14.3.11

Myren, av Arnaldur Indridason

Det er ikke hver dag jeg leser islandsk krim. For å være mer spesifikk: Jeg leser ofte krim, men aldri fra Island. Faktisk har jeg aldri lest noe av en islandsk forfatter noen sinne. Ikke før jeg fikk Myren dumpende ned i postkassa. Forfatteren har vunnet Glassnøkkelen to ganger, deriblant for nevnte bok. En viss forventning etablerte seg derfor i mitt lesehjerte.




Myren, av Arnaldur Indridason


Holberg, en eldre mann, blir funnet død i sin egen leilighet. Et askebeger av glass ved siden av ham, og ikke minst en lapp med påskriften ”Jeg er han” vekker nødvendigvis mordmistanker om etterforsker Erlendur Sveinsson og hans team. Et mystisk bilde av en barnegrav blir etter hvert funnet. Kan dette settes i sammenheng med drapet? Selvsagt må dette sjekkes! Det viser seg at det døde barnet, Audur, led av samme arvelige sykdom som Holberg. Tilfeldigheter? Neppe.

Haha! Arnaldur har skrevet om Erlendur og Audur. Små barn har store gleder. Alle -urnavnene får retteprogrammet i word til å gå amokk. Enda morsommere blir det når det kommer for en dag at Erlendurs sønn heter Sindri Snær. Heldigvis blir han knapt nok nevnt. Det hadde vært litt slitsomt for meg å lese en bok hvis en av hovedkarakterene heter det samme som på min dialekt er snørr. Nok om det, men mer om navn. Det var i det hele tatt veldig uvant å lese om personer kun omtalt ved fornavn. Det gikk lang tid før jeg fikk ristet av meg min forstyrrede formening om at den konsekvente bruken av fornavn var lite profesjonelt. Altså, vi er i Island, tross alt. Det eneste landet i verden der det er fullt akseptabelt å omtale folk ved fornavn. –Men uvant? Jepp!

Vel, vel. Alt kan jo ikke være morsomt. Dette er da tross alt en krimbok. Morsom handling var det definitivt ikke. Stemningen var i det hele tatt nokså mørk og deprimerende, langt unna skildringer av øyas frodige natur, som man rimeligvis forventer av en islandsk roman. Fyrrige vulkaner og varme kilder må her vike for et dystert bilde av øya og dens folk, et lite samfunn med få innbyggere, store avstander og et gjennomsiktlig miljø der alle vet om hverandre.



Erlendur selv, etterforsker og romanhelt, er en nøktern type. Han er for lengst skilt og har et problematisk forhold til sine barn. Jobben er hans liv. – Men han er ikke fordrukken. Hurra! Erlendur er, kryss i taket, en tilnærmet normal mann. Les og lær alle dere andre kriminalforfattere.

Nok skryt. Erlendur har selvsagt en mørk side han også, som alle andre krimromanhelter. Eller. Nja. Ikke Erlendur, men hans datter Eva Lind. Det er her et av bokens irritasjonsmomenter (for undertegnede) gjør leseopplevelsen mindre god. Far-og-datter-dialogen er virkelig ikke velskrevet. Eva Lind er prostituert og narkoman, har særdeles tvilsomme bekjentskaper og pengeinnkrevere på nakken. Likevel velger altså hennes far å fortelle henne alt om etterforskningen. Eller ”I korte trekk” som forfatteren velger å kalle det. ”Hver minste detalj”, vil derimot jeg hevde. - Er dette et sjakktrekk, Erlendur? Jeg vil nok svare ”neppe” på det spørsmålet.

Arv og slektskap er et viktig stikkord i kriminalhistorien, og jeg tilgir derfor Erlendur og Eva Lind. Så vidt. Jeg sliter mer med å tilgi en bihistorie om et velstående ektepar som melder sin datter som savnet, og som ønsker Erlendurs bistand. - Hvorfor, Arnaldur, hvorfor? Det blir sinnasmileyer i margen av slikt.

OK, så velger jeg å viske ut noen av disse siden det er lite annet utenfor-tema-snakk. Les og lær av dette også, andre kriminalforfattere.

Mens andre lesker seg med flere parallelle historier og tidsepoker, er Arnaldur befriende nøktern også her. Jo visst serveres vi tilbakeblikk, men vi er ikke der. - Skjønner du forskjellen? Vi hører kun om hendelsene, som en ren fortelling. Forfatteren dukker ikke tilbake i tid og serverer oss historien som i nåtid. Takk for deeet. For å være ærlig elsker jeg strengt tatt parallelle historier som flettes inn i hverandre, men – og dette er et stort men – du verden så befriende med en kriminalroman uten denne måten å skrive på.

- Hva med plottet, da? Holder mordplottet et akseptabelt nivå?

Jo, det gjør faktisk det. Mordplottet er relativt åpenbart helt fra begynnelsen av, men etterforskningen av mordet er en ganske så underholdende og interessant opplevelse for leseren. Plottet i seg selv var rimelig originalt og morsomt, og at handlingen for det aller meste holdt seg til etterforskningen og den alene var mer enn befriende. Noe negativt vil det alltid være, og det lille ekstra mangler. Boken er likevel tross alt og på tross av, absolutt lesbar.



