30.12.11

Lest i 2011- Bøker lest men (tidligere) ikke omtalt

Alle disse bøkene som kommer og går, ikke visste jeg at det tar så mye tid og krefter å skrive omtale om dem. Noen finner man rett og slett ikke noe vettugt å skrive om, andre er for brilliante til å beskrive dem med menneskelige ord. Noen er ikke verdt oppmerksomheten, andre burde være nok til å stoppe verden. Det er forsvinnende kort tid igjen til vi må venne oss til å skrive et nytt årstall, og det er på tide med et - irriterende nok - samleinnlegg om bøker-lest-i-2011-men-ikke-omtalt:


En kort historie om traktoren i Ukraina, av Marina Lewycka
Dette er et humoristisk familiedrama med stor underholdningsverdi. Vera og Nadja ser med forferdelse på at deres tilårskomne far gifter seg med en barmfager lykkejeger fra hans hjemland Ukraina. Romanen krydres ytterligere av mer matnyttig fortelling om ukrainernes historie, mer eller mindre skjult i farens foredrag om traktorens historie.

Humor og alvor, hånd i hånd. Den mangler riktignok det lille ekstra for å være dyptpløyende, men jeg fant boken likevel interessant. Jeg følte jeg lærte noe samtidig som jeg ble underholdt.

Skyld, av Karin Alvtegen
Plutselig blir konditoridøren åpnet av en ukjent kvinne som kommer bort til dypt nevrotiske og gjeldstyngede Peter Brolin. Hun må åpenbart forveksle ham med noen andre, men før Peter rekker å oppklare misforståelsen, har hun forsvunnet igjen. Da hadde hun overlatt ham en liten pakke, og han hadde fått ett tusen kroner for å levere den til hennes mann. Pakken og det skremmende innholdet drar Peter inn i en marerittaktig jakt der han til slutt også blir tvunget til å møte skyggene fra sin egen fortid.

Dette er Karin Alvtegens debut, og følgelig også første bok i hennes syndeserie. Tidligere har jeg skrevet om Svik og Skam, og jeg håper i nærmeste fremtid å lese den gjenstående boken i serien: Sorg. Hun skriver godt, veldig godt, og bøkene innehar dette unike psykologiske aspekter som gjør kriminalromanene hennes til noe langt mer enn bare krim.

Maria & Jose, av Erlend Loe
I denne kortromanen møter vi José som bor innerst i Marias øregang. Han elsker Maria over alt i verden. Før var han medisinerstudent i Madrid. Men like før eksamen ble han så liten at han måtte gi opp. Like etter forelsket han seg i Maria. Og nå har han det så godt som det går an, synes han.

Historien må leses med Erlend Loe-stemme mens man nyter Kim Hjortøis merksnodige tegninger. Søt og morsom historie, og dersom man leser den saktere enn jeg gjorde, finner man meget mulig mange finesser man kan diskutere alternative betydninger av.

Nede i himmelen, av Tove Nilsen
Tove og Goggen er blitt 16 år. Tove mistrives hjemme, og Goggen mistrives om mulig enda mer på Bastøy. Han avslutter sitt straffeopphold og forsøker gjenoppta kontakten med Tove. Tove på sin side ønsker å løsrive seg, søke nye kontakter, oppleve noe nytt.

Jeg ble skuffet. Denne erindringsromanen fenget meg lite og ble en nedtur etter G for Georg og de andre Skyskraper-bøkene. Der jeg ville vite mer om Goggen, fikk jeg i stedet for gjentatt i det uendelige hvor slitsomt det er for en tenåring å bo hjemme hos kranglevorne foreldre på randen til skilsmisse. I stedet for skildringer om Tove og Goggens vanskelige forhold, måtte jeg lese side opp og side ned om tidstypiske produkter. Det var ikke det jeg ville ha.

Roser i et sprukket krus, av Bjørg Vik

Maja Sellman er seksti år da hennes kjærlighet plutselig faller om og dør. Hennes verden faller i grus, og hun må omdefinere sitt forhold til livet og hvordan hun vil leve det. Kan hun noen sinne elske noen annen, og hvordan vil hennes omgivelser takle dette?

Denne boken ønsket jeg opprinnelig å omtale med tindrende engasjement. Så gikk tiden, og med den forsvant all min lidenskap. Jeg husker den fremdeles som viktig og vakker, og jeg håper – for det det er verdt – at flere leser denne boken.




Vokterne, av Willy Ustad

Oppdagelsen var som isvann nedover ryggen. Byen jeg bodde i hadde flyttet seg bort fra det stedet den hadde ligget før, rømt som et såret dyr. På den øde halvøya bak elvesvingen lå ruinene av den byen som hadde vært, halvveis slukt av svart skog og forråtnelse. Glemselen lå over den.

Barne- og ungdomsbok som var litt skummel selv for meg. Det er det mystiske, det ikke helt uttalte som gjør boken, her er befriende lite vampyrer og ildsprutende drager. Det er rett og slett bare uhyggelig.





Sorgenfri, av Jo Nesbø
Et av mine lesemål for 2011 var å fullføre lesingen av Jo Nesbøs bøker om Harry Hole. Sorgenfri var den eneste som gjenstod. – I alle fall inntil Gjenferd ble utgitt.

I denne boken strever vår helt Hole med en lei ranssak med romanerschwung over seg. Som alltid spennende, finurlig og underfundig. Jeg liker veldig godt måten Jo Nesbø skriver på, og Sorgenfri føyer seg inn i rekken av gode kriminalromaner.






Gjenferd, av Jo Nesbø

Første halvdel gikk trått, og jeg tok meg i mange ganger å tenke tanker om å være lei Harry Hole og håpe at han ikke tøyer strikken nok en gang med oppfølger nr. utallig. Da siste side var lest var jeg derimot bare kjempelei meg. Jeg vil ha mer.

Gjenferd slet jeg som nevnt med i begynnelsen. Det var samme leksa opp igjen og i mente, men jeg forandret mening etter hvert. Jeg likte denne boken veldig, veldig godt. En av de beste Harry Hole-krimmene i mine øyne. Den er litt annerledes, litt dystrere, litt vondere. - Og så er Nesbø fabelaktig i sin utbrodering av makabre detaljer.

Gulldronning, perledronning, av Margaret Skjelbred
Signhild memorerer tilbake til sommeren da hun var sju. Den sommeren Nattbildet begynte å vise seg midt på dagen, da morfaren var alt hun visste og hun bare så vidt kunne ane alt hun hadde glemt. Den sommeren da morfaren forsøkte å lokke henne ut av Berget det Blå med sine eventyr og fortellinger. Om morfarens ekteskap med Signe, om et svik som aldri kan gjøres godt igjen og en reise til den andre siden av jorda. Om morens omgang med snille Hildermann, Lørrik og skumle Skrakle.

- Gåsehud bare ved tanken. Jeg ble fullstendig satt ut etter denne boken, og jeg maktet rett og slett ikke omtale den. Noen bøker gjør det med deg. Boken har blitt anbefalt i det vide og det brede, og jeg kan ikke annet enn å anbefale den videre på det sterkeste.

Idas dans, av Gunnhild Corwen

Boka handler om Ida som 18 år gammel rammes av leukemi. Idas mor, Gunnhild, følger her datteren gjennom den 14 måneder lange sjukdomsperioden, fram til hun dør. Boka handler om sjukdom og død, og om kjærligheten til livet.

Sjeldent har jeg grått så intenst av en bok som Idas dans. Det flommet aldeles over. Moren skriver godt, og leseropplevelsen blir rikere av publisert mailkorrespondanse underveis i sykdomsperioden som gjør det hele enda mer sårt og virkelighetsnært.

Ulovlig norsk, av Maria Amelie

Forfatteren av denne boken har oppholdt seg ulovlig i Norge i åtte år. Hennes unike historie handler om hvilke konsekvenser norsk asylpolitikk kan få for enkeltindividet.

Alle leste denne boken da media kjørte full fokus på hennes sak. Følgelig måtte også jeg lese den. Den var interessant ut ifra kjennskap til en bestemt skjebne, men ikke så mye mer enn det.





Våkner om natten og vil noe annet, av Geir Gulliksen
Hovedpersonen i denne romanen er forlagsredaktør. Han er i ferd med å bli fet og utbrent idet han våkner til en annen virkelighet enn den vante. Kona A er for tiden forsker ved Berkely i USA, ekteskapet lider under måneders fysisk fravær. Hans nære venn, forfatteren U, som bærer forlagets økonomi, vil ikke lenger skrive romaner, men dikt.

Boken, som jeg for øvrig aldri hadde hørt om, var blant de mer lesbare gavene for utrettelig innsats under årets bokfestival i Oslo. Hva skal man si? Det var en morsom opplevelse, for så vidt, for dette er ”korrekt” litteratur. Mannen er jo forlagsredaktør og har plukket opp mangt og mye gjennom sin erfaring. Jeg lot meg underholde, og fikk attpåtil en del å fundere på. Joda, denne kan også andre trygt lese.

20.12.11

Ungdomsbokduell: Dødsengler 1 Momentum vs Byttet, en trylle-triologi

Fra tid til annen er jeg så heldig å få tilsendt leseeksemplarer. Noen bøker er utgitt og på nippet til å være velkjente, andre er ikke en gang utgitte. Noen bøker er innenfor genre jeg ynder å lese, andre gir meg en solid utfordring. Dette innlegget handler om nettopp to slike utfordringer – med to ulike utfall.




Dødsengler 1 Momentum, av Steffen M. Sørum

To steder i Norge. Fire ungdommer.

