25.5.10

No Country For Old Men, av Cormac McCarthy

No country for old men, av Cormac McCarthy

Mai måned har lesemessig stort sett gått med til No Country For Old Men. En bok som de fleste har hørt om, og enten lest selv eller sett filmen. Jeg kan trygt anbefale begge deler. Forfatter av boken er Cormac McCarthy som Julie har presentert i dette blogginnlegget. Også Maj har skrevet et innlegg om boken som er vel så interessant som det jeg nå skal prøve å formidle.


Litt om handlingen

En ung mann, Llewelyn Moss, legger ut på en høyst dagligdags jakttur, da han kommer over et blodbad midt i ødemarka. Blant ferske lik finner han en døende mann, et stort lass dop og flere millioner dollars. Tiden er knapp. Han velger å ta med seg pengene. Vel hjemme bestemmer han seg for å dra tilbake for å hjelpe den døende mannen. Mannen viser seg i mellomtiden å ha blitt drept, og Moss innser at de samme menneskene vil gjøre alt for å få tak i pengene. Han legger ut på en skjebnesvanger flukt.

Litt om personene

Den gode: Ed Tom Bell. Krigsveteran og sheriff. Han mister sine illusjoner om rett og galt, og han mister troen på å kunne redde samfunnet mot onde drivkrafter. Han lar seg overvelde, søker desperat etter råd og inspirasjon fra sine gamle kollegaer, men mener samfunnet har gått i fullstendig gal retning, og at man ikke kan endre på det uendrelige. Sheriffrollen har mistet sin posisjon som flammeholder. Sheriffens rolle er ikke lenger den som lyser opp veien i riktig retning (jmf The Road). "You can't stop what's coming."

Den onde: Anton Chigurh, en usedvanlig psykopatisk massemorder og sosiopat. Det er vanskelig å finne ord som beskriver han godt nok. For å si det kort: Slemming. Han dreper uten følelser og er ekstremt målrettet. For øvrig uttales etternavnet Sugar. Jeg hang meg fullstendig opp i mulige uttalelser, før jeg endelig, halvveis i boken, fikk det forklart.

Den tilfeldige: Llewelyn Moss, en nokså lovlydig småbybeboer og vanlig arbeider og vietnamveteran i midten av 30-årene. Gift med unge Carla Jean. Ved en tilfeldighet ramler han over hans livs mulighet. Han gir etter for fristelsen, selv om han vet at dette vil kunne bli hans endelikt.

Andre verdt å nevne: Carson Wells, leiemorder/torpedo. I likhet med flere er også han på jakt etter millionene. I tillegg blir vi overfladisk presentert for en rekke tilfeldige politimenn, slektninger, kriminelle, haikere og resepsjonister.

Litt om humoren

Boken inneholder overraskende mye humor, særlig i avsnittene med sheriffens monologer. Humoren er nøktern og godt innpakket svart humor. Sheriffen er godslig, har lang erfaring i sitt yrke, er erkeamerikansk og særdeles tankefull. For å kunne overleve i hans yrke og situasjon må man inneha en solid dose galgenhumor.


Here last week they found this couple out in California they world rent out rooms to old people and then kill em and bury em in the yard and cash their sosial security checks. They’d torture em first, I dont know why. Maybe their television was broke. Now here’s what the papers had to say about that. I quote from the papers. Said: Neighbors wire alerted when a man run from the premises wearin only a dogcollar. You cant make up such a thing as that. I dare you to even try. But thats what it took, you’ll notice. All that hollerin and diggin in the yard didnt bring it. That’s all right. I laughed myself when I read it. There aint a whole lot else you can do.
Magen vrenger seg over skyting og bestialske mord, men man kan ikke annet enn å le oftere enn man blir kvalm. There aint a whole lot else you can do.

Litt om språket

Historien kjente jeg til fra før, gjennom filmen (Coen-brødrene, 2007) ved samme navn. Dermed kunne jeg også tillate meg å konsentrere meg om språket, alle detaljene og nyansene.

Når det er sagt må jeg innrømme at jeg slet veldig med språket. Handlingen foregår på grensen mellom USA og Mexico, og forfatteren bruker dialekt i utstrakt grad. Texarkansk, om det er noe som heter det, er ikke det beste for konsentrasjonen min. Jeg følte en uimotståelig trang til å gripe den røde pennen og korrigere. Jeg er likevel glad jeg leste den på orginalspråket. Litt tyngre å lese, særlig for en som meg, men man er mer med i svingene. Det hadde blitt noe helt annet med dannet bokmål, eller enda verre: bokmål iblandet, tja… totensk?

