28.1.14

Boken om Blanche og Marie, av Per Olov Enquist

Jeg leser, derfor er jeg. Enkelte bøker overrasker deg så stort at du nærmest føler at du aldri tidligere har lest bøker. Ikke egentlig. Slike bøker utfordrer deg, krever deg, sluker tiden din, fyller tankene dine. Og det ikke på grunn av historien i seg selv. En sjelden gang produserer forfattere tekster som er fascinerende, interessante og besnærende i seg selv. Ordene. Ordene mellom linjene. Virkemidlene. Fabuleringene. Dristigheten. Jeg har hatt mitt første møte med forfatteren Enquist.


Boken om Blanche og Marie, av Per Olov Enquist

Aldri undervurder viktigheten av et godt språk. Denne boken er i så måte et fantastisk eksempel på at språket er viktigere enn handlingen. Det vil si, det nærmest rebelske i både språk og handling, både i positiv og negativ forstand, utfyller hverandre til den mest bisarre, overraskende eleganse. 

Historien er kompleks, forstyrrende og forvirrende. Man vet ikke helt hvor man har den hen, hva forfatteren vil, hva leseren skal tro. På samme måte er språket høyst ukonvensjonell, springende, den strider mot de fleste oppleste lover og regler. Han tar seg friheter. Men du verden så besnærende det hele utarter seg.
Noterer: Maries ord om punktet. Hun vet: Det finnes alltid et punkt som fortellingens landskap kan betraktes fra. Finner man ikke tilbake til dette punktet, opphører historien. Derfor Blanches tre bøker: kompassnålen snurrer, fantes det bare et fast punkt for kjærlighetens vektstang! Slik at verdens likevekt kunne rokkes.
For å ta historien i seg selv, selve plottet:

Blanche Wittman er pasient ved Salpetriere, et fransk sinnsykehus. Sammen med samfunnets aller nedrigste kaste finner det seg tusenvis av mentalt syke kvinner. Diagnosen er gjerne hysteri, så også i Blanches tilfelle. Doktor Charcot eksperimenter med hypnose og såkalt trykkbehandling, og foran horder av skuelystne tilskuere høster han stor applaus med sin foretrukne pasient, Blanche. Pasient og doktor innleder med tiden et vagt kjærlighetsforhold, før hun angivelig tar ham av dage. 

Blanche tar deretter hyre som Marie Curie, den kjente nobelprisvinneren, sin assistent. Som med Charcot utvikler også deres forhold seg, denne gang til et dypt og urokkelig vennskap. Redusert nærmest til en torso, flere ganger amputeret grunnet utallige strålingsskader, tar Curie henne på fanget og gråter ut sin fortvilelse og kjærlighetssorg. Etter mannen Pierres død faller hun for sin mangeårige venn, den gifte barnefaren Paul. Når det blir kjent at Marie Curie er blitt tildelt sin andre nobelpris, faller bomben. Paris er i harnisk. Tilbake ligger Blanche i en liten trekasse som hennes faste og eneste klippe i livet.
Marie hadde sagt at elskeren Paul ble trukket mot henne ”som et lys” – tenkte hun seg ham som en møll, eller en fugl, eller et menneske i en mørk skog? Hva var det for et lys som strålte ut fra henne? Dette blå skjæret?
- Kort fortalt. Det er ikke så mye mer å si om selve handlingen, fordi det som faktisk skjer er langt fra det viktigste, mest essensielle, ved boken. Man leser ikke Boken om Blanche og Marie for handlingens skyld. Dette er så langt fra toglektyre det er mulig å komme.

Vi passerer knapt nok to hundre sider, og likevel er dette en bok man bruker lang tid på. Boken krever det av deg. Nettopp fordi du ikke leser den for historiens skyld. Tar du deg tid til å stoppe verden en stakket stund, tar du deg tid til å gi boken din fulle oppmerksomhet, vil du bli belønnet med en nærmest hypnotiserende, suggerende fortellerstemme. Et medrivende språk, malende med et rolig driv. Det er så besynderlig annerledes.

