31.10.11

Minus meg, av Ingelin Røssland

Hvordan forholder en tenåringsjente seg til livet, døden og kjærligheten? Det er tid for de dype diskusjoner, meningen med alt og alle, de store spørsmål, sterke følelser og kampen for å godta at man ikke har løsningen på alle problemer. Av og til må man nøye seg med å undres, og at et "vet ikke" ofte er det beste svaret man kan gi. Det er tid for

Minus meg, av Ingelin Røssland

Få dager før Linda fyller 13 år gjennomfører hun sitt livs beste stup. Det blir også hennes siste. Midt i stupet slutter hjertet og slå. Hun ser seg selv bli dratt opp av vannet og bli gjenopplivet. En gutt står og bivåner det hele litt fra avstand, samme gutt som hun la merke til på bussen før stupestevnet. Linda legges inn på sykehuset og kommer omsider hjem igjen til sine foreldre. Linda må ta det med ro, men hun har det så travelt. Så fryktelig travelt med å være tenåring, leve livet, oppleve mest mulig på kortest mulig tid. Tenk om hun dør igjen, sånn på ordentlig, uten å ha utført alt som føles så fryktelig viktig? Den mystiske gutten dukker opp igjen, på nytt og på nytt. Njål og Linda famler sammen i lys og mørke, i hennes streben etter å krysse av hennes mål på lista.


Det er vel en helt grei liste det der, men tror du egentlig at livet består av en masse greier man skal krysse av på et ark? Hva gjør du når alle punktene er krysset av? Er du klar til å dø fa? Er du ferdig? I så fall er det kanskje best å ikke ha det så travelt med å få unna de punktene?


Hjemme sitter hennes foreldre. De er dypt bekymret og slites mellom deres grenseløse kjærlighet og omsorg, og hennes behov for selvstendighet. Njål representerer hennes ferd mot modenhet og ro, mens Lindas beste venninne Kima, er støtten med et ben i begge leire. Kima holder tilbake, mens Njål utfordrer. – Mest av alt utfordrer han henne for å ta et oppgjør med hennes rastløshet og syn på livet, døden og kjærligheten. 




- Så trist, sier Linda og kikker ned på fuglen. –Så trist at den skal råtne bort.
- Syns du? Hvis ingen fugler døde, så kunne ikke nye fugler bli født. Vet du, med det samme den fuglen der ble et nytt liv, så begynte den å dø. Kanskje den ikke har oppdaget at den er død engang, kanskje den fremdeles flyr rundt og at det bare er kroppen som ligger her i hånden din, sier Njål.


Balansegangen mellom skildringen av et opprørsk tenåringssinn og hennes søken etter svar på de eksistensielle spørsmål er nydelig utført. Tenåringens utålmodighet og fandenivoldskhet kommer klart og tydelig frem, samtidig som det er rom for filosofering og stillhet. Sårt og vondt-godt er det også å få et innblikk i reaksjonen til Lindas nærmeste, og hvordan hun så sterkt ønsker å opponere mot undertrykkingen av panikken og angsten de alle føler.


Linda ser fra moren til faren og så tilbake til moren. Skal de si det nå? Hvor dum tror de at hun er? Hun er gammel nok til å skjønne hva det er med moren. Men er det det at de er redde? For at mamma skal miste denne babyen også? Pappa legger ut en E og en N ned fra bokstaven Ø. Det blir øen.
- Hallo, det der er ikke et ordentlig ord, protesterer Linda.
- Jo, det er en riksmålsform av øya, forsvarer faren seg.
Linda lener seg frem og ser på farens bokstaver. Ser at han har ikke mindre enn to D-er. Hun napper bokstavene til seg og lager ordet døden.
- Sånn, det der er et ord, sier hun.
Ingen av foreldrene svarer, moren lener seg etter den tomme godteskålen og skal til å reise seg.
- Kanskje jeg skal fylle på litt her? Sier hun.
Ingelin Røssland har skrevet en usedvanlig bok. Jeg ble dypt rørt, virkelig. Tårene ville ingen ende ta på slutten. – For en vidunderlig avslutning! Den endret mitt syn på enkelte frustrerende hendelser underveis i boken, puslespillet ble løst på en helt annen måte enn jeg underveis trodde den ville løses. Den siste brikken var den nydeligste av dem alle.