I Oslo rammes to bygninger av en gasseksplosjon. Mystiske kvinnevesener dukker opp, like vakre som de er dødbringende. Farlige engler som er i ferd med å drepe uskyldige ofre. Heldigvis har Mikkel, Noor, Peder og Ida krefter som speiler englenes egenskaper. Egenskaper som gjør at de selv kan rede verden. Men hvordan?

Tre medhjelpere. En fremtid.
Jeg må innrømme at jeg blir helt matt ved tanken på at dette er første bok i en serie. Det er en av verdens minst skjulte hemmeligheter at jeg ikke hadde noen glede av boken. Den var platt, den var irriterende, den var dårlig. Dødsenglene var hinsides all fornuft. Det var mer fokus på skatemerker enn skumle kvinner med vinger. Ingen trenger å bli belært på hvilke merker som teller på skateklær, skatesko, skateboard og skateboardutstyr når leseren strengt tatt skal bergtas av ulumske underjordiske skapninger fra helvete. Leseren ønsker heller ikke å lese om heltens øyehimling over den lokale kafeens ufrivillige retrostil når han i samme kafe er på nære nippet til å bli kysset av drømmedama.

Han vil så mye, denne forfatteren. Det er så mange fortellinger å fortelle, så mye som skal flettes inn i hverandre, så mange synsvinkler å forholde seg til. Forsøket er beundringsverdig, men ikke så mye mer enn det.

Det jeg kan si, er at deler av boken faktisk var spennende, deler av boken var direkte morsom (All ære for dette sleivsparket: en viss prinsesse er roten til alt vondt, eller i alle fall en medvirkende årsak til at noe vondt kommer til å skje), moralen i historien rundt gammelnazisten er respektabel, og plottet er i bunn og grunn temmelig underholdende.

Jeg er nok sur og grinete, men jeg prøvde virkelig. Norske forfattere får meg til å prøve litt ekstra. Det holdt bare ikke mål for meg. Andre har likt boken både godt og kjempegodt, og det blir sannelig spennende å se om målgruppen vil omfavne boken og etter hvert serien til sitt bryst. Den spenningen er mer enn nok for meg i denne sammenheng.

- Lubne, søte juleengler boltrende i en sky vinner lett over smellvakre men akk så onde dødsengler.



Byttet, en trylle-triologi, av Amanda Hocking

Opplev tryllenes verden. Lær hva det vil si å være mer enn menneskelig.

Da Wendy Everly var 6 år gammel var moren overbevist om at hun var et monster og forsøkte å drepe henne. Elleve år etterpå oppdager Wendy at moren kanskje har rett…

Denne boken innleder triologien om tryllenes magiske verden. Tryller? Tingeling, tenker du kanskje? Ikke tenk det. Tryller er faktisk troll, men foretrekker navnet tryller da troll er et noe belastet ord. Tryllene er et eget slag. Av utseende ligner de meget på oss mennesker, dog vakrere og til og med litt mindre. Ja, også har trollene, unnskyld tryllene, stort og viltert bustehår. Bortsett fra utseendet skiller selvsagt også det indre en trylle fra et menneske. Tryllene er velsignet med overjordiske evner, og jo flere evner, jo høyere i hierarkiet vil man komme.

Wendy er en svært usympatisk og selvsentrert heltinne. Bakgrunnen forklarer mye hvorfor hun er blitt som hun er, og hennes gener forklarer det hele enda mer. At hun er tenåring hjelper heller ikke all verdens. Av og til er det fabelaktig deilig å ha en ufyselig romanfigur å forholde seg til.

Bokens innledning er nok til å snappe pusten av leseren. Her er det blodig alvor og ingenting å le av. Forfatteren kompenserer mangelen på humor i innledningen med å krydre resten av boken med lassevis av sarkasme og bitende ironi. Jeg kan ikke hjelpe for det, tema til tross, jeg lot meg helt klart underholde. Boken er svært lettlest, og sett bort fra en del uheldige gjentakelser, flyter språket fint. Jeg lot meg faktisk fascinere av tryllenes verden og kan lett forstå hvorfor serien har høstet stor popularitet blant tenåringshordene i forfatterens hjemland.

De beste partiene i boken er likevel kjærlighetshistorien (Jada, selvsagt blomstrer romantikken!) og Wendys vei mot å finne seg selv. Dette skapte en fin motvekt til alt det fantastiske.

- Underholdende, veldig morsom, nokså alvorlig og veldig fortryllende. La fjortispikene strømme til bokhandelen!

Tusen takk til Pantagruel Forlag (Byttet, utgis i januar/februar) og Aschehoug (Dødsengler, utgitt i høst) for leseeksemplarer.

15.12.11

Lest i 2011: Tre gnistrende gode bøker

2011 har vært et gnistrende godt leseår for meg. Noen av bøkene har vært så altomslukende at jeg ikke har maktet å formulere ordene godt nok til å kunne forsvare publisering av omtaler. Tiden har gått, og med tiden forsvinner de spesifikke momentene og følelsene bøkene umiddelbart har gitt meg. Det er trist ikke å fullt ut kunne yte bøkene rettferdighet nå i ettertid. Likevel, tro meg når jeg sier bøkene i dette innlegget er fantastisk gode.


Lest i 2011-26: Mann i mørket, av Paul Auster

72 år gamle August Brill sitter skadet etter en bilulykke i sin nyskilte datters hus. Her bor også hans datterdatter som er knust av sorg etter at kjæresten ble drept. Brill er plaget av søvnløshet, derfor ligger han kveld etter kveld i mørket og forteller seg selv historier. Han forestiller seg en parallell verden der en ung mann, Owen Brick, befinner seg i et USA uten 11. september, og der valgene i 2000 førte til at mange stater brøt ut av føderasjonen med en påfølgende borgerkrig som resultat. Brick får snart i oppdrag å likvidere personen som har skapt denne verdenen.

Lest i 2011-62: Usynlig, av Paul Auster

Året er 1967, og Adam Walker er en 20-årig student ved Columbia University. Her møter han den gåtefulle franskmannen Rudolf Born og hans forføreriske kjæreste Margot. Det varer ikke lenge før Adam befinner seg i et trekantforhold, og dette leder til en sjokkerende og voldelig hendelse som vil forandre livet hans. Romanens handling spenner over tidsrommet 1967-2007, og tar oss med fra New York til Paris og de karibiske øyer.
Lest i 2011-60: Sementhagen, av Ian McEwan

Sementhagen er en enkel og sterk historie lagt til arbeiderklassens England. Romanen handler om fire søskens hete sommmer alene etter at begge foreldrene dør. 15-åringen Jack forteller historien. For ham faller dødsfallene sammen med pubertetens innmarsj, kroppens forandringer, det udefinerte kjærlighetsbehovet. De fire opprettholder tilværelsen etter sitt eget mønster, men lever på lånt tid: Deres livsførsel trues med å bli innhentet av myndighetene og samfunnets orden.

Begge forfatterne er tidligere blitt hyllet for meget gode bøker tidligere i bloggen: (Illusjonenes bok) av Auster og (Ved Chesil Beach) av McEwan. Begge forfatterne er mesterlige, og bøkene jeg nå skal prøve gjøre stas på, gjør slettes ikke skam på deres rykte. Jeg fryder meg over at begge har produsert en lang rekke bøker som etter sigende skal være minst like gnistrende gode. Jeg går en stadig lys fremtid i møte, for her skal det leses mer!

Der hvor Illusjonenes bok handlet mye om hovedpersonens noe ekstreme interesse for kortfilmer, bruker hovedpersonen i Mann i mørket mye tid på å se, og analysere, spillefilmer sammen med sin like deprimerte datterdatter. Austers beskrivelse av deres tilværelse som motløse og deprimerte er vidunderlig i all dens tristesse. De lever i mørket, skaper en fiksjon av et spennende og innholdsrikt liv gjennom filmene og deres dagdrømmer. August tar det hele et skritt lenger og vikler seg inn i en dagdrøm så altomslukende og komplisert at han til slutt blir en del av det. Avslutningen er ytterst genial i all sin desperasjon.

Usynlig er kanskje den beste Auster-romanen jeg hittil har lest. Mens Illusjonenes bok omhandler kortfilmer og Mann i mørket omhandler spillerfilmer, konsentrerer Auster seg om bøkenes verden i Usynlig. Nok en gang fletter han inn en besyndelig kriminalhistorie inn i hovedhistorien. Den største styrken er likevel hans evne til å romantisere noe grotesk, uten å røpe for mye. Leseren blir virkelig satt på prøve.

Den samme utfordringen møter vi i Sementhagen. Samme tematikk, og også McEwan – kalt Macabre av kritikere – ynder å romantisere det ytterst ubehagelige. Krydret med en skarp samfunnskritikk gjør han Sementhagen til en leseropplevelse som varer i lang tid. Fremdeles, et par måneder etter at boken ble lest, føler jeg ubehag når jeg tenker tilbake. Kanskje ikke mest over temaet i seg selv, men nettopp denne varmen og varheten forfatteren fremstiller hendelsene med.

– Men aldri om jeg ville vært bøkene foruten…

13.12.11

Fabelaktige Sofi Oksanen

Har du lest Sofi Oksanen nå da? Fikk jeg gjentagende spørsmål om. Nei… svarte jeg like ofte. Jeg orket bare ikke, det var så mye oppstyr rundt bøkene hennes, de kunne da umulig være så fantastiske? Jeg ville vel finne noe ett eller annet jeg ville henge meg opp i av svakheter? Jeg turte ikke, ville ikke, nektet.

Helt til nå. – Og vips forstår jeg hvorfor jeg så iherdig ble anbefalt Sofi Oksanen. I løpet av de siste dagene har jeg latt meg ryste og forføre av hennes fortellerkunst. Jeg har lest Utrenskning og Baby Jane. Ett år senere grøsset jeg på ryggen over Stalins kyr.

