26.8.11

Oppvekstromanene: Elsi vs Tove

I min oppvekst leste jeg både Skyskraperengler og Små nøkler store rom. Trur eg. Det er i det minste noe unektelig kjent ved begge bøkene. Historiene var velkjente, og små episoder ble med litt hjelp gjenopphusket. Likevel stod disse to bøkene ikke for meg som representanter for gode leseopplevelser som barn og ungdom. Jeg har derfor brukt deler av dette året på å lese bøkene og deres oppfølgere på nytt i voksen alder. – Ville leseopplevelsen bli rikere i en alder av 30+? Og hva er det egentlig som gjør disse oppvekstromanene så populære?

Oppvekstroman er en romantradisjon som henter elementer fra dannelsesromanen. I disse romanene følger man som regel én hovedperson fra barndom og inn i voksenalder, med vekt på personlige utvikling i møte med skiftende modenhet og omgivelser. (wikipedia.no)


Triologi av Tove Nilsen: Skyskraperengler, Skyskrapersommer og G for Georg


I 1982 var man enda purung, og det gikk noen år før jeg lånte Skyskraperengler på biblioteket. Dermed slapp jeg sånn rent potensielt, å vente like lenge som de som leste boken med en gang, på oppfølgerne Skyskrapersommer (1996) og G for Georg (1997). Det skulle likevel gå mange, mange år før jeg leste disse. Skyskraperengler ble lest for annen gang i fjor, og i år har jeg endelig fått lest de to andre i triologien.

Når det er sagt ønsker ikke forfatteren selv å se bøkene som en triologi, hun om det.

Tove skriver om Tove som bor i en av landets første drabantbyer, i en av landets første drabantbyblokk. Vi møter henne første gang som elleveåring, og følger hennes famlende og søkende skritt inn i tenårene, helt til vi forlater henne som femtenåring.

Tove har to venninner i samme oppgang, Siri og Rita. Sammen og hver for seg strever de med overgangen mellom barn og voksen, gjengmentalitet, tvilsomme rollemodeller og drømmen om løsrivelse.

Vi følger Tove og hennes venners oppvekst i Skyskraperen, høyblokka på Bøler. Folk fra alle kanter av landet ble stablet sammen i høye blokker og etablerte sitt eget univers, sitt eget samfunn. Det blir noe helt spesielt når så mange jobber og bor sammen på et lite område. Man kommer tett inn på hverandre, man kjenner hverandres hemmeligheter. Barna får reserveforeldre i hver oppgang, og alle passer på alle. Helt til det går galt og beskyttelsen går over til ansvarsfraskrivelse.

Slik som med Goggen. Georg Hansen som etter hvert blir Toves beste venn og kjæreste. Tove blir i tillegg til Goggens beste venn og kjæreste, også hans livs lys. Alle skjønner at noe foregår i Goggens hjem, men ingen vil gripe inn. Tove forstår litt, men bare vi som lesere ser alt. Alle disse menneskene, alle naboene, alle lærerne, alle vennene. - Hvorfor grep de ikke inn?

Det går som det må gå. Goggen klarer ikke tilpasse seg, ingen hjelper han, og han havner til slutt på Bastøys forbedringshjem for unge gutter. Tove er hans eneste støtte, og hun innleder en kamp for løsrivelse fra sine foreldre.

- For slik som sine foreldre vil hun i alle fall ikke være. Det er på tide å stå på egne bein.

Triologi av Bjørg Vik: Små nøkler store rom, Poplene på St. Hanshaugen og Elsi Lund

Bjørg Vik introduserte leserne for Elsi Lund i 1988, da første bok i triologien kom ut. Små nøkler store rom ble forgjenger for Poplene på St.Hanshaugen i 1991 og Elsi Lund i 1994.

Elsi er fire år første gang vi møter henne, og vi følger hennes oppvekst gjennom mellomkrigstid, under 2. verdenskrig og helt frem til vi nærmer oss 1960. Hun bor sammen med sine foreldre og storebror i en trang liten leilighet på St.Hanshaugen i Oslo, hvor vi følger hennes utvikling fra barn til voksen. Vi opparbeider oss kjennskap til både familien, venner og naboer. Venner og kjærester.

Elsis trang til løsrivelse er sterk, men fokuset på kvinnefrigjøring er minst like markant. Det handler om mer enn å flytte ut av barndomshjemmet, og å motsi sine foreldre og ta egne valg. Det handler om oppgjør mot samfunnets normer. Aller sterkest er dette i den tredje og siste boken:

”Elsi Lund er en roman som står i det radikale bruddets tegn. Den handler om den definitive flukten fra det fengsel av konvensjoner og fastlagte forventninger som Elsi har vokst opp i. Den forteller om en frihetslengsel så sterk og smertefull og en livsappetitt så hensynsløs at den får alvorlige konsekvenser” (Kilde: Cappelen Damm)

Likt og ulikt

Det er ikke uten grunn jeg slår sammen Skyskraperengler, Skyskrapersommer, G for Georg, Små nøkler store rom, Poplene på St. Hanshaugen og Elsi Lund til ett innlegg. Likhetene er flere enn jeg klarer å komme på:


Hovedpersonen er en ung jente 
Vi følger hovedpersonens oppvekst 
Bøkene kan leses som en triologi 
Handlingen er lokalisert til Oslo 
Bøkene er mer eller mindre selvbioGRAFISKe 
Bøkene skrives i tredjeperson 
Historiene leses ut fra hovedpersonens synsvinkel 
Bøkene reflekterer hovedpersonens alder og modenhet 
Bøkene gir oss et viktig tidsbilde 
Hovedpersonen ønsker å bli forfatter. 

