28.2.11

Lest i 2011-Februar

Siden det var så moro å la fingrene løpe vilt over tastaturet på tampen av januar, lar jeg skrivekløen få utløp også på tampen av februar. Det er klart for mitt månedsregnskap: Ni er det gyldne antall. Hadde det ikke vært for irriterende få dager i februar måned, hadde jeg kommet opp i ti, som i så fall hadde vært en mer enn i foregående måned.

Blogg:

Månedsregnskap, ja. Oh, the irony, the irony… Isn’t it ironic, som vi som nå er rundt de tredve stadig sang på nittitallet. Mens jeg i januar titulerte meg dovendyr og lesesnegle, kom jeg ut av skapet i februar som bookshopaholicer. Jeg fant meg til og med et egnet hus. Dette var to av fire blogginnlegg som definitivt ikke var bokanmeldelser. Månedens første innlegg hentydet leseglede men manglende inspirasjon til rene bokinnlegg. Forandring fryder muligens, men nå henger jeg seriøst etter… Ikke kan jeg skylde på utsvevende sosialt liv heller, selv om jeg minst en kveld tilbrakte kvalitetstid sammen med x antall pensjonister. Tiller og Grimsrud var fabelaktig morsomt å oppleve, og dette fristet absolutt til gjentakelse. Note to myself: Dra sammen med likesinnede neste gang. Note to the world: Bokfrelste venner i geografisk nærhet søkes!

Dette er månedens tiende innlegg. Fire av innleggende er tilnærmet bokrelatert, men ei anmeldelser. Ni innlegg minus fire ikke-anmeldelser gir fem anmeldelser. Når jeg forteller at jeg i februar har lest ferdig fem bøker, røper månedsberetningen et underskudd på fire anmeldelser. Disse resterende bøkene er attpåtil så forskjellige, at jeg ikke helt ser hvordan jeg skal redde meg inn igjen.

Terningkast:

Denne kunne jeg gjerne ha hoppet over, eller stått over slik det heter seg i brettspillverden hvor terningkast hører bedre til. Forsoningen skal likevel få toppkarakter, terningkast 6. Nattefokk og Bunny Munros død hører hjemme i nivået et hakk lenger ned, men det har vært en lang vei å kaste såpass høyt. Ulovlig norsk nekter jeg å trille terning over. De andre vipper mellom 3 og 4 et sted. Ingen omveltning av livet bare ved å lese disse bøkene, men grei underholdning. Intet mer, intet mindre.

Kjønn:

Fem menn og fire kvinner, og stort mer jevn fordeling enn dette er ikke mulig på ni. Når det er sagt, skal det også sies at den ene manneboken er så ekstremt mannebok, at regnskapet 100 004 menn og fire kvinner hadde vært mer passende.

Land:

Denne måneden har min lektyre vært sterkt preget av nordiske forfattere. Pluss for min første islandske bok. Pluss også for min første samiske bok, dersom man ser bort fra diverse Ante-bøker og den slags fra barndommen. En bok kan kategoriseres som ikke-fra-noe-land-i-det-hele-tatt, selv om det hadde vært fint å kalle den norsk. Kun to bøker er fra ikke-nordiske land: en fra Tyskland slæsj England, og en fra Australia.

Sidetall:

Ingen mursteiner denne gangen. Noen av bøkene må attpåtil kalles korte. Det er deilig å lese slike korte bøker, som likevel kan inneholde langt mer enn disse tusensiderskjempene med tusen millioner delhistorier uten mål og mening. Forsoningen er et fantastisk fint eksempel på kvalitet vs kvantitet.

Tema:

Innvandringspolitikk, sorg, sex, popstjerneliv, kjedsomhet, drap, spøkelser, tilgivelse og kjærlighet. Rene krydderhylla, altså. Lyrikk skal også føres opp på skrytelista. Mer typisk ellikensk er en stk ungdomsbok, to stk krimromaner og en stk feel-good-bok.

Hva mer?

En bok har jeg lyttet til, og jeg jobber dermed videre med lydbok-prosjektet mitt. Jeg har i tillegg sett filmatiseringen av Grabben i graven bredvid, for annen gang. De er så søte, både boken og filmen! Søt, dog innmaaaaaaaaaaaaaaaari langtekkelig var også filmen basert på Eat, Pray, Love. Julia Roberts var like stunning som alltid, og jeg antar at boken ikke innehar ytterligere kvaliteter som tilsier at jeg for guds skyld må lese boken. En feel-good i måneden tror jeg holder for å dekke mitt behov. Bunny Munros død var litt av en opplevelse, og jeg kommer til å bruke hundreogørtenførti år på å skrible ned en brukbar anmeldelse. Nattefokk fikk meg til å grøsse på en annen måte, Rødby-Puttgarden fikk meg til å kjede meg like mye som romanfigurene, og Forsoningen fikk meg til å gruble over boken lenge etter at siste side var lest. Ulovlig norsk ga meg like mye å tenke på, selv om innholdet er ihjeldiskutert. Jeg lot meg berøre, og det var både overraskende og befriende.