Boken er registrert på bookcrossing.com og Moshonista var så snill å sende den til meg. Hun har skrevet om boken, og det har også Karin fra En verden full av bøker gjort. Flere? Gi meg et hint i kommentarfeltet! Snart fyker boken videre opp til Barteland.

12 kommentarer:

Ingalill. sa...

Psstt, du vet det finnes 6 til, snart 7?

Jeg moret meg også kollosalt over navnene, i begynnelsen. Jeg har hørt alle på lydbok og for hvert navn tok Nørve seg en liten pause, sånn for å forsikre seg om at vi fikk med oss alle ur-ene.
Han gjør forresten det samme når han leser Pasilinna - pause - heiko - pause - oikinanene.

- det forsvinningsnummeret du klagde på har sin plass. Alle bøkene kommer med en forsvinning - det er fordi: (spoiler)
Erlendur er besatt av sin forsvunnede bror.
Du skjønner vel at du må fortsette?

ellikken sa...

Åh hallo, det er krim, klart jeg fortsetter :D Men *gulp* "snart 7" er litt i overkant av hva jeg var mentalt forberedt på.

Nørve fikk jeg litt hetta over da jeg hørte på Blodleie av Theorin. Generelt en meget omstendelig mann å lytte til... Dessuten har jeg ilagt meg selv forbud mot flere lydbøker av ham der det er kvinnelige romanskikkelser. Nørve med kvinnestemme er grufullt.

(Unnskyld Nørve om du googler deg selv og finner dette)

Ingalill. sa...

:-DD
,Nørve, ikke hør på henne, hvis, jeg mener NÅR, du leser dette, vil jeg du skal vite at jeg er blodfan.
Backstage groupie med flagg.

Anita sa...

Ahhh.. Indridason... Jeg har lest alle bøkene hans og står på venteliste på biblioteket for den siste som heter "Anger". Har skrevet om noen av dem på bloggen, men de første hadde jeg lest før jeg begynte å blogge.

Forresten - er du også bookcrosser?? Så bra!

Karin sa...

Ikke tull med Nørve, han ruler (jeg står bak Ingalill med flagget!)!!! Jeg holder nå på med bok 5 (eller er det 6? jo det må det være) og siden jeg har hørt de fleste bøkene så har jeg egentlig ikke fått meg hvordan navnet til Sindri Snær er snær rett og sleit, fordi Nørve uttaler det mer som sneir (så slipper jeg i alle fall det irritasjonsmomentet).

Om du ikke leser alle bøkene så anbefaler jeg bok nummer to, Gravstille, den er veldig bra og en høydare i serien.

Jeg fant også forholdet mellom Erlendur og datteren litt rart, det er noe uekte med deres dialoger, men, men... Grei underholdning er det hele:-)

Askeladden sa...

Jeg ser at ingen har meldt seg på boken. Så jeg vil gjerne lese den etterpå, blogge om den og sende den videre. Jeg har ikke drevet på med bookcrossing før. Men regner med at det er en enkel sak å melde seg på bookcrossing. Jeg sender adressen min på mail til deg snart. Jeg ser den står på bloggen din. Jeg gleder meg til å lese krim og boka av Arnaldur=)

Askeladden sa...

Jeg har sjekka det ut no og vet hva det er. Jeg må si at jeg er overraska og litt skuffa.Men litt godt også. Men jammen er forfatteren troverdig. Når han klarer å utgi seg for å være ei ungjente uten å legge merke til det. Men jeg burde skjønne det. Det merka man spesielt på språket og historien om Nakata.

ellikken sa...

Hvis det er noen trøst: Du var ikke alene om å bli lurt :) Artig måte å få publisitet på, i alle fall...! Har skrevet om en debutboken hans her på bloggen, forresten. Skomakernes konge.

Anonym sa...

Du har fått en ny award av meg:-)

http://linesbibliotek.wordpress.com/2011/03/15/jeg-er-en-vakker-blogger/

Anonym sa...

Jeg har også merket meg at krim hvor man slipper sånne tilbakeblikk i tid er utrolig befriende. Krim hvor man følger bare ett perspektiv er enda bedre. Hvis jeg i tillegg klarer å finne en krim hvor handlingen begynner hos etterforskeren, ikke morderen eller offeret, blir jeg jublende glad! I farten kommer jeg bare på Nøkkelvitnet av Jørn Lier Horst, og jeg skulle virkelig ønske det var flere.

(Hvor stor sjanse tror du det er for at skandinavias krimforfattere vil konsultere bloggen din før de begynner å skrive ny bok, Ellikken? I så fall håper jeg at de tar et hint!)

Synne sa...

Og enda en award: http://synne77.blogspot.com/2011/03/jeg-elsker-bloggen-din.html

ellikken sa...

Det er viktig å ha troen på seg selv, så jeg vil hevde det er overhengende fare for at fremtidige krimforfattere researcher seg frem til nettopp min blogg. Og om de ikke gjør det, kan vi i det minste trøste oss med at vi vet best og har helt rett!

Tusen <3 lig takk for awards, Line og Synne! Jeg blir så glad, så glad :-)