25.10.12

En bokblogger får nervesammenbrudd (nesten), minutt for minutt (nesten)


Jeg har hørt at det er viktig å snakke ut om traumatiske opplevelser, for på denne måten å gjøre de mindre farlige. Bearbeide inntrykkene og drøfte dem med et lydhørt publikum. Få innspill og forslag. Trøst. Støtte. Forståelse.

Gårsdagens traumatiske opplevelse hadde strengt tatt sitt klimaks i forkant. Jeg har en enestående evne til å kombinere katastrofetenkning på forskudd og ukuelig trass. Dette gir utslag i indre nervesammenbrudd og ytre pågangsmot. Jeg tør ikke, men føttene vandrer av gårde likevel. Kanskje overdriver jeg litt nå. Jo, jeg gjør nok det. - Men la oss ikke dvele ved overdrivelser, la oss gå videre. Sånn bokstavelig talt.

Anledningen var forlagsmøte i sentrum, et møte som strengt tatt bokbloggere ikke var invitert til. Sånn egentlig. Man fikk likevel innpass, lykke og nerver. Slik var kvelden:

Kl. 16.20 Ankomst Oslo. Hva skjedde med rushtrafikken innover?

Kl. 16.20-16.55 Runder samme kvartal uendelig mange ganger i jakt på parkeringsplass

Kl. 16.55 DER!

Kl. 16.56 Ooooh! TexMex-burger! Samboer får melding fra Line. Samboer skjønner ingenting. Undertegnede skjønner alt. Stressfaktor: Vår billett inn er forhindret fra å komme. Jeg ber på mine knær om at Line likevel kommer. Inni meg har jeg sunket ned til gulvet med sammenfiltrede fingre og tårer på kinn. De salte vanndråpene blander seg med hamburgerdressingen. Meldingen jeg sender er mer diskret: ”… Men du må gjerne komme.

Kl. 17.18 Ankomst Frokostkjelleren. Litt hesblesende, men mest forvirret. Jeg får mine drikkebonger og ramler inn døren. Snubler i ledninger og må ta en rask sving til siden for å ikke trampe ned min store heltinne fra Norske Attraksjoner. Alle som kjenner meg er pinlig klar over min ekstase over kjendiser. Jeg liker å tro at jeg er blitt flinkere til å late som jeg er blasert, men jeg har selvinnsikt nok til å innse at mine røde kinn, store øyne og flakkende blikk røper noe annet.

Kl. 17.19 Konstanterer: Her er det jammen lite folk.

Kl. 17.23 Det jeg har fryktet, det skjer. Damen som har sett på meg opptil flere ganger kommer bort til meg. Samtalen går som følger:

Hun: Hei, jeg heter (jeg klarer aldri å feste meg med slikt ene og alene fordi jeg er for opptatt med å huske å si mitt eget navn) og jeg er redaktør i Pax Forlag.
Jeg: Æææææææææh. Hei. Jeg heter Eli. Ææææææææh. Jeg tror jeg er litt tidlig ute?
Hun: Ja, det kan du trygt si. Det begynner ikke før halv sju.
Jeg: Æææææææææh.
Hun: Men du må gjerne vente her inne altså, det går helt fint. Hvilken butikk kommer du fra?
Jeg: Æææææææææh. Nei, butikk…?

Dette svaret etterfølges av panisk tankevirksomhet. Møtet er kun for bokhandlere, og jeg er ikke kvinne til å huske hvilken butikk vår billett jobber i. Hva jeg faktisk svarte var såpass unnvikende og likevel så insisterende at jeg velger å ikke sitere meg selv.

Kl. 17.25 Jeg gjemmer meg i foajeen i ren gremmelse over mitt pinlige svar, tekster i ren forfjamselse til nær og fjern. Det også for å skjule min tiltagende starstruck-het overfor min heltinne som også venter i foajeen.

Kl. 17.35 To fra Drammen ankommer med hjertedypfølte unnskyldninger over at de kommer for tidlig. Drammenserne går inn og jeg lusker etter. Drammenserne finner seg seter, jeg forsøker å gjøre det samme.

Kl. 17.36 Dilemmaet er her. Line ga meg beskjed om å finne gode plasser. Her kan jeg ikke feile. Jeg har vært en stor time før tiden og har all verdens muligheter for å kapre de beste plassene. Her kan jeg ikke feile, men det er nettopp det jeg likevel gjør. Fremdeles har jeg likevel håp om at jeg skal greie det.