Utrenskning, av Sofi Oksanen

En dag i 1992 finner den gamle kvinnen Aliide en forkommen ung jente på tunet utenfor huset. Aliide blir først urolig og skremt, men så vinner medfølelsen, og hun tar henne inn. Slik møtes Aliide og Zara. Den eldste har levd hele sitt liv på gården i Vest-Estland, den yngste har vokst opp i det østligste Russland og har søkt lykken i Vest-Europa, men er nå på flukt fra menn som forfølger henne. Gradvis blir vi klar over hvilke bånd som forener de to kvinnene, og en fortelling om en familie som går i oppløsning når et samfunn får nye makthavere folder seg ut.

Alle har lest boken, eller de kjenner i det minste godt til den. Jeg tviler på at en eneste sjel har unngått å la seg gripe. Heller ikke jeg. Langt i fra.

Gjennom de to kvinnenes mer eller mindre frivillige samliv i løpet av noen uker får leseren et unikt innblikk i deres opplevelser på vekselvis 40- og 50-tall samt 90-tall. De hele beskrives så nøktern og nakent at det ikke er til å unngå å bli rystet. Det er vondt å lese, fordi man vet så inderlig godt at hendelsene som beskrives har skjedd og skjer fortsatt. Man visste bare ikke helt omfanget av grusomhetene. Ikke da, og ikke nå.

Temaene er til å miste pusten av: menneskehandel og overgrep. Traumer og mishandling. Angiveri og forræderi. En tungfordøyelig kost. Oksanens fortellerstil er fritt for klisjeer og hun har en sans for det usagte som setter en ekstra spiss på en bok som ikke vil, og heller ikke skal, bli glemt med det første.

Jeg ble slått i bakken av denne boken. Vekselvis rystet og fascinert bladde jeg om side etter side etter side. Jeg lot meg sjokkere, ble kvalm, ble trist, lot meg rive med. – Og i tillegg følte jeg at jeg lærte masse. For en bok! Herre min skaper for en bok.

Baby Jane, av Sofi Oksanen

Hva skjedde egentlig med Piki? Hun som var Helsinkis cooleste lesbe og som alle svermet rundt. Hun som var så selvsikker og tøff i replikken. Hvordan kunne hun bli fange i sitt eget hjem, på grensen til å sulte i hjel? Piki lider av panikkangst, og det har hun holdt hemmelig lenge. Gradvis mister hun grepet, til kjærestens store fortvilelse. En stund prøver de to kvinnene med stor oppfinnsomhet å tjene til livets opphold ved å bruke leiligheten som base for spesielle teletorgtjenester, men isolasjonen tærer på forholdet. Og da det blir klart at eks-kjæresten Bossa fortsatt er Pikis første hjelper, er håpet ute.

Alle som har lest Utrenskning, og for så vidt også Oksanens debutbok Stalins kyr, lar seg skuffe over denne boken. Den er ikke i nærheten av de andre bøkene, sier de.

- Blodig urettferdig, svarer jeg. Ja visst kan den ikke sammenlignes, men den er likevel gnistrende god. Viktig også, for all del. Veldig viktig.

Dette handler ikke bare om lesbisk kjærlighet. Først og fremst handler den om kjærlighet. En kjærlighet som har seg overvinne av psykiske problemer. Bokens jeg-forteller kommer ikke innenfor huden til sin kjæreste. Hun når ikke frem, for mellom dem står Angsten. Piki mister mer og mer kontroll over sitt liv og sin tilværelse, og desperasjonen er altomslukende. Historien er dypt tragisk og får magen din til å vrenge seg.

Homofili, angst, sjalusi. Ikke akkurat noen lettvekter dette heller. Nettopp derfor skal du lese boken.


Stalins kyr, av Sofi Oksanen

Estiske Katariina gifter seg med en finne på slutten av 70-tallet. Ekteskapet resulterer i datteren Anna, ulykkelighet og et stadig slit med å finne seg til rette i Finland. Like viktig er å tilfredsstille slekt og venner i Estland som alle desperate etter vestlige varer. Anna føler en sterk dragning mot Estland, til kulturen og menneskene. Hun omfavner sin mormors trygge favn, hun finner sin lidenskap i estisk mat og sluker det estiske språk. Jo mer hun dras mot sin mors hjemland, jo mer skremt blir hun av slektens grådighet og misunnelse, de kompliserte moralske reglene, og hennes fremmedgjøring overfor både det estiske og finske samfunn blir stadig sterkere. Hun skremmes av morens distanse og herdes av farens utilgjengelighet.

Anna utvikler en spiseforstyrrelse i ung alder. Hun perfeksjonerer den ut til fingerspissene, og ingen rundt henne evner å oppdage det i tide eller hjelpe henne. Anna har endelig kontroll over noe.

Og det handler ikke bare om spiseforstyrrelser. Som alltid i Oksanens romaner er det et større bilde rundt hovedpersonens kvaler. Det handler om kulturforskjeller, sovjettidens åk, menneskelige unntakstilstander. - Fysiske og psykiske.
”I Stalins kyr trekkes vi inn i en verden der historiske, kulturelle og personlige erfaringer skrives sammen med sikker stilistisk sans og effekt (…) Stalins kyr er en kjærkommen imponerende roman som med et skarpt blikk avslører sammenhenger som finner sted så mange flere steder enn i møtepunktet mellom Finland og det sovjetiske Estland” (Mona Ringvej, Klassekampen)
Det er så mye som ikke skal snakkes om, ikke spørres om, ikke tenkes på. Det handler om fortielser, hemmeligheter, mangel på kommunikasjon og mest av alt. En grensesprengende mangel på nærhet.
Likevel aner vi et uuttalt håp, et lys i mørket. Anna, hennes mor og bestemor famler videre, tilsynelatende uten noe fokus på at ting vil bli bedre. Ett sted langt der inne, finner man en spire til en fremtid hvor alt vil gå bedre. Bare litt til, litt til, enda litt til.

Sofi Oksanens debutroman er ytterst mørk. Den er til tider så vondt å lese at det er tilsvarende vond å omtale. Det gjør vondt å puste.



Takk for de gjentatte oppfordringene. Forresten hadde en jeg nær-Sofi-Oksanen-opplevelse under Oslo Bokfestival 2011. Ganske stas, sikkert, hadde jeg bare hatt tid til å faktisk høre på intervjuet i stedet for å telle besøkende.

8.12.11

Plutselig begynte tiden å gå så sakte

John Irving gledet meg stort i dag da han på sin Facebook-side fortalte en smule om sin nye bok:



Her er en sniktitt på forsiden av min nye roman, In One Person, som skal publiseres 8. mai 2012. Min trettende roman, In One Person, handler om seksuell identitet. Billy, den biseksuelle fortelleren og hovedpersonen, forteller historien om sitt liv som en "seksuell mistenkt"-fra hans oppvekst i femtiårene, gjennom AIDS-epidemien, inn i nåtiden.

Første gang jeg brukte uttrykket "seksuell mistenkt" var i 1978, i min roman Garps bok. Jeg kommer tilbake til at temaet i denne romanen: som en biseksuell mann er Billy en "seksuell mistenkt" i øynene hos både heterofile og homofile.

I én person er min mest politiske roman siden Siderhusreglene og En bønn for Owen Meany, men det er også en hyllest til Billys venner og elskere. Ikke minst er In One Person et portrett av en bifil mann som er opptatt av å gjøre seg "verdt".

Trolig vil det også handle om bjørner og baseball. Oddsen for at boken vil være en murstein er så liten at jeg ikke ville satset en eneste krone. Just sayin’…

Når John Irving skriver bok lover det godt for fremtiden, og 2012 blir formodentlig et fabelaktig år! På den ene siden kan denne nye boken være like skrekkelig grusom forferdelig som Den fjerde hånden, men på den andre siden kan den være like usannsynlig enormt fantastisk glimrende som En bønn for Owen Meany, Hotel New Hampshire og Garps bok.


Jo visst gleder jeg meg!

Jeg har tidligere hyllet Irving i dette innlegget:



John Irving har en eventyrlig evne til å blande komikk og tragedie. Persongalleriet hans er ytterst sjarmerende, og man må være passe geni for å klare å kombinere boksing og baseball med transvestitter og bjørner. Så herlig, så genialt, så vondt, så morsomt og så bittersøtt.

30.11.11

Lest i 2011- Nessermania

- Favorittforfatter? Umulig å svare på. Spør meg heller om favorittbok. Forfattere har en lei tendens til å skrive heidurabelig gode bøker bare for å knuse meg sønder og sammen med et makkverk. Forferdelige Den fjerde hånden av ellers usannsynlig gode John Irving er et glitrende eksempel. Håkan Nesser har dog enda ikke skuffet meg, og hans bøker er så herlige at han fortjener et eget innlegg.

OK, så renner tiden fra meg og jeg må samle noen omtaler i ett innlegg.
Ikke for det. Håkan Nesser er en av, om noen stiller spørsmålet og peker på meg med en kniv, mine favorittforfattere. Hans bøker har enda ikke skuffet meg. De har alle (nå fremstår jeg ukorrekt som en som har lest hele hans forfatterskap) gledet meg med sin humor og alvor, som befriende kriminalromaner med vekt på roman og enda mer befriende normale plot og hovedpersoner. Godt språk også, for ikke å glemme. Side på side på side med tilsynelatende nonsens som viser seg å ha all verdens betydning. Hva mer kan en leser ønske seg? Til og med det ønsket oppfyller han, bare se helt på tampen av innlegget.