Hva mars måned bringer med seg på bokfronten er uvisst. Jeg betviler at like mange bøker vil bli lest, for en god del dager vil gå med til feiringer og et av mitt livs aller største opplevelser. Foreløpig er det for surrealistisk til å kunne glede seg til, og jeg har intensjoner om å lese meg opp på temaet eller reisemålet. Noen ting er viktigere enn bøker, tross alt.

24.2.11

En Book Shopaholicer bygger rede


"Jasså, har Sophie Kinsella skrevet en ny bok?" spør du kanskje.
"Neida." svarer jeg. "Dette er bare en slags oppfølger av et innlegg der jeg bekjente mine innkjøpssynder."
Ja, også tenkte jeg å bevise for alle at jeg ikke alltid skriver så himla mye. Innimellom bokkjøp har jeg fått lest litt også, men det er ikke det det skal handle om i dette blogginnlegget.

Det det derimot skal handle om er boligkjøp. Jeg trenger bolig. Den samme Jeg kikker i boligannonser opptil flere dager i uken, men fokuset kunne vært bedre. Der andre ser på kvadratmeterpris og oppussingsbehov, ser Jeg på andre menneskers bokhyller. Med dagens minimalistiske beige visningsbilder sier det seg selv at det blir lite action når Jeg skal shoppe bolig. Det ender strengt tatt alltid med at Jeg ikke shopper bolig. Ikke har Jeg råd heller, for Jeg bruker ufornuftig mye penger på bøker.

Jeg er dog en optimistisk sjel som ikke lar seg bukke under av negativitet. Jeg ser lys i tunnelen, har håp i hengende snøre og har ingen problemer bare utfordringer. Denne boligen har enda ikke kommet til salgs på finn.no, men Jeg har allerede skrevet seg opp på interessert-listen. Dette er en Book Shopaholicers våte drøm.


Japan! Sjelden sjanse! Liten, uklassisk ettromshus over 2 plan* MÅ SEES! 50 kvadrat pur leseglede. Noe moderniseringsbehov må påberegnes da huset mangler kjøkken. Usedvanlig gode lagringsmuligheter. Huset selges i sin helhet minus møbler og kvistlakk.
"Japan??" sier du kanskje forskrekket og mistroisk.
"Usj. Detaljer..." avbryter jeg.

23.2.11

Mirakel, av Renate Nedregård


Gud, så misunnelig jeg var på alle de som med rette kunne føre opp Ten Sing på sine interesser i brevvennannonsene. For en landsens pike i ukristelige Midt-Norge kom jeg ikke lenger enn til å svare på slike annonser. Da Cappelen Damm utlyste denne boken som en del av sin Bokbloggturne var jeg rask med å rekke opp hånda og si Meg! Meg! Meg! Væææær så snill!

- Også fikk jeg boken, da, for å anmelde den. Ten Sing-aspekteret var ikke det eneste som appellerte til meg. Jeg er ihuga Idol og X-faktor fan tross alle mine år, og ettersom jeg har det mellomnavnet som jeg har, var jeg dømt til å kalles Mirakel i oppveksten. Jeg tror rett og slett forfatteren skrev boken med meg i tankene.

Før meg har Skolebibliotekaren og Ungdomsboken sagt sin mening, og i morgen blir det spennende å se om Anette deler min oppfatning av boken. – Og min oppfatning, jo den er som følger:


Mirakel, av Renate Nedregård

Rakel er 21 år og popstjerne. Som vokalist i det lokale Ten Sing-koret ble hun nærmest dyttet inn i Idol-sirkuset og herfra var veien kort til berømmelse og suksess. Etter noen episoder med utagerende festing og uheldig pr forsøker managementet å redde hennes omdømme ved å la henne opptre sammen med sitt gamle kor. Rakel tvinges til å ta et oppgjør med både fortid og nåtid, konfronteres med mennesker hun har sviktet og som har sviktet henne. Dette blir også for henne en konfrontasjon med gudstroen.

Dette er journalist, nå også forfatter, Renate Nedregård sin første roman. I et intervju med Bokelskerinnen begrunner hun hvorfor hun har skrevet akkurat denne boken:


Alle ungpikers drøm: leve av sin store lidenskap, bli berømt og beundret. Slik er det nå, og slik var det også for et halvt menneskeliv siden da jeg var ung. Idol og realityprogrammer er en ting, rosablogger en annen. Å ønske berømmelse og beundring er intet nytt fenomen. Slik var det før min tid også. Vi hadde bare et lengre stykke å gå, men drømmen var der.


