31.12.13

Fire kjappe omtaler av norske ungdomsromaner

Det er viktig for meg å skrive om bøkene jeg leser, både mens jeg leser de og umiddelbart etter at bøkene er ferdiglest. Formidle tankene rundt boken mens alt enda sitter i kropp og hode. Stort sett har jeg greid dette i år, men noen glipper har det vært. 

Dette er oppgjørets time: En er like vakker som tittelen tilsier, en likte jeg ikke like godt som jeg trodde, en likte jeg bedre enn jeg klarte å beskrive, og en fant jeg temmelig bortkastet. Tre av fire er utgitt i 2013, samtlige er av norske forfattere.

Her er fire kjappe om ungdomsbøker lest i 2013:


Så vakker du er, av Brynjulf Jung Tjønn

Det er sommar, og alt er annleis. Onkel Simon flyttar inn hjå Henrik og mora. Simon og Henrik har alltid hatt eit nært forhold, men nå er Simon sjuk, veldig sjuk. (...) Så vakker du er fortel historia om ein gut som er i ferd med å bli ein mann, mens ein annan ung mann visnar bort.

Så vakker boka er! Vakkert språk og vakker handling. Jeg leser altfor sjeldent bøker på nynorsk, av grunner jeg ikke kan fatte, for jeg forsvinner hver bidige gang inn i en tilstand av ren og skjær eufori. Med enkle, men effektfulle, ord og vendinger lar forfatteren leseren leve seg inn i sinnstemningen til Henrik. Henrik som må forsone seg med sin onkels, storebrors, reservepappas dødskamp, samtidig som han opplever sitt livs største lykke så langt: forelskelsen i Kjersti, en lykke som nærmest eksploderes når også hun er forelsket i ham. 
Det er rart, sa eg.
Kva då? svarte Kjersti.
Kor glad og ulykkeleg ein kan vere på samme tid, svara eg.

Kilde: Gitt i gave av min hemmelige boknisse, Silje fra Så Rart


Ufo! Ufo!, av Tore Aurstad

David Hansen, er tretten. Denne høsten skjer det to skjellsettende begivenheter i livet hans. Han deltar i Kvitt-eller-dobbelt, der han ryker ut på 24 000-kroners spørsmålet, og venninnen, Karine, klassens mest populære, blir sporløst borte. David er sykelig opptatt av fysikk. Han tenker og spekulerer rundt alskens spørsmål fra fysikkens verden. Einsteins relativitetsteori, kvantefysikk, tidsreiser og disses paradokser, kosmologi, hvorvidt det finnes et uendelig antall univers.

Ufo! Ufo! er en ungdomsroman jeg virkelig gledet meg til å lese. Fysikkens Sofies verden, ble det sagt under Cappelen Damms høstmøte. Vitenskap og underholdning i skjønn forening, forventingene mine var skyhøye. Jeg fikk dog ikke helt det jeg forventet.

Plottet er syltynt, men romanen er like fullt en Pandoras eske av kunnskap. Med humor og et snev av spenning serveres leseren uendelig mye fun facts om alt mellom himmel og jord. Bokstavelig talt. All honnør til forfatteren for å formidle dette på en underholdende og medrivende måte. Jeg skulle bare ønske han hadde jobbet litt mer med selve handlingen.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget.


Det blir pinlig uansett, av Tyra Teodora Tronstad og Bjørn Sortland

Om Susanne som pleier å ta samme buss som Elias, men plutselig ikke gjør det lenger. Om Elias som sender henne en e-post - og får svar! Om Susanne som forteller at den blå permen der mye av livet hennes er samlet, har blitt stjålet. Om Elias som klarer å stjele permen tilbake for henne. Om deres e-postforhold, og at de en dag avtaler å møtes ...

Boken er resultat av et annet e-postforhold, denne mellom forfatterne som på hver sin kant har produsert sin andel av historien. Elias på nynorsk og Susanne på bokmål. Dialoger, men samtidig monologer. De forteller om sine tanker, holdninger og gjøremål, uten å egentlig få svar – eller ønske å få svar. Ei heller lytter de til den andre. Ikke egentlig.

Susanne er unnvikende og påpasselig med å fortelle så lite som mulig. Elias er den strake motsetning. Det er fascinerende å være vitne til hvordan de to endrer seg til det motsatte. Det hele er søtt og romantisk og en tenåringpikes ultimate ønskedrøm. En gutt ser deg på gata, eller bussen, og forelsker seg i deg. Oppsøker deg. Drømmer om deg. Søtt, romantisk, men også skremmende. Det er dette ukjente, kanskje farlige som lurer i bakgrunnen. Dette at man aldri kan vite, aldri kan kjenne noen fullt ut.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget.


Min mangel på stolthet og fordom i jakten på Mr. Darcy, av Ingrid Schibstedt Jacobsen

Ingrid oppdager mannen i sitt liv, hennes Mr. Darcy, i en bar. Og i motsetning til Jane Austens heltinner har hun ikke tenkt til å bli sittende og vente. Hun forserer alle hindringer i jakten på drømmemannen, og følger ivrig sporene som løper fra en pub i Kragerø, via Fru Hagen på Grünerløkka, frem til Hells Angels' illegale klubb.

Den norske chic-liten er høyst underholdende i begynnelsen, men desto mer irriterende og intetsigende jo lenger ut i boken man kom. Forstyrrende stor forskjell mellom første og andre halvdel. Andre halvdel er relativt uengasjerende, vesentlig mer om jakten enn selve følelsene rundt valg av ettertraktet objekt.

Hovedpersonen Ingrid fremstår som usedvanlig umoden for alderen. Hun er fullstendig fiksert på sin Mr. Darcy, og ingen andre makter å fange hennes interesse. Jane Austens klassiker er stadig brukt som referanse, men sjeldent om noen gang blir andre bøker, ei heller andre av hennes bøker, nevnt. Det er pussig i seg selv. Pussig er også det unaturlig gammeldagse språket. 

Goodwill, med en solid hake, for overdådig mimrefaktor. Pluss for Seigmenn-låter, minus for å vaske håret med Pantene Pro-V. Det er litt vel mye av det gode, og enkelte minner stammer nok fra lengre tid tilbake enn det gylne år 1999. Det henger bare ikke helt på greip.

Kilde: Kjøpt for en slikk og ingenting på boksalg.

30.12.13

Kråkejenta, av Eriksson & Sundquist

Jeg er ikke helt komfortabel med å gi denne boken oppmerksomhet i form av et bokblogginnlegg, men noen ord må likevel ut. - Jeg må bli ferdig med den.
Kråkejenta, av Jerker Eriksson og Håkan Sundquist
Sjeldent har jeg lest en krimroman som gir meg kvelefornemmelse og vondt i magen. Kråkejenta er tidvis kvalmende, regelrett ekkel, sadistisk og bestialsk om incest og tortur. Forkvaklede menneskesinn, skam, mishandling og omsorgssvikt i uskjønn forening. Jeg har drømt om boken og jeg har lengtet etter å fortsette lesingen.
Det er det verste av alt. Leselysten tross det grufulle i handlingen. Alle de unødvendige beskrivelsene, fraværet av taushet er gull. Denne iveren til å fortsette å lese, forstå mer, vite litt til. Det verste er ikke selve handlingen, men at handlingen er forvandlet til underholdning.
Akkurat derfor ønsker jeg ikke å anbefale boken videre. Det er noe uetisk over det hele, noe som personlig frastøter meg, så kan du avgjøre selv om dette er verdt å bruke tiden din på.
For det er jo slettes ingen dårlig bok. De 400 sidene er delt inn i mange små kapitler og er rask å lese ut. Uvanlig medrivende og ryddig til tross for mangel på kronologisk rekkefølge og flere fortellerstemmer. Språket flyter lett og det er ingenting å utsette på det. Det er helt greit, ingen spesielle svakheter. Dessverre får man kanskje si, for dette er ingen bok jeg ønsker å like.
Forfatterne Jerkel Eriksson og Håkan Sundquist spinner i fellesskap historien om den sterkt psykotiske Victoria, som i hele sin oppvekst ble seksuelt misbrukt av sin far. Moren snudde seg alltid bort. Også i voksen alder har misbruket og fornedrelsen fortsatt, men overgriperne er mannen i gata. Victoria orker ikke lenger å være noe offer. Nå er det hennes tur.
Kråkejenta er første bok i triologien om Victoria Bergmans svakhet. Med en vesentlig dose velvilje kan denne leses frittstående om man godtar å ikke få svar på alle spørsmål.
Like uvanlig som at to menn skriver om en kvinnelig antihelt, er det også at stort sett resten av persongalleriet omhandler kvinner. Etterforskeren Jessica og psykologen Sofia er begge svært vesentlige i historien. Begge har problematiske privatliv, noe som får øyensynlig vel mye fokus i historien. Selvsagt har Eriksson og Sundquist et mål med det hele, uten at mer skal røpes. Det kunne lett tippet over i banaliteter, men det emosjonelle fraværet redder helhetsinntrykket. Kun en gang går det galt. – Og da går det fryktelig galt.
Galt går det også i bokens handling. Klart det gjør det. Galskapen florerer. Det er ubehagelig og motbydelig. Den fungerer godt som psykologisk thriller, selv om man allerede halvveis i boken fatter mistanke. Spørsmålet er heller om velformulert, detaljrik sadisme virkelig er egnet som underholdning.