- Men altså, i år har jeg lest fire bøker av Nesser. Menneske uten hund har jeg allerede skrevet om. Her er de andre tre:





Beretningen om herr Roos

Roos er 59 år og selve kariakturen på nitrist, grå og kjedelig økonom. Ingenting virker å tilføre tilværelsen glede, og ingenting ved tilværelsen gir ham noe glede. Arbeidet er ren rutine, arbeidskollegaene en ren nødvendighet, kona snakker minst mulig med ham, stedøtrene hater ham, og vennene… vel, han har ingen venner, har han vel. Dag ut og dag inn er like, helt til han en dag vinner i Lotto. To millioner rett inn på konto.

To millioner som kan bringe solskinn på Roos landevei, en gudesendt gave som vil endre livet hans fullstendig. Nå ja, bare litt om gangen, kanskje. Roos investerer i alle fall i en liten skogskoie, hvor han tilbringer dagene i fred og ro, mens kona tror han er på jobb. Han innleder en heftig avstandsforelskelse til den lokale butikkdama, men dramatikken starter ikke før narkomane Anna søker tilflukt i Roos sin koie.

Det er da selve Livet starter for Roos. Like etter er de på vill flukt fra politiet. Ingen millioner kan redde ham ut av knipa, men det er strengt tatt heller ikke noe han vil.

Dette er den tredje boken med Gunnar Barbarotti som etterforskningshelt. Den første boken likte jeg knakende godt, den andre boken skriver jeg om litt lenger ned, og den tredje boken ble for meg en nesten like stor hit som den første. Barbarottis rolle i boken er nedtonet, og Nesser sjonglerer mellom humor og alvor på en aldeles fin måte. Bak enhver suksessfylt mann står en kvinne, og Barbarotti er slettes ikke sikker på om denne kvinnen er hans kollega eller hans samboer. Muligens har han funnet ut dette i De ensomme som ble utgitt tidligere i år.

… Men dette handler ikke først om fremst om Barbarotti. Dette handler om en mann som rommer så mye mer enn alle andre trodde. Urkjedelige Ante Valdemar Roos som finner seg en purung villkatt og legger ut på tidenes road trip på vill flukt fra politi, hatske doplangere og forsmådde koner. Kjærlighet? Desperasjon? Ren og skjær kidnapping..? Kanskje litt av alt, men mest av alt handler det om ensomhet.


En helt annen historie

En helt annen historie (d’oh) finner vi i Nessers andre bok om Barbarotti. Han er i sitt sedvanlige ess i all sin normalitet og edruelighet, skjønt forelsket og på frierføtter. Litt for mye fokus på etterforskeren, kanskje, i alle fall før jeg fikk fordøyd inntrykket. Halvveis i boken hadde jeg for lengst tilgitt Nesser.

Fokuset på Barbarotti er ikke uten grunn. Han mottar brev med beskjed om at noen skal drepes. Denne noen blir dessverre funnet drept like etter. Minst like dessverre: Flere brev kommer, og flere mennesker drepes. Parallelt med etterforskningen leser vi reisebrev fra en sommer i Frankrike for sju år siden. Det blir tydeligere og tydeligere at skribenten er morderen, vi vet bare ikke hvem og hvorfor. Barbarotti vet enda mindre.

To par og to single menn ferierte sammen en sommer tidlig på 2000-tallet. Vennskap, rivalisering og flørting er viktige ingredienser, men slangen i paradis lurer seg inn også her. En ung pike dør og vennene bestemmer seg for å legge fullstendig lokk på saken. Bare fem mennesker vet hva som skjedde med jenta. En etter en blir også disse drept. Hvem står igjen som morderen?

Katt og mus-lek i beste stil, men i overkant mye fokus på Barbarotti gjør dette til en litt svakere Nesser-bok i mine øyne. Spennende er det likevel, og det spesielle med denne spenningen er at kriminaldelen er fordekt som en roman. Det er ingen hesblesende thriller, men puslespillbrikkene legges litt etter litt.

- Og når man endelig har kommet til mål, 500 sider etter første side, får man en overveldende trang til å lese boken på nytt. Utrolig!


Kim Novak badet aldri i Genesaretsjøen

Nesser er så mye mer enn forfatteren av Barbarotti. Nesser er også mesteren bak den ytterst deilige, morsomme, fæle, triste, skumle, gode Kim Novak badet aldri i Genesaretsjøen.

Typisk for Nesser er hans krimromaner med trykk på romaner. Altså roman med krimhistorie. Denne tohundresidersherligheten er intet unntak. Dette er en oppvekstroman med en snert litt utenom det vanlige. Boken ble såpass populær at en eller annen valgte å filmatisere den, uten at jeg (enda) har vært så heldig å se den.

I alle fall. Vi befinner oss på de de svenske skoger en gang på sekstitallet. Erik er 14 år og blir sammen med sin eldre bror og en barndomsvenn sendt til familiens lille stuga mens far er hjemme i byen og steller deres kreftsyke mor. Bygdas store skrekk Kanon-Berra er forlovet med skjønnheten Ewa, som både Erik og hans storebror faller pladask for. De gamle er eldst, og Erik må forsmådd skjule broren og Ewas hemmelige forhold. En dag blir Kanon-Berra funnet drept, og sommeren – om ikke hele livet – blir brått enda vanskeligere.

Vi skjønner jo hva som er i vente, det er jo knapt nok til å unngå, men det kriminelle ved det hele er ikke det som gjør boken. Det er vennskapet, prosessen fra barndom til ungdom, den undertrykte sorgen og frykten og all den underfundige humoren som får boken til å glitre.

Hva mer en leser kan ønske seg, spør du? Ønsket som går i oppfyllelse? Her er han.

25.11.11

Ikke rart det kommer kråker, av Karine Nyborg

Elleve dystre, vonde noveller uten håp for fremtiden utgjør en glitrende samling som gir grobunn og vel så det, for ettertanke.


Ikke rart det kommer kråker, av Karine Nyborg

Bryllupet: En far forsøker å bøte på skadene overfor sin voksne sønn, men i et panikkanfall ødelegger han alt. - Eller var viljen ikke sterk nok når det kom til stykket?
Det må være en grunn: En jente utagerer. Det gjør så inderlig vondt inne i henne, og for å skade seg mest mulig provoserer hun frem en aggressiv handling fra en annen person.
Man kysser ikke kameraten sin: Sønnen tar seg av sin mor, motsatt av slik det burde være. Hun ødelegger ham, og også hans tilnærming til andre.
Om forlatelse: To barn rotter seg sammen mot et annet barn. Det er utvilsomt galt det de gjør, de vet det, men å be om forlatelse utsetter problemet.
Snakke med fremmede: På biblioteket gjemmer en dypt deprimert mor seg bak bokhyllene. Hennes vesle jente søker kontakt med en tilfeldig fremmed for respons og nærhet.
Have I told you lately that I love you: Han elsker henne, men har det ikke nok mot til å rydde opp i sitt eget rot. Han lar det være med tanken. – For tanken er jo god.
Ikke rart det kommer kråker: Hun er gravid med sitt andre barn og føler seg utrygg på den gravide barnehagetanten. Mannen er ikke helt til stede. - Kan det være en sammenheng?
Gransker: En mann søker svar og trøst i sin tilværelse mens hans kone er i Syden. Han famler i mørket etter svaret på hvor alt gikk galt, og ender opp med å snike seg etter en dame. En blind, gravid dame.
Ikke gå fra meg: Far er ute og flyr, mens moren og datteren holder sammen. En dag blir jenta sittende utenfor en annen manns hjem mens moren er innenfor. Helt alene.
Det er din tur: En mann sørger over tapet av sin kone og forsøker å drukne sin sorg. En sorg som ikke bare er over sin kone, men også alt som ikke ble noe av. Livet som ikke ble.
Stup: Mor og sønn reiser på hyttetur. Begge innser under oppholdet at en epoke er over. Moren ønsker at sønnen skal få luft under vingene, sønnen ønsker å løsrive seg. - Eller vil de egentlig det?

Felles for alle disse novellene er ensomme sjeler på søken etter nærhet og trygghet. Alle er de på jakt etter noe eller noen som kan gi livet mening. Novellene inneholder en god del lange setninger. Komma etter komma som etterfølger komma. Skrivestilen er intens og leseren rives unektelig med. Likevel, det er når man tar seg tid til å stanse etter hver novelle, at novellesamlingen glimter med sin storhet.

Mye er blitt skrevet om novellesamlingen både på bokelskere.no og i Bokblogglandia(Solgunn) (Lena) (Line) (Stine) . Bloggerne har vært begeistret mens forumistene har vært litt lunkne. Noen, faktisk en del, har ytret kritikk for avslutningene. De kaller de et antiklimaks. - Jeg kaller det prikken over i’en.

Avslutningene er for meg kronen på verket. Avslutningene er på stedet hvil. Leseren ønsker å vite mer, men forfatteren svarer oss med ingenting. Det skjer ikke mer, det er rett og slett på stedet hvil. Novellefigurene finner ikke lyset i tunellen, de finner ingen løsning på sine problemer. De bare fortsetter og stemningen beholder med dette all sin håpløshet.

Her finner vi uendelig mye smerte, og hver smerte er individuell. Aggresjon. Depresjon. Fornektelse. Fortrenging. Fortvilelse. Det begynte med Bryllupet, som gjorde et sterkt inntrykk i all sin sårhet og frustrasjon. Det må være en grunn og Om forlatelse provoserer med sin hudløshet. Det er din tur uttrykker en intens sorg over et liv som ikke har blitt levd optimalt. Denne sorgen illustreres av barnet som bare var planlagt, snakket om, ønsket. De ønsket så mye av livet at de ikke ønsket seg noe nok.

