24.6.12

Min bokverden, del 4

Nå som jeg omsider fant tilbake til bokbildene mine, det var virkelig som å lete etter nåla i høystakken, er det på tide å legge ut et nytt innlegg om mine hyllemetre. Det er mer enn nok å ta av. Skal man noensinne ever i evigheten bli ferdig med forevigelsen av mine bokfunn, bokskatter, plassfyll er det ingen tid å miste. 

(Skrev hun og jublet over å ha fått bok i gave i dag. Jeg kan forestille meg hva min samboer tenkte da jeg med gledesfylte hvin viste frem at jeg hadde fått pakke med en særdeles lovende form og tyngde, men slik surmagethet er rett og slett upassende i dette fora.)


Innsirkling 2 av Carl Frode Tiller. Mammutsalg, så om den ikke var spesielt billig, var det i alle fall en gyllen mulighet til å kjøpe en bok av Tiller. Jeg har møtt han, og han har signert Skråningen. Riktignok måtte jeg bruke min sønn som unnskyldning for å nærme meg ham. Vi fant ut at vi begge hadde barn med samme navn. Jeg ble stum og daunervøs og fikk et slikt anfall av nær-forfatter-opplevelse at jeg knapt nok tør å tenke på at jeg har bøker av ham jeg ikke har lest. Menneskefluene av Hans Olav Lahlum. Kjøpt på samme mammutsalg. Jeg er sikker på at jeg vil like bøkene til Lahlum, men det har stoppet på det punktet. Jeg tror, men jeg vet ikke. Lahlum har jeg stått sammen med under Oslo Bokfestival. Jeg gjorde alt i hele verden for å late som jeg var gresselig blassert. Couldn't care lett liksom. As if. Ord uten lyd av Camilla Gibbs. En bok jeg har lest i år. Værsågod, det er bare å besvime av sjokk. Den store navneboken. Denne har selvsagt ikke det døyt å gjøre i bokhyllene mine, siden jeg barneproduksjonen må vente til barnebarnproduksjonen setter inn, og det er faktisk veldig lenge til. De gjorde et barn fortred av Tove Ditlevsen. Jeg ser at dette kan være en litt uheldig plassering. Kjøpt på loppemarked, ene og alene på grunn av Karin. Manfield Park av Jane Austen. En slik bok jeg liker å tro at jeg har lest, men som jeg innerst inne betviler sterkt. Mors lille sleipe av ?. Artig, søt liten sak jeg fikk i gave. Ventetiden av ?. En bok jeg fikk fra helsestasjonen da jeg gikk gravid første gang. Jeg har beholdt den fordi jeg tror jeg kanskje har notert litt i den. Ikke at jeg gidder sjekke det. Ikke nå i alle fall. Den er uansett altfor tynn til å gjøre noe skade ved å bli værende. Gullkorn 1 og 2 av Unni Lindell og Mark Levengood. Superskjønne, morsomme og tankevekkende tegneseriestriper om barn, barndom og alle de tragikomiske scener som utspiller seg i hverdagen. Disse liker jeg kjempegodt. Mesteren og Margarita av Mikhail Bulgakov. Jeg husker Line har skrevet om denne klassikeren, men siden jeg ikke husker om hun elsker eller hater den, er jeg litt redd for å begynne å lese. Marekors av Jo Nesbø. Jeg har flere Nesbø-bøker, men ikke pokker om de står sammen. Nei, de skal spres på alskens hyllemeter. Kim Novak badet aldri i Genesaretsjøen av Håkan NesserElsker denne boken inderlig og uforbeholdent. Mere oppvekst enn krim, men du verden, that man kan writeLivet er et annet sted av Milan Kundera. Noe ræl jeg brukte altfor mange dager av fjorårets sommerferie på å træle meg igjennom. Menneske uten hund av Håkan Nesser. Første Nesser-bok jeg leste, og dermed også den første Nesser-boken jeg falt pladask for. Lærer'n av Frank McCourt. Likte denne godt. Ikke fantastisk godt, men godt. Godt nok. Mer enn godt nok. Emma av Jane Austen. Det er lenge siden jeg har lest denne, men jeg håper jeg får lysten over meg til å pløye gjennom Austen-romanene på nytt. On the road av Jack Kerouac. Denne leste jeg på videregående, og jeg kan med en viss skam meddele at jeg ikke kunne fordra en eneste setning av boken. Jeg regner med at jeg muligens ville likt den bedre nå (det skal mye gjøres å like den mindre), men det frister overhodet ikke å gjøre et nytt forsøk. A complete guide for visiting Paris. Ingen hyllemeter uten en malplassert reisebok. Norwegian Wood av Haruki Murakimi. Eneste Murakimi-boken jeg har lest. Ikke er jeg sikker på at jeg har skrevet navnet riktig heller. I alle fall, denne likte jeg jo så godt, så godt! The Postmistress av Sarah Blake. Leseeksemplar, og jeg ble sitert på bokomslaget! Wohooo! - Men burde jeg ikke fått boken, altså den ordentlige boken, tilsendt fra forlaget? Natt til fjerde november av Karin Fossum. Mange år siden, mener jeg leste den da den var helt ny, og den satte igang en hel rekke tankevirksomhet hos meg. Husker ingenting av eventuelle krimelementer, men derimot en meget god beskrivelse av sorg og ulike sorgreaksjoner. Når jeg er hos deg og Før du sovner av Linn Ullmann. Jeg er veldig glad i bøkene til Linn Ullmann. Ok, jeg har lest kun disse to, men de liker jeg sååå...! Ja! Profetens have av Kahil Gibran. Jeg får neppe noe poesikred for å ha denne boken i hylla, men det er så rart med det... Loppemarked, what can a bookshopaholicer do.

