel å være i. Heilt for sæ sjøl, sier hun tenksomt. Det er da hun for en gangs skyld følger opp og sier det hun tenker. Korfor skill du dæ ikkje, mamma? Moren ser ut som om hun har slått henne. De dype nuvene mellom brynene blir til grøfter og hun tømmer glasset til bunns. Så reiser hun seg møysommelig og retter på skjørtet. Man blir støl i kroppen a å sett på golvet, sier hun. Neste dag er hun borte. Men midt på gulvet står merket etter glasset hennes. Hun bryr seg ikke om å fjerne det.

Moren som vet. Visste og alltid har visst. Moren som kunne stoppet det, men valgte å se en annen vei. Aldri et eneste øyeblikk tilgir hun faren, men hele livet, hele romanen, er et forsøk på å tilgi moren. Ringen sluttes, så godt det lar seg gjøre.
Det gjør inntrykk. Det vet jeg.

Kilde: Kjøpt selv.
Les også: Min omtale av Wassmos (Hundre år). Jeg har også blogget litt om novellesamlingen (Reiser). Flere bøker er lest, men dessverre ikke blogget om. Det er kanskje på tide med en gjenlesing... Disse øyeblikk minnet meg ellers mye om en roman av Tove Ditlevsen, som også er hyppig nevnt i boken: les min omtale av (Barndom Ungdom Gift). Les gjerne også min omtale av Ditlevsens (De gjorde et barn fortred) mens du først er i gang. Bøkene er verdt publisitet.
Andre bokbloggere: Boken er lest og likt av så mange i Bokblogglandia at boken suste rett inn på Bokbloggprisen 2013 sin longlist. Omtaler og anmeldelser er skrevet av blant andre (Anita) (Artemesia) (Bentebing) (Berit) (Karin) (Kleppanova) (Les mye) (Med bok og palett) (Rose-Marie)  (Solgunn) (Tine) (Tonetrinn). Velg og vrak, eller gjør som meg: les alt som er!

7 kommentarer:

Lena sa...

Jeg husker at jeg selv hadde problemer med å ordlegge meg om denne boken så mange har trykket til brystet. Jeg likte den veldig godt, men det gjør seg med en påminnelse. En skikkelig god bok! Takk for link.

Ingalill. sa...

Jeg har å bestemt meg for å lese denne, hvis den kommer på kortlista, vel og merke, if not, venter jeg til jeg finner lydboka. Det er ihvertfall oppmuntrende at alle liker den, for hvem ellers skal vinne bokbloggerprisen, lizm.
(Likte omtalen din, og at hun er sint, det gjør det hele mer interessant.)

Anita Ness sa...

Flott omtale, Elikken! Vi liker jo denne boka som vi liker så mye i Wassmos forfatterskap siden Tora.:)

Tine sa...

Veldig flott omtale! Skjønner godt famlingen din, ikke lett å forme noen kloke ord etter å ha lest dette mesterverket.

Karen sa...

Jeg har nettopp bestilt meg Tora-trilogien jeg, som jeg leste i min pure ungdom men husker fint lite av nå. Så jeg tenkte å lese dem først, og så denne - i alle fall om den kommer på kortlista vår:)

ellikken sa...

Lena: Mhm! Det er vanskelig å skrive om bøker 'ingen' andre har lest, men jammen er det vanskelig å skrive om bøker 'alle' har lest også. Link? Klabert, bare hyggelig :)

Ingvar: Tror dette er første omtale jeg skriver uten å bruke ordet hjerteskjærende... Thehe! Det er håp for meg også!

Anita: Og jeg gleder meg så til å lese Tora-bøkene på nytt!

Tine: Jeg hadde nok mine kritiske briller på mens jeg leste, for det var ikke alt jeg var like begeistret for. Men så er det dette med Wassmo da, som suger deg til seg med alle ordene mellom linjene... Denne bitterheten, denne trassen, all menneskeligheten. For ei dame, altså!

Karen: Ditto! Boken er full av referansen til hennes tidligere bøker, og jeg var ikke i nærheten av å skjønne alt. Trolig klokt å ha Tora-bøkene og Ett glass melk, takk lett tilgjengelig i hukommelsen. Anbefaler ellers sterkt Hundre år, uten at denne behøves å leses i "riktig rekkefølge".

piaskulturkrok.com sa...

Så godt skrevet! Jeg strevde selv med å ordlegge meg om denne boken. Den har rørt ved meg, men likevel var det hele tiden en distanse der, som til tider gjorde det vanskelig å la seg bli grepet.