30.8.10

Svenhammeds Journaler, av Zulmir Becevic

Bokbloggturne

Jeg er ukens første blogger i Cappelen Damms Bokbloggturne, og har fått utdelt ungdomsboken Svenhammeds Journaler for å si min mening. Det er litt skummelt å være førstemann ut til å anmelde en slik bok, spesielt når man ikke er innenfor målgruppen. Vel. Boken er ferdiglest og jeg har grublet og synset uten å diskutere det med noen andre enn meg selv. Jeg er fremdeles langt fra sikker om hva jeg egentlig syns, og gleder meg veldig til Karin sin bokanmeldelse i morgen. Besøk hennes blogg.

Uansett, her er min dom.

Litt om forfatteren

28 år gamle Zulmir Becevic kommer opprinnelig fra Bosnia. Som tiåring flyktet han fra krigen til Sverige. Han har opplevd både gode og dårlige sider ved sitt nye hjemland og kollisjonen med en annen kultur, noe han gir uttrykk for gjennom sitt forfatterskap. Vi får for eksempel aldri helt vite hvor hovedpersonens foreldre kommer fra, men forfatteren gir i denne boken flere spark i siden til det svensk-bosniske miljøet.

Dette er hans andre ungdomsroman. Hans debut kom med Reisen som begynte med en slutt, også denne en ungdomsroman.

I tillegg til sin forfatterkarriere har han studert statsvitenskap i mange år. Det er tydelig at denne mannen ønsker å hjelpe andre med hjelp av sin erfaring og kunnskap. Les gjerne mer om forfatteren ved å ta en titt på hans hjemmeside: http://www.becevic.se/

Svenhammeds Journaler




Én: Jeg er født i Sverige, men jeg er ikke svensk
To: Jeg kan svensk bedre enn svenskene, men jeg er ikke svensk
Tre: Svensk er faktisk det eneste språket jeg kan, men jeg er likevel ikke svensk
Fire: Jeg har ett øyenbryn istedenfor to og fett hårete armer, pizzabakerarmer - og det er ikke svensk


Historien

Boken handler om Svenhammad, oppkalt etter farens venn i den spede start i Sverige. Venn er vel kanskje å ta hardt i, for å si det som det er var Sven hans kontakt på trygdekontoret. For ikke å gi slipp på alle tradisjoner slang de med en ’hammed. Humor! Dagbok er for pyser, så Svenhammed bestemmer seg for å heller skrive journaler.

Svenhammed føler ikke at han hører hjemme noe sted. Ikke er han svensk, selv om han føler seg svensk. Ikke føler han seg som en innvandrer, selv om andre anser han som en. Han ser ikke svensk ut, og han bor på feil sted, på feil side av motorveien. Her bor de, innvandrerne og de dårlig stilte etnisk svenske. Blokker i gettoen. På andre siden av motorveien bor de rike og velbeslåtte i store, luksuriøse villaer. På barneskolen holdes de to verdenene adskilt, men tenåringene tvinges sammen på ungdomsskolen. Ali og Cong må plutselig omgås von Krogh og Lövenstierna. Ulikheten og motsetningene blir ekstra tydelige.

Svenhammed famler seg frem i mørket, godt støttet av sine venner Miell og Chino. Her kombineres svart humor og råskap med dypt vennskap og ulykkelig forelskelse.

Målgruppe

Dette er helt klart, klarere enn soleklart, en ungdomsbok. Også voksne burde vært i målgruppen, for temaet er uendelig viktig. Det er bare det at jeg tror de fleste voksne ville ha ønsket å bli servert temaet i en mer smakfull måte.

Tilbake til ungdommen. Her er spenner målgruppen vidt. Det mest åpenbare er ungdom med ikke-vestlig bakgrunn. De med ett ben i begge kulturer. Begynner man å lese litt ser man straks at dette handler like mye om å vokse opp med foreldre i nedre del av den økonomiske – og sosiale – rangstigen. De som bor i gettoen, i seg selv kanskje ikke så falleferdig og elendig, men som har et nabolag med enorme villaer og styrtrike beboere. Man vokser opp med et syn på seg selv og sin familie som mindre verdt, mindre betydelige.

Til syvende og sist favner boken de generelle tenåringsproblemer som alle kan kjenne seg igjen i. Kjærlighetsproblemer, pubertet, alt om slukende vennskap, stridigheter med foreldre og opprørstrang.

Virkemidler

Noe av det mest effektive virkemidlet man kan ta i bruk for å øke lesehastigheten og dermed i de fleste tilfeller også lesegleden, er å ha korte kapitler. En roman i dagbokform er derfor relativt hyppig brukt. I dette tilfellet er det ”journaler” som har mye til felles med dagbok.

