30.3.11

Rett og slett usmakelig!

Det er neppe noen stor hemmelighet at jeg lo meg fordervet av Muldvarpen som ville vite hvem som har bæsjet på hodet hans da poden var liten. For rundt et år siden startet jeg en diskusjon på bokelskere.no hvor jeg etterlyste såkalt do-litteratur. For de av dere som ikke kjenner til denne betegnelsen er dette romaner hvor helten og/eller heltinnen gjør sitt fornødne. Barnslig? Platt? Alt for intimt? Unødvendig? Joda, kanskje det, men like fullt et høyst naturlig gjøremål. Kan man beskrive et måltid bestående av knekkebrød med brunost, kan man vel like godt beskrive et do-besøk også. Dette er min kampsak, bare ikke si det til noen. En vakker sjel backet meg opp med et mindre infantilt syn på dogåing:
”Det kunne vært enkelt for en forfatter å ty til dobesøk som symbol for behovet for å kvitte seg med noe eller en manglende evne til å holde på noe verdifullt.”
En annen deler kanskje ikke min begeistring og er mer nøktern i sitt syn på do-litteratur:
” Dette er en øvelse som i moderne samfunn gjøres i lukkede og aller helst også lydtette rom, og inngår i samfunnspakten som et fenomen man ikke snakker om. Den borger heller ikke for stort drama, så man kan forstå at den også i litteraturens verden forbigås i stillhet.”
Vel, jeg kommer aldri til å slutte å la meg forundre av behovet, eventuelt ikke-behovet, for å ta med noe så dagligdags som the b-thing. Tabubelagt tema eller ei, her er en gylden oversikt:
Tilværelsens uutholdelige letthet
Frihet, av Jonathan Franzen Boken kan etter sigende skilte med et ganske så udelikat dobesøk. Fyr og Flamme, av Karsten Fløgstad Jeg nøyer meg med å sitere tipseren ordrett: ”Hovedpersonen skiter et 700 meter langt manillareip etter et 3-dagers bryllup med kontinuerlig inntak av kaffe og bløtkake. ”
“There was nothing really as glorious as a good beer shit — I mean after drinking twenty or twenty-five beers the night before. The odor of a beer shit like that spread all around and stayed for a good hour-and-a-half. It made you realize that you were really alive.” (Ham on Rye , Charles Bukowski)

Much ado about nothing
Filth, av Irvine Welsh Boken går i dybden på en hel rekke temaer relatert til unevnelige kroppsdeler, herunder noen ganske grafiske dobesøk. Min Kamp 3, av Karl Ove Knausgård Jeg har til nå holdt meg langt unna KOK-bøkene. Kanskje det er denne innfallsvinkelen som skal komme til å endre mine fordommer mot Min Kamp? Hør bare her: ”I skogen blir bæsjen bæsjet fra et tre, gjerne med litt fart på rumpa slik at den blir slengt bortover. Etterpå blir den nøye inspisert, i tillegg til at han besøker den igjen i ettertid for å se hvordan den har det. ” Han skriver visstnok mye om bæsjing generelt i Min Kamp-bøkene, blant annet en episode fra barndommen der kameratvennen gjør fra seg i fellesskap. Barnepiken, av Kathryn Stockett Aibileen prøver å få en unge til å lære seg å gå på do. Det ender med at hun selv må gå på do for å vise ungen hvordan det gjøres.
Once upon a time
Hodejegerne, av Jo Nesbø På vill flukt fra en mindre snill mann, gjemmer hovedpersonen seg nede i en utedo. Ikke veldig appetittlig, kanskje, men stort bedre blir det ikke når nettopp den mindre snille mannen kommer inn for å… Ja, nettopp. Nådens Omkrets, av Jørgen Brekke Mot slutten av denne boken blir en av karakterene tatt med buksene nede på en utedo. Således noe brutalt. New York trilogien, av Paul Auster Noen bøker fenger helt fra starten: I første kapittel blir vi kjent med romanens hovedperson på en noe uvant måte. ringer mens hovedpersonen er på do, noe som irriterer ham. Han har ikke spesielt lyst til å løpe ut å ta telefonen uten å få tørket seg, men det betyr at han ikke rekker å ta telefonen. Lerkehjerter, av Margaret Skjelbred En far som gjør sitt fornødne i fred og fordragelighet blir innelåst på utedoen.
"Nothing is worse than to finish a good shit, then reach over and find the toilet paper container empty. Even the most horrible human being on earth deserves to wipe his ass." (Factotum, av Charles Bukowski)