Like fullt er dette noe å kjenne seg igjen i. Gjenkjennelsesfaktoren er viktig og de fleste beskrivelsene i boken er troverdige og realistiske. Særlig oppfatter jeg at Ten Sing-miljøet er tatt på kornet. Samhold og kameratskap, fellesskap, gladkristent budskap og karismatiske ledere. En lett halleluja-stemning uten at det føles som et press.

Rakels liv som popstjerne, derimot, blir en ren og skjer ukebladnovelle for meg. Til forfatterens forsvar skal det sies at lite av boken konsentrerer seg om dette, men når det først står noe blir enkelte ting fremhevet spesielt. Nesten som et krampetak for at leseren skal forstå. Her er det tilfeldige one-night-stands, hvite striper på bordet og personlige trenere. Det blir for mye av det lille, men for lite av det mye. Tålmodigheten min strekker seg ytterligere når denne hjemvendte popstjernen bekymrer seg for korvenninner hun mistet kontakt med som 16-åring. Har du virkelig ikke kommet lenger, Miracle? – Og hvor i alle dager er foreldre og søsken midt oppe i det hele? En perifer Ten Sing-venninne er altså langt mer viktig enn mor, far og bror?

Nivået mellom disse ytterpunktene anonym Ten Sing-jente og popstjerne er dog langt mer spisbart. Jeg oppfatter Idoldeltakelsen som troverdig. Spisbart og langt mer underholdende. Realityshowfreeken i meg koste seg.

Koste meg gjorde jeg også når jeg leste om hennes kvaler hva ungdomskjæresten angår: En kjæreste hun hadde som 16-åring, men som hun aldri helt har glemt. Den karismatiske og glade korlederen Johannes hun lenge så på som uoppnåelig. Hvem kjenner seg vel ikke igjen i det? – Og hvilken tenåringsjente liker vel ikke å lese om slikt?

For tross det glamorøse liv er hun jo en nokså vanlig jente. Hun ville aldri bli stjerne, hun ville bare synge, ble dyttet ut i det og ville ikke slutte. Hun ville teste ut, henge seg på, men hennes hjerte var aldri helt med. På veien mot popstjernetilværelsen måtte hun ofre kjæreste og venner, skolegagn og familieliv.

Til og med Gud måtte hun oppgi. –Eller, hadde hun noen gang noe forhold til Gud? For første gang må hun nå ta et oppgjør med sin egen gudstro. Grunnlaget var en barnetro, og Ten Sing-miljøet holdt den fortsatt levende. – Men hva nå?

Denne problematikken gir bokens tittel en ekstra dimensjon. Mirakel er noe langt mer enn et ordspill på hennes fødenavn Rakel og hennes popstjernenavn Miracle. Tittelen Mirakel har også en kristen betydning, i tillegg til å markere forvandlingen fra the girl next door til artisten som alle vet hvem er og beundret. – Et lite mirakel er det jo. Tittelen er rett og slett brillefin!

Brillefint er også det skriftlige. Jeg kan ikke klage når forfatteren skriver såpass godt som hun gjør. Det virkelig flyter, og jeg er tilbøyelig til å tilgi alle svakheter handlingsmessig. Jeg lot meg glede av kapittelinndelingen. Annen hvert kapittel fra nåtid og datid. For å skille disse, er Ten Sing-perioden markert med at hvert kapittel begynner med en sangstrofe eller bibelvers. Nåtiden er markert med Miracles blogginnlegg med skrivefeil, sms-språk og smileys. Dette er kanskje det jeg likte aller best.

Kanskje, fordi jeg likte utrolig godt den enorme sanggleden boken formidler. Leseren blir revet med, det er bare ikke å komme bort fra. Nettopp denne sanggleden får selv surmagede undertegnede til å la seg delvis begeistre.

Her blir heller ikke leserne åpenbart pådyttet noen moralpreken. Befriende! Den underliggende moralen, selv om den altså er rimelig skjult, er viktigheten av å stå for den man er og hva man mener. - Fortiden vil alltid hente deg inn igjen. Hovedpersonen er dessuten sympatisk og lett å like, tross alle hennes feil. Det gikk bare litt fort i svingene for henne. Enhver kan vel kjenne seg igjen i det.

Noen stor lærdom er ikke å hente, men den gir leseren det den ønsker å lese om. Enkel litteratur som ikke setter leseren på prøve. Det gir rom for refleksjoner i alle fall for den lavere del av målgruppen, samtidig som enkelte episoder gjør meg lite villig til å anbefale den for nettopp de yngste. Scener med sex og kokainsniffing virker som er lagt til boken for å appellere til de eldre. Med fare for å fremstå som prippen: Så unødvendig!

