31.12.13

Fire kjappe omtaler av norske ungdomsromaner

Det er viktig for meg å skrive om bøkene jeg leser, både mens jeg leser de og umiddelbart etter at bøkene er ferdiglest. Formidle tankene rundt boken mens alt enda sitter i kropp og hode. Stort sett har jeg greid dette i år, men noen glipper har det vært. 

Dette er oppgjørets time: En er like vakker som tittelen tilsier, en likte jeg ikke like godt som jeg trodde, en likte jeg bedre enn jeg klarte å beskrive, og en fant jeg temmelig bortkastet. Tre av fire er utgitt i 2013, samtlige er av norske forfattere.

Her er fire kjappe om ungdomsbøker lest i 2013:


Så vakker du er, av Brynjulf Jung Tjønn

Det er sommar, og alt er annleis. Onkel Simon flyttar inn hjå Henrik og mora. Simon og Henrik har alltid hatt eit nært forhold, men nå er Simon sjuk, veldig sjuk. (...) Så vakker du er fortel historia om ein gut som er i ferd med å bli ein mann, mens ein annan ung mann visnar bort.

Så vakker boka er! Vakkert språk og vakker handling. Jeg leser altfor sjeldent bøker på nynorsk, av grunner jeg ikke kan fatte, for jeg forsvinner hver bidige gang inn i en tilstand av ren og skjær eufori. Med enkle, men effektfulle, ord og vendinger lar forfatteren leseren leve seg inn i sinnstemningen til Henrik. Henrik som må forsone seg med sin onkels, storebrors, reservepappas dødskamp, samtidig som han opplever sitt livs største lykke så langt: forelskelsen i Kjersti, en lykke som nærmest eksploderes når også hun er forelsket i ham. 
Det er rart, sa eg.
Kva då? svarte Kjersti.
Kor glad og ulykkeleg ein kan vere på samme tid, svara eg.

Kilde: Gitt i gave av min hemmelige boknisse, Silje fra Så Rart


Ufo! Ufo!, av Tore Aurstad

David Hansen, er tretten. Denne høsten skjer det to skjellsettende begivenheter i livet hans. Han deltar i Kvitt-eller-dobbelt, der han ryker ut på 24 000-kroners spørsmålet, og venninnen, Karine, klassens mest populære, blir sporløst borte. David er sykelig opptatt av fysikk. Han tenker og spekulerer rundt alskens spørsmål fra fysikkens verden. Einsteins relativitetsteori, kvantefysikk, tidsreiser og disses paradokser, kosmologi, hvorvidt det finnes et uendelig antall univers.

Ufo! Ufo! er en ungdomsroman jeg virkelig gledet meg til å lese. Fysikkens Sofies verden, ble det sagt under Cappelen Damms høstmøte. Vitenskap og underholdning i skjønn forening, forventingene mine var skyhøye. Jeg fikk dog ikke helt det jeg forventet.

Plottet er syltynt, men romanen er like fullt en Pandoras eske av kunnskap. Med humor og et snev av spenning serveres leseren uendelig mye fun facts om alt mellom himmel og jord. Bokstavelig talt. All honnør til forfatteren for å formidle dette på en underholdende og medrivende måte. Jeg skulle bare ønske han hadde jobbet litt mer med selve handlingen.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget.


Det blir pinlig uansett, av Tyra Teodora Tronstad og Bjørn Sortland

Om Susanne som pleier å ta samme buss som Elias, men plutselig ikke gjør det lenger. Om Elias som sender henne en e-post - og får svar! Om Susanne som forteller at den blå permen der mye av livet hennes er samlet, har blitt stjålet. Om Elias som klarer å stjele permen tilbake for henne. Om deres e-postforhold, og at de en dag avtaler å møtes ...

Boken er resultat av et annet e-postforhold, denne mellom forfatterne som på hver sin kant har produsert sin andel av historien. Elias på nynorsk og Susanne på bokmål. Dialoger, men samtidig monologer. De forteller om sine tanker, holdninger og gjøremål, uten å egentlig få svar – eller ønske å få svar. Ei heller lytter de til den andre. Ikke egentlig.

Susanne er unnvikende og påpasselig med å fortelle så lite som mulig. Elias er den strake motsetning. Det er fascinerende å være vitne til hvordan de to endrer seg til det motsatte. Det hele er søtt og romantisk og en tenåringpikes ultimate ønskedrøm. En gutt ser deg på gata, eller bussen, og forelsker seg i deg. Oppsøker deg. Drømmer om deg. Søtt, romantisk, men også skremmende. Det er dette ukjente, kanskje farlige som lurer i bakgrunnen. Dette at man aldri kan vite, aldri kan kjenne noen fullt ut.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget.


