31.10.10

Teodor Sterk, av Jan Chr. Næss

Denne uken har Bokbloggturneen konsentrert seg om en barne- slæsj ungdomsbok, hvorav jeg er ukens siste blogger. I går uttalte Eirinsurr seg om Teodor Sterk, og det er altså jeg som avslutter gildet for denne gang. Boken har fått blandet mottakelse. Her er min:


Teodor Sterk. En trist og blodig historie, av Jan Chr. Næss
Teodor Sterk handler om nettopp Teodor Sterk, en tiåring som tross all mulig uflaks i hele verden antakeligvis innehar mest optimisme i hele verden. Det kunne alltids vært verre, mener Teodor Sterk.

Boken starter med at faren dør på Teodors egen tiårsdag. Det var en usedvanlig hard start, selv for undertegnede som burde tålt mer. Teodor blir tatt hånd om, bokstavelig talt, av nabo Jensen og hans familie. Denne naboen har blitt omtalt i det kjedsommelige før denne uka, og jeg hadde egentlig ikke tenkt å skrive noe om dette… sånn nesten bare på ren trass… men ærlig talt. Jensen, hvis fornavn er Sivert og er leder for Skrittpartiet. Skrittpartiets Sivert Jensen er tvers igjennom ondskapsfull, sadistisk og rasistisk, har oppdratt sine sønner til å bli mobbemonstre og anser Teodor som sin private negerslave.


“En ordentlig fin liten negerstraff skal du få, så lærer du at du ikke skal stjele.” Neger. Det var et ord Teodor hadde hørt mange ganger, spesielt fra Jesper og JasperJensen. De kalte ham også gjerne ting som svartskalle, sotrør, hottentott, svarting og pakkis.

Jeg er ingen tilhenger av verken Fremskrittspartiet eller dets leder, men dette sparket følte jeg rett og slett som temmelig barnslig. Jeg orker ikke lete frem et mer fiffig ord. Barnslig. Jeg får lyst til å skrike “Dem som sier dem er dum, dem er dum, dem!” til forfatter Næss. 1) Ikke bland politikk inn i barnebøker, 2) Hvis du likevel må, gjør det mer raffinert og forkledt. Ikke belær barn og ungdom at noe er slemt og dumt, uten å begrunne det.

Når DET er sagt må det også sies at boken er fabelaktig morsom på en totalt annerledes måte enn de fleste andre jeg har lest. En morbid form for humor som strengt tatt ikke ligner grisen, og som passer desidert best for eldre enn den anbefalte aldersgruppen. Teksten på omslaget lyver ikke: “… eller som en blanding av Bambi og Dawn of the dead”. Teodors positive livsholdning er rett og slett urkomisk på en bestialsk og geniunt fæl måte. Så ender også boken med et smell, som man enten kan velge å le beskjemmet av, gråte av eller si som min niåring da jeg spurte hva han syns om boken: “Vel, eh. Det endte godt gjorde det ikke? Eller… Jeg vet ikke. Jeg håper det. Jeg vil helst tro at det gjorde det”. Like genialt som den beste splatter/zombie-film. Man håper det beste men aner det verste!

Jeg elsket det. Min sønn elsket det ikke. Han syns boken var fryktelig, fryktelig trist. Han så ikke humoren, og var bare lei seg for alt den lille gutten måtte gå igjennom. Han så boken med helt andre bøker enn sin mor. Der jeg lo av blod og gørr, så han sorg. Der jeg så mobbing, så han det fine i at Jensen-tvillingene tross alt begynte å like han til slutt. Og der jeg oppfattet slutten som, ja… oppfattet han slutten som, ja… Her skal jeg ikke avsløre mer enn jeg allerede har gjort. Det verste var kanskje likevel at han uoppfordret fortalte om sine assosiasjoner til Fremskrittspartiet.

