30.10.12

Oppdrag Mottro, av Linda Eide

Jeg kommer ikke fra noen metropolis. Tvert i mot og vel så det, kan man sågar understreke. Det er mye fjell og fjord og ikke så mye annet i hjembygda mi. Om det er lite folk og lite liv der, er det uansett det vakreste sted på jord. Ikke rart spekkhoggeren Keiko fra Free Willy valgte å bosette seg der på tampen av sitt liv. For det var også der det hele endte. Lungebetennelse eller kjedsomhet, de lærde og ulærde strides. Noe av tapet vi alle følte ved hans bortgang ble dog leget av Linda Eides besøk på graven. (Se episoden på NRK)


Linda Eide, vet dere. Den spillvinne pratmakeren joggeren i rød grilldress. Hun vossatausa som ingen, verken prins, prinsesse eller en skarve Askerblogger klarer å målbinde. For en ukes tid siden stod jeg i samme rom som henne. For en ukes tid siden ble jeg om mulig enda større Linda Eide-fan. For et par dager siden leste jeg ferdig hennes splitter nye bok og sann mine ord: Jeg forguder Linda Eide.



Oppdrag Mottro - Jakta på gamle dager, av Linda Eide

Det startet med et desperat forsøk rett for deadline. Linda Eide, journalist og verdens morsomste kvinnemenneske, ringte sin mor for å få noe vittig og vettugt ut av henne.

Tast tast tast (Ringjer Mottro)

Mottro: Ja?
Meg: Hei, det er meg.
Mottro: Å, er det deg?
Meg: Ja.
Ti år senere er telefonsamtalene samlet i bokform. Mor sjøl, sjølvaste Mottro, er ikke videre fornøyd med å være hovedperson. Hun syns ikke det er særlig nødvendig. Hun syns ikke at hun har så mye å fortelle, det er av lite interesse for øvrige befolkning og hun er unnvikende i svarene sine. Like fullt kommer gullkornene som perler på en snor, med både snert og gravalvor. Helst samtidig.

Det blir aldri utleverende. Det blir fortellende. Kjærlig skittkasting, sterk ironi og brennende satire balanseres med det evige båndet mellom mor og datter. Sammen analyserer de seg frem til en stadig sterkere forståelse av hvorfor ting har blitt som de har blitt.

Utdrag fra boken: (En gledens dag)

Gamle dager, både før Linda ble født og hennes oppvekst, blir behørig gjennomgått. Noe er kjent, mye er overraskende. Noe forskrekker mens andre ting forsoner. - Og veldig mye fortoner seg forskjellig for mor og datter.

Mottro har vært ute i den store verden, har ingen begrep om årenes gang, har fryseren full av frø og har møtt fuzzy-luzzier. Hun har med en mann til sjøs oppdratt tre barn temmelig alene. Hun har kjørt den samme volvoen i 33 år og foretrekker korte telefonsamtaler.

Men det er ikke bare telefonsamtaler boken inneholder. Et lass med fotografier og tankespinn fra datteren selv gjør boken ytterst fornøyelig, rørende, hysterisk morsom og tankevekkende. Med en lekker kombinasjon av nynorsk og reinspikka vossadialekt fortelles historiene med akkurat den dybden slike bøker behøver for å være mer enn ren underholdning. Vi kjenner oss igjen. Vi tvinges til å revurdere vår egen oppfatning av oppveksten.

BKP hadde nok si stordomstid dei første åra. Då var dei så gode og mange at slike som Geiren kunne vera nokså trygge på å ikkje høyrast. Og det var bra sidan hans musiserande metode var basert på å få med seg kva ventilar sidemusikanten trykte ned, før han trykte den same ventilen ned sjølv.

I mi tid vart korpset mindre og det vart verre å gøyma seg vekk. Kvart instrument talde, og det gjaldt å stå på. Og det gjorde me då også. Det skal me pikadeg ha. Men me var ikkje berre høge i hatten på jolakonsertane i kinoen, når Voss skulemusikklag blåste oss overende med avanserte nummer me berre kunne drøyma om å få til. Og så var det vår tur. Frå full storm til flau bris, kan du seia.
Stort og smått, store og små begivenheter blir diskutert både i monologer og dialoger. Var alt bedre før, eller har utviklingen stort sett bare kommet oss til gode?

Jeg skal ikke skrive så mye mer. Det får holde å insistere at jeg har både ledd og grublet meg igjennom boken. Fnist, humret og skoggerledd. Tidvis har jeg attpåtil hatt klump i halsen.

De beste attraksjonene er rett foran nesa på deg.


  Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget, mottatt på deres presentasjon av høstens nyheter.

25.10.12

En bokblogger får nervesammenbrudd (nesten), minutt for minutt (nesten)


Jeg har hørt at det er viktig å snakke ut om traumatiske opplevelser, for på denne måten å gjøre de mindre farlige. Bearbeide inntrykkene og drøfte dem med et lydhørt publikum. Få innspill og forslag. Trøst. Støtte. Forståelse.