Min mangel på stolthet og fordom i jakten på Mr. Darcy, av Ingrid Schibstedt Jacobsen

Ingrid oppdager mannen i sitt liv, hennes Mr. Darcy, i en bar. Og i motsetning til Jane Austens heltinner har hun ikke tenkt til å bli sittende og vente. Hun forserer alle hindringer i jakten på drømmemannen, og følger ivrig sporene som løper fra en pub i Kragerø, via Fru Hagen på Grünerløkka, frem til Hells Angels' illegale klubb.

Den norske chic-liten er høyst underholdende i begynnelsen, men desto mer irriterende og intetsigende jo lenger ut i boken man kom. Forstyrrende stor forskjell mellom første og andre halvdel. Andre halvdel er relativt uengasjerende, vesentlig mer om jakten enn selve følelsene rundt valg av ettertraktet objekt.

Hovedpersonen Ingrid fremstår som usedvanlig umoden for alderen. Hun er fullstendig fiksert på sin Mr. Darcy, og ingen andre makter å fange hennes interesse. Jane Austens klassiker er stadig brukt som referanse, men sjeldent om noen gang blir andre bøker, ei heller andre av hennes bøker, nevnt. Det er pussig i seg selv. Pussig er også det unaturlig gammeldagse språket. 

Goodwill, med en solid hake, for overdådig mimrefaktor. Pluss for Seigmenn-låter, minus for å vaske håret med Pantene Pro-V. Det er litt vel mye av det gode, og enkelte minner stammer nok fra lengre tid tilbake enn det gylne år 1999. Det henger bare ikke helt på greip.

Kilde: Kjøpt for en slikk og ingenting på boksalg.

30.12.13

Kråkejenta, av Eriksson & Sundquist

Jeg er ikke helt komfortabel med å gi denne boken oppmerksomhet i form av et bokblogginnlegg, men noen ord må likevel ut. - Jeg må bli ferdig med den.
Kråkejenta, av Jerker Eriksson og Håkan Sundquist
Sjeldent har jeg lest en krimroman som gir meg kvelefornemmelse og vondt i magen. Kråkejenta er tidvis kvalmende, regelrett ekkel, sadistisk og bestialsk om incest og tortur. Forkvaklede menneskesinn, skam, mishandling og omsorgssvikt i uskjønn forening. Jeg har drømt om boken og jeg har lengtet etter å fortsette lesingen.
Det er det verste av alt. Leselysten tross det grufulle i handlingen. Alle de unødvendige beskrivelsene, fraværet av taushet er gull. Denne iveren til å fortsette å lese, forstå mer, vite litt til. Det verste er ikke selve handlingen, men at handlingen er forvandlet til underholdning.
Akkurat derfor ønsker jeg ikke å anbefale boken videre. Det er noe uetisk over det hele, noe som personlig frastøter meg, så kan du avgjøre selv om dette er verdt å bruke tiden din på.
For det er jo slettes ingen dårlig bok. De 400 sidene er delt inn i mange små kapitler og er rask å lese ut. Uvanlig medrivende og ryddig til tross for mangel på kronologisk rekkefølge og flere fortellerstemmer. Språket flyter lett og det er ingenting å utsette på det. Det er helt greit, ingen spesielle svakheter. Dessverre får man kanskje si, for dette er ingen bok jeg ønsker å like.
Forfatterne Jerkel Eriksson og Håkan Sundquist spinner i fellesskap historien om den sterkt psykotiske Victoria, som i hele sin oppvekst ble seksuelt misbrukt av sin far. Moren snudde seg alltid bort. Også i voksen alder har misbruket og fornedrelsen fortsatt, men overgriperne er mannen i gata. Victoria orker ikke lenger å være noe offer. Nå er det hennes tur.
Kråkejenta er første bok i triologien om Victoria Bergmans svakhet. Med en vesentlig dose velvilje kan denne leses frittstående om man godtar å ikke få svar på alle spørsmål.
Like uvanlig som at to menn skriver om en kvinnelig antihelt, er det også at stort sett resten av persongalleriet omhandler kvinner. Etterforskeren Jessica og psykologen Sofia er begge svært vesentlige i historien. Begge har problematiske privatliv, noe som får øyensynlig vel mye fokus i historien. Selvsagt har Eriksson og Sundquist et mål med det hele, uten at mer skal røpes. Det kunne lett tippet over i banaliteter, men det emosjonelle fraværet redder helhetsinntrykket. Kun en gang går det galt. – Og da går det fryktelig galt.
Galt går det også i bokens handling. Klart det gjør det. Galskapen florerer. Det er ubehagelig og motbydelig. Den fungerer godt som psykologisk thriller, selv om man allerede halvveis i boken fatter mistanke. Spørsmålet er heller om velformulert, detaljrik sadisme virkelig er egnet som underholdning.