Kilde: Bok lånt av kollega. Jeg takker høflig nei til tilbudet om de to andre.
Andre bokbloggere: (Berit) (Bokelskerinnen) (Bea) (Tralletonetroll) (Rita)

28.12.13

Tørk aldri tårer uten hansker. Sykdommen, av Jonas Gardell

Tidlig i høst leste jeg første bok i Jonas Gardells triologi Tørk ikke tårer uten hansker. Romanen slo beina under meg. Gjorde meg nummen i ukevis.  Jeg håper du tar deg tid til å lese min omtale av (Tørk aldri tårer uten hansker. 1. Kjærligheten) før du leser videre. Vær så snill.
Tørk aldri tårer uten hansker. 2. Sykdommen, av Jonas Gardell
Mens første bok i triologien i all hovedsak omhandler bygdegutten Rasmus som reiser til storbyen for å finne seg selv og kjærligheten, er andre bok så inderlig mye vondere. Mens første bok løfter deg opp og du gleder deg over at de to unge finner lykken sammen, til tross for det uendelig vonde som truer i bakgrunnen, setter andre bok i all hovedsak søkelyset på angsten og fortvilelsen. Samfunnet behandler de homoseksuelle som en avvikende kaste. Foreldre distanserer seg fra sine egne barn. Friske frykter de syke. Og likevel, til tross for denne enorme redselen, vokser en enda sterkere trass.

Så ringer han hjem til Koppom og skriker i telefonen. Sara nekter knapt å svare før han freser at han ber så inn i helvete om unnskyldning for at han ikke er slik foreldrene hans vil at han skal være, men han er homo, han har alltid vært homo, han har for faen visst at han er homo, siden han var fem år gammel. Moren hans prøver å avbryte ham og roe ham ned, men Rasmus bare fortsetter og fortsetter. Sara prøver å skyte inn et ”ro deg ned!”, men Rasmus roer seg ikke. Han er fryktelig sint. På verden, på samfunnet, på foreldrene, på sykdommen, på sin egen angst, på vennene som er blitt syke. På alle.
"De har prakket på oss denne jævla sykdommen for å skremme oss inn i skapet igjen!” skriker han til moren sin. ”Men det kommer ikke til å skje, mamma!”
”Rasmus! Nå må du høre på meg!”
”Dere får akseptere det, eller så kan dere dra til helvete!”
Da blir det helt stille i den andre enden. Moren hans prøver ikke lenger å be ham roe seg ned eller lytte eller slutte med noe som helst. Etter noen sekunder da Rasmus nesten tror at moren hans har lagt på, hører han henne si, veldig stille:
”Ja, Rasmus. Unnskyld. Kjære, kjære deg.”

Sinne. Fortvilelse. Redsel. Foreldre som i sin misforståtte kjærlighet råder sønnen til å undertrykke sine følelser og drifter, de er unaturlige og må holdes under overflaten. Det handler bare om å prøve godt nok. Foreldre som blindet av religiøs overbevisning velger eneste riktige vei, troen.

Vær så snill, send ikke flere brev. Jeg elsker deg, men prøv å forstå meg, jeg forsøker å late som du ikke finnes.

Og midt oppe i det hele, når man hadde hatt behov for sine forelders støtte som mest, bryter sykdommen løs. Ingen er trygge.
Dualismen mellom fiksjon og fakta gjør hele leseopplevelsen så sterk at man mister pusten. Vi leser hvordan de syke ble stigmatisert. Hvordan samfunnet skulle skånes. Samfunnet. Knapt nok noen gang ble det hevet stemmer om hvordan de syke skulle reddes. I det minste forsøksvis behandles.
Ikke en gang hvordan de skulle tas vare på.
Historien griper usedvanlig dypt. Det er opprørende langt utenfor de vante rammer. Stadige tilbakeblikk til barndommen veksler med grufulle glimt inn i fremtiden. Fine barndomsminner som brått blir snudd opp ned fordi vi nå vet. Akkurat som vi vet at Benjamins far tørker bort sønnens håndavtrykk på vinduet i hans barndom, og 15 år senere stryker ham bort fra sitt liv.
Dette skjedde. Dette skjedde for forsvinnende kort tid siden. Dette skjer fortsatt.
Kilde: Leseeksemplar fra forlaget. Tusen takk til V&B!
Andre bloggere: Les omtalene til (Tine) og (Rose-Marie)

27.12.13

Boknisser har vært på ferde!

Lattermilde Ragnhild organiserte før jul en byttegavering for bokbloggere. Sånn cirka eneste mulighet for oss å kapre en bok under juletreet, siden alle våre venner og familiemedlemmer får prestasjonsangst ut av en annen verden bare ved tanken på å vurdere å gi oss bøker i gave.
 
Vel, jeg meldte meg på før jeg fikk summet meg, jublende og euforisk, og greide attpåtil å somle meg til å sende avgårde MIN gave sånn noenlunde i tide. Det er alltids spennende å se om andre greier det samme, og jammen meg dumpet det ned en mer enn spennende hentelapp i god tid. Jeg snikkikket bare en bitteliten gang før jul (nårsantskalsies: Jegpakketoppogpakketnedigjen, menikkesidettilnoen), og pakket glad og fornøyd opp pakken på julaften.
 
All denne herligheten lå i pakken min hemmelige venn sendte til meg:
 
 
Jeg ble så glad så glad! Nydelige bøker, deilig kaffe og snop helt etter mitt hjerte. Attpåtil søte bokmerker og et tettskrevet kort. It totally made my julekveld!
 
... Og siden den gang har jeg googlet meg kvekk ihjel for å finne ut hvem den snille avsenderen er. Det viste seg, med relativt stor sannsynlighet, at den skyldige er Silje fra Så rart. Hun har i alle fall blogget om (Så vakker du er) og (The sky is everywhere). Jeg husker godt omtalen hennes av sistnevnte, da med norsk tittel. Gleder meg virkelig til å lese begge. Tusen hjertelig takk Snille Silje!
 
Nå er det godt mulig en annen Silje sitter litt småstresset i Drammen og lurer på hva i alle dager som har skjedd. Det gjorde jeg også, da nok en pakkelapp havnet i min postkasse, bare en dag før min avreise til mitt eget Winter Wonderland. En noe bekymret mail ble sendt til Ragnhild som kunne bekrefte at det hadde skjedd en liten misforståelse. Jeg skulle altså få intet mindre enn to hemmelige nissevenner! På grunn av naturlige årsaker (jul, altså) har jeg ikke fått gjort det godt igjen, men jeg kan i alle fall si såpass at jeg ble dobbelt så glad :)
 
For makan til bokpakke:

 
Nok et langt julekort, denne gang med de skjønneste nissestreker. Det tok meg sånn cirka null tid å skjønne at denne nissen er Silje fra Siljes skriblerier. Nydelig julepynt, deilig sjokolade og to bøker jeg storgleder meg til å lese. (Saman er ein mindre aleine) har jeg attpåtil ønsket meg lenge. Den andre, (84 Charing Cross Road) visste jeg ikke at jeg ønsket meg før jeg bladde litt i den. Fun fact: Anna Gavalda-boken har handling fra Paris, favorittbyen til Silje. Charing Cross har handling fra London, favorittbyen min. Blir ikke stort bedre enn det!
 
Siljene made my julekveld, oh yes all right! Tusen trillioner takk, fine dere!

21.12.13

Bokbloggere mot rasisme

Ubehaget ved å skrive en appell mot rasime overrasker meg. Selve ordet. Rasisme. Du vet det finnes, du har sett det med dine egne øyne, hørt det med dine egne ører, men likevel. Likevel så sitter det så langt inne, dette med å kalle noe for rasisme. Kalle noen for rasist. "Det går jo ikke an å si noe uten å bli stemplet som rasist", sier du kanskje. Jeg tenker kanskje du er det, men ville ikke kalt deg det. Jeg vil heller stille spørsmål. Hvorfor går du så lett i forsvarsposisjon? Hva er det du er så redd for?

Bokbloggerens appell mot rasisme

Etter at svenske Expressen avslørte navnene til de ivrigste hatske nettdebattantene, ble det klart at bak kallenavnene fantes det flere fremstående Sverigedemokrater. Bloggere, deriblant bokbloggeren Jessica, har mobilisert til en felles kampanje for å sette søkelyset mot rasisme.

Denne lett gjenkjennelige, motbydelige, naturlige, hverdagsrasismen som fleipes bort, undervurderes, aksepteres, fordi sannheten bak er så ubehagelig. Vi er da ingen rasister. Vi bare spøker litt. Tåler de ingenting? De. De andre.

De som ikke er som oss.

Akkurat der går det galt. Ikke så galt at du fortjener rasiststempel, ingen er tjent med at dette misbrukes, men akkurat nok til at du bør gå noen runder med deg selv for å vurdere dine holdninger og måte å uttrykke deg på.

Det går ikke galt når du kritiserer norsk asylpolitikk eller utallige mislykkede bistandsprosjekter. Ei heller at du er skeptisk til potensielt truende guttegjeng på hjørnet til tbanestasjonen. Jeg stempler ikke deg, så da skal heller ikke du tillegge meg meninger jeg ikke har.

Jo, det går definitivt an å si noe uten å måtte bli stemplet som rasist.

Det du derimot definitivt bør revurdere å si – og tenke – er utsagn som

”Jeg sier neger fordi jeg er vant til å si det. Det har jeg gjort i førti år og det kommer jeg til å fortsette med.”
”Nå heter det ikke Negro lenger engang. Nå må vi si sukkerkulør!”
”Tenk, nå fins ikke Hoa lenger, og Hottentott fjernes fra sanger og historier”


Det at folk blir så provoserte over at det er enkelte ting man ikke kan si. At det er enkelte ord som bør utgå. Slike dramatiske endringer, eller oppfordringer til endringer, lar folk seg grenseløst provosere av. Hvorfor?

