13.7.10

Skumringstimen og Blodleie, av Johan Theorin

Den forundret meg litt, denne boken.



Skumringstimen, av Johan Theorin

Den er annerledes enn de fleste kriminalromaner jeg har lest. Utgangspunktet er en gripende historie om en liten gutt som forsvinner en tåkefull ettermiddag på den svenske øya Øland. Moren er på fastlandet, bestefaren er nede ved båten sin og bestemoren faller i søvn inne i huset. Åtteårige Jens smetter lydløst på seg sandalene og er klar for å utforske det forbudte: livet over steinmuren. De finner ham aldri igjen. Moren innleder et liv fylt av sorg og depresjon. 20 år senere får bestefaren tilsendt en liten barnesandal i en konvolutt uten avsender. Kan det være Jens sin sandal?

Som leser får man umiddelbar sympati med de sørgende. Det er lite om noe som er mer sårbart å lese om enn barns forsvinning og død. Det er altså rene suksessoppskriften forfatter Johan Theorin konsentrerer seg om i sin debutroman. Parallelt leser vi historien om Nils Kant, bygdas sorte får, som på papiret hadde vært død i ti år da gutten forsvant. Kan det likevel være at Kant lever i skjul et sted ute på alvaret?

Bestefar Gerolf undersøker i det stille. I beste Poirot-stil observerer han, stiller spørsmål, og reiser rundt til de han mistenker er innblandet både i forsvinningssaken og i mysteriet rundt Kant.

Like viktig er moren Julia sin kamp. Hun kjemper mot depresjonene og alkoholismen, for å finne rotfeste, etablere et forsømt far/datter-forhold, forsone seg med sin sønns død og tilgi sin far. Hennes vei tilbake til livet medfører for øvrig en aldri så liten forelskelse i bygdas lensmann Lennart Henriksson, sønn av en drept politimann. Gjerningsmannen? Kant, selvfølgelig.

Dette er en meget stille kriminalroman. Det skjer lite, men det er spennende likevel på en stillferdig og tankefull måte. Man får ikke vite så mye, og det gjør at leseren blir nysgjerrig og mistenker alt og alle. Hvem drepte Jens? Er han i det hele tatt død? Druknet Jens eller ble han drept? Bærer naboen Astrid på hemmeligheter? Er det Kant som hviler på kirkegården, eller lever han i beste velgående under falskt navn? Kanskje er han naboen...?

Historien snirkler seg frem, gjennom tilbakeblikk, Gerlofs smått frustrerende liv på eldresenteret, gjennom Julias rødvinstørst og med rike beskrivelser av livet og naturen på Øland.

Spenningen opplever man først i de rundt 50 siste sidene. Da får man attpåtil en annerledes og overraskende vending. Såpass annerledes og overraskende at det ikke er til å unngå å bli litt forundret og forvirret.

- Og hva jeg syns?

Jeg ble ikke helt overbevist. Tidvis irriterte boken meg. Digresjoner som at offeret i en mordjakt bekymrer seg over søppel på stranden blir tåpelig. At boken er vanskelig å plassere gjør heller ikke boken til noen innertier for meg. Theorin er likevel en god historieforteller, derav hersker ingen tvil. Jeg likte også oppbyggingen av kriminalromanen, og jeg likte innblikket boken ga av morens sorg og gjenoppbygging av sitt liv. Derimot likte jeg ikke nødvendigvis kombinasjonen av disse delene. Kriminalhistorien forstyrrer sorgdelen, og sorgen forstyrrer kriminaldelen.

Ikke helt overbevist altså, men kanskje dette er en av disse bøkene som vokser med tiden. Kanskje jeg skal gi Theorins tre andre bøker i Ølandsserien en sjanse. Jeg tror det.

Og det gjorde jeg...




Blodleie, av Johan Theorin

Julen 2010 "leste" jeg min aller første lydbok, gitt av min sønn. En altfor dyr gave, selvsagt, men en meget rørende sådan. I begynnelsen slet jeg i bøtter og spann med å konsentrere meg, både for å få med meg handlingen OG unngå å sovne. Litt etter litt gikk det bedre, og litt etter litt lot jeg meg underholde av historien.

Jeg var ingen fan av Johan Theorin fra før, og er det heller ikke nå. Ivar Nørve er en god forteller, stort sett. Når han forteller med damestemme, derimot, er han helt utrolig irriterende. Kutt ut! Jeg tror jeg foretrekker min egen stemme. - Men litt etter litt lærte jeg meg å like det også. Eller, jeg godtok det. En annerledes bokopplevelse, som faktisk ga mersmak.