Kilde: Bok lånt av kollega. Jeg takker høflig nei til tilbudet om de to andre.
Andre bokbloggere: (Berit) (Bokelskerinnen) (Bea) (Tralletonetroll) (Rita)

28.12.13

Tørk aldri tårer uten hansker. Sykdommen, av Jonas Gardell

Tidlig i høst leste jeg første bok i Jonas Gardells triologi Tørk ikke tårer uten hansker. Romanen slo beina under meg. Gjorde meg nummen i ukevis.  Jeg håper du tar deg tid til å lese min omtale av (Tørk aldri tårer uten hansker. 1. Kjærligheten) før du leser videre. Vær så snill.
Tørk aldri tårer uten hansker. 2. Sykdommen, av Jonas Gardell
Mens første bok i triologien i all hovedsak omhandler bygdegutten Rasmus som reiser til storbyen for å finne seg selv og kjærligheten, er andre bok så inderlig mye vondere. Mens første bok løfter deg opp og du gleder deg over at de to unge finner lykken sammen, til tross for det uendelig vonde som truer i bakgrunnen, setter andre bok i all hovedsak søkelyset på angsten og fortvilelsen. Samfunnet behandler de homoseksuelle som en avvikende kaste. Foreldre distanserer seg fra sine egne barn. Friske frykter de syke. Og likevel, til tross for denne enorme redselen, vokser en enda sterkere trass.

Så ringer han hjem til Koppom og skriker i telefonen. Sara nekter knapt å svare før han freser at han ber så inn i helvete om unnskyldning for at han ikke er slik foreldrene hans vil at han skal være, men han er homo, han har alltid vært homo, han har for faen visst at han er homo, siden han var fem år gammel. Moren hans prøver å avbryte ham og roe ham ned, men Rasmus bare fortsetter og fortsetter. Sara prøver å skyte inn et ”ro deg ned!”, men Rasmus roer seg ikke. Han er fryktelig sint. På verden, på samfunnet, på foreldrene, på sykdommen, på sin egen angst, på vennene som er blitt syke. På alle.
"De har prakket på oss denne jævla sykdommen for å skremme oss inn i skapet igjen!” skriker han til moren sin. ”Men det kommer ikke til å skje, mamma!”
”Rasmus! Nå må du høre på meg!”
”Dere får akseptere det, eller så kan dere dra til helvete!”
Da blir det helt stille i den andre enden. Moren hans prøver ikke lenger å be ham roe seg ned eller lytte eller slutte med noe som helst. Etter noen sekunder da Rasmus nesten tror at moren hans har lagt på, hører han henne si, veldig stille:
”Ja, Rasmus. Unnskyld. Kjære, kjære deg.”

Sinne. Fortvilelse. Redsel. Foreldre som i sin misforståtte kjærlighet råder sønnen til å undertrykke sine følelser og drifter, de er unaturlige og må holdes under overflaten. Det handler bare om å prøve godt nok. Foreldre som blindet av religiøs overbevisning velger eneste riktige vei, troen.

Vær så snill, send ikke flere brev. Jeg elsker deg, men prøv å forstå meg, jeg forsøker å late som du ikke finnes.

Og midt oppe i det hele, når man hadde hatt behov for sine forelders støtte som mest, bryter sykdommen løs. Ingen er trygge.
Dualismen mellom fiksjon og fakta gjør hele leseopplevelsen så sterk at man mister pusten. Vi leser hvordan de syke ble stigmatisert. Hvordan samfunnet skulle skånes. Samfunnet. Knapt nok noen gang ble det hevet stemmer om hvordan de syke skulle reddes. I det minste forsøksvis behandles.
Ikke en gang hvordan de skulle tas vare på.
Historien griper usedvanlig dypt. Det er opprørende langt utenfor de vante rammer. Stadige tilbakeblikk til barndommen veksler med grufulle glimt inn i fremtiden. Fine barndomsminner som brått blir snudd opp ned fordi vi nå vet. Akkurat som vi vet at Benjamins far tørker bort sønnens håndavtrykk på vinduet i hans barndom, og 15 år senere stryker ham bort fra sitt liv.
Dette skjedde. Dette skjedde for forsvinnende kort tid siden. Dette skjer fortsatt.
Kilde: Leseeksemplar fra forlaget. Tusen takk til V&B!
Andre bloggere: Les omtalene til (Tine) og (Rose-Marie)

27.12.13

Boknisser har vært på ferde!

Lattermilde Ragnhild organiserte før jul en byttegavering for bokbloggere. Sånn cirka eneste mulighet for oss å kapre en bok under juletreet, siden alle våre venner og familiemedlemmer får prestasjonsangst ut av en annen verden bare ved tanken på å vurdere å gi oss bøker i gave.
 
