24.5.13

Lavendelhagen, av Lucinda Riley

Lucinda Rileys bøker selges i bøtter og spann her hjemme på berget. Bokhandlene stabler hennes bøker opp til taket i visshet om at de rives bort sekundet etter. På bibliotekene er det lånekøer herfra til evigheten. Tross uendelige mengder klisjeer og pinligheter - det er tidvis så ekstremt at man kan dåne av mindre - appellerer hennes fortellinger på forunderlig vis til den norske lesermassen. Meg også.

- Og det er ekstremt irriterende.


Lavendelhagen, av Lucinda Riley

Tradisjonen tro følger forfatteren sin suksessoppskrift også i sin tredje roman: to fortellinger fortelles, en fra nåtiden og en fra fortiden. Alt sammen smekket med kjærlighet, svik, sorg og de lekreste gods.
Etter morens død arver Emilie et slott i Frankrike. Her finner hun en bok med dikt, skrevet av den mystiske Sophia. Hennes kjærlighetshistorie blir inngangen til fortidshistorien fra 2. verdenskrig. Den handler om engelske Constance som kommer til Paris som spion. Her blir hun viklet inn i et nett av løgner og bedrag, og blir tvunget til å oppgi sin identitet og kutte alle bånd til familien. (Forlagets omtale)


Selvfølgelig flettes disse historiene inn i hverandre. Selvfølgelig aner vi allerede i begynnelsen hvordan dette skjer. Selvfølgelig.

Hadde det bare blitt med denne selvfølgelige forutsigbarheten. Den hadde vært grei å svelge. Det som ikke er like greit å svelge er den banale handlingen og det uforlignelige dårlige språket.

Er (((spoiler alert))) nødvendig når handlingen i de første sidene avsløres? Kan jeg unnskyldes i den forstand at avsløringen bidrar til å understreke mitt poeng om et handlingsforløp som er under enhver kritikk?

Jeg forsøker. Du er uansett advart herfra til månen, både når det gjelder det ene og det andre. Nesten mest av alt det andre.

s. 1-60

Emilie tar farvel med sin mor på dødsleiet. Hun får hjelp til å ta seg av dødsboet. Hun møter en mann. Dagen etter erklærer han sin uforbeholdne kjærlighet. Han kaller henne vakker og hun kaster seg i hans armer. Påfølgende uke lever de i sus og dus og det er ikke måte på. – Men hvor blir det av all stønningen? All lidenskapen? All sengehyggen?

Når man ikke tror det kan bli verre blar man over til:

s. 65
Hennes hund blir funnet påkjørt. Hans liv er ikke å redde.

Når man ikke tror det kan bli verre blar man over til:

Neste kapittel. Kapittelets undertittel er 9 måneder senere.
Vi aner at stønningen vi etterlyste på side 60 har skjedd uten et eneste skrevet ord.

Når man ikke tror det kan bli verre:

... Leser man resten av boken i et glefs. Det er det verste med hele boken, hele hennes forfatterskap:

Leseren hypnotiseres, man forføres fullstendig. Man klarer rett og slett ikke legge fra seg boken.
Tross all irritasjon, til tross for at du er konstant ille berørt, til tross for forutsigbarheten, til tross for din egen forbannelse over misbruk av tid. Man lar seg like fordømt forføre.

Hvordan er det egentlig mulig? La meg si det på en annen måte:

Hvordan. Er. Det. Egentlig. Mulig?!

Boken er rett og slett fryktelig dårlig. Vi kommer ikke utenom det. Det hele er rett og slett ulidelig kleint. Det er et misbruk av klisjeer som knapt nok kjenner sitt sidestykke. Det er en uforståelig adjektivbruk, for hvem andre en Riley kommer seg unna ”opplyste hun” i sensuelle dialoger, gang på gang på gang? Dialoger som fra før av er pinlig dårlige. Pinlig dårlige dialoger i tåpelige historier. Dialoger som forsøksvis krydres med en overdreven og unødvendig bruk av franske ord og uttrykk.