Akk, hvor likt kan det egentlig bli? Hva er forskjellen?


Det mest åpenbare er jentenes bosted og alder. Elsi er fra vestkanten, Tove er fra østkanten. Elsi møter vi mens hun enda er et lite barn, og følger henne til hun er langt eldre enn alderen Tove er i når vi forlater henne. Tidsepokene er også vesentlig forskjellige: Elsi forlater leseren når Tove trer inn i vår leseverden. Elsi Lund-bøkene har et mer gammelmodig språk enn Skyskraperromanenes mer livlige og humoristiske språk.

Hva mer?

Tove skriver om Tove, Bjørg skriver om Elsi. Likhetstrekkene mellom forfatter og hovedperson er overveldende. – Så har også i det minste Tove innrømmet selvbiografiske trekk. Lesermessig blir dette en fin bonus, man blir litt ekstra nysgjerrig.

Nostalgien i disse oppvekstromanene er viktige for leseren, i alle fall når man leser bøkene i voksen alder. Samtidsbildet vi, både unge og eldre, får innblikk i, er viktig langt utover det rent nostalgiske. Det er viktig og nyttig. Særlig Elsi Lund-triologien glitrer med sine tidstypiske begrep og artikler. Her forsynes leseren med alt fra bindmerker til sigarettmerker, restauranter og aviser. Til forskjell toner Tove Nilsen dette ned til det minimale. Dette uttalte hun i et intervju i Dagbladet, rett etter utgivelsen av G for Goggen:

”Disse bøkene er ikke nostalgiske. Jeg er overhodet ikke interessert i tilbakeskuende eller nostalgisk litteratur. Jeg kunne lagt handlingen i boka til 1997. Når jeg velger å skrive om året 1964, er det fordi jeg føler at jeg har hatt en uframkalt film fra denne perioden oppe i hodet mitt. Skrivingen har vært som en framkallingsprosess der en masse visuelle detaljer kommer til syne.”
Det er vrient å komme på flere ulikheter, eller mindre grad av likheter, enn overnevnte. Jeg mener, hva har jeg vel å stille opp med når jeg reagerer selv på likheten mellom bøkene. Skyskraperengler og Skyskrapersommer sier seg selv. Den tredje heter G for Goggen(((Alarm))). Hva skjedde med denne tittelen? Små nøkler store rom og Poplene på St.Hanshaugen er småpoetiske og forstås kun utelukkende ut fra bøkenes handling. Elsi Lund (((Alarm))), den siste boken, er en tittel som er så forskjellig fra de to andre som det er mulig å få det. Si meg, gikk man tom for fantasi?

Tove vs Elsi

Er disse bøkene lesverdige også i voksen alder? Er det kun mimringen som gjør bøkene interessante, eller representerer bøkene gode leseopplevelser også for voksne? Nostalgi eller dyptpløyende handling?

- Og hvem er egentlig best?

Skyskraperengler leste jeg i fjor, de to neste tidligere i år. Det skulle gå to og en halv bok før jeg ble fullstendig oppslukt. Vendepunktet ble Goggen. Tenk at det er mulig å bli så glad i en romanskikkelse! Ønsket om å ta ham ut av boken, holde rundt ham og si at alt ordner seg, var nesten ikke til å holde ut. Jeg gråt som et barn da siste side var ferdig. Jeg var ikke klar til å gi slipp.

- Frykten for å få mine mistanker bekreftet har likevel til nå holdt meg borte fra Nede i himmelen. Jeg orker ikke gi opp håpet om at han skal få orden på livet sitt, at noen tar vare på ham. Bipersonen har hos meg blitt hovedpersonen. Tove Nilssen utfører et pent stykke magi.

Bøkene om Elsi leste jeg denne måneden. Sammenhengende. Kanskje ikke helt heldig:

Elsi grep meg mest i de første bøkene, men jeg mistet litt taket på henne i siste bok. – Motsatt av Tove-bøkene, altså. Kanskje det skyldes at Elsi mistet grepet på seg selv, samtidig som Elsi Lund var en evig gjentakelse av tidligere episoder i de andre bøkene, og nostalgisk namedropping som godt kunne vært unngått. Jeg ble ferdig med Elsi Lund etter siste side, men Tove og Goggen vil jeg aldri bli helt ferdig med.

Jeg håper bare ikke at Nede i himmelen vil få meg til å gi slipp på dem.

