31.1.14

Før jeg brenner ned, av Gaute Heivoll

Knapt noen kan ha unngått å høre om Gaute Heivoll, som tross sin relativt unge alder for lengst har skrevet seg inn i lesernes og anmeldernes hjerter. Hans Før jeg brenner ned er velkjent for de fleste og ble belønnet både med Sørlandets litteraturpris og Brageprisen 2010. 



Før jeg brenner ned, av Gaute Heivoll

Jeg skal ikke skrive så mye. Ikke så inngående. Boken er blitt behørlig bejublet og beskrevet, gjetordene om bokens kvalitet er spredd over det ganske land og over flere år. Jeg har ikke stort å bidra med i så henseende, men jeg ønsker likevel å formidle noe av leseopplevelsen jeg sitter igjen med. 

Jeg hadde ikke tenkt å skrive noe. Jeg skulle lese, hygge meg, og gå videre. La det hele forbigå i stillhet. Likevel sitter boken, fortellingen, igjen og roper etter å komme ut til enda flere. 

Jeg lar meg overraske og begeistre over Heivolls formidlingsevne. Det er nærmest ikke til å tro at han bare var knappe tretti år da boken ble utgitt. Fortellerstemmen virker å være langt eldre, langt mer erfaren, med patos og dyp psykologisk innsikt. Likevel blir det aldri påtatt, aldri et snev av falskhet. Han utgir seg aldri for å vite mer, mene mer, enn han har belegg for. Han beretter ut i fra kunnskap han i løpet av prosessen har ervervet seg, og han tillater seg å undres. Til å gruble over tilfeldigheter og dvele ved ubehagelige assosiasjoner.

I 1978, det året forfatteren ble født, herjet en pyroman i den lille sørlandsbygda hvor Heivoll vokste opp. Etter en rekke uforklarlige branner ble det omsider sådd mistanke om at disse var påtent. Frykten spredde seg i bygda og knapt noen turte å blunde i nattens mulm og mørke. Først på åstedet var alltid Dag, flotte og intelligente Dag, høyt elsket av sine foreldre og med alle forutsetninger for å bli noe stort i livet. Gutten som var en ener på skolen, han som tryllet frem de vakreste toner på pianoet. Han som skulle bli noe stort. Dag, hvis smil aldri sluttet å smelte sin mors hjerte.

Dag som droppet ut av militæret uten en eneste forklaring. Som flyttet hjem og holdt seg utendørs om natten. Han som overtok farens ansvar som bygdas brannmann. Han som slukket brann etter brann... bare for å tenne på enda en gang. 

Gaute Heivoll ble døpt dagen før pyromanen ble konfrontert og avslørt. I voksen alder forsøker han å fatte hvordan bygda opplevde dramatikken og hvordan de kom seg over frykten, sjokket og forbannelsen. Hvordan de ble preget av hendelsene og hvordan de gikk videre.

Samtidig tar han et oppgjør med sin egen livssituasjon, hvor han stadig ser assosiasjoner og likhetstrekk med enebarnet Dag, høyt elsket og vellykket. Heivoll dropper ut av jusstudiene når faren blir alvorlig syk. Han famler i mørket, hvor han streber etter å realisere sine egne drømmer samtidig som han forsøker å ta et verdig farvel med sin egen far. Likevel mestrer han situasjonen og lykkes.

For Dag gikk det fryktelig galt. Dag ble forvist. Gaute ble hyllet.

Beretningen er nær og verdig, ydmyk og ekte. Skildringen av hvordan et lite lokalsamfunn rystes til innvollene er oppsiktvekkende godt. Samtidig evner han altså å foreta et dypdykk i sin egen personlighet, livssituasjon, og trekke tråder som både er ubehagelige og opprørende. Men det tipper aldri over, takket være nøysom bruk av klisjeer og en usedvanlig behagelig fortellerstemme. 

- Og det er akkurat det som gjør leseopplevelsen så stor. Ikke fortellingen i seg selv, men hvordan han evner å fortelle.



Kilde: Kjøpt selv.
Andre bokbloggere: Les gjerne hva bokbloggerne (Beroene), (Bokofilia), (Janke) og (Rose-Marie) mener.

28.1.14

Boken om Blanche og Marie, av Per Olov Enquist

Jeg leser, derfor er jeg. Enkelte bøker overrasker deg så stort at du nærmest føler at du aldri tidligere har lest bøker. Ikke egentlig. Slike bøker utfordrer deg, krever deg, sluker tiden din, fyller tankene dine. Og det ikke på grunn av historien i seg selv. En sjelden gang produserer forfattere tekster som er fascinerende, interessante og besnærende i seg selv. Ordene. Ordene mellom linjene. Virkemidlene. Fabuleringene. Dristigheten. Jeg har hatt mitt første møte med forfatteren Enquist.


Boken om Blanche og Marie, av Per Olov Enquist

Aldri undervurder viktigheten av et godt språk. Denne boken er i så måte et fantastisk eksempel på at språket er viktigere enn handlingen. Det vil si, det nærmest rebelske i både språk og handling, både i positiv og negativ forstand, utfyller hverandre til den mest bisarre, overraskende eleganse. 