Hypnosen blir ei heller brutt av at du tidvis må tvinge deg selv til å gjenlese setninger og avsnitt, til og med hele sider. Enquist begår nesten samtlige feil hva språk og setningsoppbygging angår, han tar seg uendelig mange friheter hvem som helst andre ville bli halshugget for. Men han greier det. Han består det hele med glans. Jeg fatter ikke hvordan han får det til.

Ikke er det vakkert. Ikke er det akseptert godt. Det er langt fra korrekt. Men likevel, likevel. Besyndelig. Jeg finner intet bedre ord for det. Jeg er som hypnotisert. Trollbundet.

Historie og samtid, fakta og fiksjon, alt bundet sammen av kjærlighet. Destruktiv og oppofrende, men like fullt livgivende. Hvordan kunne en intelligent og uredd kvinne som Marie, to ganger vinner av Nobelprisen, la seg fullstendig knuse av forbudt kjærlighet? Og hvordan kunne Blanche, redusert til en torso i en trekasse, vie seg selv til forskning og ufravikelig vennskap, uten noen form for bitterhet og fortvilelse? 

Historien i seg selv er spesiell, tematisk er det nærmest bisart. Etisk er det dypt komplisert. Forfatteren tar utgangspunkt i høyst reelle, dels høyprofilerte, historiske personligheter og hendelser som for alltid er skrevet inn i historiebøkene. Utgangspunkt, fordi dette er det eneste han med sikkerhet vet. – Men det handler om noe helt annet, disse personene rundt, de historiebøkene ikke forteller noe om. Hvilken innflytelse de hadde, hvilke bånd de hadde, det bakenforliggende, det som forklarer alt. Denne vinklingen krever sin forfatter, men den krever også sin leser. Hvor mye er sant? Hvor går grensen for en forfatter å dikte i personers liv? Når forandrer man den virkelige historien? Hvordan skal leseren tolke boken?

For la oss ikke glemme: den egentlige hovedpersonen er Blanche. Slettes ikke Marie, som vi leser mest om, av den enkle grunn at vi allerede kjenner henne best. Hvordan kan så en forfatter fortelle historien om Blanche? Et fotografi og et maleri er alt han hadde. Videre tilegnet han seg kunnskap om Salpetriere, leste om Marie Curie og de mest sentrale personene rundt henne, han satte det hele inn i tidsriktige kulisser. Det er alt han hadde å bygge på.

Og så gjør han det geniale. Han lar Blanche skrive bøker. Såkalte spørrebøker, tre i antall, med spørsmål og svar. Spørsmål, som kilde og utgangspunkt til betraktninger, filosoferinger og tankerekker bundet til visse, reelle eller oppdiktede, hendelser. Slettes ikke alt besvares, heller tvert om. Nettopp dette er det geniale, selve poenget: her understreker han det faktum at han slettes ikke vet. Han antyder, gjetter, fabulerer. Han bruker seg selv, han tydeliggjør sine egne funderinger. Han er bevisst på å ikke formulere noen fasit. 

For det fins ingen. Alt er til syvende og sist subjektivt. Det finnes ingen fullstendig sannhet. Alt farges av våre holdninger, erfaringer og samhandling med andre. Vi vet ikke hvem Blanche egentlig var, men vi kan lære henne å kjenne ut i fra det lille vi vet om hennes samtid, hennes sykdomshistorikk, rolle i forskning, hennes vennskapsbånd og kjærlighetsforhold. Alt annet må vi gjette oss frem til.
Så kunne Marie denne natten stille det viktige spørsmålet som i evigheters evighet aldri skulle få et svar, men som likevel måtte stilles, og hun stilte det, og i Den røde boken hadde Blanche etterlatt seg et svar, det var det eneste svaret hun kunne gi, det var derfor historien måtte fortelles, at slik var det, det var slik det gikk til, dette var hele historien.
Forfatteren balanserer på en knivsodd mellom virkelighet og fantasi. Han begår nærmest alle litterære regelbrudd som mulig er. Likevel er jeg trollbundet. Hypnotisert. Fortryllet av språk, fortelleremne og frimodighet. Det hele er besynderlig.