Great Expectations
Pinnsvinets eleganse, av Muriel Barbery Ryktene forteller om et visst high-tech toalett som romanens portnerkone forsøker å benytte seg av. Minnerverdig beskrivelse, er dommen som ble gitt. A Long Long Way, av Sebastian Barry I denne boken får man noen beskrivelser av toalettforholdene ved fronten under 1. verdenskrig. Shantaram, av Gregory David Roberts Beskriver hvordan det er å gå på do i slummen i Mumbai. Balansekunst, av Rohinton Mistry Jeg vil tro boken omhandler mye av det samme som overnevnte bok.
Det fanst ikkje lys på doen. Ho drog opp skjørtet. Benken støytte mot rassen. Treverket, kald mot huda, som drog seg saman frametter låra. Så kom den tredje ria sviande. Marta skar i å synge. Ver glad, ver glad, song ho, lyst og reint. Ver glad, utvalde sjel. Saloma knytte nevane og halla seg framover. Gjennom suset for øra hørte ho kadetten brumme, men kunne ikkje skilje orda frå kvarandre i det som han sa. Ver glad, ver glad, song Marta. Saloma ynka seg. Stilt. Så braka det laus. Plutseleg. Renneskita rann ut av henne. Eit augeblikk kom songen bort i bruset og brumlinga. (U-, av Carl Jòhan Jensen)

Kampen om tiden
Pixley Mapogo, av Tore Renberg Forfatteren bruker i underkant av et halvt hundre sider på å beskrive dotrangen til hovedpersonen. Utvilsomt en temmelig svett og febrilsk situasjon. Ole-Kristian Oksrød , av Jon Øystein Flink Boken åpner med en beskrivelse over flerfoldige sider om en som må veldig på do. Du føler virkelig med mannen der du kniper sammen mens du leser... Hundene i Riga, av Henning Mankell Den godeste Wallander får ulidelig magebesvær og må gjøre stort mens han går gjennom arkivene til Rigas politi.
Jeg har enda et stykke å gå...
Det er skuffende få av disse bøkene jeg faktisk har lest, men slikt kan man jo gjøre noe med. Takker ærbødigst for alle (u)smakelige tips både her og der. For alle som rynker på nesa av disse ord skylder jeg på pencillinkur og generell sneglefartlesing. Noe må man jo skrive om, må vite. Både jeg og forfatterne. Dette er for øvrig ikke første gangen jeg skriver om do-litteratur i bloggen. Den gang mottok jeg et par tips fra dere, og kanskje kommer det enda flere denne gangen?

5 kommentarer:

Heidi sa...

Rohinton Mistry beskriver dobesøk også i 'Family Matters' - der er de vel først og fremst brukt for å vise hjelpeløsheten ved alderdommen. Slik er det også i boken 'The Stone Angel' av Margaret Laurence. (Men når jeg tenker meg om fikk ikke rollefiguren det til. Hun tisser derimot på seg hver natt.)

litteraturnett sa...

Fin side!
(.. og er det ok å legge igjen denne kommentaren.. oppfordre om å stemme fram diktet..):

http://wp.me/pYtns-xC
øystein

Lena sa...

Haha! Fantastisk! Ida Jackson (mener jeg) hadde et innlegg om litteratur hun hadde med på badet. Kanskje en ide?

ellikken sa...

Heidi: Hjertelig! :) Ved nærmere ettertanke tror jeg dessverre ikke denne boken kan betegnes som dolitteratur av den enkle grunn: her mangler man det mest elementære, en do.

Øystein: Takk, og selvsagt er det lov å prøve seg ;-)

Lena: Takk! :D Dolektyre må jo være å ta novelleutfordringen et steg videre! - Der har du MIN utfordring, liksom :)

Virrvarr sine eminente tanker om dobøker finnes her: http://www.virrvarr.net/blog/2010/05/11/om-dob%c3%b8kene-mine/ og en av skribentene på bokmerker.org lot seg inspirere til dette:
http://bokmerker.org/?p=6551

En vakker dag skal jeg lære meg lenkekoder.

linesbibliotek sa...

Hvilken fabelaktig kampsak!!
Ellikken for president, sier nå jeg.