… Og litt om mitt inntrykk

Boken veksler mellom sheriff Bell sine monologer og selve handlingen. Denne er stort sett konsentrert rundt Moss og Chigurhs katt og mus-jakt. Dette innebærer usedvanlig mye skyting og dreping. Hjertet løper løpsk av spenning og delvis også kvalme. Dette er så absolutt spennende!

Sheriffens kamp med seg selv og mot volden gjør inntrykk. Her kan mye kritikk mot det amerikanske samfunnet leses mellom linjene.

Det mest interessante utenom ren spenningsmessig, er konflikten mellom tilfeldigheter og skjebne. Moss gjør en fatal avgjørelse som får voldsomme konsekvenser. Alt tyder på at ved å ta dette valget vil han også bli drept, men vi håper hele tiden at han vil lure skjebnen. Dette forutbestemte får en knekk når Chigurh ikke viser seg å være like umenneskelig som han fremstilles. Også han gjør feil og skades. Er dette tilfeldigheter eller skjebne? Denne skjebne/fri vilje konflikten representeres dessuten ved Chigurhs krone-eller-mynt-lek med sine ofre.

Les boken, eller se i det minste filmen. Fokuser ikke bare på all volden, men les mellom linjene. Le, reager på voldelighetene, vær bekymret over utviklingen, filosofer litt over menneskets frie vilje kontra skjebnen, og ikke minst: kjemp sammen med Bell.

20.5.10

Noen ganger er nedturer oppturer


I går kveld kom en pandabjørn seilende ned fra himmelen, forbi stuevinduet og ned på plenen. Det var et ytterst sært syn, men skapningen er nå i hus.

- Mamma! Det er sikkert noen som slapp ballongen opp til englene på 17.mai! , var guttungens umiddelbare reaksjon.

Jeg liker tanken, og syns det er morsomt og vakkert på en og samme gang at den havnet nettopp i vår hage. Strengt tatt off topic i en bokblogg, men særdeles skjønn opplevelse jeg ville dele i lys av forrige innlegg. Ha en himmelsk fin dag!

18.5.10

Tirsdagsblues

Etter en langhelg fylt med sosiale sammenkomster, uteliv i regnvær og undertrykt stress, er tanken på å krype inn under dyna overveldende.

Legg deretter til en solid dose melankoli.

Mai måned er tung. Jeg holder pusten og er hele tiden på vent. Aldri helt tilstede. Å ikke klare å fryde seg over våren er nesten en sorg i seg selv. Det å ikke klare å glede seg, i frykt for å bli skuffet. Å ikke klare å se på våren som en begynnelse, en start på noe godt, i frykt for at alt skal gå i knas. Knuses. Smadres. Tilintetgjøres.

Jeg minnes uroen, frykten, redselen, den ukuelige optimismen. Vi skulle klare det. Det skulle gå bra. Bare jeg trodde nok, håpet nok, ville nok. Det skulle, ville, måtte gå bra. Og så gikk det ikke bra likevel. Ikke i det hele tatt.
Kjente jeg deg
egentlig. Noe
du aldri fikk sagt eller
vi lot ligge. Halv-
tenkte tanker. En skygge
som strøk over ansiktet.
Noe i øynene. Nei
jeg vil ikke tro det.
Men det kommer igjen. Natten
har ingen lyd,
bare rare tanker. Ord
som stiger opp av søvnen:
Kjente jeg deg?
Diktet er hentet fra diktsamlingen Nattåpent (1985) av Rolf Jacobsen. Han jobbet med disse diktene i to år etter hans kones død. Det er ikke noe oppløftende dikt, men noen ganger er det godt å kjenne på tristheten, sorgen og savnet. Ta seg tid.

Ubesvarte spørsmål gir en ekstra dimensjon til sorgen. Man kommer aldri helt over en sorg, for spørsmålene vil komme fra tid til annen. Sorgen blusses opp. Man lærer å godta sorgen og leve videre med et blødende hjerte, men hjertet vil aldri slutte å blø.