Anbefales helhjertet!
_________________________________________________________________
Jeg var sløvere enn sløvest og trodde det var en uke senere enn det det var, men uansett så var bøkene forsinket fra forlaget, og og og. Vel, denne boken er utsendt fra Cappelen Damm i forbindelse med deres Bokbloggturne. Lena fra LesMye likte boken godt, mens Julie og Heksa ikke var like begeistret.

4.10.11

Novellesamlingen MOT

Denne novellesamlingen er en del av Cappelen Damms Bokbloggturne. Kort fortalt: 7 bokbloggere omtaler boken en dag hver en bestemt uke. I går fortalte 15 år gamle Bendik Hallstensen om hans betraktninger rundt boken. I morgen skal Ungdomsboka publisere sine synspunkter.



MOT, en novellesamling for ungdom


MOT er en novellesamling for ungdom skrevet av norske forfattere. Ni noveller av ni forfattere. Felles tema er, ja nettopp, mot. – Men hva er egentlig mot?



Koi.
Det kiler på oversiden av armen. Jeg prøver å ikke klø mens jeg går videre.
- Hvorfor tegna du den på meg? Hadde jeg spurt.
- Fordi den symboliserer mot. Modige folk bare glir gjennom det vanskelige. Akkurat som fisker i tøffe farvann.
- Jeg er ingen fisk.
- Er du modig, da?
(Münch)

100 sider fordelt på ni noveller gir sånn omtrentlig regnet ti sider til hver historie. Akkurat nok til at historien rekker å krype litt under huden på deg, samtidig som den er kort nok til å ikke ta motet (ja, nettopp) fra alle som ikke er like glade i å lese som oss som leser disse ord.

Ni forfattere gir ni historier. Ni forskjellige måter å fortelle historien på, og ni forskjellige måter å tolke begrepet mot på.

Sverre Henmo skriver om å reparere skadene etter et dårlig valg. Ta konsekvensene, også de man ikke egentlig trenger å ta. Ingelin skriver om å tørre å konfrontere andre, i stedet for å svelge stolthet. Taran L. Bjørnstad skriver om å ikke gi opp håpet, kjempe, og kjempe for andre. Harald Rosenløw Eeg skriver om å tørre, men likevel ikke helt. Annette Münch skriver om å tørre å være annerledes, holde sitt ord til tross for andres fordømmelse. Charlotte Glaser Munch skriver om å fortelle hele historien, og ikke bare deler av den. Hans Petter Laberg skriver om å ville, men ikke helt få det til. Lars Mæhle skriver om å lette på den dårlige samvittigheten. Renate Nedregård skriver om å våge å se sine svakheter, selv om man ikke makter å forbedre seg. Ikke ennå.

Aron veit det berre altfor godt: Trøbbel er alt som ventar, same kva som hender heretter.
Så han hadde lagt seg i nitida likegodt, utan å ete kvelds, og utan å pusse tennene. Han hadde til og med pissa ut av vindauget, berre for å sleppe å møte mora på badet.
Det er snart tre timar sidan.
Og alt han ønskar, er at søvnen skal kome.
(Mæhle)

Personlig mener jeg Veggpryd er i en klasse for seg. Laberg skaper et lite stykke magi på sine avmålte sju sider. Den litt underfundige, svevende I vinduet er en god nummer to. Ubehagelige Dagens helt er også blant de aller beste novellene. Andre faller for meg som voksen mer igjennom; de blir for vanlige, det blir som forventet. Novellene er forskjellige, men det er heldigvis også leserne. Her er det ikke uventet noe for en hver smak.

For eller mot?

En slik overskrift var for fristende til å unngå. Jeg kan motstå alt utenom fristelser. Jeg har ikke nok mot til å unngå, men har mot nok til å innrømme det. Jeg forsøker å være forsiktig med å mene for mye om denne novellesamlingen, men det står en liten tass på hver skulder og roper og skriker:

Den kritiske tass

Dette er en enkel inntektskilde for forlaget! Dette er en enkel måte for forfatterne å produsere uten å bruke hundreogørtenførti år på en hel bok! Penger, penger, penger!

Den entusiastiske tass

Endelig! Forfattere som ønsker å bidra til holdningsskapende arbeid! Ungdom vil identifisere seg med problemstillingene i novellene, gruble, ta standpunkt og videreføre det til sin egen situasjon og sitt eget liv. Flott!

Hvem skal jeg lytte mest til? Neimen om jeg vet. Det jeg derimot vet er at alt blir mye enklere av å se det positive i enhver situasjon, finne lyset i tunnelen og se muligheter, ikke problemer.