Vel, jeg meldte meg på før jeg fikk summet meg, jublende og euforisk, og greide attpåtil å somle meg til å sende avgårde MIN gave sånn noenlunde i tide. Det er alltids spennende å se om andre greier det samme, og jammen meg dumpet det ned en mer enn spennende hentelapp i god tid. Jeg snikkikket bare en bitteliten gang før jul (nårsantskalsies: Jegpakketoppogpakketnedigjen, menikkesidettilnoen), og pakket glad og fornøyd opp pakken på julaften.
 
All denne herligheten lå i pakken min hemmelige venn sendte til meg:
 
 
Jeg ble så glad så glad! Nydelige bøker, deilig kaffe og snop helt etter mitt hjerte. Attpåtil søte bokmerker og et tettskrevet kort. It totally made my julekveld!
 
... Og siden den gang har jeg googlet meg kvekk ihjel for å finne ut hvem den snille avsenderen er. Det viste seg, med relativt stor sannsynlighet, at den skyldige er Silje fra Så rart. Hun har i alle fall blogget om (Så vakker du er) og (The sky is everywhere). Jeg husker godt omtalen hennes av sistnevnte, da med norsk tittel. Gleder meg virkelig til å lese begge. Tusen hjertelig takk Snille Silje!
 
Nå er det godt mulig en annen Silje sitter litt småstresset i Drammen og lurer på hva i alle dager som har skjedd. Det gjorde jeg også, da nok en pakkelapp havnet i min postkasse, bare en dag før min avreise til mitt eget Winter Wonderland. En noe bekymret mail ble sendt til Ragnhild som kunne bekrefte at det hadde skjedd en liten misforståelse. Jeg skulle altså få intet mindre enn to hemmelige nissevenner! På grunn av naturlige årsaker (jul, altså) har jeg ikke fått gjort det godt igjen, men jeg kan i alle fall si såpass at jeg ble dobbelt så glad :)
 
For makan til bokpakke:

 
Nok et langt julekort, denne gang med de skjønneste nissestreker. Det tok meg sånn cirka null tid å skjønne at denne nissen er Silje fra Siljes skriblerier. Nydelig julepynt, deilig sjokolade og to bøker jeg storgleder meg til å lese. (Saman er ein mindre aleine) har jeg attpåtil ønsket meg lenge. Den andre, (84 Charing Cross Road) visste jeg ikke at jeg ønsket meg før jeg bladde litt i den. Fun fact: Anna Gavalda-boken har handling fra Paris, favorittbyen til Silje. Charing Cross har handling fra London, favorittbyen min. Blir ikke stort bedre enn det!
 
Siljene made my julekveld, oh yes all right! Tusen trillioner takk, fine dere!

21.12.13

Bokbloggere mot rasisme

Ubehaget ved å skrive en appell mot rasime overrasker meg. Selve ordet. Rasisme. Du vet det finnes, du har sett det med dine egne øyne, hørt det med dine egne ører, men likevel. Likevel så sitter det så langt inne, dette med å kalle noe for rasisme. Kalle noen for rasist. "Det går jo ikke an å si noe uten å bli stemplet som rasist", sier du kanskje. Jeg tenker kanskje du er det, men ville ikke kalt deg det. Jeg vil heller stille spørsmål. Hvorfor går du så lett i forsvarsposisjon? Hva er det du er så redd for?

Bokbloggerens appell mot rasisme

Etter at svenske Expressen avslørte navnene til de ivrigste hatske nettdebattantene, ble det klart at bak kallenavnene fantes det flere fremstående Sverigedemokrater. Bloggere, deriblant bokbloggeren Jessica, har mobilisert til en felles kampanje for å sette søkelyset mot rasisme.

Denne lett gjenkjennelige, motbydelige, naturlige, hverdagsrasismen som fleipes bort, undervurderes, aksepteres, fordi sannheten bak er så ubehagelig. Vi er da ingen rasister. Vi bare spøker litt. Tåler de ingenting? De. De andre.

De som ikke er som oss.

Akkurat der går det galt. Ikke så galt at du fortjener rasiststempel, ingen er tjent med at dette misbrukes, men akkurat nok til at du bør gå noen runder med deg selv for å vurdere dine holdninger og måte å uttrykke deg på.

Det går ikke galt når du kritiserer norsk asylpolitikk eller utallige mislykkede bistandsprosjekter. Ei heller at du er skeptisk til potensielt truende guttegjeng på hjørnet til tbanestasjonen. Jeg stempler ikke deg, så da skal heller ikke du tillegge meg meninger jeg ikke har.

Jo, det går definitivt an å si noe uten å måtte bli stemplet som rasist.