Det er en lidelse å skumme seg igjennom samtaler om frokost, hvor vår heltinnes utkårede sjarmerer henne i senk med sitt innkjøp av bagetter, croissants og pain de chocolat. Om du klarer å la slikt passere opptil flere ganger i løpet av knappe 500 sider er du mitt overmenneske. Intet mindre.

Og ingenting reddes av harselering, forfatteren redder ikke stumpene med bitende ironi over samfunnet. Figurene er endimensjonale, enten veldig snille eller veldig slemme. Man lukter lunta før de nevnes med et ord. Det er ille.

Likevel. Herrefred, likevel.

Likevel er det hele så infernalsk underholdende og medrivende. Jeg tror jammen min hatt jeg klarte å presse ut noen tårer underveis også. Ikke sinna-tårer. Men tårer som ufrivillig kommer underveis i lesingen fordi man på uforståelig vis makter å bli rørt av den banale, elendige, irriterende, pinlige historien. Herrefred, jeg gremmes.

Jeg forstår det bare ikke. Kanskje forklaringen er forfatterens skjønne personlighet, hennes behagelige søte vesen gjenspeiler seg i bøkene hennes. Det er liksom ikke noe vondt i henne, og hun forsøker ikke annet enn å underholde sine lesere.

Problemet er ikke Lucinda Riley. Hennes fortellinger kan man velge å like eller mislike, men at leserne lar seg forføre tross all negativitet, forteller om et stort potensiale.

Det er nettopp dette som er problemet. Det som plager meg er potensialet som kastes bort. Potensialet som ligger i bunn, potensialet som spoleres på grunn av den udokumenterte vissheten om at leserne uansett nærmest ukritisk sluker bøkene. En strengere korrektur kunne reddet hennes romaner. Resultatet etter flere redigeringsrunder kunne vært mer enn godkjent. Dette er rett og slett ikke godt nok håndverk.

Jeg har nådd mitt metningspunkt. Underholdningsverdi eller ei, det er altfor mange bøker der ute til å kaste bort tid på å lese romaner med et så dårlig språk.

- Og ikke avfei dette som språksnobberi. Ta leserne på alvor. Dette er rett og slett ikke godt nok.





Kilde: Leseeksemplar mottatt fra forlaget etter ønske fra undertegnede. Forlaget får ha meg unnskyldt. Boken kommer til å selge i bøtter og spann uansett hva jeg mener.

Andre blogginnlegg: Jeg har tidligere blogget om Rileys debutroman (Orkideens hemmelighet). Oppfølgeren (Jenta på klippen) unnet jeg kun noen ord. Ikke minst foreviget jeg mitt møte med forfatteren i (dette) innlegget. En meget klam opplevelse.

Andre omtaler: De eminente bokbloggere (Lena fra Les Mye) og (Bok-Karete) er langt mer diplomatiske enn undertegnede.

Urovekkende fakta: Neste roman er snart på trappene. En del av handlingen skal etter sigende foregå i Norge. Det skal bli en sann utfordring  å holde meg standhaftig...

13 kommentarer:

astridterese sa...

Jeg har ikke fått lest noe av Lucinda Riley enda. Det er ikke av vond vilje, bare at andre bøker har fristet meg mer. Jeg ble nysgjerrig på hva jeg vil synes når jeg leste omtalen din. Så de må nok plukkes frem. (Vi har de selvfølgelig på jobb, men det er akkurat som jeg husker jeg har en hjemme og :-))

ellikken sa...

Heheh, bare ikke kom her og si at jeg ikke advarte deg :D Hun har en irriterende sterk tiltrekningskraft...

Forfatterfruen Karen sa...

Tar ditt ord for det, og holder meg langt unna. Men jeg kan jo antakelig anklages for å være litteratursnobb sånn rett som det er.. ;) Uansett; fornøyelig lesning! Mer slakt, takk!

Elida sa...

Eg slukte "Lavendelhagen" kjapt tidlegare i veka, og er nok meir positiv i min omtale. Bøker som dette er ikkje av dei beste, men eg trenger slike avbrekk av og til:-)

God omtale!

Lena sa...

Hahaha! Men jeg synes fremdeles "Jenta på klippen" leder an.

aariho sa...