For en rikdom å elske noen, ikke på grunn av men til tross for. For en rikdom å kunne sørge over noen, ikke fordi man kjente noen, men fordi man ikke ble nok kjent. Kanskje det er en trøst.

Jeg skulle bare ønske jeg kunne holde de i armene mine en gang til. Bare litt til.

12.5.10

Hestenes Klan, av Live Bonnevie

Prolog

La meg si det først som sist: Hester er ikke min greie. Mens klassevenninnene mottok blader og klistremerker fra Penny-klubben, red jeg på kyrne på gården. Selv ikke mine naboer, kongens hester, får meg til å sukke henført.

Likevel. Jeg husker jeg gråt av Silkesvarten, så kanskje det er håp for meg likevel. Jeg takket i alle fall ja til å være med på blogging av Hestenes Klan i regi av Bokbloggturneen.

Sjekk ut: Ingalill fra Moshonista skrev om boken i går, og i morgen skal Kristine G til pers.


Hestenes Klan, av Live Bonnevie



Hva skjer?

17 år gamle Amanda Fivel er flink på hesteryggen, men det er ikke lidenskap til hester som driver henne. For henne er ridning en jobb, en plikt overfor den autoritære og kalde faren. Hodet er med, men ikke hjertet. En dag satser faren Wilhelm noe som tvinger Amanda til å innse at hun må gjøre noe med sitt forhold ikke bare til hester, men også til sitt eget liv.

Amanda får i oppdrag å trene opp en islandshest til å vinne NM. Hesten Ægir blir importert til Norge på høyst ulovlig måte. Hesten lengter tilbake, savner friheten, er steil og vill. Hans egentlige eier, den islandske 17 åringen Ylva, får Amanda til å forstå at hun må nå inn til hestens sjel.* Snakke med hesten. Forstå hesten. Lese hesten. Empati, ikke makt. Dette tvinger henne også til å ta et oppgjør med sin far og det livet hun til nå har levd. Amanda oppnår stadig større anerkjennelse for sine fremskritt som rytter, men Ægir har behov hun ikke klarer å fylle. Amanda legger en plan.


* Definisjon på hestehvisker:
En hestetrener som gjennom sympati adopterer et bilde av motiver, behov og ønsker, basert på moderne hestepsykologi.


Det skrevne ord

Aldersinndeling er vag: 14 og eldre. Jeg skjønner forlagets problem, jeg blir litt forvirret selv, faktisk. Romanen fremstår rent handlingsmessig som en bok som kan fenge bredt, til tross for denne lidenskapen for hester bare (stort sett) ungjenter kan ha. Likevel blir vi presentert for lettvinte løsninger, samtaler som ikke fungerer og et slett persongalleri, noe de fleste voksne vil reagere negativt på.

Handlingen er for så vidt bra og levende, men jeg finner altfor mange svakheter ved boken til å la meg begeistre.

Vi begynner med noe positivt. Boken startet med en prolog som rett og slett ga meg gåsehud og en solid kickstart på lesningen. Prologen omhandlet et dødsfall noen år i forveien. Slikt liker jeg. Ikke dødsfall, misforstå meg rett, men antydningen til noe som vi skjønner har stor betydning for resten av boken. Jeg fikk rett og slett et utrolig godt førsteinntrykk.

Noe annet jeg reagerte svært positivt på er måten boken er delt inn i kapitler. Disse er inndelt i dager, samt en nedtelling. Man gjør seg selvsagt ganske raskt opp en antakelse om hva kapitlene teller ned til, men den lille tvilen gjør det hele spennende og et driv til å lese videre. Kapittel for kapittel. Det er relativt korte kapitler, som gjør boken lettlest og overkommelig selv for andre enn de mest leseglade.

Språket er ellers gjennomgående bra, og boken er som nevnt svært lettlest tross sine knappe 450 sider. Forfatteren er norsk og handlingen foregår i Norge. Dermed vil man også lettere kunne leve seg inn i historien fordi man kjenner seg igjen. Forfatterens referanser til bestemte stevner er et klart frieri til det norske hestemiljøet, men det fenger muligens ikke like godt for et eventuelt utenlandsk marked. Uansett, dette er en bagatell og ikke noe som bør stå som en svakhet.