Det er vanskelig å finne svakheter i novellesamlingen. Alle novellene er sterke på hver sin måte. Veldig sterke, om man klarer å dvele ytterligere over innholdet og budskapet.

Dette er virkelig gode noveller, stort sett hver eneste en, og sammen gjør de en helhet som skal være vanskelig å overgå. - Jeg har hørt mye godt om Ikke rart det kommer kråker, og ikke rart er det…

22.11.11

Snøbarnet, av Eowyn Ivey

Det var en gang en gammel dame og en gammel mann som bodde i et lite hus i en stor skog. Det er nesten slik denne boken starter, for denne boken er et eventyr for voksne. Så komplisert og så enkelt er det.

Snøbarnet, av Eowyn Ivey

Mabel og Jack kommer fra ulike kår, men fant i sin ungdom lykken hos hverandre. I godt voksen alder flytter de til Alaska for å starte et nytt liv. På den lille nybyggergården forsøker de å finne tilbake til hverandre, forsøker å innfinne seg med et liv uten barn rundt skjørtekantene, og samtidig få endene til å møtes økonomisk. Etter år med sorg over det lille dødfødte barnet, og savn etter barn, leter de etter felles referanser, tryggheten og kjærligheten for hverandre og grobunn for fortsatt felles fremtid. Jack steller med dyrene, er ute i skogen og på åkeren. Mabel lager paier, holder huset pent og ryddig og søker selskap i bøkenes verden. En vinterdag finner de tilbake til hverandre en skakket stund fylt med ukomplisert lykke. Sammen lager de en snøjente med pent utskjært ansikt og blå votter. Neste morgen er snøjenta borte. Smeltet bort eller rasert av ville dyr. Like etter begynner uforklarlige ting å skje. Ei lita jente med blå votter viser seg i skogkanten. En sky, vill jente med en rødrev som følgesvenn. Hvem er hun? Er hun virkelig, eller bare en drøm?

Det er nettopp denne balansegangen mellom virkelighet og fantasi som gjør denne boken til noe helt spesielt. Hardt arbeid, storslått natur og magi. Naturbeskrivelsene på den ene siden suger deg til seg og plasserer deg midt inne i Alaskas snøhvite skoger. Rundt deg gjemmer små kaniner seg, mens ulvehyl lurer i bakgrunnen. Nede ved innsjøen bruser en svane med sine fjær, og innimellom trærne beveger noe du tror kanskje kan være… nei, det er vel ikke mulig? Er det vel?

Eventyret om snøjenta finner vi igjen i det gamle russiske folkeeventyret om Snegurochka. Forfatteren beskriver også Mabel der hun sitter og blar i en bok og ser på tegninger av nettopp denne fabelfiguren. En versjon av eventyret er oversatt til engelsk og kan leses på denne siden.

Noen mister interessen for boken nettopp på grunn av dette uforklarlige, det eventyrlige vel hele historien. Den er likevel så mye mer enn bare overtro og himmelsk trøst.

På gården finner vi det aldrende ekteparet Mabel og Jack som strever med sitt, helst i utakt og med stillhet. Det var mye som ikke ble som det skulle, mye som ikke blir sagt som skulle vært sagt. Hjerte og sinn er fylt av en smerte og en uforenelighet som gjør livet tungt og umedgjørlig. Hvor er lykken? Hva er lykke? Kan de atter finne lykken sammen?
Hun krabbet mellom trærne, skrapte opp knær og håndflater. Da hun ikke fant noe, reiste hun seg, det stakk i brystene, og plutselig rant melken og gjorde forstykket på nattkjolen gjennomvått, dryppet nedover magen hennes, rant unyttig ned på marken. Denne sorgen overlever jeg ikke, hadde hun tenkt.
Jeg er overrasket, imponert og nesten skremt av forfatteren evner til å formidle den nakne sorgen over å ha mistet et barn. Dette er tanker som jeg kjenner igjen, enda det er tungt å vedgå det. Det er noe så inderlig sårt ved disse tankene, så inderlig sårt at man ikke klarer å innrømme de overfor andre, knapt nok overfor seg selv.
Det hadde hun ikke kunnet tidligere, da det lille livet lå og sparket i magen hennes. Innerst inne i et avstengt sted i hjertet visste hun at det var hennes feil. Mens hun gikk gravid hadde hun undret – er det meningen at jeg skal bli mor? Har jeg så mye kjærlighet å gi? Og så hadde barnet dødd inne i henne. Hvis hun bare ikke hadde tvilt, kunne hun satt et levende, skrikende barn til verden og lagt det til brystet.


Derfor ville hun ikke la kjærligheten svekkes, ikke så mye som et øyeblikk. Hun skulle være på vakt og ønske og ønske. Vær så snill, barn. Vær så snill, barn. Vær så snill å ikke forlate oss.
Likevel er det som så mye annet: det blir mindre farlig ved å sette ord på det. Overrumplende ærlig er det også å lese om Mabel og Jacks sorg. Alle sørger ulikt og ingen sørger i takt. Heller ikke Mabel og Jack. Det er stille bebreidelser, og åpne konflikter i form av bagateller som gjøres større enn de egentlig er. Sorgen må ut, selv etter mange år, men det er en kunst å ikke gjemme den bak et slør, en forkledning.

Å skulle leve et fullverdig liv som ektepar uten barn som binder dem sammen og gir en håndfast fremtid er en utfordring. Hvilken mening gir et samliv når begge har sett for seg en felles barneflokk? Dette illustreres ganske så godt der Jack skader ryggen sin og Mabel tvinges til å vurdere å gå fra ham. Et sted i livet gikk Mabel og Jack seg vill. De har beveget seg stadig lenger bort fra hverandre, og nå begynner prosessen med å finne tilbake til hverandre. Det skal et lite mirakel til for å bøte på noe slikt.

Alt dette bindes sammen av et godt og flytende språk. Noen svakheter språkmessig er det unektelig, men forfatter kan neppe belastes for disse. Enkelte ord som flaut og erting kunne med fordel vært endret til ubekvemt og terging. Kanskje bare en smakssak, men disse ordene oppfattet jeg som markant annerledes enn resten av ordlyden. Det blir med småpirk, det er liksom ikke så viktig. Det viktige er den altomslukende stemningen.

Jeg ble ikke så uhemmet beveget av boken som jeg på forhånd trodde. Ikke åpenlyst beveget, i alle fall. Likevel kjenner jeg det inni meg. Boken er varm, øm, stille og var. God. Hjertegod.

Ja, nettopp hjertegod. Tvers igjennom hjertegod.
Jeg ønsker å bli en slik mor som du er for meg, sa hun så lavt at Mabel lurte på om hun hadde hørt riktig. Men det var de ordene hun hadde sagt, og Mabel tok dem inn i sitt hjerte og gjemte dem der for alltid.

Bakgrunn:
For en tid tilbake arrangerte en bokblogger konkurranse hvor den heldige vinner fikk en utgave av Eowyn Iveys Snøbarnet. Jeg leste om boken og ble umiddelbart beveget. Hvorfor ønsker du deg denne boken, spurte Leserommet. Jeg svarte og svarte. Svarte for mye, kanskje. Det nådde et punkt der stadig flere ga sine ”lodd” til meg, og deres omtanke nådde helt til forfatteren selv. Forlaget tok etter hvert kontakt med meg hvor de fortalte at de gjerne ville gi meg Snøbarnet. - Tusen takk!

Til slutt, et lite hjertesukk:
Jeg skulle ønske forlaget kunne endret omtalen på baksiden av boken. ”Jack og Mabel har én stor sorg i livet – de har aldri klart å få barn.” Det er feil. De har fått barn. At barnet døde betyr ikke at de ikke er foreldre eller at de aldri har hatt et barn. At de ikke har barn. Det har de.

La foreldre som har mistet barn i alle fall få anerkjennelsen av å være foreldre. La barnet få anerkjennelsen av å ha levd et liv, om så bare i mors mage. Det gir det meningsløse litt mer mening.


Edit: Fikk etter dette innlegget en veldig hyggelig tilbakemelding fra forlaget. Snøbarnet vil bli trykket opp i et nytt opplag, og nevnte setning på baksiden er redigert bort. Supert :)

2.11.11

Lest i 2011 - Oktober

Plutselig var det på tide med et nytt månedsinnlegg, to dager uti november. Følgende var status på oktobers siste dag:

Usynlig, av Paul Auster - Gjenferd, av Jo Nesbø - En helt annen historie, av Håkan Nesser - Minus meg, av Ingelin Røssland - Kim Novak badet aldri i Genesaretsjøen, av Håkan Nesser

Jeg ble litt overrasket over at jeg har lest såpass denne måneden. Dagene har flydd av gårde, jeg har vært ute på tur og forsøkt ikke å være sur, stressnivået har vært høyere enn skuldrene mine og jeg har knapt nok hatt tid til å puste. Seriøst. Eller serr, som jeg fikk med meg at Big Brother-deltakerne pleier å si, da jeg ved en grusom tilfeldighet zappet innom en episode. I alle fall. Det har vært travelt.

Når jeg ser denne listen blir jeg likevel ganske så stolt over at jeg har latt meg ha tid til å lese innimellom slagene, både som rekreasjon, hygge og nødvendighet. Det har ikke vært tid til å skrive om de fine leseopplevelsene, men hatt det fint med lesingen – det har jeg definitivt hatt.

