13.6.12

Hvite hester, av Alice Hoffman


I forrige bokomtale gjorde jeg stas både på Alice Hoffman og Ingalill. Ingalill for å være fan av Alice, og Alice for å ha en fan som Ingalill. Det viste seg å være enkelte interne stridigheter. Ingalill uttalte nemlig i kommentarfeltet at hun har hatt et anstrengt forhold til Hoffman siden vedkommende i 2009 fremsto som noe bitter og hevngjerrig på Twitter. Dama ville slettes ikke ha noe av kritikk. Dette falt Ingalill tungt til brystet, og når jeg tenker meg riktig godt om, husker jeg det jeg også. Takk og lov har noen sikret seg alle bevis og samlet det hele pent i et innlegg slik at vi glemske kan gjenoppleve hele episoden. Uansett, årene har gått, sårene har begynt å gro, Twitterkontoen hennes er slettet, og bare en ting gjenstår:


I nevnte bokomtale skrev jeg om min første leste Hoffman-roman i voksen alder. Her skrev jeg også at jeg de siste årene har sikret meg en del av hennes bøker via alskens loppemarkeder. Nå har jeg lest nok en roman av henne.


Hvite hester, av Alice Hoffman

Den røde tråden i boka er myten om den makt og fascinasjon som vakre og lovløse menn kan ha over kvinner. Dina har vokst opp med fortellinger om slike menn. Ariaer kalles de. De rir gjennom ørkenen på hvite hester, under purpurrøde solnedganger og i stjernestrødde netter. Dina overfører sin drøm om en slik mann til datteren. De tror begge at hennes bror er en Aria. Teresa drømmer om at han skal velge henne og ta henne med seg. 

I virkeligheten utvikler myten seg til å bli et incestiøst kjærlighetsforhold som, dersom omstendighetene nødvendigvis hadde vært annerledes, hadde vært usedvanlig vakkert. Alle heier vel på forelskede par som ikke kan få hverandre. Jeg har alltid latt meg fascinere av forfattere som skriver vakkert og stridslysten om incest, i all dens motbydelighet og forakt som leseren føler.  Det setter leseren på en virkelig prøve.

Til en viss grad forstår man også hvorfor hovedpersonen får slike følser for sin egen bror. Helt fra barnsben av innprentes hun av sin egen mor om at han er en Aria, selve drømmemannen. I den dysfunksjonelle familien er det kun Silver som ser henne, han er helten i hennes drømmeunivers. Jeg ser den. Det jeg har store problemer med, er hvorfor Silver føler dette uimotståelige begjæret til sin søster. Hvorfor er det en slik gjensidig tiltrekningskraft mellom bror og søster? Mytologien har hele tiden vært kommunisert fra mor til datter, mens sønn har levd sitt eget liv forholdsvis uavhengig av sine foreldre og søsken. En svakhet ved boken, men la oss gå videre.

Jeg syns bokbloggeren Knirk beskriver boken så fint med disse ordene:
"Den handler om å overvinne en vond barndom og å løsrive seg fra fortidens skygger. Jeg synes boka handler om omsorgssvikt fra ende til annen. Om to foreldre som ikke klarer å ta vare på ungene sine, om skrudde relasjoner og om illusjoner som brister. Den handler om mannsrollen og mangel på rollemodeller. Det er en trist historie."
En annen bokblogger, Reading Randi, utdyper:
"(…) Jeg tenkte på den som "kvinnesak" fra en annerledes synsvinkel: Forfatteren angrep ikke problemet ved å peke på lov-verk og likestilling. Hun griper fatt i kvinnens nedarvede myte - en overlevering fra mor til datter - at det er innebygd i kvinnen hvordan hun skal se på seg selv." 
Man kan ikke annet enn å la seg berøre av boken, enten man begeistres eller gremmes. Temaet er komplekst. Det er provoserende, interessant, vakkert og skremmende. – Og hun skriver da så deilig drømmende og fint, den godeste Alice Hoffman. Om jeg ikke er trollbundet som bokbloggeren Lena fra Les mye, lar jeg meg i alle fall begeistre. Lett.

- En ny bok av Alice Hoffman befinner seg allerede på nattbordet mitt.


Hvordan fikk jeg tak i denne boken? Loppemarked.

6 kommentarer:

astridterese sa...

En spennende omtale! Jeg ble både fristet og litt motvillig fascinert. Incest forhold er ikke hva jeg først hadde valgt ut å lese om, men samtidig er det noe i det du skriver som får boken til å høres fin ut.
Jeg noterer meg den og ser om jeg skal ta en titt på den.
Takk for tips!

Lena sa...

Åh ja, denne elsker jeg! Kjenner jeg må ha en ny Hoffman-runde når jeg leser omtalene dine.

Knirk sa...

Jeg synes mye godt om Alice Hoffman i begynnelsen, men så ble det litt for mye, og jeg sliter med å finne tonen med henne igjen. Den beste var den som het Illumination Night, synes jeg å huske. Den likte jeg!

ellikken sa...

Knirk: Det er akkurat denne jeg har begynt på nå :)

Ingalill. sa...

haha - og takk animerte alice for unnskyldningen, og kanskje er det på tide at jeg plukker opp ei Alice bok igjen, man kan jo ikke boikotte forfattere pga bittertwitteraktivitet forever.
Det blir jo ihvertfall feil hvis alle leser mer hoffman enn meg som har et prosjekt - et 2010 prosjektt i stå.

Hvite Hester var en av de få Hoffbøkene jeg har lest på nytt, først som kjærlighetshungrig preteen, deretter som middelaldrende kulturkjerring.
Gleden var (er fremdeles) stor over at det var utvikling å spore, jeg var ikke like blindt forelsket i Silver og jeg skjønte forskjellen på ekte menn og Ariaer.
Det går framover mao. De rare er at når jeg leste omtalen din nå var det de opprinnelige følelsene jeg husket, Silver og Teresa ved vannet som jeg som førstereis syne var så vakker, så vakker
Omlesingen pekte mer mot
ekkelt, ekkelt, men det har jeg tydligvis fortrengt, og det kan jo bety at den utviklingen jeg innbiller meg å ha gått gjennom er fiktiv og jeg er like umoden og ariabefengt som en hormonell 13-åring??

Du spør om hvorfor Silver godtar Ariamyten (sånn rent bortsett fra at det setter han på en pidestall), jeg lurte, i min omtale, på hvorfor morfaren kvernet på dette? Når jeg tenker meg om er det et klokt spørsmål fra en hormonell fjortis, kulturkjerringa i meg kan ikke svare.

Takket være det har jeg nå nesten tilgitt Alice. (nesten).

Gråbekka`s Blogger sa...

Har ikke lest noe av denne forfatteren, men alle dere har jo gjort meg kraftig nysgjerrig på disse bøkene nå:) Så madammen er notert ned: Flott anmeldelse:) Ha en strålende dag:)