22.11.10

På jakt etter en skytsengel, av Eira Storstein

Dette er Eira Storstein sine egne memoarer fra sin barndom, det er forfatteren selv som er bokens Kira.

På jakt etter en skytsengel, av Eira Storstein



Vesle Kira mister sin mor som ettåring. I voksen alder blir hun spurt om hun noen gang har opplevd en stor sorg. Kira svarer nei. Hvordan kan man vel sørge over en mor man aldri har kjent?

Boken åpner med Kiras sjokk da hun og storesøsteren Åsta finner sin livløse mor i sengen en tidlig morgen. De dytter henne, kiler henne, ingenting hjelper. Snart kommer Hun inn i familien. Farens nye kone fremstår som deprimert, kald og aggressiv. Jentene blir fysisk avstraffet, må greie seg på egen hånd og lister seg på tå rundt i huset for ikke å provosere stemoren. Hun blir kun omtalt som Hun. Jentene straffer henne med ikke å knytte seg følelsesmessig til henne.

Boken er smertefull. Jeg leste boken med en vond klump i magen gjennom alle de 200 sidene. Mest smertefullt var det likevel ikke å lese hva Kira opplevde i barndommen, men å lese om hennes oppfatninger av hva som hendte. Boken er skrevet fra et barns ståsted, hvor boken ikke gir oss noen oppskrift for hva som er rett eller galt, eller hvorfor personene er som de er og hvorfor de utfører de ulike handlingene. Det er vondt å se denne sterke overlevelsestrangen til barna. Det griper deg om hjertet når Kira og søsteren som barn vasker ned leiligheten før barnevernet kommer. De stiller ingen spørsmål om hvorfor de voksne ikke tar ansvar, hvorfor ingen av naboene griper inn. Det bare er slik. De ønsker bare å beskytte sin far og bevare det lille fotfestet de har å forholde seg til.

En sår og smertefull bok, altså. Interessant er den også ut fra et samfunnshistorisk perspektiv da handlingen er satt til etterkrigstiden i Oslo. Landssvikere og nasjonale helter, hvordan man måtte snu på krona, stikkende ullstrømper og omsydde kåper, feriekoloni og utedo.

- Men mest handler det om sorg. En usynlig sorg man ikke tror er der men som man likevel må bearbeide. Bare slik kan man komme videre. Bare slik kan man finne sin skytsengel.

18.11.10

Five mins of fame

I alle fall i bokhandlerverden... ;o)


LES er Cappelen Damms magasin som sendes til bokhandlermennesker landet rundt. For en tid tilbake ble jeg kontaktet av Nina fra Bokbloggturneen som lurte på om jeg kunne tenke meg å stille opp i spalten "Bloggeren anbefaler". Jeg tror jeg svarte noe sånt som:


JAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAA!


Bokanbefalingen - Jasper Jones - jeg ble sitert på kan leses i sin fulle (Jeg mener det. Den er lang.) lengde HER. Jeg ble begeistret på ordentlig!


Siste utgave av LES kan lastes ned fra denne siden.

Ellers har jeg fått den over av Julie, hvis blogg jeg liker veldig godt. Veldig godt. Tusen takk, setter stor pris på en slik oppmerksomhet. Med awarden følger to utfordringer. Den ene er å anbefale fem blogger, men jeg er for sær til å gjøre det. I stedet for at dere skal bruke tid på å lese fem bloggtitler, kan dere heller klikke dere inn på linken til Julies blogg. Den ville jeg uansett nevnt som en av de fem. Dog, som nevnt, jeg er fryktelig sær på disse tingene.

Den andre utfordringen derimot, tar jeg gladelig i mot: Nevn tre favorittforfattere og fremhev en bok av hver av disse. Slikt kan jeg like!

1) John Irving. Til min venninne Majs forvirring ynder jeg å se det irvingske i de fleste bøker. Når jeg tenker meg om gjorde jeg det i min anbefaling av Jasper Jones også. Oi. Uansett. I alle fall. John Irving går rett hjem hos meg, selv om jeg riktignok ble durabelig skuffet over den sjokkerende dårlige Den fjerde hånden. En bønn for Owen Meany, derimot... Spør meg hvor godt jeg liker den og jeg vil stå foran deg med fårete smil, stjerner i øynene og fektende hender. Garps verden er slettes ikke langt nede på favorittlisten den heller.