En liten kuriositet på tampen

At både Bjørg Vik (Små nøkler store rom) og Jo Nesbø har fått Bokhandlerprisen er som en bagatellmessig sammenligning å regne. Her er det nemlig mer å hente:

Pappaen til Elsi jobber på Schrøder, som for øvrig er stamkafeen til Jo Nesbøs antihelt Harry Hole.

Flere sammenligninger?

Bjørg Vik utga i 1978 et skuespill med tittelen Sorgenfri. I 2003 utga Jo Nesbø en Harry Hole-krimroman med samme navn.

11 kommentarer:

Ingalill. sa...

Spennende!
Jeg har lest alle disse, bortsett fra G for Goggen, og det ser ut som vi stort sett har samme oppfatning.

Det er år og dag siden jeg leste Bjørg Vik og Elsi er meg fjern og likegyldig.
Goggen og Tove derimot får jeg, akkurat som deg, litt vondt i magen når jeg tenker på, men det er nok også fordi jeg nylig har lest sisteboka. (Do it!)

Digresjon: Søstera mi ga meg nettopp Små Nøkler for å bookcrosseregistere, både hun og ektemannen hatet den så intens at de nektet å ha den i huset lenger.

( - også mhahahhua lo jeg godt til at begge seriene er selvbiologiske -))))

ellikken sa...

Ææææææææh!!! Krisert! Skrev jeg virkelig det? Akk o ve! Hastverk er lastverk indeed. Ugg. What to do: orke å redigere, eller unne flere gleden? ;)
Tenkte forresten på DEG da jeg fant ut av Vik-Nesbø linken. Kudos!

ellikken sa...

M'kay, jeg holdt ut med skriveleifen min i 2 sekunder.

Siljeblomst sa...

Jeg likte veldig godt bøkene om Tove da jeg leste dem som tenåring, men det er faktisk historien om Elsi som har truffet meg mest - og som jeg har lest igjen og igjen.

Ingalill. sa...

Se der ja, den gleden unnet du ikke mange -)

Takker for kudos, men har altså fremdeles ikke lest Nesbø, sikker på det er meg du sikter til?

ellikken sa...

Ingalill: Jupps, det er nok fremdeles deg skjønner du. Ikke mange andre som ville hengt seg opp i slike (u)vesentligheter i en bokomtale, og det er noe av det som gjør bloggen din så fabelaktig.

Siljeblomst: Jeg har ikke helt bestemt meg, faktisk. I går bestilte jeg meg Nede i himmelen, og senest for en times tid siden leste jeg videre i boken Roser i et sprukket krus av Vik... ;)

Ingalill. sa...

hmm, litt usikker på om jeg skal fokuserer på uvesentlig eller fabelaktig?
, men siden selvbiologisk var et så fantastisk ord, velger jeg den positive vrien
og bukker dypt for rosen -)

Anita sa...

Elsi Lund-trilogien er veldig bra, synes jeg. Men det er jammen lenge siden jeg leste den, når jeg tenker meg om.

linesbibliotek sa...

Jeg leste alle Tove-bøkene før jeg var atten, og de gjorde ikke spesielt inntrykk på meg da. Sannsynligvis fordi jeg hadde et tvangsmessig krav til lykkelig slutt i bøkene jeg leste, og hjernen min nektet å ta innover seg noe som burde ha vært happy ending, men som ikke var det. Ettersom jeg nå har lært et og annet om livets harde realiteter, vil jeg nok ikke slippe like billig unna når jeg en dag skal lese siste bok.

Bjørg Vik-trilogien står ulest i bokhylla, og jeg blir veldig nysgjerrig på den når oppfatningene om den spriker såpass. Spennende!

Maiken sa...

Jeg går siste året på videregående og har særemne.. har lest Senere, Lena og holder nå på med Sitt eget liv. Problemet mitt er at jeg må velge en annen bok i tillegg, og aner ikke hva jeg skal velge. Boka jeg velger, må selvsagt handle om noe av det samme, (kvinnens rolle og utvikling) Lurer på om jeg kan lese Elsi Lund uten å ha lest de to forrige bøkene i serien? Eller om du har noen andre forslag til meg?:)

ellikken sa...

Hei Maiken! Det som umiddelbart falt meg inn er en av Sigrid Undsets samtidsromaner. Tross tiden de ble skrevet i er det stadig like aktuelle. Har skrevet litt her: http://ellikkensbokhylle.blogspot.com/2010/12/lest-i-2010-fire-av-femhundrekronersdro.html Fru Marta Oulie omhandler kvinnens rolle i ekteskapet, utroskap og skilsmisseproblematikk, mens Jenny handler om hennes behov for å være selvstendig, en fri sjel, uavhengig av andre. Ulikt, men likevel likt. Angående Elsi Lund ville jeg lest hele triologien, men siste bok ved samme navn kan forsåvidt leses separat. I denne er Elsi i tjueårene, forsøker å løsrive seg fra foreldre, jakter etter en mann som kan få blodet til å bruse, men som etter hvert innser at hun først må finne seg selv... :)