Historien foregår også her på Øland, hvor vi møter igjen Gerlof og andre mer perifere biroller på øya. Kjente fra første bok i serien. Naturskildringene er like gode, og et stort pluss ved boka og serien generelt. En diffus krim er en grei betegnelse, for vi vet ikke sikkert om det er skjedd en kriminell handling før langt ut i boken. Det handler vel så mye om fattigslig far-sønn forhold, dårlig ekteskap, alver og sykdom. En sammensurium som er underholdende, men ikke gir noen enorm stor leseropplevelse.

Helt grei er konklusjonen. Mest av alt ga det en fin opplevelse i form av lydbok som medium. Ja takk, flere lydbøker!

6.7.10

La meg synge deg stille sanger, av Linda Olsson

Noen oppfatter boken som svulstig, urealistisk og med handlinger som man ikke klarer å godta. Andre lovpriser den og bærer den tett inntil hjertet.

I kveld har ingenting skjedd, ingenting skjedd. Men likevel er det noe som skjer.

Det er sjeldent jeg leser bøker så raskt som jeg har lest denne. Jeg klarte ikke stoppe. Jeg stoppet ikke før siste ord var blitt lest og boken for lengst hadde lirket seg inn i hjertet mitt. For meg er boken vidunderlig. Vidunderlig trist. Vidunderlig sår. Vidunderlig fin.



La meg synge deg stille sanger, av Linda Olsson



Du må bare se med hjertet så kan du se skjønnheten over alt.

Veronika flykter fra sorgen, uten å finne rotfeste. Hun slår seg ned ute på den svenske landsbygda hvor hun jobber med boken sin. I nabohuset sitter Astrid, en gammel dame, i stupende mørke. Mørk også til sinns. Langsomt, stille og famlende utvikler de to kvinnene et vennskap hvor de ikke bare deler minner, men først og fremst dype hemmeligheter. Sammen, i lys av den andres hemmeligheter, finner de veien til lyset, håpet, troen og kjærligheten. Langsomt, stille og famlende.

Lev, Veronika! Ta sjanser! Det er egentlig det livet dreier seg om. Vi må søke vår egen lykke. Ingen har noensinne levd våre liv, så det finnes ingen bruksanvisning. Stol på instinktene dine. Aksepter bare det beste. Men så må du holde nøye utkikk etter det. Ikke la det gli bort mellom fingrene på deg. Noen ganger kommer de gode tingene til oss så stillferdig. Og ingenting kommer fullt ferdig. Det er det vi gjør ut av det vi støter på, som avgjør resultatet. Hva vi velger å se, hva vi velger å spare på. Og hva vi velger å huske. Glem aldri at all kjærligheten i livet ditt er der, inni deg, alltid. Den kan aldri bli tatt fra deg.

Spekket med vidunderlige sitater blant annet fra Karin Boye sine dikt, følger vi de to kvinnene fra mars til november. De beveger seg i et tidløst univers, og gjennom deres hemmeligheter, ser vi de bakenforliggende årsakene til hvordan de handler, forholder seg til andre og tar i mot livet. - Eller ikke tar imot livet. Sammen, men likevel hver for seg, avslutter de kapitler, forsoner seg med fortiden og går videre. Langsomt, stille og famlende lar de lyset slippe til.

5.7.10

Søskensamspill

Min yngste bror og jeg lider av samme skjebne. Vi er født i juli måned.

Med andre ord: Vi var som regel velsignet med pent bursdagsvær (Løgn 1: Vi er vokst opp på Nordmøre. Det fins ikke pent sommervær der.), men det var aldri noen som kunne komme på bursdagsselskapene våre (Løgn 2: Det var alltids et søskenbarn eller to som ble tvingt på besøk rundt de aktuelle datoene) .

Nu vel, det har da blitt folk av oss også.

I helgen skulle vi feire bursdagene våre med stort sett alle som vi er vante til å feire bursdagene våre sammen med. Det betyr våre foreldre. Selv er jeg ikke vanskelig å finne gave til, for jeg ønsker meg stort sett bøker, bøker og atter bøker. Grunnet min boklidenskap er jeg også lidenskapelig opptatt av at mine nærmeste skal være like glade i bøker som det jeg er. Gleden var stor om ikke abnorm da min far for noen år siden oppdaget lydbøker og yngstebror slang seg på bølgen. De siste årene har jeg stort sett gitt lydbøker, men en bok er best mellom to permer, så i år ville jeg gi papirutgaven.