“Men anbefaler du boken til andre, da?” spurte jeg. “Ja, til de som liker triste bøker”, svarte han og trillet terningkast fire. Selv tror jeg boken kan passe mer til foreldrene enn til den egentlige målgruppen. De yngste vil ikke se humoren mens de eldste vil mene språket er for barnslig og enkelt. Om forfatteren redigerer bort all politisk hets blir jeg langt mer vennligstilt, for boken er definitivt lesbar og underholdende. Jeg huffet meg masse og lo enda mer. Jeg lukter på terningkast fire selv, faktisk.

Men passende for barn..? Neppe.

27.10.10

Ringens brorskap, av JRR Tolkien

Det er med en viss grad av ekstatisk lykke at jeg nå kan meddele at første bok i trilologien er fortært skriftlig. Jeg brukte en uke på Ringens brorskap, og tatt i betraktning at jeg ikke sjeldent har lest enkelte avsnitt både ni og ti ganger uten å få med meg stort, kunne jeg brukt enda lenger tid. Lett. Det er noe med dette med svært uvanlige navn og enda mer uvanlige stedsnavn som tøyser til konsentrasjonen min. Skumlesing takler jeg ikke, jeg nekter, jeg vil ikke.

Et handlingsreferat føler jeg unødvendig. Jeg nøyer meg med et kort sammendrag fra ikkepedia.org:

Ringen blir funnet. Det blir dannet en selvmordsgruppe som skal dra til en
vulkan og ødelegge den. Gruppa går over et fjell. Gruppa går under et fjell.
Gruppa svømmer opp en elv. To fra gruppa dør, og resten splitter seg i
forskjellige grupper, som fortsetter å … gå.

Tja, hva skal man vel si. John Ronald Reuel Tolkien lar sine romanfigurer slite ut sine føtter.
Utenom at jeg har hengt meg opp i rare navn, at alvene er pompøse og at man gjerne skulle vært tenåring mens man leser, har det ikke bare vært slitsomt. Hobbitene er fine å lese om. Jeg kunne definitivt likt meg i Hobsyssel. Om jeg hadde orket å være følgesvenn på den store reisen er en annen sak. Jeg hadde nok blitt i Hobsyssel og fortsatt etegildet. Noen må jo det også. Den store reisen har for øvrig vært en underholdende og delvis spennende sak, med en god slump morsomheter underveis. Dette prosjektet mitt vil høyst sannsynlig bli fullført. To tårn er allerede påbegynt. – Men hold ikke pusten. Dette tar tid.


Sjarmtrollet:
Tom Bombadil. For en mann, altså!! Han synger en trall mens han svinser og danser seg gjennom gammelskogen, er sjef over alt og alle der omkring, men ikke snakk om han beveger seg utenfor sine grenser. Glad i kona si er han også.

Gamle Tom Bombadil er en lystig fetter;
Jakken svinger lyseblå, gule støvler spretter.
Ingen kan fange Tom, for Tom er selv herre;
Toms sang og forte fot kan ingen makt sperre.
Anti-Sjarmtrollet:
Balrog. Et udefinert uhyre som jeg neppe ville likt å ha etter seg i mørke trange smug. Flukten gjennom Moria var i det hele tatt spennende, absolutt et av høydepunktene i boka så langt. En av de ni utvalgte, Boromir, overfalles av sjalusi og maktsyke. Frodo får noia og stikker av med Sam. Tam-ta-ra-tam, brorskapet er en saga blott.

Tidssluket:
Rådsmøte i Elronds hus. Jeg antar dette kan regnes som det aller viktigste kapitlet i Ringenes Brorskap, men det var en sann lidelse å komme igjennom. Jeg beskrev i innledningen hvordan jeg av og til måtte lese enkelte avsnitt opptil fryktelig-mange ganger. Vel, dette kapitlet er lest ca. så mange ganger. Ironisk nok husker jeg knapt nok et ord.

Bokens hunk:
I begynnelsen ble Aragorn omtalt som Vidvandre. Jeg tok’an ikke i det hele tatt før jeg fikk det svart på hvitt, og var derfor lenge minst like skeptisk til denne mystiske ferdamannen som det Sam var. Nu vel. Aragorn får meg lyst til å sette på filmene. Det er ikke fordi det er så himla spennende.