Historien er kompleks, forstyrrende og forvirrende. Man vet ikke helt hvor man har den hen, hva forfatteren vil, hva leseren skal tro. På samme måte er språket høyst ukonvensjonell, springende, den strider mot de fleste oppleste lover og regler. Han tar seg friheter. Men du verden så besnærende det hele utarter seg.
Noterer: Maries ord om punktet. Hun vet: Det finnes alltid et punkt som fortellingens landskap kan betraktes fra. Finner man ikke tilbake til dette punktet, opphører historien. Derfor Blanches tre bøker: kompassnålen snurrer, fantes det bare et fast punkt for kjærlighetens vektstang! Slik at verdens likevekt kunne rokkes.
For å ta historien i seg selv, selve plottet:

Blanche Wittman er pasient ved Salpetriere, et fransk sinnsykehus. Sammen med samfunnets aller nedrigste kaste finner det seg tusenvis av mentalt syke kvinner. Diagnosen er gjerne hysteri, så også i Blanches tilfelle. Doktor Charcot eksperimenter med hypnose og såkalt trykkbehandling, og foran horder av skuelystne tilskuere høster han stor applaus med sin foretrukne pasient, Blanche. Pasient og doktor innleder med tiden et vagt kjærlighetsforhold, før hun angivelig tar ham av dage. 

Blanche tar deretter hyre som Marie Curie, den kjente nobelprisvinneren, sin assistent. Som med Charcot utvikler også deres forhold seg, denne gang til et dypt og urokkelig vennskap. Redusert nærmest til en torso, flere ganger amputeret grunnet utallige strålingsskader, tar Curie henne på fanget og gråter ut sin fortvilelse og kjærlighetssorg. Etter mannen Pierres død faller hun for sin mangeårige venn, den gifte barnefaren Paul. Når det blir kjent at Marie Curie er blitt tildelt sin andre nobelpris, faller bomben. Paris er i harnisk. Tilbake ligger Blanche i en liten trekasse som hennes faste og eneste klippe i livet.
Marie hadde sagt at elskeren Paul ble trukket mot henne ”som et lys” – tenkte hun seg ham som en møll, eller en fugl, eller et menneske i en mørk skog? Hva var det for et lys som strålte ut fra henne? Dette blå skjæret?
- Kort fortalt. Det er ikke så mye mer å si om selve handlingen, fordi det som faktisk skjer er langt fra det viktigste, mest essensielle, ved boken. Man leser ikke Boken om Blanche og Marie for handlingens skyld. Dette er så langt fra toglektyre det er mulig å komme.

Vi passerer knapt nok to hundre sider, og likevel er dette en bok man bruker lang tid på. Boken krever det av deg. Nettopp fordi du ikke leser den for historiens skyld. Tar du deg tid til å stoppe verden en stakket stund, tar du deg tid til å gi boken din fulle oppmerksomhet, vil du bli belønnet med en nærmest hypnotiserende, suggerende fortellerstemme. Et medrivende språk, malende med et rolig driv. Det er så besynderlig annerledes.

Hypnosen blir ei heller brutt av at du tidvis må tvinge deg selv til å gjenlese setninger og avsnitt, til og med hele sider. Enquist begår nesten samtlige feil hva språk og setningsoppbygging angår, han tar seg uendelig mange friheter hvem som helst andre ville bli halshugget for. Men han greier det. Han består det hele med glans. Jeg fatter ikke hvordan han får det til.

Ikke er det vakkert. Ikke er det akseptert godt. Det er langt fra korrekt. Men likevel, likevel. Besyndelig. Jeg finner intet bedre ord for det. Jeg er som hypnotisert. Trollbundet.

Historie og samtid, fakta og fiksjon, alt bundet sammen av kjærlighet. Destruktiv og oppofrende, men like fullt livgivende. Hvordan kunne en intelligent og uredd kvinne som Marie, to ganger vinner av Nobelprisen, la seg fullstendig knuse av forbudt kjærlighet? Og hvordan kunne Blanche, redusert til en torso i en trekasse, vie seg selv til forskning og ufravikelig vennskap, uten noen form for bitterhet og fortvilelse? 

Historien i seg selv er spesiell, tematisk er det nærmest bisart. Etisk er det dypt komplisert. Forfatteren tar utgangspunkt i høyst reelle, dels høyprofilerte, historiske personligheter og hendelser som for alltid er skrevet inn i historiebøkene. Utgangspunkt, fordi dette er det eneste han med sikkerhet vet. – Men det handler om noe helt annet, disse personene rundt, de historiebøkene ikke forteller noe om. Hvilken innflytelse de hadde, hvilke bånd de hadde, det bakenforliggende, det som forklarer alt. Denne vinklingen krever sin forfatter, men den krever også sin leser. Hvor mye er sant? Hvor går grensen for en forfatter å dikte i personers liv? Når forandrer man den virkelige historien? Hvordan skal leseren tolke boken?

For la oss ikke glemme: den egentlige hovedpersonen er Blanche. Slettes ikke Marie, som vi leser mest om, av den enkle grunn at vi allerede kjenner henne best. Hvordan kan så en forfatter fortelle historien om Blanche? Et fotografi og et maleri er alt han hadde. Videre tilegnet han seg kunnskap om Salpetriere, leste om Marie Curie og de mest sentrale personene rundt henne, han satte det hele inn i tidsriktige kulisser. Det er alt han hadde å bygge på.