Usynlig ga meg stjerner i øynene. For en bok, for en forfatter! Jeg elsker Paul Auster. Edit: Jeg nielsker Paul Auster. Jeg kunne grått av tanken på at jeg ikke skrev ned mine tanker umiddelbart etter siste side, for omtalen jeg etter hvert vil komme til å skrive kan ikke yte boken rettferdighet. Gjenferd hadde jeg gru-gledet meg lenge til å lese. Gruet meg i redsel for å bli skuffet. Gledet meg fordi jeg visste at jeg hadde noe å glede meg til. En helt annen historie skuffet meg først, for deretter å glede meg stort. Om jeg ikke elsker Håkan Nesser, så digger jeg ham i alle fall stort. Minus meg ble for meg en nydelig leseopplevelse, selv om ikke alle nødvendigvis har lik oppfatning som meg. Avslutningen, Kim Novak badet aldri i Genesaretsjøen, var knakende god den også. Digge-Håkan overbeviste nok en gang.

Så heldig jeg har vært med bøkene denne måneden!

Ja, også har jeg jo tradisjonen tro også fått shoppet en smule. Et helt brød, vil kanskje noen si, for mange smuler gjør av og til et stort brød. Jeg orker ikke lenger skrive om sprengte bokhyller. That goes without saying, altså. I september tok jeg fullstendig av, mens jeg var en smule mer nøysom i oktober:

Mansfield Park, av Jane Austen
Mesteren og Margarita, av Michail Bulgakov
Elskeren, av Marguerite Duras
De gjorde et barn fortred, av Tove Ditlevsen
Enke for et år, av John Irving
Engelen på det sjuende trinn, av Frank McCourt
Kim Novak badet aldri i Genesaretsjøen, av Håkan Nesser

Det ble kanskje en del likevel. Kjøpt for en slikk og ingenting på bruktboksalg. Jeg tror kun to av bøkene var bladd i av opprinnelig eier. I den ene lå et forseggjort bokmerke med tørkede høstblader og «Kjære tante. Jeg er glad i deg!». Slikt blir jeg kraftig rørt av, og i tillegg enda mer overbevist om at jeg virkelig ikke kan kvitte meg med en eneste bok jeg har anskaffet meg. Mon tro om jeg detter innom et bruktboksalg også i november? Min bedre, men mindre leseglade, halvdel får åndenød bare jeg tenker på det.

Helt på tampen tillater jeg meg å juble over at tiåringen min har gjenopptatt lesegleden sin. Det måtte selvsagt en konkurranse til: Les femti bøker i løpet av et år og få rabatt hos Peppes Pizza. For de som lurer: jeg er for gammel til å delta. For de som lurer mer: jeg kjøper min egen pizza for mine egne penger, og har alle intensjoner om å lese minst like mange bøker i november som i oktober.

Dette kunne vært en fin avrunding av blogginnlegget, men jeg velger å strekke strikken litt til. Oktober var nemlig måneden da klubben i mitt hjerte vant sitt aller første gull. 100 år, Solskjær og gull. Stort større blir det ikke!

31.10.11

Minus meg, av Ingelin Røssland

Hvordan forholder en tenåringsjente seg til livet, døden og kjærligheten? Det er tid for de dype diskusjoner, meningen med alt og alle, de store spørsmål, sterke følelser og kampen for å godta at man ikke har løsningen på alle problemer. Av og til må man nøye seg med å undres, og at et "vet ikke" ofte er det beste svaret man kan gi. Det er tid for

Minus meg, av Ingelin Røssland

Få dager før Linda fyller 13 år gjennomfører hun sitt livs beste stup. Det blir også hennes siste. Midt i stupet slutter hjertet og slå. Hun ser seg selv bli dratt opp av vannet og bli gjenopplivet. En gutt står og bivåner det hele litt fra avstand, samme gutt som hun la merke til på bussen før stupestevnet. Linda legges inn på sykehuset og kommer omsider hjem igjen til sine foreldre. Linda må ta det med ro, men hun har det så travelt. Så fryktelig travelt med å være tenåring, leve livet, oppleve mest mulig på kortest mulig tid. Tenk om hun dør igjen, sånn på ordentlig, uten å ha utført alt som føles så fryktelig viktig? Den mystiske gutten dukker opp igjen, på nytt og på nytt. Njål og Linda famler sammen i lys og mørke, i hennes streben etter å krysse av hennes mål på lista.


Det er vel en helt grei liste det der, men tror du egentlig at livet består av en masse greier man skal krysse av på et ark? Hva gjør du når alle punktene er krysset av? Er du klar til å dø fa? Er du ferdig? I så fall er det kanskje best å ikke ha det så travelt med å få unna de punktene?


Hjemme sitter hennes foreldre. De er dypt bekymret og slites mellom deres grenseløse kjærlighet og omsorg, og hennes behov for selvstendighet. Njål representerer hennes ferd mot modenhet og ro, mens Lindas beste venninne Kima, er støtten med et ben i begge leire. Kima holder tilbake, mens Njål utfordrer. – Mest av alt utfordrer han henne for å ta et oppgjør med hennes rastløshet og syn på livet, døden og kjærligheten. 




- Så trist, sier Linda og kikker ned på fuglen. –Så trist at den skal råtne bort.
- Syns du? Hvis ingen fugler døde, så kunne ikke nye fugler bli født. Vet du, med det samme den fuglen der ble et nytt liv, så begynte den å dø. Kanskje den ikke har oppdaget at den er død engang, kanskje den fremdeles flyr rundt og at det bare er kroppen som ligger her i hånden din, sier Njål.


Balansegangen mellom skildringen av et opprørsk tenåringssinn og hennes søken etter svar på de eksistensielle spørsmål er nydelig utført. Tenåringens utålmodighet og fandenivoldskhet kommer klart og tydelig frem, samtidig som det er rom for filosofering og stillhet. Sårt og vondt-godt er det også å få et innblikk i reaksjonen til Lindas nærmeste, og hvordan hun så sterkt ønsker å opponere mot undertrykkingen av panikken og angsten de alle føler.


Linda ser fra moren til faren og så tilbake til moren. Skal de si det nå? Hvor dum tror de at hun er? Hun er gammel nok til å skjønne hva det er med moren. Men er det det at de er redde? For at mamma skal miste denne babyen også? Pappa legger ut en E og en N ned fra bokstaven Ø. Det blir øen.
- Hallo, det der er ikke et ordentlig ord, protesterer Linda.
- Jo, det er en riksmålsform av øya, forsvarer faren seg.
Linda lener seg frem og ser på farens bokstaver. Ser at han har ikke mindre enn to D-er. Hun napper bokstavene til seg og lager ordet døden.
- Sånn, det der er et ord, sier hun.
Ingen av foreldrene svarer, moren lener seg etter den tomme godteskålen og skal til å reise seg.
- Kanskje jeg skal fylle på litt her? Sier hun.
Ingelin Røssland har skrevet en usedvanlig bok. Jeg ble dypt rørt, virkelig. Tårene ville ingen ende ta på slutten. – For en vidunderlig avslutning! Den endret mitt syn på enkelte frustrerende hendelser underveis i boken, puslespillet ble løst på en helt annen måte enn jeg underveis trodde den ville løses. Den siste brikken var den nydeligste av dem alle.

Anbefales helhjertet!
_________________________________________________________________
Jeg var sløvere enn sløvest og trodde det var en uke senere enn det det var, men uansett så var bøkene forsinket fra forlaget, og og og. Vel, denne boken er utsendt fra Cappelen Damm i forbindelse med deres Bokbloggturne. Lena fra LesMye likte boken godt, mens Julie og Heksa ikke var like begeistret.

4.10.11

Novellesamlingen MOT

Denne novellesamlingen er en del av Cappelen Damms Bokbloggturne. Kort fortalt: 7 bokbloggere omtaler boken en dag hver en bestemt uke. I går fortalte 15 år gamle Bendik Hallstensen om hans betraktninger rundt boken. I morgen skal Ungdomsboka publisere sine synspunkter.



MOT, en novellesamling for ungdom


MOT er en novellesamling for ungdom skrevet av norske forfattere. Ni noveller av ni forfattere. Felles tema er, ja nettopp, mot. – Men hva er egentlig mot?



Koi.
Det kiler på oversiden av armen. Jeg prøver å ikke klø mens jeg går videre.
- Hvorfor tegna du den på meg? Hadde jeg spurt.
- Fordi den symboliserer mot. Modige folk bare glir gjennom det vanskelige. Akkurat som fisker i tøffe farvann.
- Jeg er ingen fisk.
- Er du modig, da?
(Münch)

100 sider fordelt på ni noveller gir sånn omtrentlig regnet ti sider til hver historie. Akkurat nok til at historien rekker å krype litt under huden på deg, samtidig som den er kort nok til å ikke ta motet (ja, nettopp) fra alle som ikke er like glade i å lese som oss som leser disse ord.

Ni forfattere gir ni historier. Ni forskjellige måter å fortelle historien på, og ni forskjellige måter å tolke begrepet mot på.

Sverre Henmo skriver om å reparere skadene etter et dårlig valg. Ta konsekvensene, også de man ikke egentlig trenger å ta. Ingelin skriver om å tørre å konfrontere andre, i stedet for å svelge stolthet. Taran L. Bjørnstad skriver om å ikke gi opp håpet, kjempe, og kjempe for andre. Harald Rosenløw Eeg skriver om å tørre, men likevel ikke helt. Annette Münch skriver om å tørre å være annerledes, holde sitt ord til tross for andres fordømmelse. Charlotte Glaser Munch skriver om å fortelle hele historien, og ikke bare deler av den. Hans Petter Laberg skriver om å ville, men ikke helt få det til. Lars Mæhle skriver om å lette på den dårlige samvittigheten. Renate Nedregård skriver om å våge å se sine svakheter, selv om man ikke makter å forbedre seg. Ikke ennå.