Dette blir en meget lang seanse og er kun for spesielt interesserte. Kanskje bare for meg. Kanskje bare for å ydmyke meg på det ytterste, utlevere min fullstendige mangel på system og gjøre meg litt latter ved å åpne mine innerste bokhemmeligheter. Se Del 1 om du orker. Se Del 2 om du ikke har vett til annet.  Se Del 3 om du har særdeles tungt for det. Del 5 kommer før du vet ordet av det.

20.6.12

Besatt av bøker?


Da jeg satt i sekretariatet under årets Norgesmesterskap i Petanque, kom en av dommerne inn i teltet og viste fornøyd frem en petanque-veske hun hadde kjøpt.
Hun: ”Typisk damer, vi må shoppe litt når vi har gjort noe som fortjener belønning…  Ja, du har det sikkert slik med bøker!”
Jeg: ”Øh… Ja.”

Da jeg oppdaget en spørsmålsgreie florere blant bokbloggerne innså jeg at tiden var inne for å utdype mitt forhold til bokshopping.

Er du helt besatt av å kjøpe bøker?

Min samboer ville svart ”JAAA!”. Selv ville jeg sagt ”Næææhsj… Nei, deeet... Næææh…” Aldri undervurder menneskets evne til fornektelse. Det kribler i hver eneste celle i kroppen bare jeg ser en bokhandel. Jeg får åndenød og en uimotståelig trang til å løpe hvis jeg hører om loppemarked. Løpe i den forstand at jeg gidder å gå hakket raskere enn min sedvanlige sneglefart, og dette i retning loppemarkedet.

- Men jeg niholder på mitt Næææhsj-svar. Jeg mener det. Jeg er ikke besatt av å kjøpe bøker. Nei, for all del. Jeg er for gnien til at dette svaret fortjener noe ja. Derimot er jeg besatt av bøker. Ja, for all del. Jeg er sjanseløs mot posesalg, det skal sies, men det skal også sies at sprengfulle poser gir ca. 5 kroner pr. bok. Og fem kroner per bok er jammen meg nærmest gratis. Det kan knapt nok kalles betaling.

Når, hvor og hvor ofte kjøper du bøker, og pleier du å handle sammen med noen eller alene?

Hvis jeg er sammen med venner i en bokhandel har jeg en lei (?) tendens til å anbefale bøker såpass varmt at venner kjøper en eller flere bøker. Ok da, så tar jeg trolig med meg en bok jeg også. – Men bare om det er salg.  Og da er jeg ikke spesielt kresen, må jeg vel nevne.

Det er ikke slik at jeg på død og liv må shoppe bøker hver måned, men med vårens loppiser blir det hyppigere enn ellers. Og Mammut da, selv om Mammutsalget i seg selv ikke er spesielt billig. – Men det fører med seg andre billige bøker, og da går Ellikken helt bananas. Jeg takker ellers gudene for min iboende skeptisk til nettbutikker, slik at jeg ytterst sjeldent legger inn virituelle bestillinger.

Jeg har blitt flinkere. Punktum. Mer nøktern. Punktum. Kryss i taket, ingen troll i ord.