Og så gjør han det geniale. Han lar Blanche skrive bøker. Såkalte spørrebøker, tre i antall, med spørsmål og svar. Spørsmål, som kilde og utgangspunkt til betraktninger, filosoferinger og tankerekker bundet til visse, reelle eller oppdiktede, hendelser. Slettes ikke alt besvares, heller tvert om. Nettopp dette er det geniale, selve poenget: her understreker han det faktum at han slettes ikke vet. Han antyder, gjetter, fabulerer. Han bruker seg selv, han tydeliggjør sine egne funderinger. Han er bevisst på å ikke formulere noen fasit. 

For det fins ingen. Alt er til syvende og sist subjektivt. Det finnes ingen fullstendig sannhet. Alt farges av våre holdninger, erfaringer og samhandling med andre. Vi vet ikke hvem Blanche egentlig var, men vi kan lære henne å kjenne ut i fra det lille vi vet om hennes samtid, hennes sykdomshistorikk, rolle i forskning, hennes vennskapsbånd og kjærlighetsforhold. Alt annet må vi gjette oss frem til.
Så kunne Marie denne natten stille det viktige spørsmålet som i evigheters evighet aldri skulle få et svar, men som likevel måtte stilles, og hun stilte det, og i Den røde boken hadde Blanche etterlatt seg et svar, det var det eneste svaret hun kunne gi, det var derfor historien måtte fortelles, at slik var det, det var slik det gikk til, dette var hele historien.
Forfatteren balanserer på en knivsodd mellom virkelighet og fantasi. Han begår nærmest alle litterære regelbrudd som mulig er. Likevel er jeg trollbundet. Hypnotisert. Fortryllet av språk, fortelleremne og frimodighet. Det hele er besynderlig.



Kilde: Bok kjøpt for en slikk og ingenting på loppemarked.

Verdt å lese, andre bokbloggere: Lyst til å lese mer om Curie? (Siljeblomst) har skrevet innlegg om en illustrert biografi om Marie og Pierre Curie. (Knirk) har skrevet om samme bok som meg, og vektlegger viktigheten av at leseren må ta seg tid, og hvordan tid og omstendigheter farger leserens opplevelse av boken – av bøker. Les også (Rose-Marie) sin bokanmeldelse.

20.1.14

Disse øyeblikk, av Herbjørg Wassmo

Hva skriver man om denne boken som ikke allerede er blitt skrevet? Skal man skrive så nøytralt som mulig, kritisere til fillebiter, eller skal man formidle sin leseopplevelse med hud og hår? Jeg vet ikke. Skal man linke til utallige bokbloggere og nøye seg med et blodfattig men like fullt insisterende Anbefales ? Skal man skrive flere sider hvor man vurderer hver minste detalj, hvert eneste øyeblikk? Jeg vet ikke. Jeg famler.

Disse øyeblikk, av Herbjørg Wassmo
Svigerinnen sier ikke at hun har rett til å komme hjem. Hun ble satt bort fordi moren var så syk. Kanskje kjenner hun seg også som en fremmed. Det slår henne at historiene ikke bare finnes i bøkene. Mens romaner blir skrevet og lest, strever alle for å holde sine egne historier skjult.

Jeg kunne konsentrert meg om det rent språklige. De mange korte kapitlene, hvert eneste ett med et minne. Alt i kronologisk rekkefølge. Samtaler på dialekt bryter med beretningene. Stadige drømmesekvenser forstyrrer memoarene. Fiktive møter med navngitte kunstnere, forfattere. En skarp kontrast til fortellingene ellers, de faktiske, som konsekvent er uten navn eller årstall. En forskjell, en blanding av fiksjon og fakta, som er spennende i seg selv.
Alle vet litt, men ikke alt. Hele tiden må noe holdes skjult.
Vekselvis ser hun opp fra arket på valsen og kjenner etter en klang som ikke kommer inn øret. Men kroppen. Den vibrerer. En merkelig tone som ikke har noe med det hun skriver å gjøre. Den omfatter hele henne, skrivingen, hele livet hennes. Det forekommer henne at hun er satt til verden for å formidle akkurat denne tonen. For å suge til seg, omforme, forskjønne, gjøre heslig en sorg hun er for feig til å ta inn over seg for egen del. Men hun bruker den for alt den er verdt. Knar og drar i den. Som melet og deigen på bakstefjøla.

Passende nok. Det er mye som kunne blitt fortalt, men det kan være vel så virkningsfullt å ikke fortelle alt. Akkurat som Wassmo selv gjør i denne mer eller mindre selvbiografiske romanen. En erindringsroman om du vil, full av livets største øyeblikk. Trivialiteter for noen, altomslukende betydningsfulle for hovedpersonen selv. Men dette mørke, farlige, unevnelige holdes på avstand.
Dette som må skjules, ties, gjemmes bort. Selv om det ikke lenger kan skade noen, selv om det ikke lenger er hemmelig. Alle vet, selv om ingen egentlig har fått det fortalt.
De lever i fred på en måte. Nesten harmonisk. Han holder ord, spar opp urtebed på hytta, og snekrer benker hun kan så i. De bruker gamle vinduer som drivbenk. Hun står på kne over frø og priklinger. Det kommer snøelinger, ja, vel, men hun skal klare det. Det skal gro. Studerer hagebøker og bestemmer seg. Alt skal bli bra. Hun spør aldri hvor han har vært eller hvem han er sammen med. Slik hun spør datteren. Han er på en måte det eldste barnet hennes. Så pass voksen at han skal ha sitt liv i fred, akkurat som sønnen.

