17.1.11

Tett inntil dagene, av Mustafa Can

Innvandring og integrering. Tilhørighet og identitet. Grenseløs kjærlighet og en solid dose virkelighet. Velkommen til en virkelighet de færreste av oss kan makte å begripe.

Tett inntil dagene - Fortellingen om min mor, av Mustafa Can

"Innsikten velter frem i meg, like vond som et knyttneveslag. Før mor ble syk, hadde jeg alltid forestilt meg at jeg kjente henne godt. Først nå innser jeg hvor lite jeg vet om mor, selv om hun levde tett inntil meg, tett inntil hver dag i mitt trettifemårige liv." Güllü Can ble født i Kurdistan rundt 1930. Sju av barna hennes døde, åtte overlevde. På 1970-tallet utvandret hun til Sverige med en drøm om et liv uten fattigdom og sult. I januar 2005 døde hun. Hvem var hun egentlig? Gjennom sitt ønske om å bli kjent med sin mor åpner en ny verden dørene for Mustafa Can; en verden av fortrengte følelser, av skam, ensomhet og hjemløshet. Men dørene åpnes også til grenseløs kjærlighet, tilgivelse og identitet."

Hva skal man si? - La oss begynne med det minst viktige.

Dersom man skal henge seg opp i noe uvesentlig

Han skriver ikke særlig sentimentalt. Den er ganske rett frem. Det er kanskje derfor boken gjør ekstra stort inntrykk og som gjør partier av boken ekstra gripende. Hans kjærlighet til moren er likevel pompøs og full av ord og følelser som sindige nordmenn (og svensker, for den del) med solid ønske om privatliv får litt bakoversveis av. Man kjenner seg ikke helt igjen, og det føles ikke ekte. Dette stammer dog fra hans kurdiske bakgrunn, noe som understreker forfatterens komplekse kulturdualisme.

Boken har sine svakheter språklig. Mye gjentakelser og litt forvirrende kronologiske fortellinger. En del får jeg ikke helt grep på. For eksempel forteller forfatteren om en oppvekst med nesa i bøker, hvor han gjerne går lange omveier hjem fra skolen bare fordi han er oppslukt i boken han leser i. Et annet sted i boken forteller han om en oppvekst dedikert til fotballen. Ikke et overskyggende stort problem, men det virker forstyrrende.
Språklig sett og komposisjonsmessig er det som antydet en del å henge seg opp i, men det er ikke dette som gjør boken til det den faktisk er. La oss se bort i fra dette. Can er ingen forfatter, han er journalist. Vi tilgir ham hans feil.

- Jøss, det var da et pompøst ord å bruke, tenker du kanskje. Jeg tenker at det var med vilje. Tilgivelse er et viktig stikkord i boken. Skam, og tilgivelse.

Hvorfor du likevel skal lese boken

Mustafa tilbringer sine første leveår i den tyrkiske delen av Kurdistan. Seks år gammel flytter mor og barn til Sverige, hvor de gjenforenes med faren. 30 år senere sitter Mustafa ved sin mors dødsleie og tar oppgjør med oppveksten. Mens Mustafa og hans søsken ønsket å assimileres inn i det svenske samfunnet, var foreldrenes ønske hele tiden å returnere til landsbyen. Tiden gikk, barna vokste opp og fikk etter hvert egne barn. Fremdeles ble de værende i Sverige, men foreldrenes savn fortsatte å prege familie. Mustafa følte skam overfor sin mor, som i stedet for å gå i skolens avslutningsfest i sommerkjole, møtte opp i sort fotsid kåpe. Som i stedet for å ha glitter i håret på luciafesten bar sjal. Som i stedet for å lære seg svensk, smilte sjenert til andre foreldre og kun kunne kommunisere med smil, nikk og fattige hilsningsord. Mustafa følte skam over moren som stod i sosialkøen og strevde med å signere et papir. Mustafa følte skam over å ikke ha det samme som andre unge, fordi foreldrene sprinklet og sparte til å kunne gi gaver og penger til landbybeboerne hjemme i Kurdistan. Hjemme, borte. Hvor er hjemme, og hvor er borte?

Mustafa som voksen var sint på moren fordi han ikke fant noe galt ved henne. Alle lovpriste henne. Det eneste hun var skyldig i var ikke å klare overgangen til det svenske samfunnet. Livet i Sverige ble bare en venteperiode for henne. Hun ønsket ikke å sette alle krefter inn for å tilpasse seg, siden hun likevel snart skulle returnere. Hun ofret seg i stedet helt til sin mann, sine barn og til deres hjem. Hennes skyld var ikke å være som de andre mødrene til søskenflokkens venner.

Samtidig som boken omfatter tunge tema som integrering og innvandring, er dette like mye en bok om den inderlige kjærligheten mellom mor og sønn. - Hvordan sønnen forsøker å takle at han ikke vet så mye om moren, hvordan han panisk forsøker å nøste opp i hennes liv, hennes følelser og valg. Hvordan han forsøker å fatte og slå seg til ro med det faktum at ingenting kan tilsvare en mors kjærlighet og oppofrelse til sitt eget, sine egne barn. Mustafa beskriver en skam og dårlig samvittighet over aldri å ha, vil ha eller kan ha en tilsvarende kjærlighet overfor sin mor som hun har vist og har overfor ham.

Vi og dem, dem og vi. VI!