Det du derimot definitivt bør revurdere å si – og tenke – er utsagn som

”Jeg sier neger fordi jeg er vant til å si det. Det har jeg gjort i førti år og det kommer jeg til å fortsette med.”
”Nå heter det ikke Negro lenger engang. Nå må vi si sukkerkulør!”
”Tenk, nå fins ikke Hoa lenger, og Hottentott fjernes fra sanger og historier”


Det at folk blir så provoserte over at det er enkelte ting man ikke kan si. At det er enkelte ord som bør utgå. Slike dramatiske endringer, eller oppfordringer til endringer, lar folk seg grenseløst provosere av. Hvorfor?

Jeg kan ikke med beste mening fatte og begripe hvorfor slike endringer medfører så mye sinne og latterliggjøring. Truer det oss på noen som helst måte? Er det snillisme på det mest naive? Er det egentlig det? Eller… eller er det faktisk helt på sin plass?

Mennesket og samfunnet er i stadig forandring. Vi streber etter å bli bedre, tilegne oss ny kunnskap, forbedre oss selv. Tanker, holdninger og atferd. Alt endrer seg, og vi ønsker alle positiv utvikling.

I stedet for å grunne på dette, reagerer man med utsagn og kritikk som er over all forstand. Folk blir sinte! Sinte fordi kryddermerket skifter navn. Sinte fordi sukkerkuløren endrer merke. Sinte fordi VI ikke blir støtte av ord og uttrykk som DE blir støtte av.

Ikke alle DE blir støtte heller. Det er ikke ordene i seg selv det kommer an på, men hvordan ordene blir sagt på. Selvsagt. En mørkhudets hvite kompis kan gjerne slenge ut nigger, og begge kan le.

Problemet er når resten av gjengen skratter i bakgrunnen. Det blir brått noe annet.

Vi og de andre. Det er der det går galt. Det er der fordommer og distansering altfor enkelt kan tippe over til rasisme.

Det ropes om rasismehysteri, men de samme personene uttaler en slik vi-dem holdning at man aldri, aldri, aldri må slutte å bry seg. Aldri slutte å slå ned på nedsettende uttrykk. Aldri slutte å reagere når det blir gjort urett. Lære av historiens feil, ikke gjenta dem.

Man skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer oss selv.

En gang i tiden var en afrikaner på Karl Johan noe av det mest eksotiske som fantes. – Både på godt og vondt. Spennende og litt skummelt. Skummelt fordi det var noe uvant, noe annerledes, et avvik fra det normale. Slikt slutter aldri å skremme oss. Nå er det ikke lenger noe uvant, noe annerledes, et avvik.

Det burde ha sluttet å skremme oss. Tenk fellesskap. Tenk samhold og tilhørighet. Tenk oss. Bare oss.

Bokbloggerens bidrag

Fordommer skaper frykt. Den eneste måten å kurere frykt på er å utfordre den. Teste frykten.

Fordommer knuses av kunnskap. Skal du mene noe om innvandring og integrering må du også vite noe om det. Ikke bare anta.

Det er her bøkenes vidunderlige verden kan gi oss det vi – hele samfunnet – trenger.

Jeg vil gjerne anbefale to bøker som begge er helt eller delvis selvbiografiske. Begge handler om en innvandrers opplevelse av integrering. Ingen er solskinnshistorier. Selvfølgelig ikke, utfordringene står i gå, slik som i livet ellers.  Men begge åpner øynene til leseren, gir kunnskap og empati. Kanskje vil du også få bekreftet en del fordommer... men da er de i så fall ikke lenger fordommer.

Det kan jeg godta.



(Tett inntil dagene, av Mustafa Can) (Begynnelsen på et farvel, av Ayad Akhtar)


#bokbloggarermotrasism #jagerintesverigedemokrat

20.12.13

Lys mellom to hav, av M. L. Stedman

Vakkert skrevet om dramatisk moralsk skjebnedrama ytterst i det australske havgap.
Lys mellom to hav, av M. L. Stedman
Fra forlaget: Etter fire rystende år på vestfronten, vender Tom Sherbourne hjem til Australia og får seg jobb som fyrvokter på Janus Rock, en halv dags seilas fra land. Til denne isolerte øya, hvor forsyningsbåten kommer en gang i sesongen, tar Tom med seg sin kone Isabel.

