2.7.13

Innsirkling | Innsirkling 2, av Carl Frode Tiller

Livets mysterier er mange og innfløkte. Ett av disse livets mysterium er hvorfor jeg tidligere ikke har lest noe av Carl Frode Tiller. Nå som to av hans bøker er grått til, følt ubehag til, gremmet seg over, har et nytt spørsmål oppstått. Hvordan skal jeg ordlegge meg for å yte ham rettferdighet? Hvordan skal jeg makte å formulere meg godt nok til å formidle denne leseopplevelsen?


Innsirkling og Innsirkling 2, av Carl Frode Tiller

David lider av hukommelsestap og rykker inn en annonse i lokalavisen.
Hvem er jeg? Hvem er du? Fortell meg vår historie.
Ungdomskompisen Jon forteller. Stefaren Arvid forteller. Ekskjæresten Silje forteller. Stebroren Ole forteller. Barndomsvennen Tom Roger forteller. Morens venninne Paula forteller.

Innsirklingen av David og hans historie veksler mellom rene fortellinger og brev. Hver og en forteller de om David, men mest av alt om seg selv. – Og alle har de sine hemmeligheter.
Alle disse små og store hemmelighetene som ligger godt gjemt, som er så vanskelige å fortelle om, så vanskelige å innrømme både for andre og seg selv. Kanskje mest av alt seg selv. Det gjør vondt, det skal ikke frem, trangen til å dysse ned går ikke over med tiden. Glemme. Fornekte. Det har ikke skjedd. Det burde ikke skjedd. Hvordan kunne det skje?
Det gjør nesten vondt. Det gjør nesten vondt fordi det er så fryktelig intenst, så ekstremt ubehagelig. Vi får vite for mye, de forteller mer enn de ønsker selv, de forteller selv om det er de innerste hemmeligheter, alt de har fortiet gjennom så mange år. Det er ubehagelig for fortelleren, det er ubehagelig for leseren. Man blir kvalm. Man blir trist. Fortvilet. Forbannet.
Når man opparbeider seg en viss sympati for fortelleren, rives den sønder og sammen i neste øyeblikk. Og så, helt i mot din vilje, bygges sympatien opp igjen.
Personenes nesten overdrevne rasjonelle syn på seg selv, sine handlinger og sine reaksjoner tilgis. Personenes evne til analysering av sin egen psyke blir tidvis litt for veloverveid, for fornuftig, for godt gjennomtenkt. Samtidig er det en styrke mer enn en svakhet. Det tilgis, det forstås. Det hele settes inn i et større bilde.
For poenget er ikke å bli godt kjent med David. Poenget er å bli kjent med alle drivkreftene i et lite bygdesamfunn. Bygda som former alle individene, og alle individene som sammen skaper bygda.
Alle individene som har sitt eget syn på hendelser, personer og samfunnet. Motstridende oppfatninger beriker, for ingen sannhet er universell. Vi sirkler oss inn til kjernen.
Stadige gjentakelser og endeløse tomme dialoger understreker det håpløse, det ukonstruktive, det negative. Man kommer ikke videre, for ingenting er ekte. Kanskje mest av alt poengteres dette med Tillers nesten overdrevne bruk av flir.  Stramt flir. Vissent smil. Kaldt flir.
Det er ikke ekte. Det er et teater. Et skuespill. Vi dekker over, skjuler, later som.
Forfatterens psykologiske innsikt er oppsiktsvekkende. Han tar menneskene på kornet. Han beskriver samfunnet nesten ubehagelig godt. Ubehagelig, fordi man kjenner seg så godt igjen.
Bygdesamfunnet. Bygdedyret. Et lite samfunn, og også et lite samfunn i individet selv. Et lite univers. Hver og en er sitt eget lille univers.
Alle normene i samfunnet som vi må forholde oss til. Alle spillereglene som sjeldent lar seg rokke ved. Slik er det, slik har det alltid vært. Hvem tror du at du er? Den universelle trangen til å rakke ned, trøkke andre ned i søla. Ikke for å fremheve seg selv, gjøre seg bedre enn de andre, det tillater ikke samfunnet, men i alle fall sørge for å ikke selv være nederst på rangstigen. Bygdas sterke mannssjåvinisme.  Ofte ikke på grunn av mennene selv, men av kvinnene som nører under, som bekrefter og stadfester.
Alle forsvarsmekanismene som får mennesket til å fortrenge, fornekte, intellektualisere og glemme. Gjemme under teppet.
Noen ganger finner man ikke ord som beskriver følelsene man sitter igjen med etter å ha lest en bok. I dette tilfellet to bøker. Man har vondt i magen, føler seg uvel, og likevel er følelsen av å ha lest en fantastisk bok – to fantastiske bøker – så inderlig til stede. Man har lyst til å skrive en lang avhandling om hvorfor, men finner ingen ord. Leseopplevelsen må føles. Fordøyes. Analyseres. Grunnes over.