Gårsdagens traumatiske opplevelse hadde strengt tatt sitt klimaks i forkant. Jeg har en enestående evne til å kombinere katastrofetenkning på forskudd og ukuelig trass. Dette gir utslag i indre nervesammenbrudd og ytre pågangsmot. Jeg tør ikke, men føttene vandrer av gårde likevel. Kanskje overdriver jeg litt nå. Jo, jeg gjør nok det. - Men la oss ikke dvele ved overdrivelser, la oss gå videre. Sånn bokstavelig talt.

Anledningen var forlagsmøte i sentrum, et møte som strengt tatt bokbloggere ikke var invitert til. Sånn egentlig. Man fikk likevel innpass, lykke og nerver. Slik var kvelden:

Kl. 16.20 Ankomst Oslo. Hva skjedde med rushtrafikken innover?

Kl. 16.20-16.55 Runder samme kvartal uendelig mange ganger i jakt på parkeringsplass

Kl. 16.55 DER!

Kl. 16.56 Ooooh! TexMex-burger! Samboer får melding fra Line. Samboer skjønner ingenting. Undertegnede skjønner alt. Stressfaktor: Vår billett inn er forhindret fra å komme. Jeg ber på mine knær om at Line likevel kommer. Inni meg har jeg sunket ned til gulvet med sammenfiltrede fingre og tårer på kinn. De salte vanndråpene blander seg med hamburgerdressingen. Meldingen jeg sender er mer diskret: ”… Men du må gjerne komme.

Kl. 17.18 Ankomst Frokostkjelleren. Litt hesblesende, men mest forvirret. Jeg får mine drikkebonger og ramler inn døren. Snubler i ledninger og må ta en rask sving til siden for å ikke trampe ned min store heltinne fra Norske Attraksjoner. Alle som kjenner meg er pinlig klar over min ekstase over kjendiser. Jeg liker å tro at jeg er blitt flinkere til å late som jeg er blasert, men jeg har selvinnsikt nok til å innse at mine røde kinn, store øyne og flakkende blikk røper noe annet.

Kl. 17.19 Konstanterer: Her er det jammen lite folk.

Kl. 17.23 Det jeg har fryktet, det skjer. Damen som har sett på meg opptil flere ganger kommer bort til meg. Samtalen går som følger:

Hun: Hei, jeg heter (jeg klarer aldri å feste meg med slikt ene og alene fordi jeg er for opptatt med å huske å si mitt eget navn) og jeg er redaktør i Pax Forlag.
Jeg: Æææææææææh. Hei. Jeg heter Eli. Ææææææææh. Jeg tror jeg er litt tidlig ute?
Hun: Ja, det kan du trygt si. Det begynner ikke før halv sju.
Jeg: Æææææææææh.
Hun: Men du må gjerne vente her inne altså, det går helt fint. Hvilken butikk kommer du fra?
Jeg: Æææææææææh. Nei, butikk…?

Dette svaret etterfølges av panisk tankevirksomhet. Møtet er kun for bokhandlere, og jeg er ikke kvinne til å huske hvilken butikk vår billett jobber i. Hva jeg faktisk svarte var såpass unnvikende og likevel så insisterende at jeg velger å ikke sitere meg selv.

Kl. 17.25 Jeg gjemmer meg i foajeen i ren gremmelse over mitt pinlige svar, tekster i ren forfjamselse til nær og fjern. Det også for å skjule min tiltagende starstruck-het overfor min heltinne som også venter i foajeen.

Kl. 17.35 To fra Drammen ankommer med hjertedypfølte unnskyldninger over at de kommer for tidlig. Drammenserne går inn og jeg lusker etter. Drammenserne finner seg seter, jeg forsøker å gjøre det samme.

Kl. 17.36 Dilemmaet er her. Line ga meg beskjed om å finne gode plasser. Her kan jeg ikke feile. Jeg har vært en stor time før tiden og har all verdens muligheter for å kapre de beste plassene. Her kan jeg ikke feile, men det er nettopp det jeg likevel gjør. Fremdeles har jeg likevel håp om at jeg skal greie det.

Kl. 17.38 Jeg setter meg ned. Ikke helt foran, men heller ikke i midten eller lenger bak. Stolen min befinner seg rett ved baren og i fin avstand til scene og storskjerm. I alle fall i fin avstand om ikke noen høye personer setter seg foran. Det vil det alltid gjøre, og jeg er dermed allerede i tvil om dette var riktig valg.

Kl. 17.39 Innser at det ikke vil deles ut bokpakker.

Kl. 17.40 Kjenner litt på skuffelsen, men også på gleden min samboer vil føle når jeg kommer hjem med ingen – null, nix, nada - bøker.

Kl. 17.45 Jeg teller tilskuere. Det er fire stykker utenom meg. Av disse sitter jeg bakerst. Min tvil om at jeg har funnet gode nok plasser forsterkes ytterligere.

Kl. 17.47 Mannen foran tar av seg sin genser og blotter ryggen. Jeg noterer ned alt i min bok.

Kl. 17.50 Mikrofontestermann lager smaskelyder. Jeg opplever med dette et nytt dilemma: Skal jeg snu meg eller notere videre? Jeg velger å notere videre. Mikrofontestermannen følger opp med morsomheter, sannsynligvis for å plage denne tomaten med notatboken som har foretatt seg et utrolig dårlig valg av sete.  Det tredje dilemma er et faktum: Skal jeg dra på smilebåndet eller notere videre? Jeg velger å notere videre.