Kl. 17.38 Jeg setter meg ned. Ikke helt foran, men heller ikke i midten eller lenger bak. Stolen min befinner seg rett ved baren og i fin avstand til scene og storskjerm. I alle fall i fin avstand om ikke noen høye personer setter seg foran. Det vil det alltid gjøre, og jeg er dermed allerede i tvil om dette var riktig valg.

Kl. 17.39 Innser at det ikke vil deles ut bokpakker.

Kl. 17.40 Kjenner litt på skuffelsen, men også på gleden min samboer vil føle når jeg kommer hjem med ingen – null, nix, nada - bøker.

Kl. 17.45 Jeg teller tilskuere. Det er fire stykker utenom meg. Av disse sitter jeg bakerst. Min tvil om at jeg har funnet gode nok plasser forsterkes ytterligere.

Kl. 17.47 Mannen foran tar av seg sin genser og blotter ryggen. Jeg noterer ned alt i min bok.

Kl. 17.50 Mikrofontestermann lager smaskelyder. Jeg opplever med dette et nytt dilemma: Skal jeg snu meg eller notere videre? Jeg velger å notere videre. Mikrofontestermannen følger opp med morsomheter, sannsynligvis for å plage denne tomaten med notatboken som har foretatt seg et utrolig dårlig valg av sete.  Det tredje dilemma er et faktum: Skal jeg dra på smilebåndet eller notere videre? Jeg velger å notere videre.

Kl. 17.55 Pust, Ellikken, pust. Nå er redningen nær.

Kl. 17.59 Redningen er her: ”Så godt å seeee deg, Line!!” Line følger opp med alt fra ”Men er det ikke gaveposer her?” til ”Vi skal ikke sette oss på sofaen der borte i stedet for da?”. Tvilen overskygges over konklusjonen om at jeg virkelig valgte feil sete. Den neste halvtimen kjenner jeg på lettelse, glede og mett mage. Her kjører forlagene på med skikkelig Åge-style: pils og pizza. I mitt tilfelle, en pils og to pizza. Attpåtil sammen med Line. Alle nervene, sammenbruddene, letingen etter parkeringsplass og dilemmaene havner fort i skyggen over slikt fabeltastisk fint selskap.

Kl. 18.30 Showet starter og vi loves gaveposer. Lykken er fullkommen. Pax, Spartacus og Oktober presenteres ved sine redaktører og smeller med startpistolen.

Kl. 18.40-21.29 Nå vil du kanskje si: Endelig, nå er vel alt det nervøse pjattet ferdigpjattet. Nå blir det svært interessant å lese om hvilke nyheter forlagene presenterte!

Jeg svarer: Jeg skjønner deg veldig godt. Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal gjøre det. Det jeg kan si er at dette var et møte som var meget salgsbasert. Selvsagt! Møtet var for bokhandlerne, ikke for kritiske bokbloggere. Uten å bli blendet av terningkast, lekre omslag og utsagn som ”sikre vinnere nå før jul” må man jo kunne si man koste seg fælt og noterte seg både en og to og flere bøker man er mer enn nysgjerrig på.

Det skal også nevnes at Ingalill ble behørlig snakket om og tenkt på da Christopher McDougall, forfatteren av boken Født til å løpe, entret scenen. Jeg husker ikke alt han sa, men jeg husker godt at jeg foreslo at vi burde ta bilde av oss sammen med han og sende til Ingalill. Heldigvis forsvant han etterpå, og vi fikk derfor ikke mulighet til å fornedre oss selv.

Per Petterson var en hårsbredd fra å komme, i hans fravær fikk vi servert et sjarmerende intervju pr. storskjerm. At han har jobbet i åresvis på Tronsmo hadde gått meg hus forbi, men det var veldig fint å vite. Da har jeg sannsynligvis møtt han før, og alle som kjenner meg og min kjendislidenskap, vet hvor mye det betyr for meg.

Før pausen hoppet bloggeren fra Diktatornytt opp på scenen. En fornøyelig seanse og det nærmeste vi kom ”bokblogging” i første halvdel.