2) Sigrid Undset. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg har lest alt hun har skrevet. Langt derifra. Derimot har jeg lest en del nå i høst, og min nyervervede begeistring for henne håper jeg å benytte til å lese de fleste av hennes verker. Tja, hvorfor ikke? Sådde jeg nettopp spiren til et nytt prosjekt...? Kristin Lavransdatter, Jenny, Fru Marta Oulie og Splinten av trollspeilet er blitt lest de siste månedene, hvorav de to førstnevnte ble lest første gang på ungdomsskolen. Å lese disse i voksen alder er en helt annen opplevelse. Særlig begeistret er jeg for Jenny. Jeg får aldri nok av Jenny.

3) Små føtter setter dype spor. Det er ikke til å unngå, denne boken må være med på en sådan liste. Boken har ikke en forfatter, men mange. Alle har mistet barn. Trist, vond og rørende bok, men mest av alt viktig. Viktig for oss som har formidlet våre tanker og historier, viktig for alle med samme skjebne, for pårørende, lærere og helsearbeidere. Boken er en hyllest til alle de små som fikk et så forsvinnende kort liv på jorden. - Evig eies kun det tapte.

Når alt dette er sagt, skal jeg si litt til. Men bare litt. Som alle andre har også jeg falt for fristelsen til å få presentert bloggen min på Bloggurat. Såh sånn er det.

15.11.10

Atter en konge, av JRR Tolkien

Gode ting kan ikke gjentas for ofte:

Jeg er ferdig med Ringenes herre!



Da boken var smelt igjen fredag kveld, tok jeg opp boken igjen og bladde meg frem til tillegget. Vurderte å lese mer, men la igjen boken. Nok får være nok, tenkte jeg. Nå kan du si at du har lest Ringenes herre. Vær fornøyd med det, jente!

Lørdag morgen leste jeg tillegget…
- Det angrer jeg definitivt ikke på. Ikke alt var like matnyttig og spennende, og det er en underdrivelse, men noe var definitivt et must. Plutselig fikk jeg greie på mer av affæren, og det senere ekteskapet mellom Aragorn og Arwen. Jeg fikk vite hvordan det gikk med Sam og de andre hobbitene. Det noe sære båndet mellom alven Legolas og dvergen Gimli holdt livet ut, gitt. Det endte med at snørr og tårer rant i strie strømmer. Jeg er kanskje litt i overkant emosjonell.



Best å tenke på noe annet enn det som fremkaller tårer hos undertegnede. Denne karen fremkaller frykt hos Sauron. Pippin derimot, lar seg begeistre.
Du verden for et univers denne Tolkien skapte med sine bøker. Man blir målløs, enten man er tilhenger av såkalt fantastisk litteratur eller ei. Man kan ikke annet enn å la seg imponere og fascinere, og så får det bare være at man til tider har kjedet seg halvt i hjel. Ringenes herre er definitivt ikke en bok man angrer på at man har lest. Tross alt var det virkelig verdt tiden, kreftene og energien.

Hva skal man så si om Atter en konge? Det var mye kriging, i alle fall forberedelser til kriging. Gud hjelpe meg det var mye av den slags. Ikke min kopp med kaffe, som dere sikkert aner, men jeg kom meg altså igjennom det. Jeg tror derimot ikke jeg orker å skrive noe om det. Tingen er, det endte selvsagt med at Ringen ble kastet i Dommedagsjuvet, og Gollum med. Da hadde Sauron ikke så mye han skulle ha sagt lenger, særlig ikke når Aragorn og hans hær vinner det store slaget ved Morannon. Slikt blir man Gondors konge av, må vite. Hurra og sånt.


Neimen, har du sett. Et bilde av Viggo Mortensen! Det hadde vi vel ikke trodd!
En ganske fornøyelig avslutning av Ringkrigen, om enn ikke særlig overraskende. All honnør til bokens, om ikke hele triologiens, store helt Samvis Gamgod. Den hjertegode helten sjarmerte meg i senk med sin humor og fabelaktige kommentarer. Da jeg googlet etter bilder av Sam og Frodo fant jeg urovekkende mange homoerotiske bilder. Joda, tanken slo meg, men selv syns jeg Legolas og Gimli har fått altfor lite oppmerksomhet. Nok om sånt. Over til vår helt Sam.