Det er derimot andre ting ved teksten jeg ønsker å dra frem:

1) Noen ganger står Amandas tanker i kursiv. Det fungerer overhodet ikke og jeg kan ikke fatte at dette ikke ble redigert bort under korrekturen.

2) Av og til bryter utdrag fra samtaler helt med resten av teksten og handlingen. For eksempel har boken med et utdrag av en samtale mellom Amanda og hennes venninne. Det henger ikke sammen med bokens stil eller tema, uten at jeg kan forklare bedre enn det til noen som ikke selv har lest den. Det er spesielt en sekvens som irriterte meg. Ut av det blå beskrev forfatteren plutselig ingredienser til minste detalj. Det var rød pesto og soltørkede tomater og jeg vet ikke hva. Fullstendig uinteressant og ikke relevant til historien i det hele tatt. Her må man ha lest boken selv for å forstå hva jeg snakker om tror jeg.

3) Siste punkt er ytterst subjektivt. Jeg har et problem med navnene. Amanda er et navn vi som ungjenter skulle kalle barna våre når vi en dag ble mødre. Når vi først faktisk ble mødre fikk vi oss ikke helt til å kalle jentene Amanda likevel. Det er noe litt forfinet, dukkeaktig ved det. Litt sånn... hestejentete. Litt for opplagt. Og hva med Wilhelm Fivel? Smak på navnet. Det lukter kjeltring lang vei, gjør det ikke?

Oss i mellom

Det er en del momenter ved boken som skurrer i mine ører. Muligens øyne. I alle fall hode.

Hovedpersonen oppfattes ikke som troverdig. Jenta er 17 år og helt uten trass. Hun har ikke et snev av hissig temperament eller trang til løsrivelse fra foreldre eller trenere. Det er ingen følelser, og det virker ikke troverdig. Jeg savner følelser! Det er ingenting der. Bare tomt. Ikke har hun noe nært forhold til venner, ei heller til sin beste venninne. Og gutter? Jo da, det er en gutt i fortiden som kommer frem igjen mot slutten av boken. En gutt hun en gang kysset. Oi. Skikkelig vågalt. Han er selvsagt knust av sorg etter hennes avvisning. Jeg klarer ikke helt å tro på det. Og når vi er inne på temaet romantikk; 17-åringer blir gjerne lett betatte, blir de ikke? Ikke vår Amanda Fivel. Gjennom boken håpet jeg på en saftig men akk så ulykkelig forelskelse i trener Torgeir. Det hadde krydret tilværelsen hennes, tenker jeg. Jeg mener; hun er jo ikke lidenskapelig opptatt av hester, men igjen: hun viser ikke stort av følelser for noe eller noen.

Vi møter en i aller høyeste grad dysfunksjonell familie. Ikke bare hovedpersonen, men hele familien fremstår som følelsesløse. Det er ikke noe samhold familiemedlemmene seg i mellom, men verst av alt: det er heller ikke noe savn etter samhold. Det er ingen som uttrykker noe ønske etter omsorg, kjærlighet eller anerkjennelse. Det er ikke en gang noe savn etter det som var før. Ikke er det noe samhold eller rivalisering mellom søskene og det er ingen varme følelser eller heftige krangler mellom foreldrene. Moren er totalt fraværende som morsperson, utenom mandagsfrokost-ritualet som på mange måter blir helt malplassert i historien. Faren drives av en bitterhet over å være avhengig av rullestol, og et fanatisk ønske om å vinne veddemål. Det er kun denne siden som vises. Vi får lite eller ikke noe innblikk i følelsene hans, heller ikke om han har følelser for sine barn. Han fremstår som en total kald og kynisk person, og ikke en gang hans bitterhet overfor uføret hans uttrykkes i særlig grad. Det fremstår ikke som troverdig, men heller en kariaktur. Navnet hans får ham attpåtil å høres ut som en figur fra en Jo Nesbø-bok. Komisk.

Jeg har nesten ikke lyst til å nevne Ylva og hestekvinnene. Her slår fjortisboken virkelig til. New Age på hesteryggen kan jeg virkelig styre meg for. Vi lar det være med det. Jeg håper at det er min manglende begeistring for hester som er grunnen til at jeg syns dette ble for dumt, ikke at det faktisk er det.

Uten å egentlig vite noe om hester må jeg bare få sagt at jeg håper inderlig forfatteren treffer bedre i sine beskrivelser av hester enn hva hun har prestert i persongalleriet sitt.