Kl. 17.55 Pust, Ellikken, pust. Nå er redningen nær.

Kl. 17.59 Redningen er her: ”Så godt å seeee deg, Line!!” Line følger opp med alt fra ”Men er det ikke gaveposer her?” til ”Vi skal ikke sette oss på sofaen der borte i stedet for da?”. Tvilen overskygges over konklusjonen om at jeg virkelig valgte feil sete. Den neste halvtimen kjenner jeg på lettelse, glede og mett mage. Her kjører forlagene på med skikkelig Åge-style: pils og pizza. I mitt tilfelle, en pils og to pizza. Attpåtil sammen med Line. Alle nervene, sammenbruddene, letingen etter parkeringsplass og dilemmaene havner fort i skyggen over slikt fabeltastisk fint selskap.

Kl. 18.30 Showet starter og vi loves gaveposer. Lykken er fullkommen. Pax, Spartacus og Oktober presenteres ved sine redaktører og smeller med startpistolen.

Kl. 18.40-21.29 Nå vil du kanskje si: Endelig, nå er vel alt det nervøse pjattet ferdigpjattet. Nå blir det svært interessant å lese om hvilke nyheter forlagene presenterte!

Jeg svarer: Jeg skjønner deg veldig godt. Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal gjøre det. Det jeg kan si er at dette var et møte som var meget salgsbasert. Selvsagt! Møtet var for bokhandlerne, ikke for kritiske bokbloggere. Uten å bli blendet av terningkast, lekre omslag og utsagn som ”sikre vinnere nå før jul” må man jo kunne si man koste seg fælt og noterte seg både en og to og flere bøker man er mer enn nysgjerrig på.

Det skal også nevnes at Ingalill ble behørlig snakket om og tenkt på da Christopher McDougall, forfatteren av boken Født til å løpe, entret scenen. Jeg husker ikke alt han sa, men jeg husker godt at jeg foreslo at vi burde ta bilde av oss sammen med han og sende til Ingalill. Heldigvis forsvant han etterpå, og vi fikk derfor ikke mulighet til å fornedre oss selv.

Per Petterson var en hårsbredd fra å komme, i hans fravær fikk vi servert et sjarmerende intervju pr. storskjerm. At han har jobbet i åresvis på Tronsmo hadde gått meg hus forbi, men det var veldig fint å vite. Da har jeg sannsynligvis møtt han før, og alle som kjenner meg og min kjendislidenskap, vet hvor mye det betyr for meg.

Før pausen hoppet bloggeren fra Diktatornytt opp på scenen. En fornøyelig seanse og det nærmeste vi kom ”bokblogging” i første halvdel.

Etter pausen fortsatte forlagene sine bokpresentasjoner. Thorvald Steens ”De lengste svevene er de vi tar inni oss” var blant sitatene som solgte seg inn i hjertet mitt.  Kjersti Annesdatter Skomsvold var ytterst sjarmerende der hun i ekstase over splitter fersk utgivelse av den vanskelige bok nummer to, fortalte fra boken og var bare skjønn fra topp til tå. Mens hennes debut var tynn som en flis er denne nye boken tykk som en murstein. Man kan ikke unngå å være nysgjerrig over hvordan denne overgangen har gått.

Og så da dere, ble endelig bokbloggere nevnt. I forbindelse med boken Mississippi ble bokbloggere nevnt sammen med anmeldere og bokhandlere for å forklare bokens gode mottakelse av det norske publikum. Kryss i taket!

Når alt dette er sagt, gjenstår det aller beste. Min heltinne, selveste Linda Eide fra Norske Attraksjoner tok meg og alle andre med storm, tornado, orkan, under sin presentasjon av boken om hennes mor – sjølvaste mottro – og gamle dager. Damen høstet hjertelig latter, latterkrampe og lattertårer, og massiv applaus. Dersom det er en eneste bok jeg skulle våge å skryte av på forhånd er det denne, ene og alene fordi jeg er nesegrus tilbeder av sånn omtrent forfatteren foretar seg.

… Men kjære forlag. Hvor er barne- og ungdomslitteraturen?

Kl. 21.30 Gaveposer! Ja! Gaveposer! Og vet dere hva? Jeg gjorde tydeligvis et såpass uutslettelig inntrykk på dama at hun ga meg en pose til, slik at jeg kunne gi den til hun som ordnet plass til oss. Deilig avslutning på en deilig aften. Takk for at du var der for meg da jeg trengte deg som mest, Fine Line. - Uten deg hadde det ikke vært mulig. Nervesammenbruddene på forhånd var unødvendige også denne gang. Neste innslag av En bokblogger får nervesammenbrudd (nesten), minutt for minutt (nesten) publiseres i etterkant av fremtidens Bookcrossingmøte på Oslo S.

19.10.12

Svart frost, av Asbjørn Jaklin | Skyggedød, av Anne Holt

Det er neppe krimromaner verden trenger flere av, men likevel fortsetter jeg å lese dem. Fordelen med stadig nye utgivelser er at enkelte bøker kan man lære noe av. Det er noe mer enn bare underholdning som fort blir glemt.