Aron veit det berre altfor godt: Trøbbel er alt som ventar, same kva som hender heretter.
Så han hadde lagt seg i nitida likegodt, utan å ete kvelds, og utan å pusse tennene. Han hadde til og med pissa ut av vindauget, berre for å sleppe å møte mora på badet.
Det er snart tre timar sidan.
Og alt han ønskar, er at søvnen skal kome.
(Mæhle)

Personlig mener jeg Veggpryd er i en klasse for seg. Laberg skaper et lite stykke magi på sine avmålte sju sider. Den litt underfundige, svevende I vinduet er en god nummer to. Ubehagelige Dagens helt er også blant de aller beste novellene. Andre faller for meg som voksen mer igjennom; de blir for vanlige, det blir som forventet. Novellene er forskjellige, men det er heldigvis også leserne. Her er det ikke uventet noe for en hver smak.

For eller mot?

En slik overskrift var for fristende til å unngå. Jeg kan motstå alt utenom fristelser. Jeg har ikke nok mot til å unngå, men har mot nok til å innrømme det. Jeg forsøker å være forsiktig med å mene for mye om denne novellesamlingen, men det står en liten tass på hver skulder og roper og skriker:

Den kritiske tass

Dette er en enkel inntektskilde for forlaget! Dette er en enkel måte for forfatterne å produsere uten å bruke hundreogørtenførti år på en hel bok! Penger, penger, penger!

Den entusiastiske tass

Endelig! Forfattere som ønsker å bidra til holdningsskapende arbeid! Ungdom vil identifisere seg med problemstillingene i novellene, gruble, ta standpunkt og videreføre det til sin egen situasjon og sitt eget liv. Flott!

Hvem skal jeg lytte mest til? Neimen om jeg vet. Det jeg derimot vet er at alt blir mye enklere av å se det positive i enhver situasjon, finne lyset i tunnelen og se muligheter, ikke problemer.

Nå henger jeg her, og jeg har gjort det en stund. Jeg har forsøkt å dra meg opp, men det er håpløst. Man må ha muskler i armer og mage for å kunne klare det, og jeg har dårlig med muskler begge steder. Jeg er mer av en tenker.
(Laberg)

Derfor:

Novellesamling er en fin anledning for mindre leseglade unge å lese litteratur. Handlingen er tilpasset deres aldersgruppe, gjenkjennelsesfaktorene er allmenne, novellene er korte og har alle et budskap man må mene noe om. Moralen er til stede, men den er samtidig ikke altoppslukende. Det er rom for filosofering. Det gylne budskap vil også gjøre boken ypperlig i skolesammenheng. Grei ut og drøft...

For å være ekstra positiv jubler jeg i tillegg over at novellene er skrevet både på bokmål og nynorsk. Nynorsknovellene er riktignok i mindretall, men en tredjedel er mer enn hva jeg turte håpe på.

Alt i alt: jeg ser ikke for meg dette som noen stor hit utad blant ungdom, men ingen vil ha vondt av å lese boken. Alle vet at livet består av veiskiller, alltid og hele tiden. En bok kan være underholdning og tidsfordriv, men noen ganger kan man lære litt. - Lære å være bevisst sine valg. For man velger selv hvem man vil være, hva man vil være, og hvordan man vil leve sitt liv.



______________________________________________
Kjenner du til organisasjonen MOT? Sjekk deres hjemmeside.
MOT til å leve, MOT til å bry seg og MOT til å si nei

2.10.11

Lest i 2011: September og Bokfestivalen

Da jeg begynte å kladde dette innlegget, startet jeg med en oversikt over septembers bokkupp. Listen ble lang, lenger enn jeg trodde, lenger enn lang. – Men mest av alt, skal dette innlegget handle om Oslo Bokfestival. Kanskje. I det minste skal det krydres med bilder derifra. Helt sikkert.

En herlig gjeng, og GW var alledes praktfull!

Hva i september
Våkner om natten og vil noe annet - Sementhagen - Nede i himmelen - Mot - Gratiskyss i mørket - Menneske uten hund – Lærern

Sju bøker er lest, og tre av disse er allerede omtalt. En fjerde bok skal omtales på tirsdag. Tre av bøkene er skrevet av norske forfattere, en forfatter er svensk, en er australsk og de to siste er produsert i… tja, USA, kanskje? Både MOT og Gratiskyss i mørket er mottatt gjennom Cappelens bokbloggturne og er bøker beregnet på ungdom. Nede i himmelen har jeg lengtet etter lenge og siden lenger enn langt. Om jeg ble så begeistret som jeg håpet å bli gjenstår å lese i min omtale. – For den må komme, den må jo det. Menneske uten hund er en krim jeg allerede har innrømmet å like godt. Såpass godt at jeg har fått låne de to neste bøkene i serien av en bekjent. Lærern var gull den også, og dette helt ut av det blå. Jeg elsker elsker elsker når jeg kommer over en bok jeg strengt tatt ikke har behov for å lese, gjør det likevel, og liker den over gjennomsnittlig godt. Sementhagen hadde jeg hørt veldig mye om. Det vil si, jeg har hørt veldig mye om hvor god den er, men ikke hvorfor den er så god. Jeg fikk bakoversveis og kvalmeanfall underveis i lesingen. Jeg har siden siste side grublet på hva i all verden jeg kan skrive i dens omtale, og har for lengst innsett grunnene til hvorfor ingen tidligere har ønsket å utbrodere hvorfor boken er så god. Den er nemlig veldig god, men jeg vet ikke om jeg vil fortelle noen hvorfor. Jeg må gruble litt videre. Den aller siste boken, Våkner om natten og vil noe annet, var helt ukjent for meg, selv om forfatteren i seg selv ikke var et ubeskrevet blad. Denne fikk jeg gjennom bokfestivalen. En av bøkene i en særdeles pussig sammensatt bokpakke som takk for innsatsen helgen igjennom.

Krimmegjeng. Litt av en gjeng.

Det har vært en middels lesemåned, dette. Antallet ljuger en smule, for flere av bøkene har vært relativt tynne. Ingen mursteiner denne gangen heller, gud forby.

- Og hør nå: bare 2 av 6 bøker er skrevet av kvinner! Den sjuende boken er skrevet av både menn og kvinner, så den får ikke være med på denne leken. 2 av 6, eller 4 av 6 om du vil, er ny personlig rekord. Skjer’a?

Kulturellie
Ikke nok med at jeg har lest færre bøker av kvinnelige forfattere enn av mannlige forfattere. Jeg har også vært på kino. Dette må blåses opp i det vide og det brede, for dette skjer ytterst sjeldent. Faktisk har jeg vært på kino to ganger denne måneden, og vekk meg for jeg har for lengst besvimt av sjokk. Jeg kunne skrevet mye om kinosalens unisone latterkrampe under Kong Curling, men siden dette er en bokblogg pålegger jeg meg selv å kun skrive om kinofilmer som har bokrelevans. Hodejegerne. Morsom, spennende og underholdende, overraskende lik boken, og utedoscenen var like deilig som forventet. Nok om deeet.

Litt av en gjeng, dette også. En stakket stund satt jeg på første rad.

Jeg vil heller skrive om Oslo Bokfestival. En gang i mellom forstår jeg ikke mitt eget beste og melder meg som frivillig under slike arrangementer. Jeg blir like sliten og trøtt etter hver gang, jeg lærer aldri. Jeg har tappet øl, loset The Cardigans (ok, nå snakker vi mange år siden) trygt på scenen, og jeg har telt besøkende. Det siste gjorde jeg denne måneden. Jeg telte, telte og telte. Forvirret japanske turister som lurte på hvor the Parliament var (Beklager, men det er helt umulig for meg å skille mellom the Parliament og the Government. Sorry, I am so sorry!) Jeg skulle stå 50 % i infoboden, men i stedet for telte jeg.

Telte og telte og telte. Ja, også passet jeg på at folk ikke gikk under et usikret telttak. Jeg fikk spørsmål om forfattere som var der i fjor, jeg fortalte at jeg ikke visste om noen bordeller i byen, jeg tok i mot klager fra et menneske som ikke forstod kartet over området, jeg telte folk, trykte på en knapp for hver tiende menneske, og jeg så forfattere! Herregud, som jeg så mange forfattere! Lørdag fra ti til fire og søndag fra ti til halv fem. At jeg blir særdeles brydd når jeg ser kjendiser er en dårlig bevart hemmelighet. Jeg hadde mange øyeblikk i løpet av helgen hvor jeg tenker ut de gode kommentarene først i ettertid, for når jeg hadde mine nær-forfatter-opplevelser satte kroppen min alle krefter til for å virke blasert. Kinnene mine røpet meg selvsagt. Ikke at forfattere er min lidenskap, men enkelte er morsommere å ha sittet ved siden av enn andre. Jeg dropper namedroppingen bare for å virke blasert. (les: jeg er dødsredd for at noen skal google og havne hit til bloggen).

Jeg nevner ingen navn, sier jeg jo!

Bookoholic

Jeg antydet i innledningen at jeg skaffet meg nye bøker også i september. Jeg skal virkelig forsøke å ikke gjøre det samme, i det minste ikke i like stor grad, i oktober. For se bare her:

Som takk for blodslit hele helgen stilte Oslo Bokfestival opp med en bærepose bøker til alle frivillige. Selvsagt var dette mitt driv for å jobbe, og… Ja, hva skal man vel si. Jeg fikk med meg ett helt arrangement siden jeg ikke hadde tid til å delta på andre ting pga jobbingen. Dette skulle bøte på strevet:

Øystein Wiiks presentasjon fikk meg lyst til å kaste meg over bøkene hans, uansett hva en eller annen tåpelig anmelder muligens har uttalt.


