18.5.10

Tirsdagsblues

Etter en langhelg fylt med sosiale sammenkomster, uteliv i regnvær og undertrykt stress, er tanken på å krype inn under dyna overveldende.

Legg deretter til en solid dose melankoli.

Mai måned er tung. Jeg holder pusten og er hele tiden på vent. Aldri helt tilstede. Å ikke klare å fryde seg over våren er nesten en sorg i seg selv. Det å ikke klare å glede seg, i frykt for å bli skuffet. Å ikke klare å se på våren som en begynnelse, en start på noe godt, i frykt for at alt skal gå i knas. Knuses. Smadres. Tilintetgjøres.

Jeg minnes uroen, frykten, redselen, den ukuelige optimismen. Vi skulle klare det. Det skulle gå bra. Bare jeg trodde nok, håpet nok, ville nok. Det skulle, ville, måtte gå bra. Og så gikk det ikke bra likevel. Ikke i det hele tatt.
Kjente jeg deg
egentlig. Noe
du aldri fikk sagt eller
vi lot ligge. Halv-
tenkte tanker. En skygge
som strøk over ansiktet.
Noe i øynene. Nei
jeg vil ikke tro det.
Men det kommer igjen. Natten
har ingen lyd,
bare rare tanker. Ord
som stiger opp av søvnen:
Kjente jeg deg?
Diktet er hentet fra diktsamlingen Nattåpent (1985) av Rolf Jacobsen. Han jobbet med disse diktene i to år etter hans kones død. Det er ikke noe oppløftende dikt, men noen ganger er det godt å kjenne på tristheten, sorgen og savnet. Ta seg tid.

Ubesvarte spørsmål gir en ekstra dimensjon til sorgen. Man kommer aldri helt over en sorg, for spørsmålene vil komme fra tid til annen. Sorgen blusses opp. Man lærer å godta sorgen og leve videre med et blødende hjerte, men hjertet vil aldri slutte å blø.

For en rikdom å elske noen, ikke på grunn av men til tross for. For en rikdom å kunne sørge over noen, ikke fordi man kjente noen, men fordi man ikke ble nok kjent. Kanskje det er en trøst.

Jeg skulle bare ønske jeg kunne holde de i armene mine en gang til. Bare litt til.

6 kommentarer:

mbfjord sa...

Jeg skjønner ikke hvordan du egentlig har det, for bare tanken alene er utålelig. Jeg tenker ofte på dere og på jentene deres. Klem.

Beatelill sa...

Det er vanskelig å finne ord som kan trøste i en slik situasjon. Synes det var flott skrevet, kjente jeg fikk en stor tristhet i meg når jeg leste dette. Sender deg mange klemmer!

ellikken sa...

Sorgen er tredelt. Den ene delen er over jentene i seg selv. Den andre delen er over at det er en vanskelig sorg. Det er så mange hva om, hvis at, men. Det er en sorg over alle minnene, all tiden, alt vi ikke fikk sammen. Den tredje delen er alle illusjonene som brast, det positive livssynet og stå-på-viljen som fikk seg en solid knekk. Det bisarre at man overlever sine barn, at man ikke får gitt søskenet det han ønsker over alt, at man skal gå resten av livet med et tomrom og en smerte som ingenting eller noen kan fylle.

... Og likevel ville jeg aldri, aldri, aldri vært dem foruten.

Anita sa...

Vet ikke hva jeg skal si, men sender deg en klem og noen varme tanker.

Julie sa...

Jeg finner ikke passende ord. De blir litt meningsløse. Jeg gjør som flere andre og sender klemmer og varme tanker.

lillepilt sa...

Ord kan bli fattige, men samtidig så sier ordene du skriver over, veldig mye. Og jeg kjenner igjen følelsen. Jeg skulle ønske jeg ikke gjorde det, men samtidig det er godt å kjenne på tristheten innimellom. For da blir det litt som om jentene dine er mer nær deg. Også trenger vi å hente frem følelsene innimellom, for å kunne komme et skritt videre. Det blir aldri borte, men forhåpentligvis lettere å bære.

Mange varme tanker og klemmer til deg, du fantastiske jente, som byr på så utrolig mye bra! Elin Kathrine