Så slutter det aldri heller å gjøre inntrykk. Vi vet, men vi vet ikke alt. Bok etter bok etter bok. Litt, men ikke helt. Vi aner den uopprettelige skaden, dette noe som aldri kan bli helet.
Hun er skadet. Bitter. Hun kjemper i ekteskapet, kjemper i skriveprosessen og kjemper med seg selv.
Romanens jeg er så sint. Så eitrende forbannet og bitter. Sint på menn. Sint på samfunnet. Sint på moren.
Så, plutselig er det som om hun mykner. Sukker og ser seg rundt i rommet. Man skulla ha hatt sæ en slik hybel å være i. Heilt for sæ sjøl, sier hun tenksomt. Det er da hun for en gangs skyld følger opp og sier det hun tenker. Korfor skill du dæ ikkje, mamma? Moren ser ut som om hun har slått henne. De dype nuvene mellom brynene blir til grøfter og hun tømmer glasset til bunns. Så reiser hun seg møysommelig og retter på skjørtet. Man blir støl i kroppen a å sett på golvet, sier hun. Neste dag er hun borte. Men midt på gulvet står merket etter glasset hennes. Hun bryr seg ikke om å fjerne det.

Moren som vet. Visste og alltid har visst. Moren som kunne stoppet det, men valgte å se en annen vei. Aldri et eneste øyeblikk tilgir hun faren, men hele livet, hele romanen, er et forsøk på å tilgi moren. Ringen sluttes, så godt det lar seg gjøre.
Det gjør inntrykk. Det vet jeg.

Kilde: Kjøpt selv.
Les også: Min omtale av Wassmos (Hundre år). Jeg har også blogget litt om novellesamlingen (Reiser). Flere bøker er lest, men dessverre ikke blogget om. Det er kanskje på tide med en gjenlesing... Disse øyeblikk minnet meg ellers mye om en roman av Tove Ditlevsen, som også er hyppig nevnt i boken: les min omtale av (Barndom Ungdom Gift). Les gjerne også min omtale av Ditlevsens (De gjorde et barn fortred) mens du først er i gang. Bøkene er verdt publisitet.
Andre bokbloggere: Boken er lest og likt av så mange i Bokblogglandia at boken suste rett inn på Bokbloggprisen 2013 sin longlist. Omtaler og anmeldelser er skrevet av blant andre (Anita) (Artemesia) (Bentebing) (Berit) (Karin) (Kleppanova) (Les mye) (Med bok og palett) (Rose-Marie)  (Solgunn) (Tine) (Tonetrinn). Velg og vrak, eller gjør som meg: les alt som er!

15.1.14

The Sky is Everywhere, av Jandy Nelson

Lennie er 17 år og sørger dypt over sin søster Bailey. Den to år eldre søsteren falt for få uker siden brått om av hjertestans.  De to har vært uadskillelige hele livet, og nå må Lennie lære seg å gå videre. - Alene.


The Sky is Everywhere, av Jandy Nelson
Ungdomsroman. Norsk tittel: Himmelen begynner her

På bilder titter Lennie bestandig opp til Bailey. Midtpunktet. Litt vilter, utadvent og med uimotståelig sjarme. Hun selv nesegrus beundrende, korpsnerd og bokorm. Praktisk talt ukysset, i motsetning til storesøsteren som i flere år har holdt sammen med Toby.
If only I yelled back at him: I do get it! I get that as long as you live no one will ever love you as much as I do – I have a heart so I can give it to you alone! That’s exactly the way I feel – but unfortunately, people don’t talk like that outside of Victorian novels.
Kun Toby kan forstå Lennies sorg og det enorme tomrommet hun befinner seg i. Lammet av desperat savn søker de sammen. Toby får henne til å huske. Samtidig kommer Joe som fra intet og tar henne med storm. Joe får henne til å glemme.
- Men hvor galt er det ikke å forelske seg midt i en sorgprosess? Og hvem er hun egentlig, nå som hun har mistet sin ledestjerne, bestevenn og ideal?

Lennies reise
Denne altomslukende samhørigheten mellom de to søstrene forstås ut i fra at moren forlot barna mens de var små. Oppvokst hos deres bestemor og delvis også onkel, har søstrene vært sine nærmeste. Morens svik har gjennom hele oppveksten blitt kamuflert med eventyrlyst, rastløshet, en evig oppdagelsesreisende. Uten noen egentlig kjennskap til moren har hun blitt distansert i en uoppnåelig rolle, aldri som mamma.

Etter Baileys død oppdager Lennie stadig mer om deres mor. En følelse av forlatthet og svik gjør sorgen etter søsteren enda vondere å håndtere.

Denne ungdomsromanen er en reise på flere plan. Sorg skal bearbeides, ensomhet skal godtas, hun skal lære seg selv å kjenne og stå på egne bein. – Og attpåtil oppleve tenårene, med følelser og begjær hun ikke tidligere har kjent.