Fredag stod min samboer midt i bokhandelen og lot meg - over telefonen - velge bok til bror. Valget falt på Johan Theorins Skumringstimen. "Åååååh, den har jeg også lyst på!!!" passet jeg i tillegg på å opplyse om overfor Han-med-VISAkortet.

Jeg pakket boken inn i en pose (Han-med-VISAkortet husker aldri innpakningspapir) og klippet ut et bilde av Svenskekongen jeg fant i Se & Hør som jeg limte på kortet. Strålende fornøyd med både bokvalg og Knugen knipset på båtdekket lesende i en Theorin-bok, overrakte jeg gaven til min bror. Han takket pent.

Dagen etter var det my turn to glory. Jeg pakket opp gaven fra bror og hva overbarte seg? Skumringstimen.

Heh! Vel, jeg er riktig så fornøyd. Det skal ikke stå på det! Kanskje han attpåtil går inn på bloggen og kommenterer min fremtidlige bokanmeldelse av vår felles bok?

- Jeg sitter dog igjen med en viss frykt for at min samboer (Han-med-VISAkortet) også har en Skumringstime liggende til meg. I så fall tror jeg den blir gitt videre til eldstebror som har bursdag rett før jul. Våre foreldre timer forøvrig litt dårlig sånn sett.

Og! Og! Og! Så fikk jeg i tillegg Jeg vil synge deg stille sanger og Hundre års ensomhet! LYKKE!

2.7.10

Juli av Tania Kjeldset

Denne boken har jeg fått gjennom Cappelen Damms Bokbloggturne. Hvis du lurer på hva turneen går ut på kan du trykke her hvor du også kan lese om bøker jeg tidligere har anmeldt gjennom dette prosjektet. Jeg koser meg masse når jeg leser andres syn på bøkene, for man får stadig aha-opplevelser, slår seg stadig på pannen, og kan være rivende uenig eller lattermildt enig. Lena fra Les Mye anmeldte boken i går, og i morgen overtar Julies Bokbabbel/Staralfur. Jeg anbefaler dere å lese disse for å få en litt annen vinkling og andre meninger enn det jeg har.

Det er litt spesielt å skulle synse noe om en bok som man er langt fra målgruppen til. Fordommene må forsøkes å ristes av så godt det lar seg gjøre, man må mentalt innstille seg i en annen alder, en annen livssituasjon og andre interesser. I dette tilfellet var det enkelt. Jeg glemmer aldri sommeren jeg fylte 15. Det kribler fremdeles i magen min bare jeg tenker på denne sommeren.

Juli av Tania Kjeldset

Tania Kjeldset er illustratør og forfatter født i 1960. Er du nysgjerrig på hennes verker og tegninger kan du klikke deg inn på hennes egen hjemmeside: kjeldset.no. Med boken Juli ble hun nominert til Uprisen 2010, ungdommens egen ungdomsbokkåring.

Fra bokomslaget:

Det er sommer, og Elin er femten. Men noe har skjedd siden i fjor. Siden Sara tok bilde av Mikkel og Therese. Og i hagen til Edmund Dal bor Kato og moren hans. Kato tegner fugler og ansikter. Har et blikk som får Elin til å ligge våken om nettene. Men hva er det egentlig med moren hans? Les om sommeren som ble annerledes. Sommeren da Elin møtte Kato.

Umiddelbart får jeg assosiasjoner til Jørgen + Anne = Sant. Verdens søteste bok for 13-årige jenter. Verdens søteste bok som jeg overhodet ikke tør å lese i voksen alder i frykt for at tidens tann har tært i stykker mesterverket. Omslaget minner meg om Vidunderbarn av Roy Jacobsen, noe som heller ikke er noen uheldig sammenligning.

Men mest av alt handler det om disse umiddelbare følelsene. Lune, gode, varme følelser. Bare kjenn på ordet i overskriften. Juli. Så lite, så enkelt, så genialt. I alle fall jeg, kjenner et snev av den lette lune stemningen komme svevende med sommerforelskelse og myke bølger. Bølger som gir et bilde på forandring og utvikling. Sommersolen som gir oss bilde på - og håp om - at forandringen er til det bedre. Juli. - Det flyr et par sommerfugler i magen bare ved ordet, ikke sant?