Nå henger jeg her, og jeg har gjort det en stund. Jeg har forsøkt å dra meg opp, men det er håpløst. Man må ha muskler i armer og mage for å kunne klare det, og jeg har dårlig med muskler begge steder. Jeg er mer av en tenker.
(Laberg)

Derfor:

Novellesamling er en fin anledning for mindre leseglade unge å lese litteratur. Handlingen er tilpasset deres aldersgruppe, gjenkjennelsesfaktorene er allmenne, novellene er korte og har alle et budskap man må mene noe om. Moralen er til stede, men den er samtidig ikke altoppslukende. Det er rom for filosofering. Det gylne budskap vil også gjøre boken ypperlig i skolesammenheng. Grei ut og drøft...

For å være ekstra positiv jubler jeg i tillegg over at novellene er skrevet både på bokmål og nynorsk. Nynorsknovellene er riktignok i mindretall, men en tredjedel er mer enn hva jeg turte håpe på.

Alt i alt: jeg ser ikke for meg dette som noen stor hit utad blant ungdom, men ingen vil ha vondt av å lese boken. Alle vet at livet består av veiskiller, alltid og hele tiden. En bok kan være underholdning og tidsfordriv, men noen ganger kan man lære litt. - Lære å være bevisst sine valg. For man velger selv hvem man vil være, hva man vil være, og hvordan man vil leve sitt liv.



______________________________________________
Kjenner du til organisasjonen MOT? Sjekk deres hjemmeside.
MOT til å leve, MOT til å bry seg og MOT til å si nei

2.10.11

Lest i 2011: September og Bokfestivalen

Da jeg begynte å kladde dette innlegget, startet jeg med en oversikt over septembers bokkupp. Listen ble lang, lenger enn jeg trodde, lenger enn lang. – Men mest av alt, skal dette innlegget handle om Oslo Bokfestival. Kanskje. I det minste skal det krydres med bilder derifra. Helt sikkert.

En herlig gjeng, og GW var alledes praktfull!

Hva i september
Våkner om natten og vil noe annet - Sementhagen - Nede i himmelen - Mot - Gratiskyss i mørket - Menneske uten hund – Lærern

Sju bøker er lest, og tre av disse er allerede omtalt. En fjerde bok skal omtales på tirsdag. Tre av bøkene er skrevet av norske forfattere, en forfatter er svensk, en er australsk og de to siste er produsert i… tja, USA, kanskje? Både MOT og Gratiskyss i mørket er mottatt gjennom Cappelens bokbloggturne og er bøker beregnet på ungdom. Nede i himmelen har jeg lengtet etter lenge og siden lenger enn langt. Om jeg ble så begeistret som jeg håpet å bli gjenstår å lese i min omtale. – For den må komme, den må jo det. Menneske uten hund er en krim jeg allerede har innrømmet å like godt. Såpass godt at jeg har fått låne de to neste bøkene i serien av en bekjent. Lærern var gull den også, og dette helt ut av det blå. Jeg elsker elsker elsker når jeg kommer over en bok jeg strengt tatt ikke har behov for å lese, gjør det likevel, og liker den over gjennomsnittlig godt. Sementhagen hadde jeg hørt veldig mye om. Det vil si, jeg har hørt veldig mye om hvor god den er, men ikke hvorfor den er så god. Jeg fikk bakoversveis og kvalmeanfall underveis i lesingen. Jeg har siden siste side grublet på hva i all verden jeg kan skrive i dens omtale, og har for lengst innsett grunnene til hvorfor ingen tidligere har ønsket å utbrodere hvorfor boken er så god. Den er nemlig veldig god, men jeg vet ikke om jeg vil fortelle noen hvorfor. Jeg må gruble litt videre. Den aller siste boken, Våkner om natten og vil noe annet, var helt ukjent for meg, selv om forfatteren i seg selv ikke var et ubeskrevet blad. Denne fikk jeg gjennom bokfestivalen. En av bøkene i en særdeles pussig sammensatt bokpakke som takk for innsatsen helgen igjennom.

Krimmegjeng. Litt av en gjeng.

Det har vært en middels lesemåned, dette. Antallet ljuger en smule, for flere av bøkene har vært relativt tynne. Ingen mursteiner denne gangen heller, gud forby.