Jeg kan ikke med beste mening fatte og begripe hvorfor slike endringer medfører så mye sinne og latterliggjøring. Truer det oss på noen som helst måte? Er det snillisme på det mest naive? Er det egentlig det? Eller… eller er det faktisk helt på sin plass?

Mennesket og samfunnet er i stadig forandring. Vi streber etter å bli bedre, tilegne oss ny kunnskap, forbedre oss selv. Tanker, holdninger og atferd. Alt endrer seg, og vi ønsker alle positiv utvikling.

I stedet for å grunne på dette, reagerer man med utsagn og kritikk som er over all forstand. Folk blir sinte! Sinte fordi kryddermerket skifter navn. Sinte fordi sukkerkuløren endrer merke. Sinte fordi VI ikke blir støtte av ord og uttrykk som DE blir støtte av.

Ikke alle DE blir støtte heller. Det er ikke ordene i seg selv det kommer an på, men hvordan ordene blir sagt på. Selvsagt. En mørkhudets hvite kompis kan gjerne slenge ut nigger, og begge kan le.

Problemet er når resten av gjengen skratter i bakgrunnen. Det blir brått noe annet.

Vi og de andre. Det er der det går galt. Det er der fordommer og distansering altfor enkelt kan tippe over til rasisme.

Det ropes om rasismehysteri, men de samme personene uttaler en slik vi-dem holdning at man aldri, aldri, aldri må slutte å bry seg. Aldri slutte å slå ned på nedsettende uttrykk. Aldri slutte å reagere når det blir gjort urett. Lære av historiens feil, ikke gjenta dem.

Man skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer oss selv.

En gang i tiden var en afrikaner på Karl Johan noe av det mest eksotiske som fantes. – Både på godt og vondt. Spennende og litt skummelt. Skummelt fordi det var noe uvant, noe annerledes, et avvik fra det normale. Slikt slutter aldri å skremme oss. Nå er det ikke lenger noe uvant, noe annerledes, et avvik.

Det burde ha sluttet å skremme oss. Tenk fellesskap. Tenk samhold og tilhørighet. Tenk oss. Bare oss.

Bokbloggerens bidrag

Fordommer skaper frykt. Den eneste måten å kurere frykt på er å utfordre den. Teste frykten.

Fordommer knuses av kunnskap. Skal du mene noe om innvandring og integrering må du også vite noe om det. Ikke bare anta.

Det er her bøkenes vidunderlige verden kan gi oss det vi – hele samfunnet – trenger.

Jeg vil gjerne anbefale to bøker som begge er helt eller delvis selvbiografiske. Begge handler om en innvandrers opplevelse av integrering. Ingen er solskinnshistorier. Selvfølgelig ikke, utfordringene står i gå, slik som i livet ellers.  Men begge åpner øynene til leseren, gir kunnskap og empati. Kanskje vil du også få bekreftet en del fordommer... men da er de i så fall ikke lenger fordommer.

Det kan jeg godta.



(Tett inntil dagene, av Mustafa Can) (Begynnelsen på et farvel, av Ayad Akhtar)


#bokbloggarermotrasism #jagerintesverigedemokrat

20.12.13

Lys mellom to hav, av M. L. Stedman

Vakkert skrevet om dramatisk moralsk skjebnedrama ytterst i det australske havgap.
Lys mellom to hav, av M. L. Stedman
Fra forlaget: Etter fire rystende år på vestfronten, vender Tom Sherbourne hjem til Australia og får seg jobb som fyrvokter på Janus Rock, en halv dags seilas fra land. Til denne isolerte øya, hvor forsyningsbåten kommer en gang i sesongen, tar Tom med seg sin kone Isabel.

I månedsvis er de bare to, Tom og Isabel. Sammen dyrker de kjærligheten, samhørigheten og lever i takt med naturen på sin lille øy. Det eneste de mangler er et barn. To graviditeter ender med spontanabort. Det tredje ender med den totale tragedie. Barnet dør i mors mage.
Nummen av sorg og savn finner de en båt drivende inn mot land. Om bord er en død mann og et høyst levende spebarn. Deres evige bønn er blitt hørt. Gud har skjenket dem et barn.
Tragedien går over i grenseløs lykke, som snart også vil vendes i fullstendig krise. Tom og Isabel varsler aldri myndighetene om hva som har skjedd. Mannen, barnets far, er død. Trolig er moren druknet. Ingen trenger å vite. Ingen trenger å vite at Lucy, Lulu Fyrtårn, ikke egentlig er deres.
I flere år lever de tre sammen som en lykkelig familie, bare av og til forstyrret av lammende redsel for at noen vil stille spørsmål de ikke ønsker å svare på.
Men det har sneket seg inn en avstand mellom dem – en tynn strime som er umulig å slå bro over, en uhåndgripelig tåke, et ingenmannsland.

Den dagen kommer. Men spørsmålet stilles av paret selv. På en visitt hjem til fastlandet blir paret stilt overfor et moralsk dilemma de i årevis har fortrengt. I et selskap møter de Lucys biologiske mor. Fremdeles sterkt preget av mannen og datterens sporløse forsvinning flere år tilbake, har hun fremdeles ikke maktet å vende tilbake til livet.
En families endeløse lykke er blitt til to familiers bunnløse sorg.
To familier, fordi livet til Tom og Isabel aldri vil bli det samme. Aldri mer kan de vende tilbake til Janus Rock som en lykkelig familie. Sannheten er for vanskelig å fortie.
---
M. L. Stedmans debutroman fra 2013 inneholder nærmere fire hundre sider. Vi følger menneskene over en femårsperiode fulle av moralske dilemmaer. Romanens tre deler kan enkelt sammenfattes med ordene mirakel, samvittighet og straff. I det ligger en oppbygging, en spenningskurve, en lang og vond prosess, en begynnelse og en slutt.
Naturen lot bare de sterke og de heldige få ta del i dette fremtidige paradiset. Ta en titt på innsiden av permen i en hvilken som helst familiebibel, så ser du kjensgjerningene. Kirkegården har også vitnesbyrd om spedbarn hvis stemmer – på grunn av slangebitt, feber eller fall fra en kjerre – endelig hadde lystret sine mødres inntrengende bønner om ”so ro liten tull’. Barna som overlevde, ble vant til den nye måten å dekke bordet på med en plass mindre, på samme måte som de vente seg til å trenge seg tettere sammen på benken når en ny søster eller bror kom til. Det var som om Gud drysset ut noen ekstra barn – som på hveteåkrene, der ikke alt såkorn som blir strødd ut, vil modnes – for deretter å høste dem inni henhold til en uutgrunnelig, guddommelig plan.

Språket er solid godt, det overrasket meg stort da jeg halvveis i boken oppdaget at forfatteren var en kvinne. Temaet til tross, fortellermessig var dette usedvanlig kjønnsnøytralt. De mange kapitlene og den kronologiske rekkefølgen gjør boken lettlest. Særlig første del utpeker seg som sjeldent velskrevet. Livet på Janus Rock beskrives på en måte som bringer leseren til øya. Du er der. Du føler ensomheten, avsondringen fra omverden. Du er der, og du tror på karakterene. Du forstår hvorfor Isabel ikke orket tanken på å gi slipp på barnet. Du forstår hvorfor Tom lot henne få gjøre det. Du forstår, fordi du er der.
Det kunne blitt en roman full av klisjeer, men resultatet en vakker og vemodig historie om å miste barn. Hvordan man aldri eier barn, hvordan man bare har barn til låns. Med kjærlighet følger oppofrelser man ikke tidligere ante rekkevidden av. Ubarmhjertelig, men fullstendig selvfølgelig.
Slik går livet videre – beskyttet av den tausheten som bedøver skammen. Menn som kommer tilbake fra krigen med historier de kunne ha fortalt om kamerater som svikter totalt ansikt til ansikt med døden, sier bare at de døde en tapper død. Ut fra det omverdenen får vite, har ingen soldat noen gang gått på bordell eller oppført seg som en villmann eller løpt og gjemt seg for fienden. Det var straff nok å være der over. Når hustruer må gjemme pengene til avdrag på huslånet – eller kjøkkenknivene – fra en ektemann som har mistet grepet på tilværelsen, gjør de det uten et ord, noen ganger til og med uten å innrømme det for seg selv.

Lys mellom to hav er for meg en av disse bøkene som gir et så sterkt inntrykk at omtale vanskelig kan formuleres. Den lar seg ikke formidles og overføres. Leseopplevelsen kan ikke videreføres, fordi altfor mange følelser er involvert. Du kjenner det. Sorgen og savnet. Ensomheten.
Et fyrtårn viser vei og lyser opp i tilværelsen. Et fyrtårn lyser opp havene, men ligger selv for alltid i mørke.

Kilde: Leseeksemplar bedt om og fått av, forlaget Schibsted.
Andre bloggere: Et vell har gjort som meg! De fleste har latt seg storveies begeistre. (
Tine) (Kari) (Beathe) (Pia) (Solgunn)

18.12.13

Jeg forbanner tidens elv, av Per Petterson

Jeg elsker ham. Du fatter ikke et ord av hva han forsøker å formidle. Jeg lar meg bergta med hud og hår. Du gir du opp halvveis og lover deg selv aldri mer. Jeg og du. Vi vil aldri kunne forstå hverandre.