Flaskepost fra P, av Jussi Adler-Olsen
Snøfonnenes geograf, av Jon Michelet
Våkner om natten og vil noe annet, av Geir Gulliksen
Drømmen om det fullkomne samfunn, av Øystein Sørensen
Juliet, Naked, av Nick Hornby
Fatso, av Lars Ramberg
Samt en krydder-kokebok, Norske drikkeskikker, biografien til Margit Sandemo og en håpløs grillbok.

Jeg vil nødig være utakknemmelig, men jeg føler vel ikke det var den ultimate bokpakken. Gamle, delvis helt ukjente og noen fullstendig ubrukelige. Når jeg ser listen svart på hvitt blir jeg enda mer provosert. Makter virkelig ikke forlagshusene og bokhandlerkjedene å hoste opp bedre enn dette?

Takk og lov hadde jeg fått ti minutter til overs til å kjøpe noen bøker selv:

Til fyret, av Virginia Woolf
Fuglesang, av Sebastian Faulkes
Orakelnatt, av Paul Auster

Se det er bøker jeg gleder meg til å lese! Denne skatten fikk jeg til 70 kroner, og når jeg ser slikt blir jeg lykkelig igjen.

Vinneren av lengste signeringskø ble selvsagt Cecilia Samartin. Gah.

Lykkelig blir jeg også av å motta bøker helt ut av det blå. MOT var ikke overraskende, men det var derimot disse to:

Snøbarnet, av Eowyn Ivey
Dødsenglene, av Steffen R.M. Sørum
Her har jeg gått rundt og fortvilet over at jeg er den eneste i hele Bokblogglandia som ikke mottar bøker fra forlag, og så får jeg helt uprovosert to bøker på en måned? Snøbarnet-grunnen er så fin at jeg virkelig gleder meg til å skrive om den, desto mer gleder jeg meg til å lese boken.



Jeg kom heldigvis, både for henne og for meg, ikke alt for nær Sofi Oksanen. Jeg hadde fått nervøst sammenbrudd og hun hadde blitt blendet av mine røde kinn.

Ellers i september har besøk på bibliotek og loppemarked resultert i disse innkjøpene:

Den hvite manns grav, av Robert Wilson
Honningfellen, av Unni Lindell
Øya under himmelen, av Isabel Allende
Din nestes hus, av Jette A. Kaasbøl
Alle mine triste horer, av Gabriel Garcia Marquez
Engelens spill, av Carlos Ruiz Zafon

Ikke posesalg denne gangen, men 10-20 kroner pr. bok er likevel en glede å spandere.

Nede i himmelen, av Tove Nilsen
Sementhagen, av Ian McEwan

… fra en nettbutikk kostet en smule mer, men dette var bøker jeg ønsket meg noe veldig veldig veldig.

Gert og Brit, joh! Jeg løp inn og knipset et bilde, hørte et par setninger, og løp videre for å telle gående publikum.

Mange bøker? Det er et par til:

Usynlig, av Paul Auster
MINO-triologien, av Gert Nygårdsvold (Mengele Zoo etc)

… men disse byttet jeg til meg etter å ha levert inn en bok jeg hadde fått. Nygårdsvold-triologien ruver i bokhylla sammen med Havets katedral og Fatimas hånd, to andre mursteiner jeg vet jeg burde lese men som jeg utsetter, utsetter og atter utsetter. De blir neppe lest i oktober heller.

Bonusbilder
Alle ville vite når Tegne-Øistein skulle opptre. Jeg fikk sett noen av krussedullene hans!



Jeg bryr meg ikke om å copyright'e dette bildet, men Tore Renberg, Frode Grytteland og Cathrine Sandnes er det åkke som.

Bjørn Sortland var den eneste jeg turte å snakke til. Høhø.
Kommentar til kommentarene siden blogspot'en ikke ønsker at jeg kommenterer meg selv:


Deiiiilig å spore litt misunnelse hos andre enn bare meg :D

Solgunn: Faktisk var jeg i Alta for en måned siden, og da jeg passerte bibliotektet sendte jeg deg en liten tanke.

Gro: Så bra! Det betyr at jeg mest sannsynlig telte deg... Jeg lærte mine begrensninger å kjenne ganske kjapt nemlig, og gjorde mitt ytterste for å gjemme meg mens jeg telte. Hah!

Lena: Ah, du fikk bedre bøker enn meg. Og flere, for å ikke glemme det verste av alt: Du fikk flere!!!

Ingalill: Så du mener dypt sarkastiske, hudflettende slakt ikke virker forlokkende på forlagene??? høhø... Sånn ellers ble jeg oppriktig trist av det siste du skrev. Skyhøye forventninger har fått en helt ny dimensjon etter dette, og det er helt og holdent min egen feil.

Line: Mohahahahhahahahahaah!!! Ang. stadig rekruttering: trurruente jeg fikk en flyer i posten i går som reklamerte for boksalg...? EN UKE I STREKK! HEEREGUUUUUUUUUUUUUUUUD!!! *sikle* Designmessig blir jeg svimmel av både tekstfont og størrelse, og det er derfor helt lovlig å trygle om at jeg endrer utseende nok en gang.

21.9.11

rip rem

Dette innlegget har ikke stort å gjøre med bokverden, men jeg har skrevet om rem tidligere i bloggen i forbindelse med en bok, og ikke ti tusen ville hester skal få meg fra å skrive om rem igjen.




I skrivende stund er jeg fantastisk trist . rem, verdens besteste band, gir seg altså. Jeg er slettes ikke klar for det, selv om guttegubbene er det. Selv hvor fortjent det enn er. Nei, nei og atter nei. Neineineineineineinei! NEI!

I et innlegg i fjor, da jeg skrev om boken Inside out, skrev jeg litt om min rem-historikk. Jeg lar det tale for seg selv og krydrer det hele med sangstrofer bare for å trøkke meg enda lenger ned i depresjonen.


Det hele begynte som 13-åring inne på venninnen min sitt rom. Hun hadde nettopp fått en kassett fra noen tyske slektninger. Vi hadde aldri hørt om gruppen før, men kjempet oss igjennom Out of Time et par ganger. Til min gremmelse (man blir mer selektiv med alderen) var det Shiny Happy People som fikk oss til å gi kassetten forsøk på forsøk. Sangen som rem selv kaller en av sine mest fremtredende ”dumb songs”. En skikkelig teit sang, altså. Vel, vi lyttet og lyttet. BÆNG. Låtene satt som ingen andre låter tidligere hadde gjort. Glem salig blanding av Roxette, Roger Whitaker og Queen. Fra nå av var det rem som herjet.



This is my mistake
Let me make it good
I raised the wall, and I will
be the one to knock it down
World leader pretend, Green

I dag, skremmende nok snart 20 år senere (19 for å være vennlig mot meg selv), er rem for meg fortsatt Gruppen med stor G. Jeg pugger ikke lenger sangtekster (som strengt tatt ikke er korrekte likevel, fordi Stipe er en mester til å snøvle tøyseord og oppriktig mene at ord som ingen andre har hørt om, faktisk eksisterer), jeg ønsker ikke lenger Stipe som far til mine barn, og jeg drømmer ikke om rem (ironisk nok, da bandnavnet viser til søvn/drømmefasen ved samme navn). Jeg ser riktignok for meg at jeg dingler med beina mens Buck og Mills klimprer på hver sin gitar (inkludert mandolin) ved siden av og vi nynner av gårde på alskens sanger, hvorpå Stipey Boy gjør sin merksnodige håndvrikkdans med stor metallisk blå stripe over øynene. Jeg er muligens fremdeles en rem-dagdrømmer.


Did you ever call?
I waited for your call
These rivers of suggestions
are driving me away
The ocean sang, the conversations' dimmed
Go build yourself another dream
this choise isnt mine
So central rain, Reckoning

Det var verre før. Foran Claus Wieses program på NRK for mange herrens år siden, sendte jeg utallige henvendelser både til ham og samtlige i hans stab med iherdig bønn om å komme med blant publikum. Jeg fikk ingen klare svar (dog små-mailet litt med Wiese personlig om vår felles fasinasjon), var feig og ussel og holdt meg hjemme under dyna hvor jeg gråt mine bitre tårer. Den natten drømte jeg. Jeg drømte som jeg aldri hadde drømt før. Den påfølgende kvelden satt jeg foran tv-skjermen (fremdeles med dyna rundt meg), og konstanterte at jeg hadde sanndrømt for første gang. Det handlet om det samme, de gjorde de samme tingene, og de snakket om sære temaer jeg ikke kunne ha gjettet meg til. Jeg var dypt rystet og samtidig ikke overrasket i det hele tatt.



Will you be remembered?
Will she be remembered?
Alone in a crowd, a
bartered
lantern borrowed
If I'm to be your camera
then who will be
your face?
Camera, Reckoning

3. september 2009 hadde jeg ett av mitt livs største opplevelser. Jeg stod i femte rad og svevde av lykke på rem-konsert. Da Exhuming McCarthy (en av de tingene jeg elsker ved gruppen er deres politiske og miljømessige engasjement) begynte kunne jeg i likhet med fjortisene på New Kids on the Block-konsert på det glade 90-tall, besvimt. Virkelig besvimt. Jeg brukte mange uker på å lande. Ikke en gang en ankeloperasjon et par dager etter konserten fikk meg til å slutte å sveve av lykke.


The stars are the greatest thing
Ive ever seen
And they're there for you
for you alone
You are the everything
You are the everything, Green



Nå blir det ingen flere rem-konserter. It's the end of the world as I know it, and I feel sad.





Whenever we hold each other
we hold each other
There's a feeling that's gone
Something has gone wrong
And I dont know how much longer I can take it
House made of heart will break it
Take my head in your head and shake it
In this near wild heaven
Not near enough
Near wild heaven, Out of time