Kilde: Bok kjøpt for en slikk og ingenting på loppemarked.

Verdt å lese, andre bokbloggere: Lyst til å lese mer om Curie? (Siljeblomst) har skrevet innlegg om en illustrert biografi om Marie og Pierre Curie. (Knirk) har skrevet om samme bok som meg, og vektlegger viktigheten av at leseren må ta seg tid, og hvordan tid og omstendigheter farger leserens opplevelse av boken – av bøker. Les også (Rose-Marie) sin bokanmeldelse.

18 kommentarer:

Gråbekka`s Blogger sa...

For en god anmeldelse! Var en fryd å lese. Kan ikke si det samme om teen jeg sippet ned mens jeg leste. Smaker som....hmm.....vann fylt i en gymsko rett etter trening og kastet i en kopp. Jækk! Tror jeg da må notere meg ned forfatteren, siden jeg ikke har lest noe av han tidligere. Er da litt usikker på om dette er en bok for meg, men jeg kan jo prøve å finne det ut:)Så takk for tips!

ellikken sa...

Ler høyt! Tusen takk, Gråbekka! Enquist er en mann å være på utkikk etter ja, men vær bevisst på å ta deg tid - som jeg nevnte flerfoldige ganger. Han fortjener det, og han krever det. Dette er ingen veskebok, akkurat. Ingen fem på rad heller. - Jeg må ha noe lettlest etter dette :-)

Gråbekka`s Blogger sa...

Teen havnet nok rett i søpla...grøss!:) Skal se om jeg ikke låner boken en dag jeg føler for å fordype meg ned i en bok over flere dager. Trenger som regel litt lettleste bøker for tiden, siden det går mye i pensum. Skjønner også at du må ha en lettlest en etter denne boken. Kos deg ihvertfall videre!:)

Lena sa...

O,o! Jeg gleder meg til å bli kjent med Enquist. Men hvor mye er egentlig en slikk? Og hva?

Tine sa...

Du er tøff som leser sånne bøker som jeg vegrer meg for. Jeg var med så lenge du snakket om språket, men da jeg kom litt lenger ned, datt jeg raskt av. Jeg liker ikke å lese bøker hvor jeg sitter å lurer på hva som skjer, og hva forfatteren vil :) Uansett, takk for fin omtale!

ellikken sa...

Lena: Ææææh, en slikk? Nå fikk jeg uheldige assosiasjoner, ogsliktviljegjoikkehapåmeg! En slikk som i en teaser, noe som er bittelitt, men overhodet ikke noe i nærheten av forventet... øh... betaling? 8)

Tina: Jo da, noen ganger er nettopp det helt gull! Prøv da vel :)

Lena sa...

Det var ikke meningen! Jeg tenkte at det var søtsaker, som en slikkepinne eller noe sånt, haha.

siljeblomst sa...

Et vakkert, vakkert, vakkert innlegg både romanen (?) og leseopplevelsen din! Jeg kjenner at jeg blir usikker på om jeg klarer å håndtere den, men jeg får i allefall lyst til å prøve.
Takk for både anmeldelse og tips, fine du :-)

Hedda sa...

Å, så herlig med slike leseropplevelser! Jeg er utrolig glad i Per Olov Enquist, og synes det er flott at han får flere tilhengere:) Du har nemlig rett i at han er helt særegen. Men sin spesielle teknikk, både med tanke på kombinasjonen av virkelighet og fiksjon, språk, rytme, oppbygging av fortelling og spenning, har han nærmest skapt en helt egen sjanger. Det er utrolig imponerende!

Jeg vil gjerne anbefale deg å lese "Styrtet engel" av samme forfatter. Den er enda knappere, enda mer intens, og krever nok enda litt mer av leseren, men den er også den aller vakreste boka har har skrevet.

ellikken sa...

Lena: Det begrepet er vel innafor!

Silje: Jeg skal love deg jeg var usikker lenge selv... :) Timing er viktig når man skal lese en slik bok. Denne kan IKKE havne på toglektyre-følgetongen din!