Bokens babe:
Her strides våre helter. Dvergen Gimlis favoritt er Galadriel, alvefyrstens fru. Tom Bombadil elsker sin vakre Marigull mens Aragorn holder en knapp på Arwen. Sistnevnte har så langt i boken ikke gjort annet enn å være datter og datterdatter av noen, og beskrives som eventyrlig vakker. Galadriel og til dels Marigull har i det minste gjort noe. Babe-rollen er med dette utdelt Arwen.

Drivkraften:
Gollum, det seige og slimete ekle vesenet som åler seg rundt, slikker spytt og hveser My Prescious i tide og utide i filmen, er så langt nærmest kun omtalt. Ikke mye heller. Man gleder seg til Gollum skal lage vanskeligheter for Frodo og gjengen. Det var tross alt delvis hans fortjeneste at jeg likte filmene såpass godt. Frem til To Tårn har vi fått nærmere bekjentskap med vesenet kun på slutten av Ringenes Brorskap, i form av en stokk på sjøen.

Irritasjonsmomentet:
Sangene. Jeg trodde det skulle bli en befrielse, i den forstand at det ville kortet ned lesetid per side. - Men hva skjer? Jeg henger meg fullstendig opp i det. Jeg forsøker banna bein å gjøre om diktene og sangene slik at det skal rime bedre! Hobbiter stinker i å dikte. Takke meg til Tom Bombadil.

... Men noe må det jo være, for jeg har ikke lyst til å begynne på en annen bok, selv om jeg har hatt muligheten til det både halvveis i Ringens brorskap, og ikke minst før jeg begynte på To tårn...

22.10.10

Feel-good på en fredag

Dette har ingenting med bøker å gjøre, med mindre man lager sitt eget fotoprosjekt og lager fotobok (ah...). Når det er sagt hadde det vært supermoro å finne frem gamle bilder og knipse nye i lik setting. Kanskje et tips til en annerledes julegave...?

Se den fabelaktige fotosamlingen HER!

20.10.10

Mørk hemmelighet

Man har vel alle mørke hemmeligheter og styggdårlig samvittighet for noe. Dette noe fins gjerne i bokhyllene rundt omkring.

Min mørke hemmelighet er nesten for skrekkelig til å innrømmes, men jeg kaster meg ut i det og stålsetter meg for ydmykelse, hoderisting, hakeslepp og evig fordømmelse.

I en alder av 32 år (hjelp) gremmes jeg over å ha en stk Ringenes Herre-triologi stående i bokhylla. Dens funksjon begrenset seg, inntil i går kveld, til støvsamler og hyllepynt. Hobbiten er for lengst lest, det er ikke det. Og joda, filmene er for all del sett, de står til og med i dvd-hyllen. Når jeg tenker meg om er plasten fremdeles på coverne. Filmene ble sett på kino.

Men bøkene, bøøøøøkene Ringenes Herre, har jeg ikke lest.

Så ille!

Stort bedre blir det ikke av at jeg sannsynligvis har servert noen hvite løgner om temaet oppigjennom årene for å skjule min hemmelighet.

I går kveld fikk jeg servert murklossen på senga med streng oppfordring om å komme igang med lesingen. Da hadde jeg stått noen timer forann bokhylla og klagde over at jeg ikke hadde noooooooen bøker å lese. Litt sånn som de som har klesskapene fulle av klær og likevel ingenting å ha på seg.

I går kveld leste jeg 50 sider, noe som betyr at jeg kun har litt over tusen sider igjen. Slikt motiverer jo...

Edit 21102010: Jeg har nå avansert opp til side 75. Hu hei som det går.

18.10.10

En postkasse full av bøker

Det er ikke akkurat hver dag det skjer, særlig ikke etter at jeg for en god del år ga opp min tvilsomme karriere som bokklubbmedlem. I akkurat den epoken av mitt liv fikk jeg smertelig erfare at bokklubber generelt ikke er de mest forståelsesfulle når det gjelder personlige tragedier. Av og til skjer ting man ikke på noen som helst måte kan forutsi, og da gjelder det å ha færrest mulig unødvendige forpliktelser. Tro du meg.