I månedsvis er de bare to, Tom og Isabel. Sammen dyrker de kjærligheten, samhørigheten og lever i takt med naturen på sin lille øy. Det eneste de mangler er et barn. To graviditeter ender med spontanabort. Det tredje ender med den totale tragedie. Barnet dør i mors mage.
Nummen av sorg og savn finner de en båt drivende inn mot land. Om bord er en død mann og et høyst levende spebarn. Deres evige bønn er blitt hørt. Gud har skjenket dem et barn.
Tragedien går over i grenseløs lykke, som snart også vil vendes i fullstendig krise. Tom og Isabel varsler aldri myndighetene om hva som har skjedd. Mannen, barnets far, er død. Trolig er moren druknet. Ingen trenger å vite. Ingen trenger å vite at Lucy, Lulu Fyrtårn, ikke egentlig er deres.
I flere år lever de tre sammen som en lykkelig familie, bare av og til forstyrret av lammende redsel for at noen vil stille spørsmål de ikke ønsker å svare på.
Men det har sneket seg inn en avstand mellom dem – en tynn strime som er umulig å slå bro over, en uhåndgripelig tåke, et ingenmannsland.

Den dagen kommer. Men spørsmålet stilles av paret selv. På en visitt hjem til fastlandet blir paret stilt overfor et moralsk dilemma de i årevis har fortrengt. I et selskap møter de Lucys biologiske mor. Fremdeles sterkt preget av mannen og datterens sporløse forsvinning flere år tilbake, har hun fremdeles ikke maktet å vende tilbake til livet.
En families endeløse lykke er blitt til to familiers bunnløse sorg.
To familier, fordi livet til Tom og Isabel aldri vil bli det samme. Aldri mer kan de vende tilbake til Janus Rock som en lykkelig familie. Sannheten er for vanskelig å fortie.
---
M. L. Stedmans debutroman fra 2013 inneholder nærmere fire hundre sider. Vi følger menneskene over en femårsperiode fulle av moralske dilemmaer. Romanens tre deler kan enkelt sammenfattes med ordene mirakel, samvittighet og straff. I det ligger en oppbygging, en spenningskurve, en lang og vond prosess, en begynnelse og en slutt.
Naturen lot bare de sterke og de heldige få ta del i dette fremtidige paradiset. Ta en titt på innsiden av permen i en hvilken som helst familiebibel, så ser du kjensgjerningene. Kirkegården har også vitnesbyrd om spedbarn hvis stemmer – på grunn av slangebitt, feber eller fall fra en kjerre – endelig hadde lystret sine mødres inntrengende bønner om ”so ro liten tull’. Barna som overlevde, ble vant til den nye måten å dekke bordet på med en plass mindre, på samme måte som de vente seg til å trenge seg tettere sammen på benken når en ny søster eller bror kom til. Det var som om Gud drysset ut noen ekstra barn – som på hveteåkrene, der ikke alt såkorn som blir strødd ut, vil modnes – for deretter å høste dem inni henhold til en uutgrunnelig, guddommelig plan.

Språket er solid godt, det overrasket meg stort da jeg halvveis i boken oppdaget at forfatteren var en kvinne. Temaet til tross, fortellermessig var dette usedvanlig kjønnsnøytralt. De mange kapitlene og den kronologiske rekkefølgen gjør boken lettlest. Særlig første del utpeker seg som sjeldent velskrevet. Livet på Janus Rock beskrives på en måte som bringer leseren til øya. Du er der. Du føler ensomheten, avsondringen fra omverden. Du er der, og du tror på karakterene. Du forstår hvorfor Isabel ikke orket tanken på å gi slipp på barnet. Du forstår hvorfor Tom lot henne få gjøre det. Du forstår, fordi du er der.
Det kunne blitt en roman full av klisjeer, men resultatet en vakker og vemodig historie om å miste barn. Hvordan man aldri eier barn, hvordan man bare har barn til låns. Med kjærlighet følger oppofrelser man ikke tidligere ante rekkevidden av. Ubarmhjertelig, men fullstendig selvfølgelig.
Slik går livet videre – beskyttet av den tausheten som bedøver skammen. Menn som kommer tilbake fra krigen med historier de kunne ha fortalt om kamerater som svikter totalt ansikt til ansikt med døden, sier bare at de døde en tapper død. Ut fra det omverdenen får vite, har ingen soldat noen gang gått på bordell eller oppført seg som en villmann eller løpt og gjemt seg for fienden. Det var straff nok å være der over. Når hustruer må gjemme pengene til avdrag på huslånet – eller kjøkkenknivene – fra en ektemann som har mistet grepet på tilværelsen, gjør de det uten et ord, noen ganger til og med uten å innrømme det for seg selv.

Lys mellom to hav er for meg en av disse bøkene som gir et så sterkt inntrykk at omtale vanskelig kan formuleres. Den lar seg ikke formidles og overføres. Leseopplevelsen kan ikke videreføres, fordi altfor mange følelser er involvert. Du kjenner det. Sorgen og savnet. Ensomheten.
Et fyrtårn viser vei og lyser opp i tilværelsen. Et fyrtårn lyser opp havene, men ligger selv for alltid i mørke.