Praktisk talt ukysset, og nå – midt i all fortvilelsen – finner hun seg selv sjonglerende mellom to gutter. Toby, som er utrøstelig etter sitt tap av Bailey. Joe, som aldri har kjent henne med Bailey. To gutter som får blodet hennes til å bruse, men som samtidig gjør at hun svikter søsteren.
I twist around in his arms so that we are facing each other then throw my arms around his neck while his find the small of my back, and sweep me into him. Oh God, I don’t care if this is wrong of me, if I’m breaking every rule in the Western World, I don’t care about freaking anything, because our mouths, which momentarily separated, have met again and anything but that ecstatic fact ceases to matter. How do people function when they’re feeling like this? How to they tie their shoes? Or drive cars? Or operate heavy machinery? How does civilization continue when this is going on?
Hvordan kan noe så godt være så vondt samtidig? Hvordan kan noe så galt, samtidig føles så riktig?

Vellykket balansering
Den 300 sider lange ungdomsromanen ble første gang utgitt i forfatterens hjemland USA i 2010. The Sky is Everywhere ble av Gyldendal oversatt til norsk i 2012 med tittelen Himmelen begynner her. Min utgave er på originalspråket, og jeg har ikke tilstrekkelige forutsetninger for å kommentere svakheter og styrker i språket utenom det helt generelle:

Historien fortelles utelukkende fra Lennies ståsted, med de emosjonelle fallgruver det medfører. I dette tilfellet lykkes forfatteren likevel godt å balansere Lennies friske, humoristiske og fargerike beretninger med utdrag fra hennes dypt personlige og rørende dikt. Dikt og små anekdoter skrevet på lapper, på benker, alt godt gjemt og kamuflert. Disse innslagene er overraskende sterk lesing i all sin åpne, desperate sorg og fortvilelse. - Og når du er i ferd med å hulke, blar du om til neste side, leser noen linjer og begynner å le. Kombinasjonen er forfriskende, nødvendig og spennende.
Gram shakes her head. “Who would have thought Lennie was such a romantic?” “Are you kidding? Joe exclaims. “Her reading Wuthering Heights twenty-three times didn’t give it away?” I look down. I’m embarrassed at how moved I am by this. He knows me. Somehow better than they do.
For en lidenskapelig bokelsker er en annen styrke ved boken de utallige referansene til klassikere innenfor litteraturen. Få nok til å vekke nysgjerrigheten blant målgruppen, mange nok til at det ikke faller mellom to stoler. Jane Eyre blir nevnt, Stolthet og fordom, attpåtil Kjærlighet i koleraens tid får oppmerksomhet. Men først og fremst Stormfulle høyder. Stormfulle høyder, den vidunderlige, dypt tragiske kjærlighetshistorien om Cathy og Heathcliff, som får hverandre først i døden. Stormfulle høyder, boken som Lennie har lest tjuetre ganger. Du kan bare ikke unngå å bli sjarmert.

Sjarmerende persongalleri
Det kan du heller ikke av persongalleriet som er noe av det varmeste jeg har opplevd i denne type litteratur. Meget sjarmerende, meget sympatisk, meget fargerikt. Skal noe trekkes ned må det være at de eksentriske familiemedlemmene, Gram (bestemor) og onkel Big, med fordel kunne fått enda mer oppmerksomhet. Jeg ble genuint nysgjerrig på blomsterfanatikeren Gram og giftesyke Big.
I told him:  I belong to him. I told him: My heart is his. I told him: I hear his soul in his music. I’m going to jump off of a building. Who says things like this in the twenty-first century? No one! How is it possible that something can seem like such a brilliant idea one day and such a bonehead one the next?
Aller mest begeistret ble jeg for Joe Fontaine, Lennies etter-Bailey-forelskelse. Et raskt google-søk forteller meg at denne lidelsen er delt av flere. Hadde det ikke vært for det faktum at jeg er 35 år gammel mor i fast forhold på fjortende året, og slettes ingen boknerdete trettenåring, ville jeg trolig lest boken like mange ganger som Lennie har lest Stormfulle høyder. Den gutten...! Til alle som skjønner hva jeg mener har jeg bare tre ting å si: Bat! Bat! Bat!

- Til dere som derimot ikke skjønner hva jeg mener har jeg langt mer å si: Strålende smil. Høy moral. Entusiastisk. Kjærlig. Forståelsesfull. Utseende som en gud. Milevis lange øyevipper. De øyevippene...!

En gang av millioner klarer en forfatter å mane frem en karakter som virkelig setter seg hos leseren. Det er like vidunderlig hver gang det skjer.

Perfekt for målgruppen
The Sky is Everywhere / Himmelen faller ned ER vidunderlig. En eldre, erfaren leser vil påpeke  langtekkelige sekvenser, mye overdrevent veksling mellom Lennies hjertes utkårede, litt vel mye sverting og attpåtil noe lettvindte løsninger. En eldre, erfaren leser innser samtidig at plussiden er langt lenger, langt sterkere.
Years ago, I was crashed in Gram’s garden and Big asked me what I was doing. I told him I was looking up at the sky. He said, “That’s a misconception, Lennie, the sky is everywhere, it begins at your feet.”