Alle skulle hatt en venn som Sam. Da hadde verden vært et bedre sted å leve.
Vel hjemme i Hobsyssel, etter en mindre kamp for å befri byen/området/stedet fra Sarumanns onde jerngrep (Våre helter hadde da vært ute i kamp før, må vite. Dette var som null og niks for dem å regne) dukker plutselig Rosi (Hva? En kvinne??) opp fra intet. Rosi makter å rive Sam løs fra Frodo og jammen gifter de seg og får barn. Frodo er fra seg av kjærlighetssorg, eventuelt sliter han med byrden av å ha båret Ringen så lenge at han ønsker å dra ut til havet. - Til Gråhavnene sammen med Bilbo, Gandalv og alvene for å oppnå evig liv i et land langt, langt der borte. Her skal ringbærerne og ringens brorskap atter samles når tiden er inne.

- På dette tidspunkt var jeg gjennomvåt av tårer.

13.11.10

Jeg vil bare fortelle...


... at jeg greide det.

11.11.10

Det hjelper å skrive om det

Det er noe i uttrykket: Det hjelper å snakke om det. Det hjelper tydeligvis masse. I går skrev jeg ut min frustrasjon over dørgende kjedelige Atter en konge samtidig som jeg la ut et mer eller mindre engasjert innlegg om To tårn. Og bare for å gjenta meg selv til det kjedsommelige: På 8 dager hadde jeg kjempet meg igjennom mindre imponerende 73 sider. Så hva skjer når jeg tar frem boka på kvelden? Jeg leser meg frem til side 850, er over den magiske grensa (Sjette og siste bok) og woooohooooo, jeg er på riktig vei igjen!! Deilig, deilig, deilig!

Jeg gleder meg SÅ til å begynne å lese andre bøker. Jeg kan nesten ikke vente, med trykk på nesten. - For jeg skal greie det. Jeg skal!

10.11.10

Prosjektet står i stampe, oh yeah.

Observante lesere har kanskje fått en anelse om dette allerede. Vel, det er sannsynligvis større sjanse for at enkelte bloggere føler det er noe på blogglisten som har vært litt mer fraværende enn vanlig i det siste. Nja, mulig ingen har savnet meg i det hele tatt.

The thing is. Jeg har gått på en skikkelig smell. No inspiration what so ever, honey. Eller jo. Jeg har jo lyst til å lese, det er ikke det det står på. Det er heller det at prosjektet mitt, min infernalske stahet, som holder på å knuse meg sønder og sammen. Jeg mener, det er ikke snakk om å legge fra seg boken for å begynne på en annen. Ingen pause, næ-hæj. Og gud forby at jeg skal avbryte en bok. Glem det. Jeg skal greie det. Jeg er ikke i slekt med verdens staeste mennesker for ingenting.

Nu vel. Ringenes brorskap er jeg ferdig med. Innlegget kan leses her eller du kan scrolle litt ned på siden. Fint om du ikke legger merke til datoen på innlegget. For å ikke knuse meg selv helt må jeg insistere på at også To tårn er ferdiglest. Sånn cirka der stopper det. Målet var å være helt ferdiglest med Ringenes herre-triologien i går. Da hadde jeg hatt en uke på hver del-bok. Jeg gikk på en smell, gitt. På en uke og en dag har jeg lest… 73 sider. Imponerende? Neeeeeeeeeei, vil vel kanskje ikke si det.

- Men jeg er så lei. Så lei. SÅ LEI! Til og med Munti og Pippin har i Atter en konge blitt dørgende kjedelige. Aragorn er tusen ganger bedre i filmversjon, for å si det slik. Jeg gjesper!