Bok vil neppe bli stående som en klassiker. Den er altfor enkel for det, men godkjentstempel skal den alltids få. Noen pluss og noen minus. Mye bra og en del mindre bra. Sånn er det når en trettiåring skal vurdere en ungpikeroman, og selvfølgelig er det nærtroende at en jente i målgruppen er mer begeistret enn undertegnede. Objektive bokanmeldelser ligger ikke i min natur, så jeg nøyer meg med å være litt ambivalent for ikke å være for streng:

Både handlingen og språk tilsier i mine øyne at denne boken ville gått glatt inn i Tuppen og Lillemorklubben, dog som en av de bedre. Man kan heldigvis få verre skussmål enn som så.

18.2.11

En Book-Shopaholicer går bananas

”Oi, har Sophie Kinsella skrevet enda en bok i Shopaholicer-serien?” spør du kanskje.
”Neida!” svarer undertegnede.

Ikke nok med at jeg kan kalles Ellikken Lesesnegle eller Ellikken Lettrørt. Jeg kan også med rette tituleres Ellikken Book-shopaholicer. My name is Book-Shopaholicer. Ellikken Book-Shopaholicer.

”Tungt navn!” slår du kanskje fast.
“Det er tungt å innrømme alle bøkene jeg har kjøpt den siste uka også...” kvitterer jeg.

Tidligere har jeg hevdet at jeg har sittet på hendene mine mens diverse bokhandlere og nettbutikker har reklamert med mammutforhåndsbestilling. Ok, da, så har jeg printet ut pdf-katalogen og sirlig tegnet stjerner ved siden av bøkene jeg helt hypotetisk kunne tenkt meg å kjøpe. Sånn om noen hadde holdt en kniv ved strupen min og tvunget meg til å kjøpe noen. Særlig.

Jeg forhåndsbestilte aldri disse bøkene, det skal jeg jammen meg ha. Her burde jeg avsluttet blogginnlegget, men siden jeg ikke er i stand til å styre meg i korthet skriftlig sett, har jeg et par andre ting på hjertet jeg trenger å få ut.

I går var vi på det lokale kjøpesenteret for å kjøpe lue. Ved siden av lue-butikken ligger bok-butikken. I går var datoen 17.februar. Denne datoen startet… Nei, forresten, dere skjønner allerede tegningen. Før jeg fortsetter burde jeg kanskje også opplyse om at luen ble kjøpt i sportsbutikken utenfor kjøpesenteret, og at bokhandelen lå en etasje over bakkeplan, langt innover en gang. Detaljer, kjære lesere, detaljer.

Med ørliten elendig samvittighet satte jeg meg i bilen med en stk lue og seks stk bøker. Lua var på halvpris og bøkene var fra mammutsalget. Nå er det jo sånn at alt på salg ikke nødvendigvis er fryktelig billig, ei heller Bula-lua eller Mammut-bøkene.

”Hvilke bøker kjøpte du da?” spør du kanskje.
”Jo, nå skal du høre:” forteller jeg ivrig:

Bunny Munros, av Nick Cave: Fordi jeg var veldig fan i min ungdom. Fjordlandet og jeg var på konsert og greier.
Sjelenes herre, av Irene Nemirovsky: Fordi hun får så masse skryt av flere bokbloggere.
Silmarillion, av JJR Tolkien: Fordi jeg aldri lærer av mine feil og ikke vet mitt eget beste.
Mann i mørket, av Paul Auster: Fordi jeg ville det.
Hva sier du, Oskar? Verdenslitteratur fortalt for barn, av Thomas Thurah: Fordi jeg aldri gir opp håpet om at poden skal bli like fasinert av litteratur som sin mor.
Arne Scheies fotballspørrebok: Fordi det i alle fall er en bok som poden kommer til å lese fra perm til perm.

”Ja, men kjære deg” sier du kanskje trøstende. ”Ingen blir da blakke av seks bøker. Du er da ingen book-shopaholicer av den grunn. Ikke bekymre deg. Det er de som er langt verre.”
”Ja, men”
hvisker jeg.
”Det er mer jeg ikke har fortalt deg.”

Og så begynner jeg å fortelle.

Forrige fredag var jeg på et kjøpesenter i Helsingborg. I dette kjøpesenteret hadde de billige bøker, fant jeg ut. Så da kjøpte jeg noen billige bøker da, vet du.

Grabben i graven bredvid, av Katarina Mazetti: Fordi boken jeg nettopp har lest var fra biblioteket.
Oscar och den rosa damen, av Eric-Emmanuel Schmidt: Fordi jeg elsker den. Virkelig elsker den.
Hypnotisøren, av Lars Kepler: Fordi jeg har Paganinikontrakten (ulest) i bokhylla.

Vel hjemme fra Sverige fant jeg en bok i postkassa.

Myren, av Arnaldur Indridason

- Men unnskyld meg! Denne kan jeg faktisk forklare med god samvittighet. Ingalill sendte meg denne bookcrossingboken, og jeg har alle intensjoner om å sende den fra meg og gjøre noen andre glad. Jeg må bare få lest den først. Det kan ta litt… sånn… tid.