- Perfekt for tenåringsjenter og aldeles nydelig lesestoff for altfor gamle damer.



Kilde: Julegave fra Silje/Så rart
Andre bokbloggere: (Silje) (Ungdomsboka) (Mai Lene)

2.1.14

84 Charing Cross Road, av Helene Hanff

Første leste bok i 2014 fikk jeg til julegave av Siljeblomst: «Den andre boka – den lille flisa – er en nyere oppdagelse for min del. Dette er en kjempefin bok om bøker, boksamling og et vennskap som strekker seg over flere tiår. Jeg ble veldig glad i både den unge skribenten og bokhhandleren med ansatte, og det håper jeg du også blir.» Det ble jeg. Noe så inderlig.



84 Charing Cross Road, av Helene Hanff

Boken er ingen roman i ordets egentlige forstand, heller en samling brev. En høyst reell brevkorrespondanse mellom en Helene Hanff, bokelskende amerikanerinne, manusforfatter og dramatiker, og Frank Doel, innkjøpssjef hos antikvariatet Marks & Co i 84 Charing Cross Road, London. 

En uskyldig etterspørsel av en bok førte til 20 års vennskap via brev, bokpakker og gjenytelser i form av både penger, skinkesteker og eggepulver. Hele antikvariatet adopterer Miss Hanff som venninne, et vennskap som er fullt ut gjensidig. Forent av ekte kjærlighet til bøker og bøkenes verden, trenger de ikke møtes ansikt til ansikt for å oppleve samhørighet.
Jeg syns ærlig talt det er en særdeles skjev fordeling av julepresanger. Dere kommer til å spise opp deres i løpet av en uke og innen første nyttårsdag er alt borte vekk. Jeg vil derimot ha min til min dødsdag – og dø i lykkelig forvissning om at jeg etterlater den til en annen som vil sette stor pris på den. Jeg skal drysse bleke blyantstreker over boken og peke ut de beste partiene for en bokelsker som ennå ikke er født. (s. 62)
Jeg er forundret over hvordan boken traff mitt lesehjerte med en intensitet som inntreffer kun et fåtalls ganger i løpet av et liv. Det hele er så ekte, så genuint og inderlig. Prosessen fra fåmælt, upersonlig korrekthet til uhøytidelig, sprudlende, ertende vennskap er nydelig å følge. Så nydelig at tårene presser på og hjertet nærmest revner. Måten den virkelige og bøkenes verden smelter sammen i denne korrespondansen er dypt vakker i all sin enkelhet. Man vil ikke at historien skal ende.
For mange år siden var det en venn jeg hadde som sa at folk som reiser til England finner nøyaktig det de er ute etter. Jeg sa at jeg var ute etter den engelske litteraturens England, og han nikket og sa: «Det er der». Kanskje er det der, og kanskje ikke. Når jeg ser rundt meg på teppet, er det i hvert fall èn ting som er sikkert: «Det er her». (s. 100)
84 Charing Cross Road kan leses et utalls ganger og er en nødvendighet i alle bokelskeres bokhylle. Anbefales varmt til alle som er glad i bøker. Godt nytt leseår!



Kilde: Bok mottatt som julegave.
Les også: Omtalen til (Siljeblomst) og andres formeninger på (Bokelskere.no)

1.1.14

Leseåret 2013

1. januar 2014: Her er mitt leseregnskap for 2013

52 bøker lest. 23 utenlandske forfattere, altså godt over halvparten av bøkene er av norske menn og kvinner. 14 av de norske bøkene er utgitt i 2013 og er derfor kandidater til Bokbloggerprisen. Eget innlegg om disse vil publiseres i etterkant av denne oppsummeringen. Årets bøker, kort oppsummert:
  • 18 barne- og ungdomsromaner
  • 17 skjønnlitterære romaner
  • 2 klassikere
  • 2 novellesamlinger
  • 5 kriminalromaner
  • 4 romaner som forener fakta og fiksjon
  • 4 sakprosa


Mange gullende gode, en del jeg like godt kunne droppet å lese, og noen som irriterte vettet av meg. Du vet, disse ekstremt oppskrytte bøkene som selger seg selv bare fordi forlag og bokhandlere gnåler om bøkene i tide og utide. De gullende gode, derimot, gjør alt så veldig, veldig verdt det. Du vet, disse fantastiske bøkene som glir inn under huden på deg, smetter rett inn i hjerterota, og nekter å gi slipp selv om du begynner på en ny bok. Her er de som beriket mitt bokhjerte aller mest i 2013:


Årets klassiker
Tenk, et helt leseår og bare to klassikere lest. Det er altfor dårlig. Kvaliteten på de to leste er derimot intet å utsette på, stempelet er overhodet ikke ufortjent. Årets første bok, Is-slottet av Tarjei Vesaas, ble også årets definitive favoritt. Strengt tatt gjenlest, men en ny og rikere opplevelse i voksen alder. (les min omtale)

Årets Sigrid

2013 skulle for meg bli det store Sigrid Undset-året. Det var ikke måte på hvor mange av hennes romaner og novellesamlinger jeg skulle lese. Det er ille å skrive det, men jeg leste bare en eneste novellesamling. Vårskyer. Jeg forstår ikke hvorfor, jeg forguder dama. (les min omtale)

