18.12.13

Jeg forbanner tidens elv, av Per Petterson

Jeg elsker ham. Du fatter ikke et ord av hva han forsøker å formidle. Jeg lar meg bergta med hud og hår. Du gir du opp halvveis og lover deg selv aldri mer. Jeg og du. Vi vil aldri kunne forstå hverandre.

Jeg forbanner tidens elv, av Per Petterson

Fra forlaget:

Oslo, 1989. Arvid er 37 år gammel og skal skilles. På samme tid får moren en kreftdiagnose og reiser tilbake til hjemlandet Danmark. Hun har noe ugjort der og Arvid føler at han må følge etter henne. Begynnelsen av 70-tallet: Arvid er industriarbeider og har proletarisert seg. På denne tiden treffer han en ung jente i en blå frakk på T-banestasjonen. De møtes flere ganger, og tiden går.

Per Petterson har skrevet flere bøker om Arvid Jansen. Likevel kan vi ikke lese bøkene kronologisk og aldri uten pause. Hans bakgrunn er aldri helt den samme. Historien bykser frem og tilbake i tid, gamle minner gjenerindres, nye hendelser oppstår. Bok etter bok etter bok.

Så også i Jeg forbanner tidens elv. Her møter vi Arvid Jansen, nå på tampen av trettiårene. Moren er dødelig syk. Kona ønsker å forlate ham. Arvid mangler ambisjoner, han mangler fremtid. På leting etter noe han ikke kan definere, finne seg sjæl, forsøker han å redde seg selv når alt rundt ham brister. I desperasjon forsøker han å holde seg fast ved røttene, men det er ikke nok, han gir aldri hele seg. Akkurat som han aldri har gitt hele seg til noe eller noen.  Hva nå, Arvid. Hva nå.


Jeg lo igjen. – Du og jeg, sa jeg. – Bare du og jeg. - Har vi det ikke gøy, sa hun og smilte. Jeg lot årene hvile.Det ble stille på vannet rundt båten, og hytta lå stille ved bukta opp hellinga fra svaberget, og røyken steig stille fra pipa, og det var ikke til å fatte at noe så fint kunne males i stykker og til slutt bli til ingenting. (s. 216)


Jeg vet ikke hva det er med Per Petterson. Hvordan han klarer å uttrykke seg på en måte som treffer meg midt i hjertet. Bok etter bok etter bok. Det er så dunkelt, så dystert, så usigelig trist.

Trist, ikke på grunn av hendelser, men på grunn av dette noe som forfatteren ikke ønsker å gi oss innsyn i. Dette noe som blir pakket inn, skjult, men som likevel ligger der i all sin nakenhet.


Store blokker av liv var borte da jeg gikk inn i det rommet på Ullevål sykehus og så han ligge i respiratoren, ufri og lenka til plassen som en naken kosmonaut i sin cockpit skutt ut og på vei helt aleine mot et lite, kanskje varmt sted i det kalde verdensrommet, hvis det fantes sånne steder, noe jeg dessverre ikke trodde, men jeg kunne ikke komme på noen ting som vi hadde delt. Ingen fortrolighet vi hadde hatt sammen, i hvert fall de siste åra, og heller ikke fra barndommen. Og det kunne ikke stemme. Det fantes der alt sammen om jeg bare konsentrerte meg nok, men det var som om jeg hadde en uoppmerksomhet i hjernen, en blank flekk av teflon, hvor alt som kom skrensende inn og tradd den, glei like fort unna og var borte med en gang, en flyktighet i sinnet. Jeg var uoppmerksom i livet mitt, ting skjedde og jeg fikk det ikke med meg. Viktige ting. (s. 93)


Jeg vet ikke hva det er med Per Petterson. Hvordan han makter å gi mening til sine ufullstendige setning, alle disse tankerekkene som hopper fra tid til annen uten å fortelle noen ting som helst men likevel fortelle alt. Alle følelsene som ligger skjult i disse halvtenkte tankene. Historiene, så nakne og søkende, dypt poetiske i all sin menneskelighet, enkelhet og ærlighet.

Jeg vet ikke hva det er. Men det griper meg fullstendig. Bok etter bok etter bok.



Kilde: Kjøpt til skampris på pallesalg.
Les også: Jeg forguder Per Petterson og har tidligere skrevet om hans bøker (Til Sibir) (I kjølvannet) (Jeg nekter)
Andre bokbloggere: (Reading Randi) (Nina forfatter) (Tones bokmerke)

5 kommentarer:

Tine sa...

Husker at jeg likte Ut å stjæle hester bedre, og ga denne her en 4`er. Er enig med deg, at han har et besnærende språk :)

Birthe sa...

Den eneste boken av forfatteren jeg har lest er "Ut og stjæle hester" for mange år siden. Til gjengjeld husker jeg den godt ennå, nettopp pga det du sier om at bøkene treffer. Midt i hjertet.

Lena sa...

Jeg har hørt så ymse om denne, og derfor ikke vært sikker. Har den i hylla så nå skal det bli vettu.

ellikken sa...

Lena: Som jeg skriver i innledningen er lesernes opplevelse av Per Pettersons fortellinger veldig enten-eller. Enten elsker du bøkene hans, eller så skjønner man ikke et fnugg av hvorfor han er såpass forgudet.Smaken er som baken goes bananas!

Tine: Besnærende! Ah, jeg bruker det ordet alt for sjeldent! Elsk på besnærende :-D

Birthe:Ut og stjæle hester elsket jeg fra tredje side, sånn cirka. Da var det gjort og jeg ble helfrelst Petterson-fan! Dette var før bokbloggingen min tok til, og selv om jeg helt sikkert skrev om min opplevelse i div forum og tidligere blogger, er det enten slettet eller altfor godt gjemt. Uansett, jeg får jo veldig lyst til å lese boken på nytt, for å se om opplevelsen er like sterk nå, en del år senere, og også for å lese med en bokbloggers øyne.

Birthe sa...

Spennende å høre! Jeg skal absolutt lese mer av Petterson, og det hadde vært gøy å vite om du hadde fått en like sterk leseropplevelse hvis du leste den boken en gang til :)