For la oss innse det. Skal lese-hyllemetrene mine blir ikke mindre. På bokbadet med Tiller og Grimsrud hadde jeg med meg En dåre fri, men manglet av Tiller. Derfor måtte jeg kjøpe en bok, sant, som han kunne signere i. Jeg måtte jo det, må du da skjønne.

Skråninga, av Carl Frode Tiller: Fordi jeg allerede har forklart grunnen.

”Det var litt av en liste” sukker du kanskje henført med et snev av oppsperrede øyne. ”Har du nok penger til salt i grøten din resten av måneden?”
”Jo. Nei. Egentlig ikke.”
svarer jeg mutt.
”I alle fall ikke etter at jeg ramlet over et bruktboksalg på tirsdag.”

Svik og Savn, av Karin Alvteigen: Fordi jeg er helt sikker på at jeg vil like dem.
G for Georg og Skyskrapersommer, av Tove Nilssen. Fordi jeg har Skyskraperengler i bokhylla.
Haikerens guide til galaksen, av Douglas Adams: Fordi jeg har den på engelsk. Ooops.
Hundre års ensomhet, av Gabriel Garcia Marquez: Fordi det sier seg selv. Derfor.
Til Sibir, av Per Petterson: Fordi jeg elsker Ut og stjæle hester.
Små nøkler store rom, av Bjørg Vik: Fordi jeg har den tredje Elsi Lund-boka i triologien.
Hvite tenner, av Zadie Smith: Fordi jeg mangler denne boken i hennes forfatterskap.

- Og 6 andre bøker jeg ikke husker i forbifarten. Det er kanskje et dårlig tegn.

”Greit, greit, greit. Jeg orker ikke mer!” utbryter du kanskje desperat. ”Si at du ikke har kjøpt flere bøker denne uka! Vær så snill!”
”Nei, det har jeg ikke.”
svarer jeg.

Og da sa jeg faktisk ikke mer.

16.2.11

Jeg har møtt Tiller og Grimsrud...!

I kveld har jeg vært på noe veldig, veldig gøy:




Mitt aller første
BOKBAD!

Biblioteket på Bekkestua hadde invitert Carl Frode Tiller og Beate Grimsrud til presentasjon slæsj bokbad. Med på lasset var snart-10-åringen som definitivt var yngst i forsamlingen. Jeg var sannsynligvis den nest yngste. Samboeren min konkluderte med at jeg trolig kommer til å ha sinnsykt mange venner som pensjonist. Nu vel, med lilla habitt og skjerf var jeg i godt selskap, og det var jo så gøy!

Grimsrud sin En dåre fri har jeg skrevet om i denne anmeldelsen. Tiller sine bøker har jeg vært feig på, siden alle andre har lest disse og skrevet om disse og i det hele tatt ment veldig masse om. I Grimsrud sitt tilfelle var jeg i det minste tidlig ute.

Beate Grimsrud fortalte og fortalte og ble ikke mindre fasinerende etter dette. Savnet opplesing av Carl Frode Tiller, men han scoret godt i spørsmålsrunden. Ble litt svett da de snakket om Tom Rogers ufine behandling av dama, men jeg tror egentlig at guttungen var et helt annet sted.





Ble mer enn uforsvarlig starstrucked da jeg (guttungen) fikk autografer og tok bilder. Fikk ikke sagt noe fornuftig, så:

Tiller: Skriv mer, skriv nå, utgi fort!!! La det bli en fjerde bok også!

Grimsrud: Du verden for en viktig bok du har skrevet. Takk for at du har åpnet øynene både på meg og andre. Så vondt å lese, og samtidig så fantastisk!



Sa jeg at det var gøy...? :-D

14.2.11

Gutten i graven ved siden av,av Katarina Mazetti

Et svært umakent par strever med å holde kjærligheten glødende tross uante mengder ulikhet hva livsstil og interesser angår.

Hun er en grå mus og en urban kulturelsker. Leiligheten er strøken, blass og stilren. Hun vier seg til jobben som bibliotekar og kveldene tilbringes med sosiale sammenkomster sammen med kollegaer og venner.

Han er prototypen på bonde. Han trekker på seg kjeledressen om morgenen, handler matvarer på Konsum i samme dress og tar seg aller nødig en dusj etter å ha tatt den av seg (på kjøkkenet, ikke nede i gangen) om kvelden. Han sovner på operaen, elsker nabofruens hjemmelagde kjøttboller, pynter opp med mors korsstingbroderier og frykter sin egen dødsannonse. Verdens lengste dødsannonse med navn og nummer på alle hans 25 kyr.


Gutten i graven ved siden av, av Katarina Mazetti

Hun er Desiree. Han er Benny. Ikke en gang navnene til helten og heltinnen lar oss glemme ulikhetene.