Epilog

Bokens hjemmeside http://www.hestenesklan.no/ forteller om flotte reaksjoner på boken: ”Umulig å legge fra seg”, ”En roman uten sidestykke”, ”Drivende god fra første side”, ”Nytenkende og enestående”. Jeg vet ikke hvem som har uttalt dette, meg er det i alle fall ikke. Jeg skulle gjerne vært begeistret, jeg skulle gjerne jublet entusiastisk i kor med dem, men jeg klarer bare ikke. Forfatteren er til og med sambygding av meg, og man er jo gjerne, bevisst eller ubevisst, litt lokalpatriotisk. Ikke en gang det hjelper.

Avslutningen ga meg et stille bevis på at boken ikke traff meg. Jeg gråt ikke. Jeg slang fra meg boken og sovnet på et blunk, lykkelig for at jeg neste dag endelig kunne begynne på en ny bok.

Hest er slettes ikke best.

10.5.10

Drømmehjerte, av Cecilia Samartin

Drømmehjerte, av Cecilia Samartan.



Fra bokomslaget:


Cuba 1956. To kusiner er hjertevenner til Castros revolusjon brått skiller dem. Nora flykter med familien til USA, mens Alicia opplever at det lykkelige livet i Havanna blir snudd til nød og fattigdom under Castros regime. Etter mange år klarer ikke Nora å nøye seg med å lese brevene fra Alicia. Hun må reise tilbake for å hjelpe sin syke venninne.

For meg personlig er det lite som er mer skummelt og lite forlokkende enn bejublet samtidslitteratur. Anne B. Ragde får meg til å vri meg, Anne Holt irriterte meg kraftig for noen år tilbake, og Knausgård skyr jeg som ilden. Særlig bedre blir det ikke når forfatteren er en amerikansk kvinne. To varseltrekanter dukker umiddelbart opp foran øynene. Den ene lyser det kiosklitteratur av, den andre blinker iherdig klisjeer.

Sånn sett var forventningene før jeg leste Drømmehjerte av Cecilia Samartan heller lunkne.

Jeg kunne spist i meg ordene mens jeg leste halve boken. Det fenget mer enn jeg hadde lyst til å innrømme overfor meg selv. For det første var selve språket flytende og lett, det var som en drøm å lese. Sidene fløy av gårde, og jeg lot meg begeistre av Cubas vakre strender, Noras varme vennskap med Alicia og etter hvert også den såre avskjeden med øya og familien.

Oppvekstskildringene og starten på revolusjonen var veldig, veldig bra. Det var en gledelig leseropplevelse for meg, både skriftlig og historiemessig. Dessverre varte ikke denne gleden lenge. Slik som med Øya fungerer ikke slutten i det hele tatt for meg. Klisjeene står i kø, avslutningen er brå og overveldende lykkelig og den griper meg overhodet ikke slik jeg ønsker den skal gjøre. Jeg ble nesten trist, for første halvdel var rivende god.

Utgangspunktet var jo så bra. Revolusjon, historie, evig vennskap, å finne tilbake til seg selv og sine røtter. Forfatteren maktet ikke å yte temaene full rettferdighet. Dette ble altfor overfladisk. Jeg fatter bare ikke nødvendigheten med å blande inn problemer med gutter, utseende og forhold. Da jeg nådde avslutningen kunne jeg kysset støvet av varseltrekantene. Jeg fikk lyst til å slenge boken i veggen av frustrasjon. Hvordan klarte hun å ødelegge boken så til de grader når første halvdel var så bra? Hvordan kunne hun…?? Jeg satt igjen med en følelse av at forfatteren var mettet av historien og ville avslutte fortest mulig. Det føltes faktisk som om noen andre hadde skrevet avslutningen for henne.

Kanskje jeg er for kravstor. Boken fenger jo så mange, i alle fall den kvinnelige leserskaren. Jeg trodde og håpet jeg skulle bli blant disse.

5.5.10

Det tatoverte hjerte, av Inger Hagerup

Hverdagslykke


Det tatoverte hjerte, en samling dikt av Inger Hagerup.

Noen dager er bedre enn andre. Som dagen man får pakkelapp i posten. Og den påfølgende dagen da man får hentet pakken og finner bøker fra en venninne. Som den dagen da man får en diktbok i gave. Helt ut av det blå. Lykke i hverdagen.