Jeg forbanner tidens elv, av Per Petterson

Fra forlaget:

Oslo, 1989. Arvid er 37 år gammel og skal skilles. På samme tid får moren en kreftdiagnose og reiser tilbake til hjemlandet Danmark. Hun har noe ugjort der og Arvid føler at han må følge etter henne. Begynnelsen av 70-tallet: Arvid er industriarbeider og har proletarisert seg. På denne tiden treffer han en ung jente i en blå frakk på T-banestasjonen. De møtes flere ganger, og tiden går.

Per Petterson har skrevet flere bøker om Arvid Jansen. Likevel kan vi ikke lese bøkene kronologisk og aldri uten pause. Hans bakgrunn er aldri helt den samme. Historien bykser frem og tilbake i tid, gamle minner gjenerindres, nye hendelser oppstår. Bok etter bok etter bok.

Så også i Jeg forbanner tidens elv. Her møter vi Arvid Jansen, nå på tampen av trettiårene. Moren er dødelig syk. Kona ønsker å forlate ham. Arvid mangler ambisjoner, han mangler fremtid. På leting etter noe han ikke kan definere, finne seg sjæl, forsøker han å redde seg selv når alt rundt ham brister. I desperasjon forsøker han å holde seg fast ved røttene, men det er ikke nok, han gir aldri hele seg. Akkurat som han aldri har gitt hele seg til noe eller noen.  Hva nå, Arvid. Hva nå.


Jeg lo igjen. – Du og jeg, sa jeg. – Bare du og jeg. - Har vi det ikke gøy, sa hun og smilte. Jeg lot årene hvile.Det ble stille på vannet rundt båten, og hytta lå stille ved bukta opp hellinga fra svaberget, og røyken steig stille fra pipa, og det var ikke til å fatte at noe så fint kunne males i stykker og til slutt bli til ingenting. (s. 216)


Jeg vet ikke hva det er med Per Petterson. Hvordan han klarer å uttrykke seg på en måte som treffer meg midt i hjertet. Bok etter bok etter bok. Det er så dunkelt, så dystert, så usigelig trist.

Trist, ikke på grunn av hendelser, men på grunn av dette noe som forfatteren ikke ønsker å gi oss innsyn i. Dette noe som blir pakket inn, skjult, men som likevel ligger der i all sin nakenhet.


Store blokker av liv var borte da jeg gikk inn i det rommet på Ullevål sykehus og så han ligge i respiratoren, ufri og lenka til plassen som en naken kosmonaut i sin cockpit skutt ut og på vei helt aleine mot et lite, kanskje varmt sted i det kalde verdensrommet, hvis det fantes sånne steder, noe jeg dessverre ikke trodde, men jeg kunne ikke komme på noen ting som vi hadde delt. Ingen fortrolighet vi hadde hatt sammen, i hvert fall de siste åra, og heller ikke fra barndommen. Og det kunne ikke stemme. Det fantes der alt sammen om jeg bare konsentrerte meg nok, men det var som om jeg hadde en uoppmerksomhet i hjernen, en blank flekk av teflon, hvor alt som kom skrensende inn og tradd den, glei like fort unna og var borte med en gang, en flyktighet i sinnet. Jeg var uoppmerksom i livet mitt, ting skjedde og jeg fikk det ikke med meg. Viktige ting. (s. 93)


Jeg vet ikke hva det er med Per Petterson. Hvordan han makter å gi mening til sine ufullstendige setning, alle disse tankerekkene som hopper fra tid til annen uten å fortelle noen ting som helst men likevel fortelle alt. Alle følelsene som ligger skjult i disse halvtenkte tankene. Historiene, så nakne og søkende, dypt poetiske i all sin menneskelighet, enkelhet og ærlighet.

Jeg vet ikke hva det er. Men det griper meg fullstendig. Bok etter bok etter bok.



Kilde: Kjøpt til skampris på pallesalg.
Les også: Jeg forguder Per Petterson og har tidligere skrevet om hans bøker (Til Sibir) (I kjølvannet) (Jeg nekter)
Andre bokbloggere: (Reading Randi) (Nina forfatter) (Tones bokmerke)

16.12.13

Syngja, av Lars Amund Vaage

- Den eg skriv dette til kan ikke lesa. Sjeldent smetter en bok så til de grader inn under hud og hår allerede etter første setning. Lars Amund Vaage skriver om sin egen datter i romanen Syngja. En datter, et menneske, med autisme. En voksen kvinne bosatt i en instutisjon, pleietrengende og umyndig. En datter som av og til ikke kjenner igjen sin egen far. En far som ikke noen gang, ikke noen sinne, slipper inn i sin datters verden.

Syngja, av Lars Amund Vaage

Fra forlagets omtale: "Syngja" er ein djupt personleg roman, vakker og tankevekkande, naken og open, om å leva med ei dotter med autisme. Romanen er eit forsøk på å skriva hennar historie, og handlar om kor vanskeleg det er, men òg kor viktig det er å forstå ei som ikkje let seg forstå.
Hvordan skriver man en bok om en datter man ikke kjenner? Hvem er hun og hvor er hun? I hele sitt voksne liv har han ønsket å sette fotspor etter henne. Denne boken skal hun vite om, selv om hun aldri vil kunne lese. Selv om hun aldri vil kunne forstå. Tiden er inne. Han er 60 år, hun er 30 år. Håpet om at hun vil kunne utvikle seg mer er ute. Tiden er inne for å gi henne en identitet.
- Men hvem er hun? Hvor er hun? Når brast lykken?



Ei lita stund var me lukkelege. Så kom tvilen opp i senga til oss, tok oss i sin kalde famn, kviskra til oss at me ikkje måtte gløyma han.
Det blir en kamp med ordene, mot ordene, med bruk av og mangelen av ord. Hvem er hun egentlig? Forfatteren famler litt i mørket. Holder seg fast i det håndfaste. Hvordan hennes mor og far møttes. Hvordan de forelsket seg. Hvordan de sakte, men sikkert, gled fra hverandre. Hvordan de ble kollegaer med et felles ansvar: Gjøre livet så godt som mulig for datteren. En datter de aldri ville kunne bli kjent med.


Ingenting går over jorda utan spor, seier diktaren. Det er sikkert sant, men kven kjenner spora til G? Kven veit kvar ho vankar? Kven har sett avtrykk etter hennar skor? Kven ser stigen ho går, inn under dei tunge lauvtrea? Kven kjenner seg merke av henne, på netthinna, eller i bringa? Kven tenkjer på hennar lagnad? Det kjem ikke til å bli reist eit minnesmerke etter henne.
I mangel av samtaler med datteren, forteller han om samtaler med vennen F. I mangel av annen fremdrift, forteller han om skriveprosessen. I stedet for å skrive om syndromet, skisserer han for oss hennes personlighet. Hennes identitet. Akkurat så mye, og så lite, som hun makter å vise. Hvem hun nå enn er. Hvor hun nå enn er.


Likevel tenkjer eg på orda, tar i mot dei som kjem, tenkjer på at eg ikkje må mista dei, formuleringane som kjem til meg, føreslår seg sjølve, nye forslag kjem, alle utan meining, ubrukbare, men det kan eg ikkje vita, ikkje slik med det same, ikkje før det har gått ei tid.(...) Mi oppgåve er å sjå bort fra orda, å øydsla med orda, å lata dei fara like fort som dei kjem,  å ikkje bruka orda, for det er andre ord, nokre få ord, nokre ord som ikkje vil koma så lett, som skal gjelda i denne boka.
Det er tidvis brutalt utleverende, grenseløst ærlig. Det er minner, gode og vanskelige. Det er følelser, et vell av følelser. Og samtidig så uendelig vart og med en verdighet som sprenger grenser. Det er vondt, men trassen mot sorgfølelsen overskygger alt. Hun lever. Hun er.


Syngje, seier ho, ser ikkje på meg. Ho ventar på stemma mi. Ho ønskjer seg ein ny song eller den same. Kva tenkjer ho om songen? Er det vakkert? Er det godt+ Hva er det ho gløymer når eg syng? Kva er det ho rører seg bort frå? Kva er det songen gjer heilt i henne? Synge, kviskrar ho, stille, nesten ikkje til å høyra gjennom duren og susinga. Manande er ho med sitt eine ord. Vakker sit ho der med sitt vesle ønskje. Eg skal syngja ein song. Synge, seier ho. Å kunne eg berre syngja. Å, kunne det vera eit minne i hovudet.
viktig er det å forsøke å forstå noen som ikke lar seg forstå. Romanen anbefales i det uendelige.
Kilde: Bok lånt på biblioteket.
Andre bokbloggere: (Artemisias verden) (Den boka) (Med bokog palett) – Flere? Si ifra!

22.11.13

En dag i Ivan Denisovisj liv, av Alexandr Solsjenitsyn

Tilgi meg. Jeg gjør alt til skamme, jeg lager grobunn for kritikk fra alskens  bokbloggskeptikere. Jeg gjør en flue fortred og graver min egen grav.

Det behøves skyhøy selvtillitt og doktorgrad i russisk litteratur til for å tørre blogge om Solzjenitsyn. Jeg har ingen av delene. Det jeg derimot har, er at jeg har lest hans klassiker En dag i Ivan Desinovitsj liv.

Man anmelder man ikke en slik bok. Det har langt mer kvalifiserte synsere gjort mer enn godt nok før meg. Å hoppe etter Wirkola blir rent flåseri i en slik sammenheng. Tilgi meg når jeg forsøker å forsvare meg selv ved å si at jeg ønsker å skrive noe, det være seg forsvinnende lite, om hver eneste bok jeg leser.