Noen ganger skjer det altså likevel, dette med å oppdage at postkassen er full av bøker. Slik som en vakker dag i forrige uke da jeg etter en del dagers fravær fant ikke bare en, ikke bare to, men hele tre bøker i kassen. Det vil si, det var min samboer som fant dem. Eller rettere sagt tok de ut av kassen. "Jeg tror du har fått bøker!" skrev han i en melding. Åh.

En av bøkene var fra Bokbloggturneen, men det er ikke det denne bloggposten skal handle om. Det skal derimot handle om Tyskerjentene - Historiene vi aldri ble fortalt og Mitt liv som pingvin, men først og fremst skal det handle om Karin fra bloggen En verden full av bøker. Ser dere linken mellom overskrift og blogg...? Kachiiing!


Uansett, for en tid tilbake arrangerte Karin en konkurranse der hun etterlyste anbefalte barne- og ungdomsbøker. Jeg anbefalte både Den lille prinsen og Sommerlandet, og hva skjer? Jo, jeg får vite at jeg har vunnet trøstepremie! Trøstepremie, og trøstepremie, fru Blom. Karin er generøs. Veldig. VELDIG! I postkassen min dumpet en stk pocketbok jeg ønsket meg og en overraskelsesbok. Slikt kvalifiserer ikke jeg til trøstepremie, men heller julaften, påskemorgen, bursdag og nyttårsrakett til sammen. Seriøst, jeg ble superglad! Tusen, tusen takk, Karin!
Karins blogg En verden full av bøker er en av bloggene jeg er innom stort sett daglig, nettopp fordi hun er flink til å oppdatere, skriver godt, og vi har temmelig lik smak hva bøker angår.

Besøk bloggen hennes!

Nå, over til bøkene...


Tyskerjentene, historiene vi aldri ble fortalt
Helle Aarnes

Det er vanskelig å skulle fortelle noe om denne boken. Forskning fryder og Beatelill har greid det veldig fint før meg, og mine ord blir for fattige.

Boken rystet meg. Det ble fortalt ting som jeg ikke ante skjedde og knapt nok har ofret en tanke. Jeg har skjønt at det å være tyskerjente ikke var spesielt populært og at jentene som hadde forhold til en tysker under 2.verdenskrig ikke så lett ble kvitt dette stempelet, men jeg ante ikke hvor gjennomsyret samfunnet var av dette hatet mot jentene. Jeg visste at tyskerbarna, sønner og døtre av norsk mor og tysk far, har fått gjennomgått i oppveksten på grunn av sin herkomst, men om mødrene har vi knapt nok hørt noe, har vi vel. Stort sett har det blitt dysset ned, selv om jeg vil tro enhver av oss har hørt rykter om tyskerjenter i slekten. Og nettopp det: Så mange jenter det faktisk var som forelsket seg under krigen i gutter og menn fra feil side! Mange av tyskerne var stasjonert på samme sted i årevis, mange var godt etablert i lokalsamfunnet. Stramme, flotte menn som ikke nødvendigvis delte politisk syn med sine overordnede. Hvem er vi til å dømme, 60-70 år senere?

Det som opprører leserne av boken mest er ikke mobbens behandling av tyskerjentene. Skamklipping, offentlig lynsjing og gjennomført utfrysning var ikke det verste. Det verste, det tyngste å fordøye, er Statens rolle.

Det er anslått at mellom 50.000 og 100.000 norske kvinner hadde et forhold til tyske eller østerrikske soldater under krigen. De færreste av kvinnene var medlem av nazistiske organisasjoner. Likevel ble tyskerjentene internert, deportert og fratatt statsborgerskap av Gerhardsen-regjering.