- Og hør nå: bare 2 av 6 bøker er skrevet av kvinner! Den sjuende boken er skrevet av både menn og kvinner, så den får ikke være med på denne leken. 2 av 6, eller 4 av 6 om du vil, er ny personlig rekord. Skjer’a?

Kulturellie
Ikke nok med at jeg har lest færre bøker av kvinnelige forfattere enn av mannlige forfattere. Jeg har også vært på kino. Dette må blåses opp i det vide og det brede, for dette skjer ytterst sjeldent. Faktisk har jeg vært på kino to ganger denne måneden, og vekk meg for jeg har for lengst besvimt av sjokk. Jeg kunne skrevet mye om kinosalens unisone latterkrampe under Kong Curling, men siden dette er en bokblogg pålegger jeg meg selv å kun skrive om kinofilmer som har bokrelevans. Hodejegerne. Morsom, spennende og underholdende, overraskende lik boken, og utedoscenen var like deilig som forventet. Nok om deeet.

Litt av en gjeng, dette også. En stakket stund satt jeg på første rad.

Jeg vil heller skrive om Oslo Bokfestival. En gang i mellom forstår jeg ikke mitt eget beste og melder meg som frivillig under slike arrangementer. Jeg blir like sliten og trøtt etter hver gang, jeg lærer aldri. Jeg har tappet øl, loset The Cardigans (ok, nå snakker vi mange år siden) trygt på scenen, og jeg har telt besøkende. Det siste gjorde jeg denne måneden. Jeg telte, telte og telte. Forvirret japanske turister som lurte på hvor the Parliament var (Beklager, men det er helt umulig for meg å skille mellom the Parliament og the Government. Sorry, I am so sorry!) Jeg skulle stå 50 % i infoboden, men i stedet for telte jeg.

Telte og telte og telte. Ja, også passet jeg på at folk ikke gikk under et usikret telttak. Jeg fikk spørsmål om forfattere som var der i fjor, jeg fortalte at jeg ikke visste om noen bordeller i byen, jeg tok i mot klager fra et menneske som ikke forstod kartet over området, jeg telte folk, trykte på en knapp for hver tiende menneske, og jeg så forfattere! Herregud, som jeg så mange forfattere! Lørdag fra ti til fire og søndag fra ti til halv fem. At jeg blir særdeles brydd når jeg ser kjendiser er en dårlig bevart hemmelighet. Jeg hadde mange øyeblikk i løpet av helgen hvor jeg tenker ut de gode kommentarene først i ettertid, for når jeg hadde mine nær-forfatter-opplevelser satte kroppen min alle krefter til for å virke blasert. Kinnene mine røpet meg selvsagt. Ikke at forfattere er min lidenskap, men enkelte er morsommere å ha sittet ved siden av enn andre. Jeg dropper namedroppingen bare for å virke blasert. (les: jeg er dødsredd for at noen skal google og havne hit til bloggen).

Jeg nevner ingen navn, sier jeg jo!

Bookoholic

Jeg antydet i innledningen at jeg skaffet meg nye bøker også i september. Jeg skal virkelig forsøke å ikke gjøre det samme, i det minste ikke i like stor grad, i oktober. For se bare her:

Som takk for blodslit hele helgen stilte Oslo Bokfestival opp med en bærepose bøker til alle frivillige. Selvsagt var dette mitt driv for å jobbe, og… Ja, hva skal man vel si. Jeg fikk med meg ett helt arrangement siden jeg ikke hadde tid til å delta på andre ting pga jobbingen. Dette skulle bøte på strevet:

Øystein Wiiks presentasjon fikk meg lyst til å kaste meg over bøkene hans, uansett hva en eller annen tåpelig anmelder muligens har uttalt.


Flaskepost fra P, av Jussi Adler-Olsen
Snøfonnenes geograf, av Jon Michelet
Våkner om natten og vil noe annet, av Geir Gulliksen
Drømmen om det fullkomne samfunn, av Øystein Sørensen
Juliet, Naked, av Nick Hornby
Fatso, av Lars Ramberg
Samt en krydder-kokebok, Norske drikkeskikker, biografien til Margit Sandemo og en håpløs grillbok.

Jeg vil nødig være utakknemmelig, men jeg føler vel ikke det var den ultimate bokpakken. Gamle, delvis helt ukjente og noen fullstendig ubrukelige. Når jeg ser listen svart på hvitt blir jeg enda mer provosert. Makter virkelig ikke forlagshusene og bokhandlerkjedene å hoste opp bedre enn dette?