I en slik sammenheng er det naturlig å trekke frem to norske kriminalromaner, begge utgitt høsten 2012. En debutant og en gammel ringrev. Begge ønsker med sine romaner å gi leseren noe mer.


Svart frost, av Asbjørn Jaklin
Alex Winther er tidligere marinejeger, nå journalist i Nordlys. Winther er en rimelig flittig skribent, men sørgelig langt nede på rangstigen, en skjebne han deler med tilkallingsvikarer og kantineansatte.
En mann blir funnet brutalt drept, og vår antihelt kommanderes ut til åstedet, hvor han raskt begynner å samle tråder. Hvem er denne mannen, hvem kan stå bak, og hvorfor måtte det gå slik?
Hans journalistiske etterforskning fører han og leserne både ut i Europa og tilbake til to store europeiske kriger. Det må være et større bilde rundt drapet, noe som strekker seg langt utover landegrensene og over tid. 
Jaklin er redaktør i Nordlys og forfatter av flere fagbøker. Disse omhandler historiske kjente personer fra Nord-Norge, samt nordmenns rolle under andre verdenskrig. I 2012 ga han ut sin første kriminalroman, en bok hvis handling er sterkt sterkt preget av forfatterens arbeid og interessefelt.

Dette kunne lett blitt en av de sedvanlige romanene som deler historien inn i nåtid og fortid, hovedpersoner og bipersoner. Strengt strukturert og alt flettes sammen. Jaklin har løst problematikken med å flette sammen historiene fra i dag, fra balkankrigen og andre verdenskrig på en bedre måte enn jeg har sett på lenge. Det flyter og det fremstår som ryddig og forståelig.

Forlaget fremstilte Alex Winther under deres presentasjon av romanen som den nye helten i norsk krimlitteratur. Salgs- og markedssjef Ingrid Krøvel-Velle mente Winther sågar vekker morsinstinktet mens sjefsredaktør Finn Totland bare blir forbanna over han og hans valg. I mine øyne blir han for ordinær. Han gjør meg ikke nysgjerrig på å lære ham bedre å kjenne. Winther fremstår som en av oss, mannen i gata. Det er ikke lenger befriende, bare vanlig. At jeg er nysgjerrig på Jaklins fremtidige forfatterskap er på grunn av hans fortellerevne og hans grep om leserne ved å forene fakta og fiksjon. Min nysgjerrighet skyldes ikke Alex Winther.

Men en ting skal han ha. Kriminalhistorien får en ekstra nerve i regi av Winthers panikkangst. Ja visst, det er spennende! Her er det både intens katt- og musjakt, paranoia i vintermørket og brutale, groteske beskrivelser. Det er litt romantikk, mye lokalgeografisk sjarme, mange nok personer til å forvirre leseren, det er et godt plott og et fint driv i språket.

Det er spennende og godt skrevet, men det som skiller denne krimromanen fra andre og  faktisk gjør den verdt å lese, er Jaklins rike kunnskap. Han bruker sin kompetanse til det beste for historien. Han har ordene i sin makt, og hans fremstilling av fakta gjør seg meget godt i fiksjon.

Skyggedød, av Anne Holt
22. juli 2011. Hele landet er fra seg av sjokk og sorg. På Grefsen i Oslo faller en 8 år gammel gutt ned fra en gardintrapp i sitt eget hjem. Inger Johanne Vik står midt oppe i den ufattelige tragedien, hvor hun forsøker å støtte foreldrene og samtidig tilkalle hjelp. Alle er opptatte i regjeringskvartalet og på Utøya. Alles øyne er rettet bort fra stuen der en liten gutt ligger blodig på gulvet.
Moren er i sjokk og roper ”Nei, du passet ikke på!” til faren, som frenetisk vasker bort blod og rydder bort alt som minner om det vonde.
Et lite barns død vekker ingen oppmerksomhet. Sorgen over ham druknes. Ingen har tid til å komme eller til å hjelpe. Ingen har kapasitet til rutinemessig etterforskning. Alle ressurser er rundt den store tragedien. – Og så er det så ubehagelig å skulle konfrontere foreldre i dyp sorg. Vi tror ikke, vi vil ikke tro. 
En purung, uerfaren politimann rett fra skolebenken får dette lite ettertraktede oppdraget. I mangel av annet å foreta seg leter han etter noe som ikke stemmer. – Og han finner det. Overbevist om sine mistanker kontakter han Inger Johanne Vik, venninne av guttens mor. Hun var i huset samme dag som den lille gutten ble funnet død. Hva skjedde egentlig, og hvor mye kan man presse en mor og far i dyp sorg?

Anne Holt har i en årrekke jobbet som advokat og kan attpåtil skilte med justisminister på cv-en. En skarve bokblogger er dog mer interessert i Anne Holt som krimdronning. Jo, nei, det er minst to foran henne i køen, men hennes popularitet og merittrekke er mer enn godt nok for en sådan tittel. Nærmere 20 bøker er utgitt, de fleste med krimheltinnene Hanne Wilhelmsen og Inger Johanne Vik i hovedrollene.

Skyggedød er den femte romanen i rekken med kriminologen og psykologen Inger Johanne Vik. – Attpåtil hennes siste, om vi skal stole på forfatterens egne lovnader.