Dette var klart kjønnsdiskriminerende. Jentene ble stemplet som horer, nymfomane og uintelligente. Til sammenligning: NS-medlemmer fikk ingen straff. Det gjør unektelig vondt i magen å lese annonser i avisen, der det selges brukte ski og gis bort barn… Man ligger søvnløs i timevis etter å ha lest om gutten med det krøllete håret som returneres moren med hakekors påmalt bagasjen. Og så tyskerjenten, da, som ble lobotomert og døde kort tid etter fordi legene ikke orket bry seg så hardt med henne. Å gå til retten…? Sakene ble henlagt.

Alt dette fordi man ble forelsket i fiendens menn.


Mitt liv som pingvin
Katarina Mazetti

Du har kanskje ikke hørt hennes navn før, men om jeg sier "Grabben i graven bredvid" tennes trolig en del lyspærer. Bokomslaget reklamerer med lettlest og morsom feel-good bok, og selv om varseltrekantene umiddelbart dukker opp hos meg, må jeg glatt innrømme at jeg faktisk likte denne boken godt. Den er ikke hysterisk morsom, men jeg humret masse av den. - Og humring er en bra greie! Selv om jeg fikk boken på orginalspråket (svensk, ikke italiensk) var boken tross litt startvansker veldig lettlest med en kapittelinndeling jeg elsker. I de ulike kapitlene får vi de ulike personenes synspunkter og syn på hendelser de alle beskriver. Slikt er en favoritt både i bøker og i filmer.

Boken omhandler en gruppereise til Antarktis, hvor vi blant de 50 passasjerene stifter særlig bekjentskap med den evig optimistiske Wilma, den deprimerte Tomas og den pensjonerte verdensborgeren Alba. Tidvis blir vi også bedre kjent med de andre passasjerene og besetningen på skipet. Det står lite om hva og hvorfor, vi får ikke stort mer enn antydninger til dette, men dette er vesentlig for historiefortellingen. Og mest vesentlig av alt er Albas fantastiske bokprosjekt: Om uartenes opprinnelse, særdeles inspirert av Darwins kjente og banebrytende verk. I uartenes opprinnelse får vi servert menneskehetens mer eller mindre sympatiske galleri, inspirert av pingviner, albatroser og elefantseler.

Dette er ingen bok som vil endre ditt syn på livet og gi mening til livet, men det er definitivt en fin bok å lese om man ønsker avveksling fra resten av bokhyllen. Jeg la fra meg boken med et smil om munnen.

Hvor herlig er ikke det?

6.10.10

Mimre-mimre: Trekløveret

Først av alt: Fy søren jeg er flink til fotoredigering.

Nok selvskryt, over til det dette skal handle om. Eller "Fra spøk til Halvor" som vi pleide å si den gang vi leste disse bøkene. (Og med dette regner jeg med at jeg får minst èn kommentar på innlegget).

Dette skal handle om serien Trekløveret, eller The Canby Hall Girls som serien heter på orginalspråket. En uhorvelig mengde bøker, ypperlig for tenåringsjenter, om tre vidt forskjellige (ja nettopp) tenåringsjenter som deler rom på internat.

Dana fra New York. Modellvakker og med minst like vakker kjæreste. Shelley fra Minnesota eller deromkring. Hillbilly, kjæreste med bondekjølen Tom og yndig med sine lyse krøller. Faith fra Washington (var det ikke?). Seriens afroamerikanske alibi. Særdeles sofistikert, og hun hadde sannsynligvis kjæreste hun også.

Ah! Dana ble med tiden mindre snobbete, og Shelley ble med tiden mindre hillbilly-ete. Kjærester ble byttet mens vennskapet dem imellom stort sett var rosenrødt. Det store høydepunktet var da jentene malte rommet sort og tok bort sengene. Gærnejentene la madrassene rett på gulvet og bombarderte dem med fargerike puter og hadde selvsagt tidenes pysjamasparty.

Du verden som jeg slukte disse bøkene! Jeg minnes det var uendelig mange skrivefeil, men jeg lot meg likevel fortrylle. Hjemme har jeg tre Trekløver-bøker. Jeg tør nødig lese dem på nytt i frykt for å bli knust av skuffelse, men jeg skal definitivt lete etter disse bøkene på fremtidige loppemarkeder.

- Flere som husker Trekløveret?