Det er ikke pent å skrive en omtale av denne boken uten virkelig å gjøre seg flid. Dessuten er personlig synsing slettes ikke på sin plass når man omtaler Sjukhov og hans bedrifter dette iskalde døgnet i sibirsk fangeleir. Verdien ligger ikke i boken i seg selv. Boken er større enn de skrevne ord.

Likevel, og nettopp fordi, gjør jeg det. Tilgi meg, for jeg vet ikke hva jeg gjør.


En dag i Ivan Denisovitsj liv, av Alexandr Solsjenitsyn

Bonden Ivan Sjukhov Denisovitsj er politisk fange i en sibirsk straffeleir. Han har ikke gjort noe galt, men etter år med uvisse har han forstått at hans straff skyldes en falsk anklage. Vi følger Sjuhov en hel dag i leiren, fra tidlig morgen til sen kveld.  Hele tiden på vakt, hele tiden i full beredskap for å overleve dagen.
Stemningen i boken er preget av en usedvanlig vilje til å overleve. Selvoppholdelsesdriften er altoverskyggende, nesten skremmende, og samtidig håpefull. Ingenting annet teller. Ingen andre følelser slipper til. Tanker om savn og ønske om å være et annet sted tillates ikke. Fokuset er kun på denne dagen. Denne brødbiten. Denne skosålen. Ingenting annet teller. Denne stemningen gjør et solid inntrykk. Du er i Sibir. Du er fanget. Du leter etter mat.
Solsjenitsyn skrev romanen allerede i 1959, men forble upublisert frem til 1962. Skildringen av livet i en av Stalins mange konsentrasjonsleire anses som nærmest selvbiografisk, da forfatteren selv mellom 1945 og 1953 sonet i en slik gulasjleir. Dette trolig etter å ha kritisert Josef Stalin i et brev til en venn. - Angiveri stod meget sterkt i Stalin-tiden. Straffen var for øvrig ikke over selv etter løslatelsen: han ble umiddelbart dømt til ”evig forvisning til en landsby i Kasakhstan”. (kilde)
Tre år senere ble han benådet. Ytterligere tre år senere tok han oppgjør med regimet i bokform.
En dag i Ivan Denisovitsj liv kritiserte altså nokså uhildet Stalins regime, noe som medførte trusler både mot forfatteren selv og hans nærmeste krets. Likevel holdt han frem med sitt brennende samfunnsengasjement – og skarpe kritikk. Han lot seg ikke kue.
Nesten ti år etter utgivelsen ble han hedret med Nobelprisen i litteratur "for the ethical force with which he has pursued the indispensable traditions of Russian literature". (kilde)
Han hadde da utgitt en rekke noveller og historiske romaner, hele tiden med kritikk mot datidens politiske situasjon. Viktig var også hans noveller om livet i den russiske landsbyen. Med dette startet en tradisjon fulgt opp av blant annet Jurij Kazakov. Les mer om han i mitt blogginnlegg: (Lukten av brød og andre noveller, av Jurij Kazakov).
I 1974 ble Solsjenitsyn tvunget ut av landet og levde i eksil frem til Sovjetunionens fall. I hele sitt voksne liv engasjerte han seg sterkt som samfunnskritiker. Hans eget Utopia var ”en kristen, nærmest autoritær stat, som stiller strenge etiske krav til mennesket, og der det ikke eksisterer politiske partier som bare beiler til menneskenes slette egenskaper.” (kilde)
Solsjenitsyn døde i sitt Russland i 2008, 90 år gammel. Hans betydning innenfor litteraturen lever videre i all fremtid.




Kilde: Min bok husker jeg fremdeles stod falmet og godt lest i min bestefars bokhylle. Nå har jeg fått lov til å ha den som en skatt i min egen bokhylle.

15.11.13

Placebodefekten, av Gunnar R. Tjomlid

Placeboeffekten varierte ganske kraftig avhengig av hvilken lidelse man så på, og den største effekten fant man i symptomer som har en stor subjektiv komponent, altså typisk smerte, kvalme og opplagthet. Effekten på alt annet var nesten fraværende. Placeboeffekten helbreder altså ikke, men kan endre opplevelsen av enkelte symptomer. Det kan være nyttig og oppleves virkningsfullt for pasienten, men kan aldri erstatte effektiv behandling. (s. 166)




Placebodefekten, av Gunnar R. Tjomlid
Hvorfor alternativ behandling virker som den virker


For ja, alternativ behandling virker. Som regel og på de fleste. Problemet er bare at den ikke virker som den sies den skal. Akkurat dette har blogger og samfunnsdebattant Gunnar R. Tjomlid satt seg fore å forklare og diskutere i utallige blogginnlegg, nettforum og nå også i bokform.

Og jammen meg har han gjort seg flid. Sprengfull av informasjon, fakta og detaljer fra mangfoldige forskningsprosjekter serverer han leseren en bok som engasjerer, forbløffer og trolig også forbanner. Det lar seg godt gjøre å komme med motargument når Tjomlid har sagt sitt. Han parerer nemlig det aller meste i forkant. Grundig.

Forventning om effekt

Smak på tittelen. Ikke placeboeffekten. Placebodefekten. - Alfa og omega for alternativ behandling og hvorfor dette oppfattes som virkningsfull. Bevisstgjøringen rundt placebo og nocebo, i boken omtalt som placebos onde tvilling, er nyttig, interessant og angår oss alle. For vi er bare mennesker. Den lille grå massen på et halvt kilo lurer oss alle som en.

Placebo, inaktiv behandling som kan gi positiv fysiologisk, atferdsmessig, emosjonell og kognitiv effekt på personen som benytter det, som et resultat av forventning om effekt. Dersom den inaktive behandlingen virker positivt for en person, kalles det placeboeffekt. Motsatt av placeboeffekt er noceboeffekt, der den som behandles kan reagere negativt fysiologisk, atferdsmessig, emosjonelt og kognitivt som resultat av den (inaktive) behandlingen. (definisjon, snl.no)


Forskjellen er altså dramatisk: Placebo helbreder i den forstand at brukeren tror det virker, mens noceboeffekten fremkaller sykdom, fordi frykt for bivirkningen er så stor at brukeren oppfatter reelle eller falske symptomer som sykdom og setter dette i sammenheng med medisinen. Dette er vel så vanlig.

Et enkelt eksempel er hvordan Hvermannsen leser pakningsvedlegget til sine medisiner. Legemedisin er etisk forpliktet til å opplyse om mulige bivirkninger, sammenheng eller ei. Delvis for å unngå mulige søksmål. Er hodepine oppført som mulig bivirkning er sjansen maksimal for at brukeren vil sette en gryende hodepine i sammenheng med medisinen. Noe som igjen vil skape skepsis til medisinen, kanskje vurdere at den skaper mer problemer enn goder, og at man heller vil forsøke alternative behandlinger. I noen tilfeller vil en slik feilslutning være direkte livsfarlig.

Lei av å bli lurt

Et godt eksempel på hvordan vi lar oss selv lure, det være seg misoppfattelser rundt årsak og virkning, hukommelse eller feilslutninger, er sammenhengen mellom vaksinering og ME. En grundig undersøkelse foretatt av Folkehelseinstituttet viste ingen sammenheng mellom ME-diagnose og tidligere vaksineringsprogram. En TV2-dokumentar gikk i sin tid svært langt i å hevde dette, og programmet fikk stor oppmerksomhet. Et nedslående forskningsresultat ble derimot skjøvet til siden. I dette tilfellet, og dette er bare ett av mange, skapte media en sannhet uten rot i virkeligheten. Fremdeles florerer denne hypotesen i form av sannhet rundt både i hverdagssamtalen og i store mediaoppslag.

Senest for et par dager siden oppdaget undertegnede en ME-diagnosert bekjent som på sin Facebook-side forsøkte å bevisstgjøre sammenhengen mellom vaksine og ME. Kanskje vil senere forskning finne en link, vi har ingen grunnlag for å avvise dette kategorisk, men enn så lenge er ingen sammenheng blitt bevist. Forbehold til tross, en slik feilslutning mobiliserer til dels sterk motstand mot vaksinering som igjen er et alvorlig samfunnsproblem.

Det virker for meg så da virker det for deg

Fallgruvene er mange, kanskje spesielt i dagens internettsamfunn, hvor diagnosene står svart på hvitt på dataskjermen. Vi er mange som kommer til legen og er skeptiske til hans eller hennes antagelser når vi allerede har googlet oss frem til svaret. Hukommelsen svikter oss. Vi leter etter symptomer og bivirkninger. Og blir vi ikke rundlurte av massemedias sensasjonsoppslag, står Big Pharma parat med skremselsreklame.

Når alt virker håpløst og skummelt, har legen ikke tid til deg. Du står på venteliste og når du først kommer inn, får du dine ti minutters konsultasjon hvor du knapt nok føler du blir hørt. Du får utdelt resept på piller du ikke har noen tro på og som du ikke føler hjelper. Kanskje grandtante Olga attpåtil fikk hodepine av de samme pillene for tre måneder siden. Kanskje er du en bekymret mamma som må ta stilling til om ditt barn skal følge samme vaksineprogram som alle andre.

Det er her alternative behandlere kommer inn i bildet. Behandlere som setter seg ned og lytter til deg. Kanskje er det akkurat det du trenger.