Personlig har jeg styrt unna Holt sine romaner, selv om jeg har gjort mine forsøk. Språket fenget meg ikke, jeg har oppfattet det som for enkelt og for platt. Under et forlagsmøte hvor forfatteren selv presenterte boken, greide hun likevel å gjøre meg såpass nysgjerrig at jeg ønsket å gi henne en ny sjanse.

Denne gangen gikk det fint. Nei visst kan hun neppe beskyldes for å være noen ordkunstner, men boken er svært lettlest med et gjennomgående godt språk. Ikke fantastisk, men likevel godt.

Genremessig fremtrer boken som en kriminalroman, men temaet overskygger alt annet. Temaet, barnemishandling, er såpass urovekkende og så intenst ubehagelig, at selve plottet i seg selv settes i annen rekke. Det virker ikke vesentlig. Det spiller ingen stor rolle hvem som har gjort hva, hvorfor og hvordan. Det som er av betydning er hvordan omverdenen velger å se bort, ikke tørre å mistenke og melde fra. Man vil ikke tro, det er for ubehagelig.

Skriftlig og handlingsmessig kunne hun trolig med fordel strukket strikken langt lenger. Boken opplever jeg som god, men  det er mest fordi temaet opprører meg.  Slik sett får Anne Holt mye gratis i denne romanen. Den selger seg selv.

- For barn blir drept av sine foreldre og foresatte. Det skjer. Det skjer hvert år og det skjer i Norge. Barn blir drept.

Det kan skje i familien og det kan skje i nabolaget. Bry deg, meld fra!




Les også
Andre bloggere som har skrevet om Svart frost: (Bok-Karete)
Andre bloggere som har skrevet om Skyggedød: (Rita leser

Kilder 
Anmeldereksemplarer fra forlagene. Svart frost: Vigmostad Bjørke. Skyggedød: Piratforlaget

7.10.12

Nærmere høst, av Marianne Kaurin


Da Aschehoug for noen uker siden ga meg muligheten til å lese Nærmere høst av den norske debutanten Marianne Kaurin, takket jeg raskt ja til leseeksemplar. Det var noe med tema som tiltalte meg, og ungdomsbøker er det normalt alt for lite oppmerksomhet rundt. At den skulle fenge så til de grader, hadde jeg ikke en gang turt å håpe på. Jeg har mest lyst til å rope til hele verden: Les denne! Les denne!


Nærmere høst, av Marianne Kaurin

Året er 1942. 15-årige Ilse Stern bor sammen med sine foreldre og to søstre i en trang, liten leilighet i Oslo. Noe stort og farlig er i emning, men Ilses verden dreier seg bare om Hermann. To år eldre Hermann som bor tvers over gangen, og som alltid har vært hennes venn. Hva nå? Hva nå som alle disse følelsene gjør alt så vanskelig?

Bokens 250 sider kan til en viss grad deles i to. Første halvdel fokuserer på ungdomsforelskelsen. For det er Ilse og hennes forelskelse, ikke andre verdenskrig, som er kjernen i historien. Forfatteren gir henne ekstra liv ved å la også hennes nærmere fortelle sine historier. Det er ikke først og fremst for å la oss blir bedre kjent med hennes foreldre og søsken, men for å la oss forstå hverdagen hun lever i. Alle er de usikre, alle har de drømmer og visjoner om hvordan de ønsker å leve. Ilses hverdag er et liv med stille opposisjon mot foreldre og deres forventninger til hvordan hun skal være. Ilses hverdag dreier seg om å møte Hermann nede ved porten, føle seg frem i kaoset av følelser som endrer seg fra vennskap til forelskelse. Ilse er forelsket, så inderlig forelsket, og hele hennes verden dreier seg bare om vakre, gode Hermann tvers over gangen.
Men så står han der. Hermann Rød, lys levende foran henne. Han er på v ei inn, hun er på vei ut. Porten smeller igjen bak ham. Det ser ut som han skvetter når han ser henne, putter hendene i jakkelomma, heiser på skuldrene, ser ikke ordentlig på henne. Ilse får lyst til å gå rett forbi, hun har ikke forberedt seg på dette akkurat i dag, ikke nå, hun kjenner at det iler helt ned i føttene, men hun stopper, kroppen går i vranglås, alt bare spenner seg fast. 
Han ser sliten ut, blek, trøtt, ansiktet er grått. Et kort sekund får hun nesten vondt av ham.
- Ilse Stern, sier han, som vanlig. Han ser på henne, smiler forsiktig, unnskyldende, det er ikke hans smil det der, det er ikke Hermann.
- Hermann Rød, svarer hun, og ser forbi han med et langt blikk.
Så blir de stående der ved siden av søppelspannet. Det blåser en sur vind inn i portrommet, den tar med seg lukta av søppel.
Leseren vet mer enn Ilse. Leseren frykter for hennes liv. Året er 1942 og Ilse er jødisk.

I siste halvdel går alt galt. Leserens frykt blir til virkelighet for Ilse og hennes familie. Det er nesten ikke til å holde ut.

