9.6.10

En annerledes 7-årsdag

Mens Storebror lå inne i magen min leste jeg en liten historie som gjorde stort inntrykk på meg. Enda større betydning fikk det da jeg et par år senere gikk gravid med tvillinger. Aller størst betydning fikk det likevel da hans to lillesøstre kom til verden for å snu og vende tilbake til Engleland.

I dag er det sju år siden dobbel glede ble til dobbel sorg.

Som en hyllest på deres bursdag gjengir jeg derfor historien for å minnes jentene og det korte, men betydningsfulle livet de levde - Og på sett og vis fortsatt lever. 2 timer og 2 døgn er også to hele liv.


Parabellen om tvillingene

Det var en gang at det ble unnfanget tvillinger i et morsliv. Ukene gikk, tvillingene utviklet seg, og etterhvert som de vokste mer og mer, lo de av lykke: " er det ikke fantastisk at vi ble innfanget? Er det ikke herlig å leve?"

Sammen utforsket tvillingene sin verden. Da de fant frem til navlestrengen som ga dem liv, sang de av fryd: "så stor er vår mors kjærlighet til oss at hun deler sitt liv med oss!"

Etter hvert som ukene ble til måneder, merket tvillingene hvordan de langsomt forandret seg. "Hva betyr dette?" spurte den ene. "Det betyr at oppholdet i denne verdenen her snart tar slutt" svarte den andre. "Men jeg har ikke lyst til å forlate denne verdenen" sa den andre."Jeg vil være her bestandig!" "Vi har ikke noe valg" sa den andre. "Men kan hende finnes det liv etter fødselen?" "Men hvordan kan det være det?" spurte den andre. "Vi vil jo måtte kvitte oss med navlestrengen, og hvordan er det mulig å leve uten den? Dessuten har vi sett tegn til at det har vært andre her i mors mage før oss, og ingen av dem har kommet tilbake til oss for å si noe om at det er et liv etter fødselen- Nei, dette er nok slutten."

"Har du noen gang sett moren vår?" spurte den ene. "Kan hende eksisterer hun bare i vår fantasi. Kan hende vi bare laget oss en fantasi om henne for å trøste oss selv."

Og slik forløp de siste dagene i deres mors liv og da de så dagens lys, åpnet de øynene og ble rørt til tårer. For det som møtte dem etter fødselen, var større og vakrere enn de noen gang kunnet forestille seg...

Dough Manning


Storebror, Mamma og Pappa elsker og savner dere litt ekstra i dag.

5 kommentarer:

Lucky Miss H sa...

Er det 7 år siden allerede? Gratulerer med dagen, Nadia og Rebecca! Dere har flotte foreldre!
Og takk, Eli og Benny, for at jeg fikk dele en liten bit av sorgen deres på sykehuset! Det har satt store spor!!
Tenker på deg, sterke, fine Kusine!

Anonym sa...

Takk for at du deler dette med oss.
En fin historie til ettertanke..

mbfjord sa...

Gratulerer med dagen, Nadia og Rebecca! Og gratulasjoner og klemmer til alle dere fra alle oss.

fotoblekka sa...

En utrolig flott og verdig grav :) Gratulerer med dagen til de to små jentene <3

ellikken sa...

Tusen takk for kommentarene <3

Hanne: At du besøkte oss på sykehuset var gull verdt. Det betyr masse at flere enn oss fikk oppleve jentene våre. Du var så naturlig og fin :) Og det var enormt befriende å kunne gråte-le sammen av den teite presten, og vite at det var helt ok å le selv om man var i dyp sorg :) TAKK!