Det er en høy terskel for et ellers friskt menneske som aldri før har hatt noe kontakt med psykolog å oppsøke en slik. I tillegg er det ofte lang ventetid. Mange har også en frykt for å ikke bli tatt på alvor. At psykologen skal avsløre at du bare er en hypokonder som egentlig må gå hjem og ta seg sammen. (...) Å gå til en alternativ behandler har mye lavere terskel. For det første kan man som regel få time ganske umiddelbart. Ingen strenge krav eller lang ventetid. Alle er velkomne. Og så ender man i praksis opp med å få en slags psykologtime. Man får sette seg ned og prate om problemene. (s.187)

Du går ut igjen med et langt lettere selvbilde og lyse fremtidsutsikter, vel og merke med oppknekte ledd og piller fulle av vann. Det høres da unektelig fint ut, og det skader da umulig å prøve. Eller?

Det skader ikke å prøve...?

En svært stor del av boken konsentrerer seg om allment aksepterte alternative behandlinger. Noen av disse så godtatte av mannen i gata at det er overraskende å virkelig sette seg inn i behandlingsmetoden. Særlig interessant er det å lese om kiropraktikk:

Kiropraktorer har en overdreven tro på sin behandling uten at det foreligger god vitenskapelig dokumentasjon på at det faktisk virker utover det en fysioterapeut kan gjøre. Kiropraktikk er ”manuellterapi” sminket med magisk tenkning for å bli mer salgbart og øke placeboeffekten. Det klarer samfunnet seg godt uten. (...) Ved å innlede behandlingen med gode samtaler med pasienten vil pasienten føle seg sett og ivaretatt. Behandlingsteknikker som virker ”brutale” og som frembringer lyder som gir en illusjon av at knokler smetter på plass, at låsninger knekkes opp og at det virkelig skjer noe inne i kroppen, vil også trigge placeboeffekter som kan gi smertestillende effekter. (s. 312)


Dette er ikke bare en subjektiv konklusjon. I side etter side etter side forteller han hvorfor vi kan konkludere med akkurat dette.

Noe mindre bastant er forfatteren i sin omtale av akupunktur. Tanken bak er logisk, selv om forskning ikke entydig kan forsvare fullt ut en slik behandling. I noen, dog sjeldne, tilfeller kan det gå alvorlig galt, og spørsmålet her er om tvilen kommer behandlingen til gode. Lunger har blitt punktert av akupunkturnåler før og det vil skje igjen. Ikke ofte, men ofte nok. På samme måte kan det i mange nok tilfeller gå riktig galt, når en kiropraktor ”knekker” på plass knokler. Faren for svært alvorlige følger er skyhøy i forhold til mangelen på dokumentert virkning.

Og har du noen sinne godtatt homeopati som en virkningsfull behandling vil du få alle dine argumenter knust til fillebiter. Han antar ikke. Han viser til forskning, han viser til hva disse pillene består av, og han forteller hvordan disse faktisk kan skade deg som bruker. Han gjør det grundig, forståelig og velmenende. Aldri belærende.

Språkdefekter

Bokmanus ville ha vært tjent med en ekstra runde med dokumentvask. Private apropos er nesten, men ikke helt, redigert bort. Stadige musikk og TV-serie referanser forstyrrer, og er i høyeste grad mer ufrivillig komiske enn nødvendige. Likedan har leseren ingen interesse av å få opplyst om ekskonas navn. Små subjektive detaljer ender fort med å ødelegge for det ellers faktabaserte og grundige objektive inntrykket. Seriøsiteten svekkes også, i aller høyeste grad, av de mindre edruelige beskrivelsene, som tidvis trenger seg frem. Overraskende sjeldent, kanskje, men desto mer ødeleggende når det først skjer. For å holde på sin seriøsitet burde utsagn som ”uvitenskapelig sprøyt” vært luket ut.

Overflod av informasjon og problemstillinger gjør det ellers vanskelig for forfatteren å begrense seg og holde tematikken naturlig og konsekvent adskilt fra hverandre. De flyter unektelig inn i hverandre. Det blir for mye ”Mer om dette senere. Men først...” gjennom hele boken.

Språkeffekter

Informasjonsoverfloden har forfatteren forsøkt å kompensere med en egen bolk etter hver temadel. Over to-tre sider tar han for seg det han kaller klisjeer innenfor alternativ behandling, og argumenterer godt for seg.  Samtidig er ikke disse bolkene tilstrekkelig å lese uten først å ha lest den grundige gjennomgangen i de foregående kapitlene. Likevel, en nyttig finesse for å friske opp innholdet.

Bokens innslag av fortellinger om Stein Aldermann skal også nevnes, dog er dette noe problematisk. Pluss for navnet og ideen, et lite minus for utførelsen. Stein Aldermann er et godt grep litterært sett, men jeg savner et system i det hele. Kanskje det blir rett og slett litt for få av disse innslagene.

Folk var ikke dummere den gang enn de er i dag, men de manglet et viktig verktøy vi i dag er sp heldige å ha, og som radikalt har endret hele samfunnet vårt, vår levestandard og folkehelsen: Vitenskapelig metode og kliniske studier. (...) Du lever i dag fordi vi la ”det virker for meg” bak oss, og valgte å fokusere på ”la oss se om det virkelig virker”. Spranget fra dets subjektive til det objektive i vurdering av medisinsk behandling er kanskje det viktigste som har skjedd menneskeheten noensinne (...)” (s. 73)

Fortellingene om vår fiktive helt er vellykkede til å illustrere menneskets gjerne enkle konklusjoner, en tankegang vi i dagens samfunn ikke lenger har behov for å holde på. I dag har vi grundige metoder for å stille spørsmålstegn ved tidligere allment aksepterte sannheter, forske og konkludere.

Ikke brukerne, men misbrukerne

Der han kunne hatt en saftig nedlatende holdning, holder han seg langt unna glattisen. Han skyter aldri brukerne, kun misbrukerne. ”De troende” blir aldri, ikke en eneste gang, latterliggjort. Tvert i mot forsøker han å forklare hvorfor vi mennesker så enkelt lar oss lure. Han bruker raust av sin egen erfaring og sine egne feiltrinn.

Det er behandlerne han vil ta. De som utnytter pasienter som i fortvilelse ikke føler de får hjelp fra sin lege. Pasienter som egentlig ikke er syke, men som vil unngå å bli syke. Pasienter som har hørt av andre at noe har hjulpet for dem, så da hjelper det sikkert andre også. Behandlere som overbeviser med svadauttrykk, fiktive kroppsprosesser og piller fulle av intet.

Og det er nettopp (de potensielle) brukerne han ønsker å nå ut til. Lesere som kanskje er i tvil, men som likevel tenker at det ikke skader. Lesere som gjennom denne boken kan tilegne seg kunnskap på en enkel, lettfattelig måte.

Dette lykkes han også med. Boken er tross alle medisinske uttrykk, referanser og konkrete forskningsresultater svært lettlest. Samtidig er nesten fem hundre sider i overkant av hva målgruppen lett kan svelge. Ja visst skal alt forklares, argumenteres mot og konkluderes, men en forkortet versjon hadde likevel vært å anbefale.

Les og lær

Det er lov å være skeptisk, det være seg alternativ behandling eller bokens innhold. Tjomlid er ingen fagperson, og det er ikke gitt at alt han meddeler i boken er i samsvar med den hele og fulle sannhet. – Men han overbeviser meg godt nok til at jeg har latt meg fornøye, forbause og forbanne gjennom hele boken.

Det er lett å forstå at fravær fra bivirkninger er en tiltrekkende egenskap ved alternativ behandling, men så lenge det også implisitt betyr at behandlingen ikke har noen virkninger, er egentlig argumentet et argument, mot, ikke for, alternativ behandling. (s. 75)


Her fins både språklige mangler, vanskeligheter med å begrense stoffet og problematikk rundt subjektivitet og objektivitet. Knirkefritt er det ikke. Samtidig er boken svært lettlest, lettfattelig og proppfull av informasjon. Det hele er uhyre interessant lesestoff, enten du er troende, skeptisk eller fagperson. Du kan velge å sluke alt rått eller stille spørsmålstegn. Og nettopp det siste er viktigst av alt: evnen til kritisk tenking.

Det som virker for meg, virker ikke nødvendigvis for meg. Noen ganger skader det faktisk å prøve.



Kilde: Anmeldereksemplar tilsendt fra forlaget. Tusen takk til Humanist Forlag! Lover for øvrig på tro og ære at jeg ikke kjenner forfatteren personlig, ei  heller har jeg bånd til forlaget.
Les også: Les Tjomlid egne tanker på bloggen Saksynt.no

7.11.13

Absolutt Presens, av David Lie

Da forlaget Vigmostad & Bjørke på sensommeren sendte ut årets høstliste, var det en bok som utmerket seg stort:
Absolutt presens, av David Lie
Les bare teaseren som fulgte med:

Absolutt presens er en roman med et tungt eksistensielt raseri, en forakt mot mennesket og mot samfunnet vi har avlet frem. Verden går til helvete, vi må kort og godt vurdere å begynne på nytt. Og Hærredsvaagen argumenterer urovekkende godt.