Årets nordmann

For et par år siden møtte jeg Carl Frode Tiller og fikk det for meg at jeg skulle velte meg i hans bøker. Det ble realisert først i 2013, da med tre av hans romaner. To Innsirklingen-bøker og ikke minst, min personlige favoritt, jo enn så vondt den er: Skråningen. Flere gjenstår og enda har vi en ny Innsirklingen-roman å gru-glede oss til. (les min omtale)

Årets ungdomsbok

Jeg har lest mange bøker for ungdom dette året. Dette er en målgruppe jeg forsøker å ha stort fokus på. Svært mange gode fortellinger, men ingen kan måle seg med John Greens smått legendariske Faen ta skjebnen (The Fault in our stars). (les min omtale)

Årets bildebok

Det skal innrømmes glatt at antall bildebøker er forsvinnende lite. Annas himmel, beretningen om hvordan far og datter vandrer sammen i sorgens forunderlige natur, er likevel så vakker at den må løftes frem. (les min omtale)

Årets intrige

Historien i Den fortrolige er så full av følelser at den lever videre selv etter endt lesestund. En særdeles innfløkt intrige, finurlighet til fingerspissene, katastrofale misforståelser, knuste forventninger og skjebnesvangre forutanelser skaper en godtepose av en roman. Her boltrer vi oss i sterk kjærlighet og enda sterkere sjalusi, hvis resultat blir den dypeste tragedie. (les min omtale)

Årets krim

I mangel av særlig kvalitet blant kriminalromanene for voksne, velges ungdomsserien til Jørn Lier Horst. God gammeldags krim i beste Hardyguttene-stil, befriende lite magi og nymotens fiksfakserier. Back to basic, og takk for det! (les min omtale)

Årets biografi

I 2013 leste jeg ingen rene biografier. Det er med skam å melde. Enkelte bøker har vært helt i nærheten, i det minste blandet fiksjon med en så stor dose fakta at det må kalles å være innafor. Den danske forfatteren Tove Ditlevsen har i sin roman Barndom Ungdom Gift skrevet langt mer om seg selv enn noen andre, dog med visse kunstneriske friheter. Boken gjorde et solid inntrykk på meg, og jeg anbefaler den – og hennes øvrige romaner – varmt videre. (les min omtale)

Årets overraskelse

Under et sykehusopphold ble jeg plutselig tom for lesestoff og gravde frem en ukjent skatt i avdelingens fattigslige bokhylle. En novellesamling av en for meg totalt ukjent russer ble med til mitt store, grå tomannsrom. Ren og skjær leselykke, bare så synd det er en umulighet å finne andre verker av ham på norsk. (les min omtale)

<3 font="">

Årets kjærlighetshistorie
Kjærlighetens historie av Nicole Strauss har jeg i åresvis skydd som pesten ene og alene på grunn av tittelen. Dette kunne da umulig være noe for meg. Fordommene lot seg bekrefte til over halvveis av romanen. Etter det smatt den inn i mitt hjerte for evig og alltid. (les min omtale)

Årets mest hjerteskjærende

Jonas Gardell har i sin triologi Tørk aldri tårer uten hansker fortalt oss om de homofiles kamp for likeverd og aksept i 80-årenes Stockholm. AIDS-epidemien herjer og redselen rår. Midt oppe i det hele fortelles historien om unge gutters ønske om å finne seg selv og elske noen som elsker deg. Nært, ekte, hjerteskjærende, vakkert og ulidelig vondt. Uforglemmelig. – Og alt for viktig til å la være å lese. (les min omtale 1, og omtale 2)

Leseåret 2014

Klok av skade akter jeg ei å love for meget. Langt i fra. - Men jeg lover å forsøke å være bevisst på å lese flere klassikere, vektlegge barne- og ungdomsbøker, lese mest mulig norsk, være flittigere til å lese noveller og lyrikk, samt komme meg igjennom en biografi eller tre. Og lese Sigrid Undset. Alltid Sigrid Undset.