Like fullt er det stadig forelskelsen som er det viktige. Kjærlighet, og mangel på kjærlighet. Forfatteren serverer oss skjebnesvangre valg om å bry seg eller å skåne. Ikke tørre. Ikke våge. Det handler om mangel på kommunikasjon og omsorg som minner mer om feighet. Det handler om hemmeligheter som ødelegger. 

Og kjærlighet. Stor, vanskelig, altoppslukende kjærlighet.

Klart 15-åringer kan elske.

Nærmere høst er en hjerteskjærende historie om hvordan en famlende tenåringsforelskelse er overordnet alt annet som skjer. I deres verden er kjærligheten – og fraværet av den – det eneste, det ene, alt som er.
Kjærlighet som overvinner alt, på tross av og fordi. Når alt annet er kaos er de gode, varme følelsene fremdeles der. Selv når foreldre som bryr seg for mye, slutter å bry seg. Selv når tenåringer som trøster småsøsken, selv bruker småsøsken som trøst. Selv når naboer som stikker nesa si i alt, ikke gjør det når det er som mest nødvendig. Selv når venner du stoler på, svikter deg på det dypeste. Selv når venner som har sviktet, forsøker å gjøre det godt igjen. Selv når tenåringer som er usikre og redde som barn, er nødt til å te seg som voksne med alt for mye ansvar.

Selv om. På tross alt og fordi.
Snøen. Endelig. Det er luft her. Hvitt og stille, langt fra byen, de to, Ilse Stern og Hermann Rød, akkurat som han har sett det for seg. Ilse har vært så taus, han har vært så taus, tenksom; han må begynne snart, ordene, alt han må snakke med henne om. At hun kanskje blir nødt til å reise, komme seg over grensen, hun og de andre i familien, at de kanskje ikke har så mye tid til å vurdere det. Han skal være saklig og fast, ikke smøre det ut, ikke skremme henne, bare snakke rolig. Men nå klarer han ikke å huske hvilke ord han hadde tenkt å begynne med, alt er plutselig som et puslespill der han sitter med tusen brikker i fanget og ikke vet hvor han skal plassere noen av dem, han finner ikke engang hjørnebrikkene.

Det er vart. Det er vanskelig. Det er vakkert. – Og usigelig vondt. Historien legger seg som en klump i magen. Fornuften skriker. Hjertet brister.

Hvordan kunne det skje..? 



Les gjerne også Signhilds omtale av boken. - Men viktigst av alt, les boken. Vær så snill, les boken. Den gjør så vondt, men den er også så vakker at du aldri ville vært den foruten. Akkurat som kjærligheten.

3.10.12

Lest i 2012: September

I månedsoppsummeringen for august uttrykte jeg mål for september å lese Sofi Oksanens Stalins kyr. Og jammen min hatt gjorde jeg det. Akkurat i tide før min weekendtur til Tallinn, Estland. Sterkt engasjert av romanen knipset jeg bilder av bokens legendariske hotell Viru, mens mitt reisefølge konsentrerte seg om å besøke kjøpesenteret ved siden av. Det er godt vi er forskjellige.

 Jeg ønsket også å lese krimromanen Svart frost, noe jeg gjorde i løpet av nevnte tur. Både denne boken og de tre andre bøkene jeg har lest i september har jeg mottatt gratis fra forlagene. Tegneserieromanen Nattsyn og ungdomsromanen Uken etter mottok jeg gjennom Cappellen Damms bokbloggturne og Anne Holts Skyggedød fikk jeg på forlagets presentasjonsmøte. Mer om det senere.

Lest i september

Svart frost, av Asbjørn Jaklin
Skyggedød, av Anne Holt

- Ja, også hadde jeg lesepause. I hele to dager. Jeg trodde ærlig talt jeg skulle gå på veggene.

Fem bøker lest, altså, om man skal kalle det å bla igjennom 72 sider med tegninger å lese. Jeg er lite rutinert i den verden og har således store problemer med å kalle det lesing. Åkke som, jeg har endelig krøpet meg over min mentale krisegrense på 50 leste bøker i året.

Bloggmessig er jeg heller ikke så skakkjørt. Tre av bøkene er behørlig omtalt, og de resterende er in making. Jeg kan vel røpe såpass at jeg likte alle. Om jeg elsket de, gjenstår for dere å se.

- Hvordan står det så til med boksamlingen din? spør du kanskje. Jo. Joda, neida, så det…

Altså, et par dager før den famøse telefonen omtalt i dette innlegget, ryddet jeg kraftig i mine bokhyller. Det salige rotet oppdaget jeg i løpet av min ufullførte serie Min bokverden. Det var såpass mye pinligheter i mine hyller at jeg rett og slett ikke turte å dokumentere mer. Jeg måtte rydde. Og jeg ryddet.

Ferdigryddet, ferdigsortert, og ferdigkastet (vel, satt enkelte bøker pent til sider i påvente av å gi de bort … as if) tok jeg telefonen da det ringte. Resultatet av denne telefonsamtalen ser dere her. Jeg grafset til meg en gigantisk bunke ren og skjær leselykke, og forsøkte å gi bort resten. Bøker er visst tunge. Bøker koster en del i porto. – Jeg har enda ikke fått sendt av gårde alt jeg har lovt, men det kommer, det kommer. Jeg lover, jeg holdt bare på å gå konkurs i all min giverglede.