Boken gir et sjeldent innblikk i hvordan livet kan fortone seg som førstegenerasjonsinnvandrer, for deres barn og oppvoksende generasjoner. - Følelsen av egentlig å ikke høre til noe sted, med den kontinuerlige og hemmende følelsen av skam og dårlige samvittighet. Selv som ”inngiftet” har jeg ikke forutsetninger for å fullt ut forstå hvordan det er å ha føttene i hver sin verden og i hver sin kultur. Hvordan skal da andre, som ikke lever med de samme utfordringene, rikdommen og problematikken såpass tett innpå seg, makte å forstå?

Å lese denne boken er et skritt i riktig retning.

Det er en befrielse å lese noe av dem, og ikke om dem. Bare slik kan vi lære noe, forsøke å sette oss inn i deres situasjon. De må lære om oss, men vi må også lære noe om dem. Bare slik kan vi lære, fatte og forstå. Bare slik kan kan vi slutte å kalle dem for de, og begynne å inkludere dem i oss.

Helhetsinntykket er litt svakere enn hva jeg håpet på, for jeg hadde virkelig store forhåpninger. Glimtvis er den rett og slett vidunderlig og enkelte episoder gråter jeg bare jeg tenker på å skrive om dem. Noen partier er langt fattigere. Jeg anbefaler den uansett videre, ikke først og fremst på grunn av den rørende fortellingen om mor og sønn, men på grunn av vi alle har litt å lære når det gjelder integreringsproblematikken. Slettes ikke alt er så svart hvitt som mange liker å tro.

Integrering og inkludering går begge veier. Verden blir et bedre sted om VI drar lasset sammen.

11 kommentarer:

Randi Landmark sa...

Interessant lesning, dette du skriver her. Jeg forsøkte for et par dager siden å lese denne boka, etter tung anbefaling fra ei venninne jeg "stoler på". Det som gjorde at jeg la vekk boka var: I starten av boka viser Can hvor lukket og taus mora var. Hun ville ikke snakke om seg selv eller framheve seg selv. HUN var ikke noe samtaletema!
Can innså at han ikke kjente henne eller visste noe særlig om livet hennes, og nå var hun dødssyk. På en ganske god dag begynte hun likevel å snakke. Og det var da jeg la fra meg boka - fordi mora uttrykte seg i et intellektuelt, litterært, nærmest poetisk språk jeg ikke fant troverdig. Det kan være jeg er helt på bærtur, men for meg hang ikke dette sammen med det bildet jeg til da hadde fått av Cans mor - det han hadde vist meg, var liksom ikke slik han sa, likevel?
Jeg burde kanskje ikke dømme boka på denne måten - det er tross alt dokumentarisk stoff, ikke skjønnlitterært, men jeg orket altså ikke fullføre.

ellikken sa...

Kanskje hun innså hvor nær døden hun var, og at hun ønsket å lette litt av byrden sønnen følte...?

Jeg skjønner hva du mener, det var en del jeg stusset over og ikke helt likte, men jeg måtte legge slikt til sides og konsentrere meg om det viktige. - Eller det jeg syns var viktig. Ikke forholdet mor-sønn, for der svingte det litt for mye etter min smak, men på grunn av integreringsproblematikken.

Gjør et nytt forsøk, du :)

annkolaas sa...

Fiin omtale! Ærlig. Det er en bok vel verdt å lese, uansett småfeil og andre irritasjonsmoment. Jeg synes slutten er veldig vakker.

ellikken sa...

Te-heee...! Slutten likte jeg faktisk ikke i det hele tatt :-X

Ser forresten frem i stor spenning til omtalen din av Saras Nøkkel, Lena!

Anonym sa...

Jeg ELSKER den boka!
http://knirk.wordpress.com/2009/12/30/tett-inntil-dagene/

annkolaas sa...

Har du lest Saras nøkkel? Bra? En elev skal sammenligne den og Øya, og da må jeg selvsagt lese;)

ellikken sa...

Knirk: Jeg veeeeeeeeeeeet :D Er litt mer lunken begeistringsmessig enn deg, dessverre får man nesten si, men helt klart en bok å anbefale videre!

Lena: Jeg har faktisk skrevet en mini-omtale av boken her på bloggen, men jeg råder deg til å IKKE lese den før du har skrevet din egen... Når du leser den vil du forstå ;-) Pussig (eller egentlig ikke) nok dro jeg sammenligninger til Øya selv.

Anonym sa...

Her var det mange delte meninger! Jeg har ikke lest boken selv, men det du skriver om innvandringstematikken minnet meg om en bok som heter "In My Mother's House", memoarene til den amerikanske forfatteren Kim Chernin. Bestemoren hennes var fattig russisk-jødisk innvandrer til USA, med samme problemer med å tilpasse seg en ny verden. En umoderne og gammeldags kvinne som tok vare på alle, men som ble tatt helt for gitt. Måten Chernin rekonstruerer livet hennes på er noe av det tristeste jeg har lest, men gir et godt innblikk i hvordan det er å være usynlig og annerledes i en ny verden man ikke klarer å tilpasse seg. Men Chernin skriver i motsetning til Can veldig godt:-)

annkolaas sa...

Hmm. Ja, da får jeg smøre meg med tålmodighet til jeg er ferdig;)

Beatelill sa...

Dette var en veldig fin omtale :) Jeg skjønner også hva du mener angående hvordan Can skriver, men jeg syntes det ble veldig vakkert. Definitivt ulikt i forhold til hvordan norske forfattere skriver.

ellikken sa...

Tusen taaaaaaaaaaaaaakk :) Gøy med respons!

- Og takk for flott boktips, Line. Boken skal definitivt letes opp på biblioteket!