- Og hvor møtes så et slikt umakent par? På kirkegården, selvsagt. Hennes mann og hans foreldre er naboer på kirkegården. Ikke at savnet hos noen av dem er uoverkommelig, altså. Savnet består først og fremst av at de har mistet grunnstøtten i deres liv. Han trenger noen som kan hjelpe ham på gården. Hun trenger å oppleve pasjonen hun savnet i ekteskapet.

Benny og Desiree opplever en voldsom lidenskap og forelskelse. Er dette såpass sterkt at det kan overvinne de enorme forskjellene og konfliktene dem imellom?

Utgangspunktet er utslitt og traurig, men det gjør ingenting. Forfatteren løser det hele med en sterk parodiering, herlig humor og en fiffig kapittelinndeling:

Hver side av saken belyses i annen hvert kapittel, fortellerstemmen veksler mellom ham og henne.

Han og hun veksler mellom ønsket om å tilpasse seg hverandre og ønsket om å fortsette som individer og beholde livsstilen de på hver sin kant forlengst har etablert og er komfortable med. Vekslingen gjør at vi ikke kan ta noen av personenes side i saken. Vi får sympati med mannen som vi i forrige kapittel kunne himle med øya over grunnet hans bondskhet. Vi lot oss irritere over den grå musas kultursnobberi i det ene kapittelet, men leve oss inn i finkulturens eventyrlige verden i det påfølgende kapittelet. I det ene kapittelet ønsker vi å flytte på landet, mens vi i neste ønsker å fullstendig urbanisere oss.

Dette er lett gjenkjennbart, absolutt morsomt og deilig feel good underholdning! Ta en pause fra klassikerne og les Gutten i graven ved siden av. Det er ikke til å unngå å bli glad av denne! Filmen er absolutt se-bar den også, for de som måtte foretrekke den slags. Ikke en gang den fineste Frognerfruen kan unngå å la seg sjarmere av bonden Benny i Michael Nyquists skikkelse.
Forresten, gjør begge deler!

- Om du ikke skulle være helt overbevist om at det er verdt tiden det tar, les Ingalills anbefaling HER.

9.2.11

Forsoningen, av Fred Uhlman

Etter flere fristende bokanmeldelser på nett lånte jeg Forsoningen da jeg var på biblioteket sist. Jeg er glad jeg gjorde det.

Tysk-britiske Fred Uhlman (1901-1985) er mest kjent for sine malerier, i alle fall når det gjelder kvantitet. Av kvalitet holder jeg en knapp på hans eneste bok: Forsoningen (1960). Som jøde valgte han i trettiårene å forlate hjemlandet og bosatte seg i London. Under krigen hjalp han tyske flyktninger og grunnla den antinazistiske organisasjonen Free German League of Culture. Når man leser hans bok er det vanskelig å skille fakta og fiksjon. Kanskje er det ikke meningen heller.


Forsoningen, av Fred Uhlman

I boken møter vi Hans Schwartz, som trolig har sterke fellestegn med forfatteren selv. Han er av jødisk opprinnelse, selv om familien som er bosatt i Stuttgart, først og fremst definerer seg som tyske. Når vi møter han er han middelaldrende og bosatt i USA, men et brev tvinger ham tilbake i tid. Hans tar oss tilbake til mellomkrigstiden, til da Konrad Graf von Lohenburg trådte inn i klasserommet og rett inn i hans liv. Hans vet instinktivt at de vil bli venner, og vakrere kan vel ikke gryende vennskap beskrives. Konrad er av gammel ærverdig adelslekt, og det store gapet på den sosiale rangstige blir bare forsterket av farens dype respekt for guttungen. At jødiske Hans og ariske Konradin utvikler et sterkt vennskap i årene før krigens utbrudd, gir det hele en ekstra vakker dimensjon. I bakgrunnen lurer Hitler, men verken guttene eller deres omgivelser klarer helt å ta ham på alvor. Hvorfor skulle Tyskland, dikternes og filosofenes høyborg, skapes om til dommernes og bødlenes land? Vennskapet tar sin ende da Konradin uttaler sympati med Førerens politikk. Hans sine foreldre velger i redsel for hva som kan komme til å skje, å sende han til slektninger i Amerika. Resten er historie. Resten er også historien om et liv hvor man forsøker å tilgi selv om man ikke ønsker å tilgi. Kanskje kan man ikke alltid tilgi, men likevel forsone seg med noe og gå videre. Forsoning er ikke det samme som tilgivelse.


Lille jøde, far vel, far vel, Moses og Isak venter deg vel?
Lille jøde, vær ei så sturen, til ild og svovel går helvetesturen.
Kom aldri tilbake lille jøde, her ønsker vi bare å se dere døde.