Kulturkjerringer

I september overgikk jeg meg selv og var modigere enn min egen forstand. Jeg dro mutters alene til forlagsmøte. Font, Piratforlaget, Vigmostad Bjerke, Egmont og Vega inviterte bokfolk til presentasjon av høstens bøker. Med strømpebuksa nede ved knærne, håret til værs, overopphetet og småkvalm etter en stressende togtur, snublet jeg inn til Frokostkjelleren og forsøkte å roe meg ned. OK, forsøk å roe deg ned når du er stressa og nervøs og mutters alene, og så plutselig oppdager du to av DINE ABSOLUTTE BOKBLOGGFAVORITTER! Jeg døde litt inni meg av frykt, enorm dose starstruck, lykke og alskens følelser boblet rent over og resulterte i dette uttrykket:



Selveste Bokelskerinnen som bare er SÅ superbokbloggkjendis gikk bort til meg sekundet etter og spurte om jeg sånn tilfeldigvis het Eli. Da ble jeg slik:


Intet godt utgangspunkt for noe godt førsteinntrykk, vil du kanskje hevde. Det kunne vært verre, vil jeg gjerne presisere. Og det ble det.

Da jeg sekundet etter der igjen skulle hilse på bokbloggeren-jeg-kanskje-er-mest-imponert-over-av-alle, selveste Line fra Lines Bibliotek, greide jeg å spidde henne med bestikket jeg holdt i venstre hånd. Dette var så pinlig at jeg turte ikke å si noe om det da det skjedde, og heller ikke etterpå. Nå er det vel en viss fare for at hun får vite det. Edit: Får vite at jeg er smertelig klar over det.

Nu vel. Omsider fikk jeg kvestet ut av meg noen ord. Jentene var akkurat så velartikulerte, intelligente og hyggelige som man bare kunne drømme om. Disse kjendisene kunne bare migle rundt uten at jeg rødmet et kvidder av dem. Jeg satt nemlig allerede med storfangsten innenfor rekkevidde.

Ja, og så fikk jeg endelig vite Ingalills egentlige identitet. Moahahaha!

Den svette innledningen til tross, møtet var riktig kjekt å få oppleve. Det var mitt aller første, og når jeg, nervevraket, overlevde det, vil jeg meg glede overleve flere. Kvelden fikk en knakende god start med tapas forberedt av selveste Bent Stiansen, og etter at lekkerbitene var fortært fortalte de ulike forlagene om høstens viktigste bøker. Særlig Tine Kjær fra Piratforlaget var et fyrverkeri på scenen. Anne Holt gjorde stort inntrykk med sin naturlige autoritet, og hun solgte boken sin på mesterlig måte. Det skal mye til for å få meg til å ha lyst til å lese Anne Holt-bøker, men Anne Holt greide det. EON-tegner Lars Lauvik var et fint innslag med sine brautende morsomheter (som jeg for øvrig ikke greide å se, men jeg lo i det minste av det han sa). Debutanten Bård Nannestad hvis bok jeg er meget nysgjerrig på, kjempet seg igjennom et miniintervju med sin forlegger, uten at det gjorde nysgjerrigheten min noe mindre. Petter Schjerven skal også nevnes, for han sjarmerte stort med sine loppemarkedfunn. Litt av hvert, mye om mye, variert og interessant. Dersom noen av de aktuelle skulle finne på å google seg selv og havne her, vil jeg gjerne takke for opplevelsen.

- Men kjære forlagsfolk. Verden skriker ikke etter flere quiz-bøker. Ikke bruk masse tid på å promotere disse. Vær så snill.

Den store diskusjonen

Det ble diskutert i det vide og det brede både før, under og etter Bokbloggtreffet medio september. Det er vanskelig, om ikke umulig, å ikke skrive noen ord om tema i dette månedsinnlegget.

Hva er en bra bokblogg? Hva vil jeg med min bokblogg? Hvor i sfæren skal bokblogger plasseres?

Jeg har holdt meg på sidelinjen. Strengt tatt har jeg ikke opphold meg på sidelinjen en gang. Jeg har rett og slett holdt meg særdeles passiv. – Det betyr ikke at jeg ikke har grublet for meg selv, i mitt stille sinn. Artikkelen publisert på NRK i går gjorde meg provosert. Jeg ønsker slettes ikke å assosieres med stereotypene kritikerne pålegger oss.

Noen bokblogger imponerer meg stort, andre er mer hyggelige å følge enn særlig interessante. Noen er i overkant reklamerende, andre er nærmest litt usympatiske, noen er selvforherligende, andre er fjåsete. Jeg jubler over mangfoldet, men undrer meg samtidig over at populariteten ikke nødvendigvis er synonymt med innholdet.

Det er likevel ikke der jeg ønsker at fokuset mitt skal være. Jeg vil ikke finne feil og mangler hos andre. Jeg kan ikke gjøre noe med det. Det eneste jeg kan endre, er meg selv og min egen bokblogg. Det er nettopp det som er så fint med kritikk: dersom man unngår å tre inn i offerrollen, er det en gyllen mulighet til å revidere sin egen bokblogg. Er det slik jeg vil fremstå? Er det noe jeg bør gjøre annerledes? Hvordan ser folk utenfra på bloggen min?