Boken selv er på 200 sider. Det vil si, 200 lettleste sider. Teksten er bygd opp med korte og relativt enkle setninger. Dette gjorde naturlig nok boken svært lettlest, men samtidig fremhevet det enkle språket stemningen. Lett undrende, tenkende, svevende med et snev av ungdommelig stahet og usikkerhet. Den uskyldige, søte og moralske handlingen ble ikke overdrevent. Det fungerte overraskende bra.

Dette fungerte såpass bra kanskje på grunn av følelsen av tidløshet. Boken kunne like gjerne ha blitt skrevet for seksti år siden. Det opplevdes nesten komisk da You Tube plutselig ble nevnt i et lite avsnitt. ”Malplassert” er et meget forsiktig ord i denne sammenhengen. Mon tro om forfatteren fikk et øyeblikkelig anfall av panikk over at dette kunne oppfattes som alt for gammeldags for nåtidens ungdom? Ikke for å være vanskelig eller henge meg opp i ting… men… jo, nei, ja. Jeg klarer ikke la være.

Nok om det, over til handlingen og mitt inntrykk av selve boken.

Hver sommer ferierer Elin hos sin farmor på Sørlandet. Den sommeren hun er 15 år setter en gutt seg ved siden av henne på bussen. Skulder mot skulder sitter de, og hun kjenner følelser hun aldri før har hatt. Hun får ham ikke ut av tankene, og heller ikke han slutter å tenke på henne.

Øya er liten og det er bare et spørsmål om tid før de møtes. Følelsene blusser opp igjen hos dem begge. Dette er sterkere enn noe annet de har følt.

Denne gutten er Kato. På sett og vis er han kanskje den egentlige hovedpersonen i boken. Vi har alle vår bagasje, men når bagasjen tilhører et barn, et ungt menneske, gjør det inntrykk. Katos mor er sterkt alkoholisert og han mangler andre omsorgspersoner rundt seg. Kato har derfor alt for mye ansvar på sine unge skuldre. Det er ikke moren som tar ansvar for sitt barn. Det er barnet som tar ansvar for sin mor.

Kato og moren leier sommerbolig hos den sindige Edmund Dahl og hans sønn Georg. Etter en drukningsulykke i tenårene overlevde Georg med et nødskrik. Han reddet livet, men ble sterkt hjerneskadet. Store deler av året bor han på en institusjon, men om somrene er han alltid hjemme hos sin far. Kato tar seg av Georg denne sommeren, tar ham på alvor, og er hans venn. Men mest av alt tar han seg av moren. Han gjør alt for å skjule morens alkoholmisbruk.

Som Katos rake motsetning finner vi Elins venninne Sara. I historien er Sara en viktig brikke i handlingen men også i Elins liv. Hennes forhold til Sara tydeliggjør modningsprosessen hun går igjennom i løpet av sommeren. Elin og Sara har vært venninner helt siden barndommen. Hver sommer har de to hengt sammen som erteris, men Elin innser nå at både Sara og deres vennskap er overflatisk og grunt. De har ikke egentlig noe å snakke om. Vennskapet har bestått kun som ren rutine, en selvfølgelighet hver sommer, men nå er de store nok til å ønske og forvente mer av hverandre. Elin ønsker ikke lenger å være statist i Saras bekvemme og problemfrie liv. Elin lærer seg å si nei, ta avstand og kreve mer for sin egen skyld. Elin modnes.

Denne sommeren står altså ikke bare i kjærlighetens tegn. Denne sommeren blir også vendepunktet for Elin hva vennskap angår. Det er denne sommeren Elin lærer å stå for det hun føler og mener, og ta oppgjør med det eller dem rundt deg som man vil ta avstand fra.

Dette er en fortelling om mer enn ung kjærlighet og vanskelig vennskap. Dette er først og fremst en fortelling om barn på vei inn i de voksnes rekker. Det handler om å bli selvstendig, men likevel også på sett og vis knytte avhengighet til andre. Å bygge relasjoner på en dypere måte. Måtte velge, vurdere. Ha mot til å stå for sine egne meninger og sine overbevisninger. - Lære seg å gå sin egen vei.

Med Juli lykkes forfatteren på en veldig fin måte å tilnærme seg et viktig og alvorlig tema. Jeg er glad for å kunne gi boken videre til min eldste niese som står på nippet til selv å entre voksenverden. Kanskje det kan bidra til å gi henne mot og styrke til å stå for den hun er og ønsker å være.