Leseåret 2013, samtlige bøker:
- Trykk på tittel for link til omtale

(A)
Absolutt presens, av David Lie 
Annas himmel, av Stian Hole 
(B)
Barndom Ungdom Gift, av Tove Ditlevsen
Beklager, jeg må være mamma, av Karianne Gamkinn 
(D)
Dager i stillhetens historie, av Merete Lindstrøm
De dødsdømte, av Asbjørn Jaklin 
Den beste sommeren, av Emilia og Monika Polbratek 
Den fortrolige, av Helene Gremillon 
Den lille prinsen, av Antoine de Saint-Exupery (gjenlest)
Den onde arven, av Thomas Enger 
Det blir pinlig uansett, av Tyra Teodora Tronstad og Bjørn Sortland 
(E)
En dag i Ivan Densinovitsj liv, av Alexandr Solsjenitsyn 
Evighetens Roma, av Domenica De Rosa 
(F)
Faen ta skjebnen, av John Green 
(G)
Gravrøvergåten, av Jørn Lier Horst 
Gravstille, av Arnaldur Indridason 
Gutten i kofferten, av Kaaberbøl og Friis 
(I)
Innsirkling 2, av Carl Frode Tiller 
Innsirkling, av Carl Frode Tiller 
Is-slottet, av Tarjei Vesaas
(J)
Jeg forbanner tidens elv, av Per Petterson 
Jeg nekter, av Per Petterson 
(K)
Kjærlighetens historie, av Nicole Strauss 
Kråkejenta, av Eriksson og Sundquist
(L)
Lavendelhagen, av Lucinda Riley
Lys mellom to hav, av M. L. Stedman 
(M)
Magnhild, av Guri Idsø Viken og Inger Johanne Sæterbakk 
Maltesergåten, av Jørn Lier Horst 
Maradonas magi, av Arild Stavrum 
(O)
Og fjellene ga gjenlyd, av Khaled Hosseini 
(P)
Pingles dagbok, av Jeff Kinney 
Placebodefekten, av Gunnar R. Tjomlid
Politi, av Jo Nesbø 
(R)
Rubinrød, av Kerstin Gier 
(S)
Salamandergåten, av Jørn Lier Horst 
Skråninga, av Carl Frode Tiller
Sommerlandet, av Eyvind Scheie (gjenlest) 
Syngja, av Lars Amund Vaage
Så vakker du er, av Brynjulf Jung Tjønn 
(T)
The Returned, av Jason Mott 
The Slap, av Christos Tsiolkas 
Trash, av Andy Mulligan
(U)
Ufo! Ufo!, av Tore Aurstad
Undervannsgåten, av Jørn Lier Horst
(V)
Vårskyer, av Sigrid Undset
(Å)
Åpne Sår, av Gillian Flynn 

Maradonas magi, av Arild Stavrum

Årets siste bok ble en norsk barne- og ungdomsbok guttungen fikk til jul. Mange dager ut i romjulen hadde mottaker enda ikke begynt på den, så mora bad på sine knær om å få lese… Og hylte tilsvarende høyt av glede da hun bladde om til første side og fant autografen til hennes tidligere fotballhelt.



Maradonas magi, av Arild Stavrum

- Arild Stavrum, en av de høyt elskede S-er på verdens beste fotballag, sånn rent subjektivt sett i alle fall, i moras storhetstid som nesegrusbeundrende fjortis på Nordvestlandet. Mora slukte boka på årets aller siste dag, og guttungen slukte den natt til årets første dag. En slager både for den fotballgale 12-åringen og hans fotballinteresserte mamma.

Mikke Miln er 13 år og spiller fotball for Clausenenga i Kristiansund. Han er en ok fotballspiller, passe populær og helt greit smart. Kort sagt helt middels. Bestekompisene er alt annet enn middels. Alan, bedre kjent som Shearer, er stjerna på Clausenenga, og Hansa, St. Hanshaugen blant mindre gode venner, er et vandrende leksikon. Rivalen Sondre Goma er Nordlandets, Clausenengas forhatte nabo, ubestridte ener, og minst et hode høyere enn alle andre. Kanskje oppimot en hel meter. Minst! Også er Sondre litt sammen med drømmedama på Frei: vakre, smarte og modige Kari Hola. Ei jente som på forunderligvis forvandler Mikke til en skjelvende taus østers så snart hun er i nærheten av ham.

Da Mikkes pappa sammen med sine bestekompiser fra barndommen legger ut på middelhavscruise snur derimot Mikkes lykke. Hans pappa er nemlig bestekompis med pappaene til både Shearer og Hansa, og til pappaen til Kari.

For å få fortgang i prosessen bestemmer gutta seg for å lage film: Agent 00Uavgjort med Mikke Miln i hovedrollen. Med i manus er kyssescener med agentens Bella Donna, Kari. Fortumlet etter kyssingen blir turtelduene praiet av en gateselger som presser på Mikke et kapteinsbind. Angivelig ett selveste Diego Armando Maradona har brukt.

Alt snus på hode. Mikke forvandles til alt annet enn middels. Han ser piler på fotballbanen, dribler, scorer og tør attpåtil å holde Kari i hånda. Men holder det med dette magiske bindet for å slå Sondre Gomas Nordlandet og kvale til Norway Cup? Og er det egentlig magisk? Kanskje har årevis med trening og et iboende talent endelig gitt resultater?

Drøssevis av humor og fantastisk driv gjør denne barne- og ungdomsromanen til en høyst underholdende og morsom leseopplevelse. Hvert kapittel innledes med sted og dato, noe som gjør det veldig enkelt for leseren. Kanskje spesielt viktig med hensyn til målgruppen som ikke nødvendigvis leser altfor mange bøker. Det hele åpner med en adrenalinkick og holder stand hele veien mot mål. Bokstavelig talt. En noe svevende avslutning antyder muligheten for påfølgende bøker. Helt greit, for boken er god nok til å fortjene å være del av en serie.

Ikke handler det bare om fotball heller. Slettes ikke. Like viktig er forelskelse, kameratskap og en passe dose reiseglede. Lagmentalitet, samhold og kampen for å nå et mål, score det viktige målet, vinne den viktige kampen, både på og utenfor banen.

Bonus for den lokalkjente voksne leser er utallige referanser til steder og folkelig mentalitet i Kristiansund, nok til at boken er et gledelig innslag i bokhylla. – Klart det spises fishan!



Les også: Jeg har tidligere skrevet omtale av Arild Stavrums 31 år på gress i (dette innlegget)

Kilde: Bok lånt av sønn.