Språket er enkelt, men poetisk og vakkert. Svært vakkert. Til tider svært vondt. Det er rørende, vondt og vakkert. Best av alt: det går ikke helt inn under huden på leseren før man har lest ferdig boken. - Eller, det er i hvert fall en av disse perlene som blir bedre og bedre, som fortsetter å vokse etter at siste side er lest.

For en perle er denne boken. En liten perle på i underkant av 100 sider. Mang en bok er blitt skrevet med handling fra andre verdenskrig. Store mursteiner med elendighet, sorg, svik og død. Fred Uhlman fattet seg i korthet, og du verden så virkningsfullt dette er når man velger sine ord og oppbygging med omhu. Det er så synd, så synd at han ikke skrev flere bøker enn denne.


Fra og med 13. februar kan du høre boken på NRK P2, også på nett. Det fins også en film basert på denne boken: Reunion (1989) regissert av Jerry Schatzberg.

7.2.11

Nattefokk, av Johan Theorin

Dette er Johan Theorins andre bok i serien, men den tredje jeg leser. Jeg hadde strengt tatt gitt ham opp, jmf mine lunkne anmeldelser av Skumringstimen og Blodleie. Men hvem kan vel motstå takk-for-skyss-gave og følgende utsagn:
”Jeg ville bare advare deg litt. Det er den skumleste boka jeg noensinne har lest. Jeg satt på bussen, og leste den og hjertet mitt stoppet. Så er du advart: Skummel. Veldig skummel.”
- Ikke jeg! Les videre for å se om jeg deler hans begeistring.


Nattefokk, av Johan Theorin

Det er høst på Øland. Katrine Westin og barna Livia og Gabriel venter på at Joakim skal komme med siste flyttelast fra Stockholm. Etter hans narkomane søsters dødsfall ønsker de å starte på nytt, og har derfor overtatt Åludden, en gammel fyrvokterbolig nord på øya. Kort tid etter at Joakim flytter til øya skjer en grusom ulykke som setter livet hans på vent. Han strever med å håndtere sorgen og sin nye hverdag. Dette er ikke en bok kun om sorg. Vi blir også kjent med Tilda Davidsson, øyas nærpoliti. Også hun er ny på øya, men har likevel en tilknytning til stedet. Hennes avdøde farfar var fra Øland, og for å lære ham å kjenne kontakter hun hans bror Gerlof. Sistnevnte er for øvrig en kjær bekjent fra første bok i serien. Tilda besøker ham på sykehjemmet, og kveld etter kveld tar hun opptak mens han forteller om slekten og livet på Øland.

I nattetimene herjer en innbruddsbande rundt i de vinterforlatte feriehusene. Åludden gård sliter med en annen type nattlige besøkende. Den gamle gården har en lang og dramatisk historie, og familien Westin oppdager snart at de ikke er de eneste innenfor husets fire vegger.

På sedvanlig krim-vis flettes alle disse historiene sammen til en finurlig røre. Pent pakket inn av frodige naturskildringer og herlig grøss. Sorg og krim, hånd i hånd, tilsatt spøkelseshistorier og en solid dose hyllest til naturen. En kompleks sjangerblanding som krydres av gamle sagn, utdrag fra bøker, datid og nåtid.

Hjertet mitt stoppet ikke. Heldigvis og selvfølgelig, siden jeg skriver disse ord. Om hjertet mitt dunket hardt og hyppig derimot, kan jeg ikke nekte for. Dette var spennende! Veldig spennende! Den lett uhyggelige stemningen var vidunderlig, og den bygget seg sakte men sikkert opp. På slutten eksploderte det, og det var sjanseløst å legge fra seg boken. Det er ikke hver dag jeg leser 300 sider på en dag. Nattefokk fikk meg til å gjøre det.

I Skumringstimen hang jeg meg veldig opp i kombinasjonen sorg og krim. I Nattefokk handlet det mye om det samme, men boken var helt annerledes bygget opp. Nå fungerte kombinasjonen plutselig helt perfekt. Kriminaldelen av boken var diffus og skjult, uten at jeg kan utdype det mer for ikke å røpe for mye. Tare tro meg, det funket! Det funket såpass at jeg en gang for alle har begravd alle romantiske tanker om fyrtårn-ferier.

Endelig satt det! Jeg har gjenvunnet min tro på Johan Theorin. Måtte siste bok i serien være av samme kaliber.

6.2.11

Skomakernes konge, av Sigbjørn Skåden

26. mai 1999: Sigbjørn og undertegnede jubler og gråter gledestårer sammen på Amatøren, Sogn Studentby. Manchester United har nettopp vunnet sin første Champions League-tittel. Helten over alle helter er attpåtil en nordmann. Kan lykken bli større?

Tja, lykken var nok temmelig stor da han åtte år senere ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris også. Det var på høy tid at jeg leste boken som ble nominert til den gjeve prisen. - Og hvilken dag passer best til å lese en (opprinnelig) samisk bok? Samefolkets dag, selvsagt!