Kilde: Kjøpt selv. Ener’n for en slikk og ingenting på loppemarked, toeren på rådyrt mammutsalg.
Andre bokbloggere: Knirk arrangerte samlesing av nominerte til Nordisk Råds litteraturpris 2010. En rekke bokbloggere slang seg med i utfordringen. Sjekk (dette samleinnlegget). Lena fra LesMye er uoffisielt kåret til Norges største Tiller-fan. Jeg trodde det var Ingalill, jeg er også høyt der oppe, men Lena er i alle fall den aller største. Her kan du lese (hvorfor).
Bonus: Innsirkling 3 er formodentlig på trappene. Jeg gråter litt allerede over vissheten om at dette kun er en triologi. I ventetiden skal jeg nikose meg med Skråningen, i den grad omsorgsvikt, psykiske problemer, vold og elendighet er noe å kose seg over.

Bonus-bonus: Jeg har møtt Tiller. Det var himla stas. (bokbad)

8 kommentarer:

Lenes blogg sa...

Disse to bøkene står på vent i min bokhylle. Kanskje snart på tide å lese dem

Anita Ness sa...

Nydelig omtal! Jeg har begge bøkene på vent. Salgkjøpt. Leste Skråninga da den kom- veldig sterk Tiller er fra Namsom og det er jeg også og samboeren hans er kollega av meg (dvs ikke samme kontor, men samme bransje i Trondheim)

Anita Ness sa...

Namsos...

Ingalill. sa...

Velkommen inn i denne nyoppstartede fanklubben, der jeg nå må innrømme at leselena regjerer. Det var en omtale som virkelig fortjener trone og hedersplass, og jeg har ikke tenkt på Tiller på en stund, men kjenner nå at jeg er livredd for nr.3. Litt sur for at det tar så lang tid, men mest redd for at den er dårlig eller ikke innfrir.

Det er ganske provoserende at han bruker så lang tid.

For å blande meg inn i kjendisstyret, kjenner jeg noen som til stadighet var på fest med Tiller på nittitallet, de sa han ikke fantes dyster -)

ellikken sa...

Man blir rent forbanna av tanken, ja. Man får lyst til å hamre skikkelig hardt på tastaturet!

Oooooh, Hæla i taket og tenna i taket-Tiller? Nja, njo, mulig det. Men hvor gikk det galt? Er det utagerende festing som lokket frem depresjonene, tungsinnet, elendigheten?

ellikken sa...

Du må gjerne kommentere her, Tiller, jeg inviterer deg mer enn gjerne med inn i samtalen!

(har mitt på det rene, for all del)

Lena sa...

Fantastiske bøker! Eg er ihuga Tiller-fan ja. Eg vil også møte han, men det er sikkert like greitt at eg ikkje gjer det. Kva skal ein seie til ein slik person, liksom?

Karen sa...

HERLIG god omtale! Tiller står og venter på tur i den uendelige lesekøa han og, så bare vent - snart joiner jeg vel fanklubben! ;)