Kort møte

Bunnløst var rådyrets blikk da det så meg.
Foten fikk vinger av skrekk.
Bare et øyeblikk stirret det på meg.
Så fløy det dansende vekk.

Frihet og flukt. I hvert svevende hopp
skjønnhetens edle balanse.
Hvordan må gleden i rådyrets kropp
være når skrekken kan danse?
Denne venninnen har mer skyld i min leseglede enn hun aner. I oppveksten leste hun leste ut bøker oftere enn jeg snakket. Mens jeg leste Bobseybarna leste hun Dostojevski. Det var i alle fall ikke langt unna. Da måtte jo jeg også bryne meg med voksenlitteratur, ikke sant. Måtte jo det. I voksen alder sender hun meg altså bøker i posten, har bokblogg, skriver doktoravhandling, og har huset fullt av unger. Jeg bøyer meg i støvet!

En titt innom bloggen hennes anbefales; Forskning Fryder.

Tusen takk til deg. Tusen takk for at jeg får lov til å ha deg i mitt liv. Du er bedre enn yougurtrosiner!

En bønn for Owen Meany, av John Irving

En liten hyllest til John og Owen.
- Bare fordi de fortjener det.

John Irving har siden tenårene tronet min liste over favorittforfattere. Det er av forholdet ingen over, ingen ved siden, bare langt langt under. Jeg kan ikke si jeg har lest alle hans verker, langt derifra, men de jeg _har_ lest har slått meg i bakken av begeistring. Ja, da tar jeg definitivt ikke med Den fjerde hånden. Den foretrekker jeg å tro ble skrevet av noen helt andre. Ikke _min_ favorittforfatter. Egentlig fortjener den ikke en gang å nevnes. Unnskyld til meg selv.

Hotell New Hampshire så jeg først på film, deretter leste jeg boken. Rett og slett to store opplevelser. Garps verden er helt på høyde med boken dette innlegget skal handle om, og Siderhusreglene er ytterst nydelig. John Irving har en eventyrlig evne til å blande komikk og tragedie. Persongalleriet hans er ytterst sjarmerende, og man må være passe geni for å klare å kombinere boksing og baseball med transvestitter og bjørner. Så herlig, så genialt, så vondt, så morsomt og så bittersøtt.

Min favorittperson i Irvings univers er en usedvanlig liten guttemann med kontakter helt opp til Gud. Jeg får grøsninger av fryd bare av å tenke på boken og vår helt.



En bønn for Owen Meany

"Sommeren 1953 spiller to elleveåringer baseball i en Little League-kamp i Gravesend, New Hampshire. Den ene av guttene slår en "vill" ball som treffer bestevennens mor i hodet og dreper henne. Gutten som slo, tror ikke på ulykker. Owen Meany tror på å være Guds redskap. Men det som hender med ham etter slaget, er merkelig og gruoppvekkende."
Bokens fortellerstemme er Johnny, en liten gutt som etter hvert blir mann. Boken veksler mellom oppvekst og nåtid som voksen. En dynamikk som jeg kanskje ikke var overvettes begeistret for siden nåtiden ikke var så spennende. Samtidig forklarte oppveksten hans holdninger og livsstil i voksen alder. En vesentlig del av hans oppvekst er preget av hans nære vennskap med bittelille og meget snodige Owen Meany. En gutt, en person, helt utenom det vanlige.

Alle burde bli kjent med Owen. Han fikk meg til å gråte, le og ønske å ta ham på fanget og stryke ham over kinnet. Han har den effekten på mennesker. Ikke bare menneskene i boken, men også leserne.
Takk for gleden, John.

1.5.10

Drømmen om et eget bibliotek


Endte jammen meg opp på loppemarked i dag også. Posesalg på bøker gir meg hjertebank og jeg forsvinner inn i en egen verden. Fire bøker til guttungen og resten til a'mor. Nå skal jeg knaske yougurtrosiner og roe meg ned... :o)
Og nei, vi har strengt tatt ikke plass til bøkene. Men en dag. Eeeeeeeen dag. Eeeeeeeeeeen dag skal vi bli rike slik at vi kan ha ett rom bare til bøker, lenestol og en god leselampe. Jeg gleder meg stort!