Etter pausen fortsatte forlagene sine bokpresentasjoner. Thorvald Steens ”De lengste svevene er de vi tar inni oss” var blant sitatene som solgte seg inn i hjertet mitt.  Kjersti Annesdatter Skomsvold var ytterst sjarmerende der hun i ekstase over splitter fersk utgivelse av den vanskelige bok nummer to, fortalte fra boken og var bare skjønn fra topp til tå. Mens hennes debut var tynn som en flis er denne nye boken tykk som en murstein. Man kan ikke unngå å være nysgjerrig over hvordan denne overgangen har gått.

Og så da dere, ble endelig bokbloggere nevnt. I forbindelse med boken Mississippi ble bokbloggere nevnt sammen med anmeldere og bokhandlere for å forklare bokens gode mottakelse av det norske publikum. Kryss i taket!

Når alt dette er sagt, gjenstår det aller beste. Min heltinne, selveste Linda Eide fra Norske Attraksjoner tok meg og alle andre med storm, tornado, orkan, under sin presentasjon av boken om hennes mor – sjølvaste mottro – og gamle dager. Damen høstet hjertelig latter, latterkrampe og lattertårer, og massiv applaus. Dersom det er en eneste bok jeg skulle våge å skryte av på forhånd er det denne, ene og alene fordi jeg er nesegrus tilbeder av sånn omtrent forfatteren foretar seg.

… Men kjære forlag. Hvor er barne- og ungdomslitteraturen?

Kl. 21.30 Gaveposer! Ja! Gaveposer! Og vet dere hva? Jeg gjorde tydeligvis et såpass uutslettelig inntrykk på dama at hun ga meg en pose til, slik at jeg kunne gi den til hun som ordnet plass til oss. Deilig avslutning på en deilig aften. Takk for at du var der for meg da jeg trengte deg som mest, Fine Line. - Uten deg hadde det ikke vært mulig. Nervesammenbruddene på forhånd var unødvendige også denne gang. Neste innslag av En bokblogger får nervesammenbrudd (nesten), minutt for minutt (nesten) publiseres i etterkant av fremtidens Bookcrossingmøte på Oslo S.

20 kommentarer:

Ingalill. sa...

Kostelig!
Det er jammen bra at Line allerede har sladret i mitt eget kommentarfelt slik at jeg var forberedt og rolig før jeg klikket meg inn her. Nå er jeg andpusten igjen, for det var ikke måte på oppskjørtelse - og hvorfor har jeg aldri hørt om Linda Eide?
- OG HVA MED 17.24?
, jeg må vite, det er det eneste som kan redde meg fra nok en sjalusispasme.

(bookcrossingmøter er overhode ikke skumle)

ellikken sa...

HARDUIKKEHØRTOMLINDAEIDE??! Men du har hørt om Google, sant? Prøv de to tingene sammen'a!

17.24 er sooooo fortid.

(Jo, er du gal, de er ekstremt skumle, spesielt på forhånd)

Mari sa...

Egentlig skulle jeg kommentere det fantastiske innlegget ditt, Ellikken, men jeg ble sittende her og måpe fordi Ingalill. ikke vet hvem Linda Eide er. ;)

Ingalill. sa...

Nå har jeg googlet og kan berolige dere ungdommer med at ja jeg har sett henne før - i 4-stjerner middag. Der hun serverte smålahove, eller heter det smalahovid?

(fra 2007-2012 haddde jeg helt andre ting å gjøre enn å se på nrk, har dere ikke hørt om reality-tv??
, og tvangslesing
, og scrabble??

Stjernekast sa...

Kjempe innlegg, jeg trakk på smilebåndene hele tiden! Og det med nervesammenbruddene er du ikke alene om. Da du skrev at føttene bare gikk videre likevel lo jeg nesten så jeg grein. Kjenner meg igjen..

Jeg vet heller ikke hvem Linda Eide er og jeg skylder på at jeg ikke har TV kanaler og har heller aldri hatt det siden jeg var atten. Nå googler jeg.

annkolaas sa...

Beste innlegget jeg har lest på leenge! Åå, gleder meg til å lese Kjersti Skomsvold datter.. nei, husker ikke hva hun heter. Anyway: misunnelig på dere Oslofarere.

annkolaas sa...

Ps. Jeg har heller ikke hørt om Linda Eide. Fy..?

Karen sa...

HAHAHAHAHAHA!