Noen av journalene er morsomme, noen brutale, noen såre, noen interessante og noen uinteressante. Blandingen av humor og råskap er med på å gi leseren innblikk i denne dualismen som ligger i grunn: Det å høre til, og det å ikke høre til likevel. Svenhammed siltes mellom det svenske samfunnet han aldri helt vil høre til i, og hans egen familie, slekt og tradisjoner.

Jeg velger i alle fall å tolke dette skiftet slik i ettertid, selv om jeg under lesingen oppfattet det som en svakhet og ikke så rent lite forstyrrende.

Språk

På samme måte som han gjengir ungdommens språk både i dens naivisme og direkte uspiselige ordbruk, gjengir han også foreldrenes språk. Moren som knapt nok klarer å si en hel setning på svensk, og faren som i all sin streben og seriøsitet fremstår som en brutal men ufrivillig komisk figur. Det gir også en viss bismak i munnen. Sekundet før faren banker sønnen til blods, fniser leseren av farens tale.

Jeg er ingen tilhenger av å bruke diverse kjønnsorgan som skjellsord, ei heller i ungdomsbøker. Heller tvert om. Det er unødvendig. Ja visst er det mer enn nok vanlig blant målgruppen, men det betyr ikke at det skal være nødvendig å ta de i bruk i en bok. Det jeg reagerte aller mest på er uansett den overdrevne bruken av homse som skjellsord. Det ga slik avsmak at hele bokopplevelsen ble farget av min irritasjon. Det er meget mulig ordet (bøg?) har en mild betydning i det svenske språk, men uttrykk som homotryne og merkehomser (fritt gjenfortalt) er fantastisk provoserende i mine øyne. Det kan umulig finnes noe godt nok argument som forsvarer en slik spredning av diskriminerende uttrykk…?? La oss likevel si at dette skyldes oversetteren og sviktende korrekturlesing.

La oss si det, og heller konsentrere oss om selve historien. Tross alt, det er denne som er viktig og som er skyld i at flere tenåringsgutter faktisk orker å bry seg om å lese en bok. Denne boken.

Ikke helt der...

Boken er klart best i begynnelsen, hvor forfatteren med masse humor beskriver hovedpersonens sinne og bitterhet over å ikke høre til, over foreldrenes håpløse tilnærming til det svenske samfunnet og sarkastiske bemerkninger om de kjipe svennene (økenavn på typisk etnisk svensk besteborger). Siden kommer hans lengsel etter Emilia som et forstyrrende element og drar fokuset bort fra det boken egentlig handler om. Jeg falt litt av lasset rundt dette vendepunktet og skulle så gjerne vært det foruten.

Det er viktig med bøker som forsøker å dokumentere innvandrerbarns oppvekst i Norden. Det er viktig av to grunner: Den ene er for å forsøke å forstå som utenforstående. Den andre er å la disse barna og ungdommene som faktisk gjennomgår det samme, forstå at de ikke er alene. Dette gir aksept, støtte og følelse av samhørighet. For at en slik dokumentasjon skal holde mål og faktisk fungere som viktig og troverdig er det at forfatteren virkelig forstår hvordan det føles å stå med beina i to kulturer. - En som har vært der, og på mange måter alltid vil være det, selv.
Slik sett fungerer boken.

24.8.10

Oscar og den rosa damen / Noas barn, Eric-Emmanuel Schmidt

I sommerferien leste jeg bøker. Mange bøker. Noen tidsfordriv, noen viktige, noen lettglemmelige, og noen som forsvant rett inn i hjertegropa og aldri vil forsvinne. La meg fortelle om en bok som gjorde uutslettelig inntrykk på meg.

Denne boken er to historier i en og er skrevet av Eric-Emmanuel Schmidt. Jeg ble så glad i boken at jeg spurte niåringen min om han kunne tenke seg å lese litt i den. På en lang busstur fra Gibraltar tok han opp boken og begynte å bla. Han ble sittende i timesvis. Leste og leste. Oppslukt og tankefull.




Oscar og den rosa damen

Her er brevene Oscar skriver til Gud, de siste dagene i sitt liv. Oscar er 10 år, og har kreft. Han vet at han skal dø, men trenger noen å dele tankene sine med. Marie-Rose, eller Rose-bestemor som Oscar kaller henne, er en dame som frivillig kommer på besøk til barnesykehuset. Hun oppfordrer Oscar til å skrive ett brev til Gud hver dag.