Svaret er: Jeg vet ikke. Jeg vet rett og slett ikke. Jeg vet hva jeg ikke vil fremstå som, men jeg er usikker på hvordan jeg skal unngå dette.

Jeg er ikke blant de som har flest lesere eller mottar flest leseeksemplarer fra alskens forlag. Noen dumper ned i postkassen min likevel, og jeg kunne selvsagt takket nei til samtlige, for å unngå stempel som kjøpt og betalt av forlagene. Det er jeg dog ikke villig til. Å ha denne muligheten til å lese rykende ferske romaner før alle andre, oppdage en perle i vrimmelen av bøker, kunne trekke frem en debutroman som kanskje ikke vil bli fanget opp av profesjonelle kritikere eller som forlaget ikke ser seg tjent med å reklamere særlig mye for, gir bokbloggingen mening. Leseeksemplarer gir meg også muligheten til å oppdage god barne- og ungdomslitteratur som vanligvis ikke fenger min oppmerksomhet. Flere bokbloggere har stor fokus på denne målgruppen. Jeg forsøker å yte litt innimellom. - Det er svært få av disse bøkene som får oppmerksomhet i landets aviser og andre tidskrifter.

Kjøpt- og betaltbeskyldninger blir diffuse og vanskelig å bekrefte eller avkrefte. Kritikken burde i større grad konsentrere seg om det rent kvalitetsmessige ved innleggene. Vi er ikke profesjonelle, vi er bloggere og våre særtrekk gjør oss spennende. Det betyr ikke at vi ikke skal gjøre det grundig. Analyse-terpingen på ungdomsskolen er faktisk gull verdt. Og egne ord, folkens. Egne ord.

De fleste er enige om at det skal være en selvfølge å opplyse hvor man får bøkene fra. Der kan jeg bli flinkere. Ja, også må jeg slette linken til Bokkilden. Tenk, jeg har reklamert for Bokkilden i flere år uten å få et rødt øre betalt for det. – Men det vet jo ikke de måtte ønske å kritisere min blogg.

Roten til alt vondt ble satt ned da forlagene, nesten over natten, oppdaget bokbloggerne. Brått fikk vi bøker tilsendt for en slikk og ingenting, med hyggelige ord og en vennlig oppfordring å gi beskjed om vi skulle finne på å skrive noen ord om boken. Ingen krav, altså, men hvis vi ville kunne vi godt gjøre det. Herligheten, gratis bøker. Gratis, nye bøker. Gratis, nye bøker i hardcover. Enhver bokbloggers våte drøm!

Jo, jeg tror at man, til en viss grad, i begynnelsen vegrer seg for å slakte en bok man har fått tilsendt fra forlag. Man ville jo gjerne få flere.

Jeg tror særdeles få fremdeles er på dette stadiet. Vi har kommet over det nå. Et viktig skritt på veien for å rykke opp roten er å være mer kritisk når man får tilbud om tilsendte bøker, og ikke minst lese mer variert.

– For vi bokbloggere har et stort fortrinn i forhold til de profesjonelle.

Redaktøren bestemmer hvilke bøker den profesjonelle kritikeren skal analysere og anmelde. Bestemmelsen blir gjerne gitt ut i fra forfatterens allerede eksisterende popularitet, et aktuelt tema, eller godt etablert hype fra utlandet.

Bokbloggerne bestemmer selv, og velger ut i fra sin egen interesse. Noen plukker opp helt ukjente romaner, kanskje også helt ukjente forfattere. Andre har lest i medier om bøker som har gjort stor suksess i utlandet og som de er nysgjerrige på. Vi styres av egen lyst og interesse.

Vi styres i aller høyeste grad ikke av økonomiske årsaker. Vis meg den bokblogger som tjener penger på sin blogg.

Det kan ikke være slik at vi skal være forsiktige med å rose en bok, i redsel av å bli beskyldt for billig reklame. Det er nitrist. Jeg tar meg selv i å lete etter feil, henge meg opp i uvesentligheter, bare for å unngå dette stempelet. Det burde være en bokbloggers privilegium, å formidle en entusiasme og en så stor leseglede at det nesten går trill rundt i omtalen.

Jeg er fornøyd med mine omtaler. Jeg er det. Mye kunne helt sikkert vært annerledes, men jeg akter ikke å gi fra meg retten til å omtale bøker med en solid dose personlige betraktninger. Det grunnleggende, informasjon og analyse av språk og tema, er like fullt til stede. Jeg burde bli flinkere til å strekke de store linjer, utdype konteksten, samtidig som jeg ikke ønsker å la meg hemme av disse kravene når jeg skriver om bøker. Jeg tror jeg har funnet mitt uttrykk, og jeg mener jeg kan stå inne for det.

- Men hvorfor blogger jeg om bøker? Er det en trang til å formidle? Er det et behov for å dokumenter overfor meg selv? Er det for å være en del av et miljø som stimulerer meg til videre leselyst? Hva vil jeg egentlig?

Jeg gjemmer meg bak den litt slitne forklaringen om å ønske å spre leseglede. For å være ærlig holder det vel ikke helt mål. Jeg trenger fortsatt å definere mitt mål med bloggingen. Grublingen vedvarer...