Dette begynner å bli interessant! Omtalen din var svært så tydelig - og uklar. Skal jeg lese boka eller ikke? Har lest Orkideens hemmelighet, og likte den godt. Men Jenta på klippen står i bokhylla, ulest, og jeg har egentlig ikke hatt lyst til å prioritere den. Uklart av hvilken grunn. Men nå ble jeg faktisk nysgjerrig på Lavendelhagen. Enig med Elida i at så lette bøker kan være gode innimellom.

Anita Ness sa...

Har enda ikke lest noe av henne, selv om jeg har stått med Orkideens hemmelighet i handa noen ganger... men nei, jeg leser andre ting først. Kate Morton skal da visst være bedre når man først skal lese slike bøker??

Mai Lene sa...

Eg har blitt fenga av Riley, sjølv om Orkideens hemmelighet var klisjefylt, men eg likte veldig godt Jenta på klippen. Lavendelhagen gler eg meg til, men dessverre er eg redd for det forutsigbare. Det er ei felle mange forfattar går i sine eigne fotspor som gav suksess første gongen. Eg las til dømes "øya" av Hislop og elska boka frå første stund, og så las eg "hjemkomsten" som eg òg vart gripen av, men som ikkje var like overraskande. "Tråden" var den minst overraskande, for alle følgte same oppbygning. Det som var med Riley var at "jenta på klippen" vart ei anna bok enn den første, men eg trur, etter det eg har lest om "lavendelhagen" at den kanskje er ein bleik blåkopi av "Orkideens hemmelighet". Men slike romanar må til av og til, og det verste er at dei fengar og at det ser ut til at me vil lese vidare på slike romanar. Det er noko særeige (men dårleg) med dei...

Ingalill. sa...

Takk for at du puffet meg tilbake på gjerdet. Holdt sakte på å skli ned av nysgjerrighet, men lurer på om jeg skal prøve hu Arven-dama istedet. Ingenting gjør meg så deprimert som å bli underholdt mot egen vilje, og siden jeg både er svak og påvirkelig skjønner jeg etter A+ omtalen din at her er det fare på ferde. Jeg kunne kommet til å gå på en skillelig Lucindasmell og begynne med begeistret kronologilesing.
Takk igjen, krise forhåpentligvis avverget.

Melusine sa...

Jeg har både Orkideens hemmelighet og Jenta på klippen stående i bokhyllen, men de kommer nok til å stå der en stund til. Forutsigbare bøker med dårlig språk orker jeg ikke akkurat nå. Godt skrevet, Ellikken!

ellikken sa...

Karen: Som regel, unntatt i matveien, er det helt greit å være kresen :) Kresne Karen :D

Elida: Måtte løpe inn og lese dine ord. Det er så BRA å lese andres betraktninger, nesten særlig når de er så forskjellige fra sine egne.

Lena: Hehehe *grøss* ... Og likevel sluker vi dem :-S

Aariho: Ja visst, lette bøker er gull innimellom slagene, MEN vi bør kunne stille kvalitetskrav hva språk angår. Orkideens hemmelighet likte også jeg godt, selv om språket og klisjeene plaget meg allerede da. Kanskje er ikke denne verre sånn sett, kanskje jeg bare fikk nok?

Anita: Kate Mortons bøker har jeg faktisk ikke lest... ENDA. Det er bare et spørsmål om tid :)

Mai Lene: Spot on! Tror Potensgiverne-bøkene er et annet eksempel på god tidstrøyte som går over til blåkopi.

Ingalill: Jeg kunne gitt deg enda en god grunn til styre unna Lavendelhagen, men akkurat den gode grunnen gir meg litt klump i halsen, så da har jeg vel sagt nok.

Melusine: Om det er så godt skrevet vet jeg ikke, men det er i alle fall bedre skrevet enn Lavendelhagen. Høhø ;-D

Melusine sa...

Hehe, bedre enn Lavendelhagen! Vel, innlegget er engasjerende og med god bruk av ord og vendinger - og du fikk frem bokens manglende kvaliteter.

Støvkorn sa...

Jeg har faktisk ikke lest noe av henne, men jeg elsker romantiske klisjeer, så kanskje dette er noe gitt :)