En dag er som ti år. Hver dag som går lever Oscar ti år med de gleder, sorger og utfordringer som det medfører i de ulike stadiene av menneskelivet. Som tenåring gjør han opprør mot foreldrene. Som tjueåring forelsker han seg. Som trettiåring opplever han at forelskelsen blir til kjærlighet og han gifter seg. Som søttiåring merker han alderen tyngre, og han blir sykere og svakere. Som nittiåring er han så trett, så trett av dage. Som hundreåring…

Denne lille romanen er en av de vakreste, fineste, tristeste, varmeste og beste historiene jeg noen gang har lest. Boken er så full av LIV tross det uunngåelige triste. Helt nydelig. Og best av alt: Denne romanen kan like gjerne leses av barn som voksne.

En perle!

Noas barn

I 1942 forsvinner Josephs far og mor, men Joseph får bli hos Fader Pons på den katolske kostskolen hans. Det vokser fram et vennskap mellom de to, men Joseph må lære å være jøde og å føre tradisjonene videre, samtidig som han blir påvirket av det katolske miljøet han oppholder seg i.

Denne historien er ikke lang, tvert om. Knapt to hundre sider, men så mye den likevel rommer! Slik som Oscar og den rosa damen er historien enkel, lettlest og passer både for barn og voksne. Dette er likevel og like fullt en viktig bok. Viktig, fordi den formidler verdier. Viktig, fordi den får leseren til å reflektere over sine egne valg, holdninger og verdier. Viktig.

8.8.10

Sommerferien 2010



Sommerferien 2010 har bestått av 18 fantastisk deilige dager ved den spanske solkyst. Her fant vi paradiset i form av den lille byen Nerja, ikke langt fra Malaga. Hvitkalkede hus tett i tett så langt øyet kunne se, majestetiske fjell i bakgrunnen, og i forgrunnen: azurblått hav og friske klipper. Smale gater, mangel på neonskilt og forholdsvis få turister. Her stod byens koner og vasket fortauet utenfor husene sine hver morgen, vi hadde olivenlunder som nærmeste nabo, og gjetere brukte stadig vår gårdsvei til å bringe sauer og geiter til beite.



For 50-60 år siden oppdaget noen lokale unggutter det som er Nerjas største severdighet, og også en av Spanias aller største turistmagneter: Cueva de Nerja. Nerjas grotter. Tre eventyrlig store saltsteinsgrotter like store som katedraler. Eventyrlig store, en eventytlig opplevelse.

I Nerja fant vi også fjellandsbyen Frigliana, sterkt preget av maurerne. Her var det intet sted for biler, her måtte man gå trapper og trapper og atter trapper. Vakkert! Så vakkert at landsbyen tidligere har vært kåret som Andalucias vakreste sted.


Personlig sitter vi likevel igjen med vårt leide palass som feriens vakreste sted. Akkompanjert av sirisser og gresshopper fra olivenlundene, småskvetting av firfirsler og kameloner løpende over terasseveggen, valg mellom fem terasser derav en stor takterrasse… Her var det uendelig godt å tilbringe varme sommernetter med rosada og san miguel som fast selskap. Bading ble det selvsagt også, daglig i svømmebassenget i hagen. I middelhavet kom vi oss også, selv om mor selv fikk det sedvanlige panikkanfallet av fisk rundt beina sine og forsvant rimelig fort opp av vannet.



En biltur opp til fjellene bak Nerja står også som et minne vi aldri vil glemme. Det var langt og bratt. Brattere enn brattest. – Og for en utsikt! Bilturen til Granada og maurerpalasset Alhambra skal heller ikke forbigås i stillhet. I 40 graders varme var det fascinerende å tusle rundt og prøve å ta inn over seg historien, storslagenheten, makten og maktfallet.



Selvsagt skal heller ikke vår busstur glemmes; Gibraltar. På veien fikk vi bekreftet vår antakelse om Nerja som solkystens juvel. Gibraltar var møkkete og forfallent. Overraskende og ikke så rent lite skuffende. Likevel fikk vi det vi dro dit for. Vi fikk se Afrika! Langt langt i det fjerne tronet store fjell opp fra horisonten. Lenger opp på the Rock fikk vi oppleve Gibraltars grotter. Vakre, men på langt nær like eventyrlige som grottene i fjellet. Utenfor fikk junior en opplevelse helt utenom det vanlige: En apekatt hoppet opp på ham. Måtte han beholde dette minnet for alltid.

Etter femten dager i vårt deilige hus i Nerja måtte vi dra videre, da til Malaga. Gamlebyen var vidunderlig, og gjorde avskjeden med vårt lille paradis overkommerlig. Picassomuseet står for undertegnede som det helt store, men junior og senior hadde formodentlig litt glede av opplevelsen de også.

Vel hjemme igjen hoster jeg bort siste rest av hjemreisesyken og peller bort solbrent flass. Hjemme bra, borte best. Vi teller allerede dager til neste ferie.

(Og bare så det er sagt; innimellom alt dette har jeg lest rimelig mange bøker, stay tuned!)