Hedda: Deilig kommentar! - Og takk for tips, har fått det samme tipset både på FB og Instagram, så da tror jeg dere på det :) Bra loppemarkedene snart åpner dørene sine igjen. Her skal det hamstres!

ellikken sa...

Lena: Det begrepet er vel innafor!

Silje: Jeg skal love deg jeg var usikker lenge selv... :) Timing er viktig når man skal lese en slik bok. Denne kan IKKE havne på toglektyre-følgetongen din!

Hedda: Deilig kommentar! - Og takk for tips, har fått det samme tipset både på FB og Instagram, så da tror jeg dere på det :) Bra loppemarkedene snart åpner dørene sine igjen. Her skal det hamstres!

Lise sa...

Jeg vet ikke om noen annen forfatter som gjør med meg, som Enquist sine bøker gjør. Nå leser jeg Lignelsesboken (har du den? Jeg har plutselig to eksemplarer - vi du ha? Men den er på svensk altså) og det går så sakte. Og jeg blir nesten krigersk - fordi jeg leser på svensk. Og svensk er ikke så vanskelig, og selv om setningene til Enquist er relativt korte og enkle, så er det altså SÅ vanskelig. Men - jeg er egentlig en som hadde lagt bort en sånn bok etter første kapittel. Takk for meg, men dette går litt for treigt, men så KAN jeg det bare ikke - og det er fordi det er sugekopp på ordene hans. Og jeg blir litt irritert over det. Og sykt fascinert. Ingen andre klarer det.

Lise sa...

Og du - hvis du vil ha boka - send meg en melding på fb for eksempel, for jeg er så dårlig på å følge opp kommentarer jeg legger igjen. :o)

ellikken sa...

Lise: Sugekopp på ordene hans! I like it, nah, I love it! Jeg fatter ikke hvordan han får det til, det strider nesten mot all fornuft. I alle fall strider det mot alt man har lært og alt man er vant til. Forferdelig, og likevel så genialt. Den mannen...!

Ingalill. sa...

Vakkert, vakkert, oops sagt allerede. Sugekopp på ordene, også sagt? ÅÅ hvor jeg skulle ønske jeg fant på det selv. (Applaus Lise).

Du skriver jo slik at jeg snart må oppgi alle mine litterære preferanser og hengi meg til tåredryppende ungdomsromaner og bøker jeg VET jeg ikke vil takle. Torso i kasse? Vær nådig plz. Hvordan kan du skrive en omtale som får meg til å vurdere slikt. Jeg må tvinge meg selv til å tenke på Boxing Helena, for å få fingrene bort fra bestillingsknappen.
Jeg tenker på knirk (lise) når jeg tenker på Enquist, og har selv kun lest ei bok, den om Magnetisøren, ok, men ga meg på langt nær en opplevelse som dette. Har Nemos bibliotek liggende men har foreløpig ikke turt, fordi den virker så hjerteskjærende.
Have mercy!

(hilsen din største fan, Ingemar)

ellikken sa...

Min største fan Ingemar, vet du hvaaa? Jeg gråt ikke en skvett av boken! You can do it!

(Og brått sprintet Nemos bibliotek mange hakk oppover på leselisten min)

Haruhi sa...

Vet du? Jeg brukte faktisk den som tilnærmet toglektyre en gang i tiden, leste den ut i løpet av et par dager, ble fascinert med ikke forelsket. Hadde verken tålmodighet eller innsikt nok til å vise boka respekt. Var sytten. Grøss litt ved tanken, og tenker at jeg må virkelig gi mannen en ny sjanse. Ny briller og større tålmodighet. Takk for at du minnet meg på hans eksistens (og magi).

Skummelt med alle disse forfatteren man møter i for ung alder (eller - på feil plass i livet) og forkaster uten å tenke noe videre over saken. Kaste bort slike sjanser til kjærlighet.

(Mener å huske at jeg har sagt akkurat det samme i et kommentarfelt hos Knirk en gang, - at jeg burde gi Enquist en ny sjanse, takk for at du åpnet øynene mine, etc etc. Håper jeg får det til denne gangen).

ellikken sa...

Haruhi: Just do it! Jeg har trua!