Takk og lov hadde jeg fått ti minutter til overs til å kjøpe noen bøker selv:

Til fyret, av Virginia Woolf
Fuglesang, av Sebastian Faulkes
Orakelnatt, av Paul Auster

Se det er bøker jeg gleder meg til å lese! Denne skatten fikk jeg til 70 kroner, og når jeg ser slikt blir jeg lykkelig igjen.

Vinneren av lengste signeringskø ble selvsagt Cecilia Samartin. Gah.

Lykkelig blir jeg også av å motta bøker helt ut av det blå. MOT var ikke overraskende, men det var derimot disse to:

Snøbarnet, av Eowyn Ivey
Dødsenglene, av Steffen R.M. Sørum
Her har jeg gått rundt og fortvilet over at jeg er den eneste i hele Bokblogglandia som ikke mottar bøker fra forlag, og så får jeg helt uprovosert to bøker på en måned? Snøbarnet-grunnen er så fin at jeg virkelig gleder meg til å skrive om den, desto mer gleder jeg meg til å lese boken.



Jeg kom heldigvis, både for henne og for meg, ikke alt for nær Sofi Oksanen. Jeg hadde fått nervøst sammenbrudd og hun hadde blitt blendet av mine røde kinn.

Ellers i september har besøk på bibliotek og loppemarked resultert i disse innkjøpene:

Den hvite manns grav, av Robert Wilson
Honningfellen, av Unni Lindell
Øya under himmelen, av Isabel Allende
Din nestes hus, av Jette A. Kaasbøl
Alle mine triste horer, av Gabriel Garcia Marquez
Engelens spill, av Carlos Ruiz Zafon

Ikke posesalg denne gangen, men 10-20 kroner pr. bok er likevel en glede å spandere.

Nede i himmelen, av Tove Nilsen
Sementhagen, av Ian McEwan

… fra en nettbutikk kostet en smule mer, men dette var bøker jeg ønsket meg noe veldig veldig veldig.

Gert og Brit, joh! Jeg løp inn og knipset et bilde, hørte et par setninger, og løp videre for å telle gående publikum.

Mange bøker? Det er et par til:

Usynlig, av Paul Auster
MINO-triologien, av Gert Nygårdsvold (Mengele Zoo etc)

… men disse byttet jeg til meg etter å ha levert inn en bok jeg hadde fått. Nygårdsvold-triologien ruver i bokhylla sammen med Havets katedral og Fatimas hånd, to andre mursteiner jeg vet jeg burde lese men som jeg utsetter, utsetter og atter utsetter. De blir neppe lest i oktober heller.

Bonusbilder
Alle ville vite når Tegne-Øistein skulle opptre. Jeg fikk sett noen av krussedullene hans!



Jeg bryr meg ikke om å copyright'e dette bildet, men Tore Renberg, Frode Grytteland og Cathrine Sandnes er det åkke som.

Bjørn Sortland var den eneste jeg turte å snakke til. Høhø.
Kommentar til kommentarene siden blogspot'en ikke ønsker at jeg kommenterer meg selv:


Deiiiilig å spore litt misunnelse hos andre enn bare meg :D

Solgunn: Faktisk var jeg i Alta for en måned siden, og da jeg passerte bibliotektet sendte jeg deg en liten tanke.

Gro: Så bra! Det betyr at jeg mest sannsynlig telte deg... Jeg lærte mine begrensninger å kjenne ganske kjapt nemlig, og gjorde mitt ytterste for å gjemme meg mens jeg telte. Hah!

Lena: Ah, du fikk bedre bøker enn meg. Og flere, for å ikke glemme det verste av alt: Du fikk flere!!!

Ingalill: Så du mener dypt sarkastiske, hudflettende slakt ikke virker forlokkende på forlagene??? høhø... Sånn ellers ble jeg oppriktig trist av det siste du skrev. Skyhøye forventninger har fått en helt ny dimensjon etter dette, og det er helt og holdent min egen feil.

Line: Mohahahahhahahahahaah!!! Ang. stadig rekruttering: trurruente jeg fikk en flyer i posten i går som reklamerte for boksalg...? EN UKE I STREKK! HEEREGUUUUUUUUUUUUUUUUD!!! *sikle* Designmessig blir jeg svimmel av både tekstfont og størrelse, og det er derfor helt lovlig å trygle om at jeg endrer utseende nok en gang.