Hva er det som gjør at du blir tiltrukket av en bok?

Det er lettere å si hva som ikke tiltrekker meg. Jeg tiltrekkes definitivt ikke av filmcover, ei heller kvinneansikter. Lange finurlige titler gjør meg nysgjerrig, og betatte bokbloggere gjør min motstandsvilje til en slikk og ingenting. Store reklameplakater derimot, virker motsatt på meg.

Er det en spesiell sjanger du foretrekker?

Alt til sin tid. Jeg leser krim i perioder, klissete kjærlighetsromaner i perioder, ungdomsromaner i perioder, historiske romaner i perioder… Sånn omtrent. Jeg leser alt for få biografier og har ikke helt sansen for fantasy, men det er alltids rom for endringer i leservanene. Come what may.

Foretrekker du å kjøpe nye eller brukte bøker?

Jeg foretrekker brukte bøker, og elsker å tusle rundt på loppemarkeder etter bokskatter. Ikke bare fordi det er langt billigere enn overprisete nye bøker. Jeg syns brukte, ikke fillete bøker, er vakre. – Ja, også kan jeg la de stå i bokhylla uleste av meg uten at jeg vil føle trang til å bortforklare hvorfor jeg faktisk ikke har fått lest dem enda.

Hvor mange penger synes du det er greit å bruke på bøker i måneden?

Det er mye man kan bruke penger på som er langt mer bortkastet enn bøker. Det er som med alt annet her i livet, måtehold er en dyd. Har man lyst har man lov, har man vett lar man vær’.  Bruker jeg tre-fire hundre kroner på bøker en måned, får jeg ravnsvart samvittighet, men på en annen side… Vi kunne helt sikkert droppet Pizzabaker’n også. Det handler om prioriteringer, hvor mye man faktisk får inn og hvor mye som må gå ut igjen. Glem assosiasjoner til pizzaeting, forresten.

Har du noen sinne hatt bokkjøpstopp eller bokkjøpbegrensning?

Etter de verste lopperaidene mine har jeg innsett mine bokhyllers begrensninger, og i det minste tenkt meg om både en, to og tre ganger før jeg har hamstret inn flere. Både i frykt for å la bokhyllene rase i gulvet og for å beholde husfreden.

Når du har kjøpt en bok – hvor lang tid tar det før du leser den?

Noen bøker jeg kjøper har jeg tidligere lånt og elsket. De leser jeg nødig igjen i frykt for at den skal falle i verdi. Andre ganger hamstrer jeg bøker fordi jeg har fått for meg at jeg vil ha flere bøker av samme forfatter.

Billige eller dyre – innbundet eller paperback?

Jeg har slettes ingenting i mot paperback, så lenge de er av en slik kvalitet at de ikke blir fillete bare man tenker på å bla i dem. Utseendemessig har jeg mine estetiske krav, og velger bevisst bort for eksempel filmcoverversjoner hvis jeg kan unngå det. Nå juger jeg. Så lenge det er posesalg tar jeg alt jeg kommer over. Ja takk, begge deler. JAAA!

Se også svarene til (Silje), (Bokelskerinnen), (Beathe) og (KindleJoy)

13.6.12

Hvite hester, av Alice Hoffman


I forrige bokomtale gjorde jeg stas både på Alice Hoffman og Ingalill. Ingalill for å være fan av Alice, og Alice for å ha en fan som Ingalill. Det viste seg å være enkelte interne stridigheter. Ingalill uttalte nemlig i kommentarfeltet at hun har hatt et anstrengt forhold til Hoffman siden vedkommende i 2009 fremsto som noe bitter og hevngjerrig på Twitter. Dama ville slettes ikke ha noe av kritikk. Dette falt Ingalill tungt til brystet, og når jeg tenker meg riktig godt om, husker jeg det jeg også. Takk og lov har noen sikret seg alle bevis og samlet det hele pent i et innlegg slik at vi glemske kan gjenoppleve hele episoden. Uansett, årene har gått, sårene har begynt å gro, Twitterkontoen hennes er slettet, og bare en ting gjenstår:


I nevnte bokomtale skrev jeg om min første leste Hoffman-roman i voksen alder. Her skrev jeg også at jeg de siste årene har sikret meg en del av hennes bøker via alskens loppemarkeder. Nå har jeg lest nok en roman av henne.