Skomakernes konge, av Sigbjørn Skåden

Boken ble opprinnelig skrevet og utgitt på samisk med tittelen Skuovvadeddjiid gonagas. Dette er forfatterens debut i 2004. Jeg sitter dog med en god del korrespondanse med graverende innhold skrevet før den tid. Tre år senere var boken oversatt til norsk, og det var også dette året Skomakernes konge ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris. Forfatteren er selv født i 1976, oppvokst i Skånland høyt der oppe i nord, og er over gjennomsnittet engasjert i nordnorsk og samisk kulturliv.


(Bildet er hemningsløst stjålet fra nrk.no)

Utgangspunktet er en samisk versjon av myten om Ahasverus, den evige jøde. En skomaker som ble dømt av Kristus til å vandre rastløst rundt på jorden til evig tid. Bokens hovedperson er Jusup på noen-og-tjue, som etter noen år i utlandet vender tilbake til hjembygda. Han har levd et omflakkende liv, og savner en følelse av tilhørighet. Når han er ute lengter han hjem, når han er hjemme lengter han ut. Han er en fremmed fugl, eller en fisk på land om du heller vil det. Med på ferden møter vi spanjolen Juan og Jusups store kjærlighet, norske Thea.

Boken er skrevet som et lyrisk epos. Assosiasjonene til Jesu lidelseshistorie er klare. Her er det sterke følelser i fleng, både sterk og tapt kjærlighet, beundring og mest av alt søken etter identitet og fred. For å understreke rastløsheten krydres historien med vers på fransk og tysk. Heldigvis er det langt fra uoverkommelig å forstå, det gir mening. Boken inneholder ellers en god del fotografier fra etterkrigstiden. Effekten av dette er naturligvis å skape illusjon om en autentisk historie.

Klart det er utfordrende å lese. Samtidig er dette en liten skatt som må utforskes, tolkes og leses flere ganger. - Jeg lot meg fascinere.


(puh! Dette var en sær anmeldelse å skrive!)

4.2.11

Fredags-Feel-Good

God helg, godtfolk!

Siden sist har jeg lest en stk bokbloggbok som jeg ikke kan anmelde før jeg får lov. Akkurat nå leser jeg Johan Theorins Nattefokk. Dette er hans andre bok i Øland-serien, men den tredje jeg leser. Jeg ble aldri overstadig begeistret over Skumringstiden og Blodleie, men 150 sider ut i Nattefokk har jeg sett lyset. Så det er derfor han er så populær, ja…!

Ellers har jeg foreberedt mann og barn på at i dag er dagen for å dra på biblioteket. Jeg skal låne en samisk bok og feire samefolkets dag på søndag. At jeg er den som gleder seg mest av oss tre, er en sterk underdrivelse.

Jeg ymtet i forrige innlegg om at jeg hadde brukt opp internet. På aller siste side fant jeg polivore.com, og den siden var såpass morsom at jeg har brukt ufornuftig mye tid der. På Polivore kan man nemlig lage fiiine bildecollager, og potensielle temaer er uendelige. Tro meg, jeg har vært der mye og jeg har slettes ikke brukt opp alle ideene mine…

I mangel av fotografi av bloggens innehaver, selveste, kan dere få lov til å se hva jeg liker å bekle meg i. – Bøker måtte dog være med, og dermed kan jeg også forsvare dette innlegget.

Helt på tampen fant jeg også en interiørblogg jeg faktisk fikk sansen for umiddelbart. Ja til farger! En slik julestue som Tipsytessie har, vil jeg også ha:


På tampen, og det blir en ganske lang tamp, har det seg slik at: 1) jeg liker dikt 2) i morgen er det elleve år siden jeg møtte mannen i mitt liv… Og at det derfor er høyst passende med et ordentlig feel-good-dikt:

Sykkelstyret, av Nordahl Grieg

Det glitrer blankt i et sykkelstyre.
Nu er det juni og heggeduft.
Og unge piker har tynde tøie
imellem sig og den lyse luft.

De går på veien med hver sin sykkel.
I taushet vandrer de, to og to.
Men bak dem driver de unge gutter
i søndagsblådress og brune sko.

Og de blir modige: Lån mig syklen!
Det får de lov til, de unge mænd,
Blå dresser suser langs hvite hegger.
Så får hun sykkelen sin igjen.

Men nu går gutten ved hendes side,
hans djerve plan er blitt kront med held:
han holder taket i sykkelstyret!
Og rundt omkring er det junikveld.

Og hendes hånd er på andre siden,
den gjør et kjærtegn, en liten sving:
vi går og holder på noget sammen!
Og begge later som ingenting.

De går på veien ganske tause,
med hjertet fyldt av hvad begge vet,
mens næven knuger det blanke nikkel.
O sykkelstyre. O kjærlighet.