Nei, vettu hva. Jeg kan likegodt skrive litt om To tårn. Og jeg mener det jeg skriver: LITT. (Edit: Det ble mye.)
Lest i 2010-41: To tårn

Munti og Pippin som i forrige bok var som statister å regne, kommer her til sin rett. De blir fanget av orker, greier å rømme, flykter til Fangornskogen og blir tatt hånd om av sjefstreet selv. Fangorn utdeles dessuten tittelen ”Bokens sjarmtroll”.
Halvtreene/entene går til kamp mot Sarumann, en ond trollmann som liker å hugge ned trær. Slikt ønsker de ikke lenger å finne seg i. Mannen, dvergen og alven treffer Rohans ryttere som viser seg å ha angrepet orkene hobbitene var fanget av. Bla bla bla. Gandalf grå er blitt Gandalf hvite, og er altså i levende live igjen. Sammen reiser de inn til Rohans hovedstad, kvitter seg med kongens onde hjelper Grima Ormtunge, og får kong Theoden i right shape. Slaget ved Helmsdjupet blir en realitet, med innblanding av de fleste. Våre helter reiser videre til Jarnagard hvor Sarumann har flyktet. Og gjett hvem som allerede er der? Munti og Pippin, selvsagt. Sistnevnte får tak i en palantir, en fortryllet stein. Fristelsen blir for stor, Pippin ser inn i steinen og oppdager selveste Sauron. Den ondeste av de onde. Gandalf setter ham på Skuggfaks, verdens raskeste hest, og rir til Minas Tirith.

Spennende nok i seg selv, men Rohan var dørgende kjedelig. Høydepunktet var uansett den andre delen av historien: Frodo og Sams ferd mot Mordor. Gollum mislykkes i sitt attendat mot hobbitsene og ender i stedet for å bli deres reiseleder. I Ithilien blir de på en meget høvisk måte fanget av Boromirs bror Faramir (Deres foreldre hadde altså dårlig fantasi), men han lar seg til slutt overbevise at våre kortvokste helter hadde rent mel i posen (og en viss ring rundt halsen). Gollum hadde han riktignok ikke like stor tiltro til. Gollum leder dem rett inn i Hutulas hule.

Ringenes herre har forsvinnende få kvinnelige helter. Forsvinnende få kvinnelige antihelter også, når jeg tenker meg om. Vel, for å si det som det er: Kvinnedominert er historien definitivt ikke. Det var så vanskelig å finne noen av mitt eget kjønn, at i protest mot å trekke frem Eowyn (avstandsforelsket i Aragorn, men akk så kjedelig) velger jeg å si Hutula som "bokens babe". Kanskje ikke babe i ordets rette betydning, men jeg trengte en grunn til å pynte opp blogginnlegget med et bilde.
She's coming to get yooooooooooooooou....
Bokens babe biter Frodo, og han blir liggende livløs. Sam legger ham på lit de parade, tar med seg ringen og gir seg på vei for å fullføre Frodos oppdrag. Hadde det ikke vært for at jeg, vi, alle, vet at Frodo naturligvis ikke er død, det er da en bok til for pokker, hadde jeg sannsynligvis grått en skvett av dette avsnittet. Til og med Sam innser at hans kamerat likevel ikke er død, etter å ha overhørt en samtale mellom noen orker.

"Frodo var levende, men tatt av fienden." Uh-oh.

Drivkraft for videre lesing:Det er litt ironisk å skulle skrive om drivkraften for videre lesing nå i ettertid. Når jeg likevel skal prøve å minnes mine tanker og følelser for en drøy ukes tid tilbake, husker jeg at jeg var full av optimisme og håp. Jeg trodde ærlig talt at det skulle bli lett som en plett å lese den siste boken. Jeg var jo praktisk talt ferdig. Hah.

”Hun har glemt å skrive om bokens hunk” tenker du kanskje. I Ringenes brorskap var det Aragorn. På det tidspunktet funderte jeg å velge Legolas i To tårn, men lets face it: Han blir knapt nok nevnt i To tårn. Ikke der heller, nei. Tolkiens skriblerier om ham begrenser seg stort sett til å være god til bueskyting og som Gimlis bestevenn. Sånn ca like lite vesentlig som Arwens rolle, altså. Som filmseer har jeg dermed levd på en stor illusjon. Jeg føler meg lurt og velger meg derfor i ikke-Hollywoodversjon: Gollum.