Kilde: Leseeksemplar bedt om og fått av, forlaget Schibsted.
Andre bloggere: Et vell har gjort som meg! De fleste har latt seg storveies begeistre. (
Tine) (Kari) (Beathe) (Pia) (Solgunn)

18.12.13

Jeg forbanner tidens elv, av Per Petterson

Jeg elsker ham. Du fatter ikke et ord av hva han forsøker å formidle. Jeg lar meg bergta med hud og hår. Du gir du opp halvveis og lover deg selv aldri mer. Jeg og du. Vi vil aldri kunne forstå hverandre.

Jeg forbanner tidens elv, av Per Petterson

Fra forlaget:

Oslo, 1989. Arvid er 37 år gammel og skal skilles. På samme tid får moren en kreftdiagnose og reiser tilbake til hjemlandet Danmark. Hun har noe ugjort der og Arvid føler at han må følge etter henne. Begynnelsen av 70-tallet: Arvid er industriarbeider og har proletarisert seg. På denne tiden treffer han en ung jente i en blå frakk på T-banestasjonen. De møtes flere ganger, og tiden går.

Per Petterson har skrevet flere bøker om Arvid Jansen. Likevel kan vi ikke lese bøkene kronologisk og aldri uten pause. Hans bakgrunn er aldri helt den samme. Historien bykser frem og tilbake i tid, gamle minner gjenerindres, nye hendelser oppstår. Bok etter bok etter bok.

Så også i Jeg forbanner tidens elv. Her møter vi Arvid Jansen, nå på tampen av trettiårene. Moren er dødelig syk. Kona ønsker å forlate ham. Arvid mangler ambisjoner, han mangler fremtid. På leting etter noe han ikke kan definere, finne seg sjæl, forsøker han å redde seg selv når alt rundt ham brister. I desperasjon forsøker han å holde seg fast ved røttene, men det er ikke nok, han gir aldri hele seg. Akkurat som han aldri har gitt hele seg til noe eller noen.  Hva nå, Arvid. Hva nå.


Jeg lo igjen. – Du og jeg, sa jeg. – Bare du og jeg. - Har vi det ikke gøy, sa hun og smilte. Jeg lot årene hvile.Det ble stille på vannet rundt båten, og hytta lå stille ved bukta opp hellinga fra svaberget, og røyken steig stille fra pipa, og det var ikke til å fatte at noe så fint kunne males i stykker og til slutt bli til ingenting. (s. 216)


Jeg vet ikke hva det er med Per Petterson. Hvordan han klarer å uttrykke seg på en måte som treffer meg midt i hjertet. Bok etter bok etter bok. Det er så dunkelt, så dystert, så usigelig trist.

Trist, ikke på grunn av hendelser, men på grunn av dette noe som forfatteren ikke ønsker å gi oss innsyn i. Dette noe som blir pakket inn, skjult, men som likevel ligger der i all sin nakenhet.


Store blokker av liv var borte da jeg gikk inn i det rommet på Ullevål sykehus og så han ligge i respiratoren, ufri og lenka til plassen som en naken kosmonaut i sin cockpit skutt ut og på vei helt aleine mot et lite, kanskje varmt sted i det kalde verdensrommet, hvis det fantes sånne steder, noe jeg dessverre ikke trodde, men jeg kunne ikke komme på noen ting som vi hadde delt. Ingen fortrolighet vi hadde hatt sammen, i hvert fall de siste åra, og heller ikke fra barndommen. Og det kunne ikke stemme. Det fantes der alt sammen om jeg bare konsentrerte meg nok, men det var som om jeg hadde en uoppmerksomhet i hjernen, en blank flekk av teflon, hvor alt som kom skrensende inn og tradd den, glei like fort unna og var borte med en gang, en flyktighet i sinnet. Jeg var uoppmerksom i livet mitt, ting skjedde og jeg fikk det ikke med meg. Viktige ting. (s. 93)


Jeg vet ikke hva det er med Per Petterson. Hvordan han makter å gi mening til sine ufullstendige setning, alle disse tankerekkene som hopper fra tid til annen uten å fortelle noen ting som helst men likevel fortelle alt. Alle følelsene som ligger skjult i disse halvtenkte tankene. Historiene, så nakne og søkende, dypt poetiske i all sin menneskelighet, enkelhet og ærlighet.

Jeg vet ikke hva det er. Men det griper meg fullstendig. Bok etter bok etter bok.