Jeg lot meg umiddelbart friste og gledet meg til deilige timer med nesa i en bok, lett humrende over sarkastisk overflod og den ytterste depresjon.
For Hans Frederik Hærredsvaagen er nettopp det, både sarkastisk og deprimert. Langt ut i fingerspissene. Han oppfant sarkasme. Han rendyrker sin depresjon og innbitte negativitet til alt hva verden har å tilby. Det være seg fedmebefengte fremmede på bussen eller dagens tvilsomme middagsrett på Blinderns kafeteria.
Innimellom all eder og galle er han forpliktet til å forelese for vitebegjærlige studenter, et kall, et yrke, et virke, han gjør alt for å glemme. Instituttets leder, Mette Høyvraa, bruker store deler av sin tid til å minne ham på hva han egentlig gjør der. Ikke bare må han forelese, han må også produsere noe. Publisere noe. Gi folket noe.
Det er denne prosessen David Lie serverer oss over 250 sider i debutromanen Absolutt Presens. Riktig nok kommer prosessen i annen rekke, for det er først og fremst Hærredsvaagens dunkle indre vi slipper inn i. – Og der er det slettes ikke behagelig å være.
Spesielt lett var ei heller boken å lese. Den krever definitivt sin leser, med setninger som gjerne varer langt over en side. Fremmedord, endeløse apropos og usedvanlige uttrykk florerer. Om noen skal utgi ti-binds oppslagsverk om nye ord og uttrykk i norsk språk er David Lie mannen.
For jeg tror ikke sivilisatorisk angrep, avgrunnsdyp apati og Geistmastrodontenes fortreffelighetsregister noen sinne tidligere har vært særlig hyppig anvendt i en roman. Det må ha vært en ren fornøyelse å skrive. Og det beste av alt: Lie er konsekvent romanen igjennom. Ikke et eneste sted, ikke en eneste side, ikke i et eneste avsnitt, lar han leseren slappe av.
Særdeles pretensiøst, altså, og dypt fascinerende i begynnelsen. Et par hundre sider med fabuleringer og ramsalte tirader ble likevel noe i overkant. I så måte hadde forfatteren kunne vært tjent med å skrive mer om de ytre hendelsene, men det ville igjen svekket bokens genialitet i all dens annerledeshet og krav til leserens utholdenhet.  

Boken gir deg en utvilsomt en krevende og således morsom leseopplevelse. - Bare ikke velg Absolutt Presens som din eneste ferielektyre. Les den heller i vintermørket om du er eller noen sinne har vært student. Les den høyt i lystig, tørrvittig, akademisk rødvinskalas.
Les den om du noen sinne har spist dagens på Frederikke. Les den om du i perioder av ditt liv har vandret håpefull langs Problemveien.  Les den om du har vært på minst en forelesning med Trond Berg Eriksen. Les den om du er i stand til å dra på smilebåndet av Geistmastrodontenes fortreffelighetsregister. Bare da. Det er en absolutt forutsetning.
Kilde: Leseeksemplar fra forlaget. Takk til V&B! Og og og, honnør til Stian Hole som er mesteren bak omslagets illustrasjon.
Andre bloggere: Ingen andre bokbloggere har meg bekjent tatt for seg denne romanen. Derimot har Clementine fra hardulest.com oppfordret til diskusjon rundt krevende bøker. Både innlegg og kommentarer er vel verdt å lese: (Hvor krevende aksepterer du at en roman kan være?) og (Hva sliter degaldeles ut når du leser en roman?)



31.10.13

Lest og ulest 2013: September/Oktober


Lite har blitt lest og mye har blitt ulest disse to høstmånedene. Tid har gått med til petanque, både som spiller, turist og skribent. En uke i Frankrike som spiller under VM for kvinner og en uke i Italia som delegat under EM for herrer. Veeeeeeeeeeeeent her nå. La oss spole tilbake: En uke i Frankrike som spiller under VM for kvinner. Punktum, utropstegn og store bokstaver. (Ellikken har nå tre kamper under et verdensmesterskap) på samvittigheten. Ganske så kult!

Faktisk lest

September:
  • Jeg nekter, av Per Petterson (les min omtale)
  • Det blir pinlig uansett, av Bjørn Sortland og Tyra Tronstad (omtale kommer)

Oktober:

Faktisk ulest

Status quo er 41 leste bøker så langt i 2013. Dette er synonymt med full krise. Jeg må lese umenneskelig store mengder for å komme opp i et imponerende beløp før vi sier godt nytt år. Ikke nubbsjanse, selvsagt, men å runde 50 bøker hadde vært hyggelig.

Det er for øvrig ikke snodig at det går litt tregt. Absolutt Presens var en prestasjon å ta med seg på tur. Jeg hadde – i frustrasjon og desperasjon – høytlesning fra boken for mine reisekompanjonger. Vår utenlandske trener skjønte ikke et ord, men var bekymret for at jeg ikke tok meg tid til å trekke pusten. Denne boken inneholder nemlig setninger som varer gjennom over en side. Til og med flyselskapenes magasiner blir en fest å lese når man medbringer sådant reiselektyre. Ironien fullbyrdes da grunnen til at jeg tok med meg denne boken var at jeg ikke orket ta med meg Nesbøs Politi på turen. Den fenget meg overhodet ikke i de seks ukene jeg brukte på å lese den ut. Ikke til forkleinelse for Absolutt presens, sånn sett, den var bare veldig annerledes. Punktum, utropstegn og store bokstaver. Veldig annerledes.

Bok 42 er påbegynt, men det går sakte. Gunnar Tjomlid skriver lett og engasjert i sin sakprosa Placebodefekten, men det er såpass detaljert at å skumlese ikke er aktuelt. La oss heller spole litt tilbake og smake på bokens tittel. Jeg elsker den. Ferdig snakka!

Prosjekt Sigrid Undset

Ja da, ja da. Dere kan slutte å skoggerle av meg. Jeg innser at jeg har mislykkes totalt med mitt prosjekt. En novellesamling i løpet av – nesten - et helt år er slettes ikke innafor. Jeg påberoper meg likevel retten til å hevde at følgende to sannheter bedrer totaltinntrykket:

I oktober reiste jeg til Roma for å (forevige meg selv utenfor Sigrids bopel). Det var overraskende stas, selv om jeg i lykkerusen rent glemte å ta bilde av toppen av bygget hvor hun faktisk bodde.

I oktober kom jeg meg igjennom et bruktbokmarked helt uten å få ryggvondt. Jeg nøyde meg med kun fire bøker, hvorav kun en til meg selv. Sigrun Slapgaards biografi om selveste Sigrid. Jeg har tidligere lest Tordis Ørjaseters biografi, en murstein jeg kjempet meg gjennom mens jeg kjempet (gjentakelsen understreker min kamp) mot søvnen. Slapgaards versjon skal være langt mer lesbar.

Om ikke annet er min samvittighet langt bedre i oktober enn den var i september. Og lysten til å lese hennes romaner og noveller er stadig vekk like sterk. Faktisk! Da er det håp, tenker jeg. Da er det håp.

(Igjen, gjentakelse understreker mitt håp)

Et tappert kulturkjerringforsøk

Plusspoeng for kultur. Komme seg opp av sofaen og menge seg med bokfolk-poeng. Ikke at jeg menget meg, jeg kan ikke fordra å menge meg med ukjente. Jeg nistirrer på reklamemateriell, blir usedvanlig opptatt av mobilen, oppriktig opptatt av gulvbelegg og unngår blikkontakt som om jeg skulle få en trillion i bonus for det.  (CappelenDamms presentasjon av høstens nyheter for barn og ungdom) ble i begynnelsen en kamp om å overleve, sånn mentalt sett, før det hele braket løs. Kunsten er å finne gullet blant alle bøkene som selger seg selv. – Men igjen, barne- og ungdomsbøker får gjerne alt for lite oppmerksomhet, så det aller meste var mer enn spisbart. Spesielt nysgjerrig er jeg på ungdomsboken UFO! UFO! av Tore Aurstad . Den står definitivt på skal lese-listen min.

Forhåpentligvis innfrir den mine forventninger og kan nomineres til Bokbloggerprisen 2014 som jeg har skrevet om i (dette innlegget).

Verdt å lese i Bokblogglandia

Jeg har gullfiskhukommelse og teflonhjerne. Dette i kombinasjon med liten tid til å lese andres blogginnlegg gir et dårlig grunnlag for et sådant innlegg. Jeg forsøker likevel:
  • Bokelskerinnen har skrevet et (innlegg om forlagenes sterkefokus på bestselgere). Hun har satt ord på den menige bokbloggers ønske om fokus på debutanter og gjemte perler i den store bokverdenen. Disse bøkene som ikke selger seg selv, som trenger hver minste lille antydning av oppmerksomhet, fordi de er så gode, så veldig, veldig gode. Vi; bokbloggere, bokhandlere, lesere; trenger variasjon, kvalitet, informasjon og inspirasjon.
  • Labben fra den glimrende bokbloggen (Migrating Coconuts) er endelig tilbake. Anbefales varmt og helhjertet!
  • Silje fra Siljes skriblerier har vært forgapt i en (kunstferdig biografi om Marie Curie). Jeg er stadig forgapt i innlegget om boken.
  • Solgunn anmeldte tidligere i år Kim Leines (Profetene iEvighetsfjorden). For denne boken vant han nylig Nordisk Råds litteraturpris. Les boken eller les hennes innlegg dersom du vil imponere på helgens festligheter.
  • Clementine fra hardulest.com har vært i London sammen med Line fra Lines Bibliotek. Vel hjemme har hun skrevet (flere innlegg om Bookerprisen), deriblant inntrykkene hun satt igjen med etter at de to var til stede under de seks nominertes opplesning fra sine bøker.
Toodles!

28.10.13

The Returned, av Jason Mott


Vi har alle drømt om det. Tenkt tanken. Ønsket det. Lengtet.

De fleste av oss har mistet noen som har stått oss nær. Noen som har gjort slikt et inntrykk, hatt en slik påvirkning, etterlatt et så stort savn, at vi skulle gjort hva som helst for å få de tilbake. Om så bare for et lite øyeblikk. Sagt farvel en siste gang. Gitt en klem for siste gang. Fortalt hvor glade vi er i ham eller henne, for aller siste gang.

Jason Mott har drømt om det. Tenkt tanken. Ønsket det. Lengtet.