Du er fin, du! Og det er jammen meg Linda Eide og!

Silje - så rart sa...

Jeg smiler bredt av både dette innlegget og av å tenke på Linda Eide så tusen takk skal du ha! Det positive her er at flere nå vet hvem Linda Eide er, og da må vi vel si at du har bidratt til å gjøre verden til et bedre sted;-)

aariho sa...

Festlig reportasje. Vi som bor langt unna hovedstaden må bare lese og suge inntrykk. (Linda Eide er bare topp!) Godt at nervesammenbruddet glimret med sitt fravær og at du er på hogget igjen!

Beathe sa...

Du er bare helt topp når det gjelder artige innlegg,ler så jeg griner her. Du er bare go:-)Linda Eide er også helt topp altså..ikke det.
Sånn er det med den saken!

Groskro sa...

Du er bare så morsom - derfor har jeg deg på lista mi over fem som fortjener en award.

God helg!

Rita Pepita sa...

hahaha
Du er så søt =D

Anja sa...

Ah, så deilig å lese dette blogginnlegget! Kjenner meg igjen kan du si! Allikevel hiver jeg meg uti alt mulig rart med begge bena. Jeg er alltid overbevist om at jeg har tatt feil dato, feil tidspunkt og at tiden alltid løper fra meg samme hvor gode intensjoner jeg har om å være ute i god tid...

Til alle dere som ikke vet hvem Lina Eide er, jeg synes litt synd på dere. Dama er superkul! Ligger sikkert noen Norske attraksjoner på NRK nett-TV tenker jeg.

Haruhi sa...

Jeg har endelig fått lest The Crow Road, og jeg bare AJGJSFGJFKGDFKHM (in a good way).

Skal komme sterkere tilbake (= blogginnlegg and all). Lover. Klarte bare ikke å skrive, så veldig mye mer fornuftig akkurat nå. Men klarte heller ikke å sitte her alene med opplevelsen av Crow Road (- og er redd kjæresten ikke ville ha skjønt bæret hvis jeg ringte og sa "AJGJSFGJFKGDFKHM!!! Jeg har lest en bok som kan hamle opp med lotr!").

PS: LINDA EIDE??! Jeg hadde dødd altså. Du er tøff.

Stjernekast sa...

The Criw Road? På høyde med Lotr!!! Denne må jeg notere med en gang. Jeg gikk inn på Bokelskere for å lese om bøker jeg hører om, som alltid, og der fant jeg en tekst skrevet av...DEG! :-D

Bokelskerinnen sa...

Herlig innlegg :) Skulle ønske jeg ikke hadde gått glipp av kvelden, men når høstens slakt er klart har man ikke så mye valg. Jeg må uansett krype til korset og innrømme at jeg ikke har hørt om Linda Eide før. Ut fra kommentarene på denne posten ser jeg at jeg er relativt alene om det. Jeg må nok oppdatere meg på henne snart.

linesbibliotek sa...

Hehehe, for et fabeltastisk fint innlegg!! Jeg kan tilstå såpass at jeg har en nevrose som gjør at jeg foretrekker ryggen mot veggen og aller helst i et hjørne. Men du skal ha mange plusspoeng for at du valgte nærhet til baren:-D

(Du vet at du ikke ser det minste nervøs ut på utsiden, sant?) Jeg hadde aldri i livet latt deg i stikken når jeg først hadde overtalt deg til å komme. Jeg var bare glad for at DU kom, ellers hadde det vært meg som måtte skrive om en bokbloggers nervesammenbrudd. Eventuelt ikke klart å skrive innlegg i det hele tatt fordi nervesammenbruddet hadde tatt fra meg språket. Men bookcrossingmøter er mye, MYE mindre skumle. De er egentlig bare hyggelige, og ikke skumle i det hele tatt. Jeg håper du kommer neste gang!

Linda Eide, ja... For ei dame! For et show! Jeg jubler fortsatt over at vi fikk den boken. Alle som ikke vet hvem Linda Eide er, lever i åndelig fattigdom.

Elin K ♥ sa...

Du burde jo egentlig begynt å skrive egen bok, har du vurdert det?

Klem Elin

ellikken sa...

Høhø, er det noe jeg har tenkt mye på, så er det nettopp det. Jeg venter på den o'store ideen på det 35te året :-S