Kilde: Kjøpt til skampris på pallesalg.
Les også: Jeg forguder Per Petterson og har tidligere skrevet om hans bøker (Til Sibir) (I kjølvannet) (Jeg nekter)
Andre bokbloggere: (Reading Randi) (Nina forfatter) (Tones bokmerke)

16.12.13

Syngja, av Lars Amund Vaage

- Den eg skriv dette til kan ikke lesa. Sjeldent smetter en bok så til de grader inn under hud og hår allerede etter første setning. Lars Amund Vaage skriver om sin egen datter i romanen Syngja. En datter, et menneske, med autisme. En voksen kvinne bosatt i en instutisjon, pleietrengende og umyndig. En datter som av og til ikke kjenner igjen sin egen far. En far som ikke noen gang, ikke noen sinne, slipper inn i sin datters verden.

Syngja, av Lars Amund Vaage

Fra forlagets omtale: "Syngja" er ein djupt personleg roman, vakker og tankevekkande, naken og open, om å leva med ei dotter med autisme. Romanen er eit forsøk på å skriva hennar historie, og handlar om kor vanskeleg det er, men òg kor viktig det er å forstå ei som ikkje let seg forstå.
Hvordan skriver man en bok om en datter man ikke kjenner? Hvem er hun og hvor er hun? I hele sitt voksne liv har han ønsket å sette fotspor etter henne. Denne boken skal hun vite om, selv om hun aldri vil kunne lese. Selv om hun aldri vil kunne forstå. Tiden er inne. Han er 60 år, hun er 30 år. Håpet om at hun vil kunne utvikle seg mer er ute. Tiden er inne for å gi henne en identitet.
- Men hvem er hun? Hvor er hun? Når brast lykken?



Ei lita stund var me lukkelege. Så kom tvilen opp i senga til oss, tok oss i sin kalde famn, kviskra til oss at me ikkje måtte gløyma han.
Det blir en kamp med ordene, mot ordene, med bruk av og mangelen av ord. Hvem er hun egentlig? Forfatteren famler litt i mørket. Holder seg fast i det håndfaste. Hvordan hennes mor og far møttes. Hvordan de forelsket seg. Hvordan de sakte, men sikkert, gled fra hverandre. Hvordan de ble kollegaer med et felles ansvar: Gjøre livet så godt som mulig for datteren. En datter de aldri ville kunne bli kjent med.


Ingenting går over jorda utan spor, seier diktaren. Det er sikkert sant, men kven kjenner spora til G? Kven veit kvar ho vankar? Kven har sett avtrykk etter hennar skor? Kven ser stigen ho går, inn under dei tunge lauvtrea? Kven kjenner seg merke av henne, på netthinna, eller i bringa? Kven tenkjer på hennar lagnad? Det kjem ikke til å bli reist eit minnesmerke etter henne.
I mangel av samtaler med datteren, forteller han om samtaler med vennen F. I mangel av annen fremdrift, forteller han om skriveprosessen. I stedet for å skrive om syndromet, skisserer han for oss hennes personlighet. Hennes identitet. Akkurat så mye, og så lite, som hun makter å vise. Hvem hun nå enn er. Hvor hun nå enn er.


Likevel tenkjer eg på orda, tar i mot dei som kjem, tenkjer på at eg ikkje må mista dei, formuleringane som kjem til meg, føreslår seg sjølve, nye forslag kjem, alle utan meining, ubrukbare, men det kan eg ikkje vita, ikkje slik med det same, ikkje før det har gått ei tid.(...) Mi oppgåve er å sjå bort fra orda, å øydsla med orda, å lata dei fara like fort som dei kjem,  å ikkje bruka orda, for det er andre ord, nokre få ord, nokre ord som ikkje vil koma så lett, som skal gjelda i denne boka.
Det er tidvis brutalt utleverende, grenseløst ærlig. Det er minner, gode og vanskelige. Det er følelser, et vell av følelser. Og samtidig så uendelig vart og med en verdighet som sprenger grenser. Det er vondt, men trassen mot sorgfølelsen overskygger alt. Hun lever. Hun er.


Syngje, seier ho, ser ikkje på meg. Ho ventar på stemma mi. Ho ønskjer seg ein ny song eller den same. Kva tenkjer ho om songen? Er det vakkert? Er det godt+ Hva er det ho gløymer når eg syng? Kva er det ho rører seg bort frå? Kva er det songen gjer heilt i henne? Synge, kviskrar ho, stille, nesten ikkje til å høyra gjennom duren og susinga. Manande er ho med sitt eine ord. Vakker sit ho der med sitt vesle ønskje. Eg skal syngja ein song. Synge, seier ho. Å kunne eg berre syngja. Å, kunne det vera eit minne i hovudet.
viktig er det å forsøke å forstå noen som ikke lar seg forstå. Romanen anbefales i det uendelige.
Kilde: Bok lånt på biblioteket.
Andre bokbloggere: (Artemisias verden) (Den boka) (Med bokog palett) – Flere? Si ifra!