- Og skrevet bok om det.

The Returned, av Jason Mott
Norsk tittel: De hjemvendte

Over hele verden dukker det opp hjemvendte, tidligere avdøde. Så også i den lille sørstatsbyen Arcadia. Lucille og Harold, et aldrende ektepar, har i femti år lengtet etter sin eneste sønn, Jacob. Plutselig en dag står han på trappa, høyst levende, åtte år, akkurat som han var da han druknet den fryktelige dagen i 1966. Alle drømmene, alle bønnene har brakt deres elskede sønn hjem igjen.

- Men hvem er disse hjemvendte egentlig? Er de mennesker sånn som oss? Er de bare illusjoner?  De dukker opp, overalt og hele tiden. Snart vender de sanne levende seg mot de hjemvendte. Redselen for at de hjemvendte skal ta over deres verden, skaper behov for konsentrasjonsleire og trusselkampanjer. Verden, slik vi alltid har kjent den, er plutselig snudd på hodet.

Temamessig er dette både nyskapende og spennende. Mott spiller på følelser vi alle har, og tvinger leseren til å ta tak i ønsket og filosofere videre. Potensialet er skyhøyt, men fallhøyden er desto større. Denne romanen kunne blitt så mye, mye bedre enn det den er blitt. Det er flere grunner til dette.

- Svakt språk

Romanen har mange av de typiske bestselgerkvalitetene. Historien er medrivende, karakterene er lette å falle for og den spiller på et stort følelsesregister. Dessverre er ikke dette synonymt med litterære kvaliteter hva språk angår. Jason Mott har studert poesi og har utgitt flere diktsamlinger, og det er i beste fall underlig hvorfor han i denne romanen serverer et såpass dårlig språk. Ord, setninger, rytme og flyt samsvarer ikke med forventningene. Svakheter ved oversettelsen er åpenbare, som i den inkonsekvente bruken av liten og stor forbokstav i Bibelen, men det er så mye mer. Det faller for ofte igjennom: tankerekker med engasjement avbrytes av noe så trivielt som å takke ja til te. Det er så lovende, men avbrytes for raskt. Mye blir lovet, men lite blir utrettet.

- For mye og for lite

Romanen består av en hovedhistorie, Jacob og hans foreldre, og utallige mange delhistorier. Annen hvert kapitel gir oss innblikk i skjebnene til flere hjemvendte, disse sekvensene har alle navn til den hjemvendte og er hver på kun fåtalls sider. Noen er unødvendige, andre gir solide inntrykk. I romanens egentlige fortelling møter vi også mange skjebner. En viktig biperson er pastor Peters, som er viktig både for dypt religiøse Lucille og for samfunnet i seg selv. Dette i egenskap av å være sjelesørger og som representant for det gode i mennesket. Uventet, men svært ønsket, opptrer han midtveis i boken i en langt større rolle enn han trolig først var tiltenkt. Pastorens møte med ungdomskjæresten Elisabeth fremstår for meg som kanskje den aller såreste sekvensen:

”Så pastor Peters sto i besøksrommet i oppsamlingsleiren i Meridian med den seksten år gamle jenta og danset til musikk bare hun kunne høre. Han løy og sa til henne at han ville ta henne med bort herfra. Og hun løy for ham og sa at hun skulle vente på ham og at hun aldri skulle forlate ham. De danset sammen denne siste gangen og fortalte hverandre disse løgnene.”

Dessverre ender hans historie brått. Plutselig hører vi ikke mer om ham. Hans eksistens viskes ut av romanen. Først i de aller siste sidene nevnes han i en bisetning.

- Troverdighet

Selvsagt er dette det mest kritiske punktet. Temaet er en tikkende bombe i seg selv. Det virker dog som om forfatteren har vært svært vaklende i sin egen overbevisning. Ønsker han å formidle en ønskedrøm som går i oppfyllelse, eller ønsker han å krydre fortellingen ved å legge til en dose uro og nerve? Resultatet lider under dette: Det blir aldri helt emosjonelt, og det blir aldri helt nervepirrende.

Kanskje blir det enklest å vise dette ved å ta for seg historiens tre parter. Alle tre oppfattes som problematiske.

De onde: Mobben har selv kjære og savnede avdøde. Hvorfor reagerer de så med denne enorme redselen og sinnet? Er det kun bitterhet over at deres avdøde ikke har kommet tilbake? Oppmuntret av myndighetene som forsøker å holde de hjemvendte samlet i leire, beveger mobben seg raskt på siden av loven. Løsningen er å drepe de hjemvendte. - Det blir nesten komisk. Drepe en død? Døden er jo ikke lenger, med all tydelighet, noen endestasjon. Jeg kan svelge tanken om å samle de hjemvendte i leire, holde de adskilte fra resten av samfunnet, forske, teste ut. Men at løsningen er å drepe de allerede døde? Hva er konsekvensen av slikt?

De gode: Bokens hovedpersoner Lucille og Harold har levd med sin dype sorg i mange tiår. Savn, sorg, skyldfølelse, bitterhet. – Og en standhaftighet og trang til å leve videre. Likevel, en mor som har mistet sitt barn vil aldri slutte å ønske å få barnet tilbake. En far som finner sin sønn druknet vil aldri slutte å gjenoppleve traumene. Så når deres sønn endelig returnerer forventer man et vell av følelser. Kaos. Overbeskyttelse. En overflod av følelser på godt og vondt.  I stedet for leser vi om moren som lager middager og faren som foretrekker å sitte på trappen og røyke. I stedet for leser vi om far og sønns muntre lek i sjøen, helt til faren brått oppdager at det er samme sted som sønnen femti år tidligere ble funnet druknet. Intensiteten er fullstendig fraværende. Om ikke handlingen i seg selv er til å gråte av, er i alle fall det ufullendte potensialet til å grine av.

De hjemvendte: Tidligere avdøde vekkes til live uavhengig av hvor deres grav er. Jacob våkner av alle steder opp i Kina, uten å huske noe fra verken oppvåkningen eller – mer interessant – livet etter døden. Ikke på noe tidspunkt får vi noe egentlig innblikk i hans tanker eller følelser. Fraværet av dette forklares heller ikke. Jacob blir et tomt skall, ute av stand til å vekke emosjoner hos leseren. Jacob virker fullstendig uanfektet av at foreldrene, i hans oppfattelse over natten, har blitt svært gamle. Ei merker han alle forandringene i samfunnet. Dette fraværet av undring kan på mange måter godtas siden vi allerede oppfatter Jacob uten følelser. Selv om han spiser, sover, er av kjøtt og blod, er han likevel som en skygge av seg selv. Desto tristere at forfatteren ikke makter å være konsekvent i sin beskrivelse av hjemvendte. Noe av det mest prekære i denne sammenheng er den lille bihistorien om nazistene som våkner opp femti år etter krigen. Umiddelbart etter oppvåkningen skildres soldatene som gjennomsyret av dårlig samvittighet og selvransakelse. De tar fullstendig avstand fra nazismen uten å kjenne til historiens avsløringer. Det er inkonsekvent, usannsynlig, forvirrende og irriterende.

Potensialet som glapp

Jeg har skrevet mye om potensial i denne vurderingen. Det ufullendte potensialet plager meg veldig. Jeg skulle virkelig ønske romanen hadde blitt mye større, bedre, viktigere enn den ble. Ideen, skissering av hvordan samfunnet ville vært om våre kjære avdøde hadde kommet tilbake, er så attraktiv, spennende og givende i seg selv. Det er trist og frustrerende at forfatteren med et såpass fantastisk utgangspunkt ikke maktet å gjøre det grundigere. Løsningene er lettvinte over all forstand. I stedet for å filosofere over de helt store mysteriene i livet, dveler man ikke ved noe. Vanskelige spørsmål unngås for alt det er verdt. Troverdigheten glimrer med sitt totale fravær.

Men så er det dette lille ekstra som sniker seg inn. Dette man ikke helt klarer å sette fingeren på, dette noe som får deg til å lese videre. Alt man håper å finne svar på. Alle disse faktorene som gjør at en bok får masse oppmerksomhet og horder av svorne lesere. Denne boken har tross feil og mangler dette lille ekstra som gjør boken til noe større enn den er i seg selv.

”Mitt håp er at leseren kan gå inn i denne verdenen og finne de usagte ordene og uforsonte følelsene fra sitt eget liv utspilt på disse sidene. Kanskje til og med føle at deres egen skyld blir tilgitt og endelig legge byrder bak seg.” (forfatterens etterord)

Kvalitetsmessig er den langt fra god nok. Språket er skuffende. Persongalleriet er med få unntak lite troverdig. Plottets potensial er ikke godt nok utnyttet. Desto mer forstyrrende er den vakre avslutningen. Der hvor alle svarene ligger.

Det redder litt, men ikke nok, av helhetsinntrykket. Det ble litt for lite, litt for sent. – Og det er jeg lei meg for.
Kilde: Eksemplar bedt om - og fått - av forlaget. Tusen takk til Bestselgerforlaget! Bildet er mitt eget, boken og min elskede boknotatbok/moleskine foreviget på passende underlag. Bokens omslag er forøvrig knasende pent, thumbs up for det alene!
Andre bloggere: Foreløpig tror jeg det kun er (Beathe) som har skrevet om boken. Korriger meg om jeg tar feil - aller helst med lenke i kommentarfeltet :o)
Stay tuned: Boken har fått massiv oppmerksomhet i USA, forfatterens hjemland. I mars vil den være å finne filmatisert på TV under navnet Resurrection. - Og veien er som kjent kort fra USA til Norge.