Hvite hester, av Alice Hoffman

Den røde tråden i boka er myten om den makt og fascinasjon som vakre og lovløse menn kan ha over kvinner. Dina har vokst opp med fortellinger om slike menn. Ariaer kalles de. De rir gjennom ørkenen på hvite hester, under purpurrøde solnedganger og i stjernestrødde netter. Dina overfører sin drøm om en slik mann til datteren. De tror begge at hennes bror er en Aria. Teresa drømmer om at han skal velge henne og ta henne med seg. 

I virkeligheten utvikler myten seg til å bli et incestiøst kjærlighetsforhold som, dersom omstendighetene nødvendigvis hadde vært annerledes, hadde vært usedvanlig vakkert. Alle heier vel på forelskede par som ikke kan få hverandre. Jeg har alltid latt meg fascinere av forfattere som skriver vakkert og stridslysten om incest, i all dens motbydelighet og forakt som leseren føler.  Det setter leseren på en virkelig prøve.

Til en viss grad forstår man også hvorfor hovedpersonen får slike følser for sin egen bror. Helt fra barnsben av innprentes hun av sin egen mor om at han er en Aria, selve drømmemannen. I den dysfunksjonelle familien er det kun Silver som ser henne, han er helten i hennes drømmeunivers. Jeg ser den. Det jeg har store problemer med, er hvorfor Silver føler dette uimotståelige begjæret til sin søster. Hvorfor er det en slik gjensidig tiltrekningskraft mellom bror og søster? Mytologien har hele tiden vært kommunisert fra mor til datter, mens sønn har levd sitt eget liv forholdsvis uavhengig av sine foreldre og søsken. En svakhet ved boken, men la oss gå videre.

Jeg syns bokbloggeren Knirk beskriver boken så fint med disse ordene:
"Den handler om å overvinne en vond barndom og å løsrive seg fra fortidens skygger. Jeg synes boka handler om omsorgssvikt fra ende til annen. Om to foreldre som ikke klarer å ta vare på ungene sine, om skrudde relasjoner og om illusjoner som brister. Den handler om mannsrollen og mangel på rollemodeller. Det er en trist historie."
En annen bokblogger, Reading Randi, utdyper:
"(…) Jeg tenkte på den som "kvinnesak" fra en annerledes synsvinkel: Forfatteren angrep ikke problemet ved å peke på lov-verk og likestilling. Hun griper fatt i kvinnens nedarvede myte - en overlevering fra mor til datter - at det er innebygd i kvinnen hvordan hun skal se på seg selv." 
Man kan ikke annet enn å la seg berøre av boken, enten man begeistres eller gremmes. Temaet er komplekst. Det er provoserende, interessant, vakkert og skremmende. – Og hun skriver da så deilig drømmende og fint, den godeste Alice Hoffman. Om jeg ikke er trollbundet som bokbloggeren Lena fra Les mye, lar jeg meg i alle fall begeistre. Lett.

- En ny bok av Alice Hoffman befinner seg allerede på nattbordet mitt.


Hvordan fikk jeg tak i denne boken? Loppemarked.

9.6.12

Alltid elsket, aldri glemt

På en helt spesiell 9-årsdag


Den dag kjem aldri at eg deg gløymer,
for om eg søver, eg om deg drøymer.
Om natt og dag er du like nær,
og best eg ser deg når myrkt det er.

Du leikar kringom meg der eg vankar.
Eg høyrer deg når mitt hjarta bankar.
Du støtt meg fylgjer på ferdi mi,
som skuggen gjeng etter soli si.

Når nokon kjem og i klinka rykkjer,
d'er du som kjem inn til meg, eg tykkjer:
Eg sprett frå stolen og vil meg té,
men snart eg sig atter ende ned.

Når vinden lint uti lauvet ruslar,
eg trur d'er du som gjeng der og tuslar!
Når somt der borte eg ser seg snu,
eg kvekk og trur det må vera du.

I kvar som gjeng og som rid og køyrer,
d'er deg eg ser; deg i alt eg høyrer:
I song og fløyte- og felelåt,
men endå best i min eigen gråt.

A. O. Vinje



Gratulerer med dagen, veslejentene våre. Å, som vi skulle ønske...

7.6.12

Magi i praksis, av Alice Hoffman


I kommentarfeltet til forrige innlegg skrev noen følgende:
Har du laget det selv?? Wow! sier jeg bare. Jeg synes du burde illustrere alle bokinnleggene dine også heretter.
Jeg har hørt det er viktig å lytte til sine lesere. Kjempeviktig. – Dog ble jeg bekymret over første setning.
Har du laget det selv??
Jeg oppfatter det ikke som et spørsmål, men som en utfordring. Her skal jeg vise dere, her! Jeg valgte å ta utgangspunkt i en fullstendig vilkårlig VG-nyhet, for så å gjengi det så godt som mulig i paint. Utelukkende for å bevise mine fortreffelige evner, selvsagt.

Kopien er lengst ned. Imponerende ikke sant?

- Men rett skal være rett, selvkritikk skal tas. Jeg er ikke hundre prosent fornøyd med Venus i paint. Her ligner den faretruende en føflekk.

Likevel, selv om dere er imponerte må vi gå videre. Dette er tross alt ingen paint-blogg, men en bokblogg. Selv om alt kan kombineres, må det være grenser for ubetydelig pjatt. Vi peiler derfor inn på temaet bok og forfatter.

Jeg har nå bevist for dere mine ufortreffelige kunstneriske evner, men det er og blir viktig å ta sine kunstneriske friheter. Hvis ikke blir det fort kjedelig og intetsigende.


For eksempel, da jeg skulle skrive bokomtale om Magi i praksis ønsket jeg å illustrere innlegget med bilde av forfatteren. Utgangspunktet er dette:


Her kunne jeg latt bildet tale for seg selv, men jeg ville gjerne publisere et paintbilde i stedet for. Slik ble det:


Ser dere forskjellen? Damen begynner å trekke på årene, derfor lot jeg kunstneren i meg tegne på noen grå hår. Dere ser det, sant? Dessuten syns jeg det er på sin plass å nevne at jeg så henne fra en litt annen vinkel enn fotografen. Jeg er meget fornøyd.

Dere ser antagelig også snakkeboblen. Selv om navnet er kjent, er ikke nødvendigvis utseendet til de ulike forfatterne like kjente, derfor ønsket jeg å gi dere et lite hint.

Sannsynligvis er det bare Ingalill som ser tegningen. Vi snakker selvfølgelig (for hennes del) om Alice Hoffman. Nå glemte jeg nesten å lime inn bokomtalen. Neida, joda.

I løpet av et par år har jeg plukket med meg en og annen Alice Hoffman-bok fra diverse loppemarkeder. Delvis på grunn av Ingalill, delvis på grunn av vage minner fra ungdomstiden hvor jeg selv leste en Hoffman-bok eller to. Dette er første Hoffman-bok jeg leser i voksen alder.

Magi i praksis, av Alice Hoffman

Etter foreldrenes død sendes søstrene Sally og Gillian til fjerne slektninger. Det er noe mystisk med disse to gamle tantene, noe uforklarlig og magisk, men også skummelt. Sally og Gillian vokser opp i hver sin retning. Gillian er den populære, rastløse og opprørske og stikker tidlig hjemmefra for å leve et omflakkende liv med stadig nye menn. Sally tynger seg selv ned med ansvar og holder fortet. I voksen alder opplever hun endelig å forelske seg, de gifter seg og får to døtre. En dag, etter mange forvarsler, dør mannen. Sally tar med seg barna og flytter til en helt annen stat. Hun trenger å starte på nytt, langt unna tantene og alle ryktene i hjembyen. Hun får på plass et hjem, takler den nye hverdagen og jentene vokser opp til å bli tenåringer. Også de er som sin mor og tante, vidt forskjellige. Den ene vilter og opprørsk, den andre stille og ansvarsfull. Plutselig står Gillian på døren, etter mange, mange års fravær. Med seg har hun en koffert og en bil med en død mann.

Befriende nok: i denne romanen er det ingen jeg-person, heller ingen parallelle historier. Språket er delvis ført i presens, en ypperlig fremgangsmåte for å dra leseren med inn i romanens verden. Selve boken er inndelt i fire deler, ingen kapitler, men med nok naturlige inndelinger for de av oss som ikke er i stand til å lese nesten 300 sider i et glefs. Undertegnede inkludert.

Språket glir fint, historien har en touch av spenning, en god dose romantikk og akkurat nok magi og overtro til å gjøre seg fortjent til tittelen samtidig som det hele fremstår som relativt troverdig. Jo visst skriver Alice Hoffman godt, og jo visst gleder jeg meg til å lese flere bøker av henne. Underholdende og fint lesestoff til lyse sommerkvelder. God fornøyelse!