30.12.10

2010, So long and thanks for all the fish. 2011, godt nytt leseår!

2010 i tall...

I 2010 har jeg lest 53 bøker og 1 lydbok. Dette var en gave fra min sønn som for øvrig hadde blakket seg helt på gave til meg. Min aller første lydbok! 29 av bøkene var av norske forfattere, og 3 bøker leste jeg på engelsk. 7 av bøkene jeg leste i løpet av året har jeg lest tidligere. 11 bøker er beregnet for barn og ungdom, flere av disse har jeg anmeldt i regi av Bokbloggturneen. 13 bøker har jeg definert som klassikere, uavhengig av årstall. Noen gamle, noen nye.


Hele 10 bøker har fått plass på stjernehimmelen, og 19 er på nippet til å tre inn i det innerste. 15 var helt ok, mens 6 var heller kjedelige. 3 var råtne, men heldigvis ingen fullstendig bortkastede.

Hva med 2011, da?

Tre av bøkene jeg leste i 2010 var av Jo Nesbø: Marekors, Panserhjerte og Doktor Proktors tidsbadekar. To Harry Hole og en morsom, altså. Jeg liker Jo Nesbø, og det ikke bare fordi han har skrevet verdens fineste fotballsang og følgelig heier på riktig lag. Jo Nesbø har en vidunderlig fin driv i fortellingene sine, språket er befriende finurlig på en enkel måte, han er morsom og klekker ut vidunderlige krimgåter. Han får neppe Nobelprisen i litteratur med det aller første, for all del, men det er deilig underholdende. Panserhjerte er muligens hans aller beste Harry Hole-bok, nest etter Rødstrupe og Frelseren. Snømannen er oppskrytt, den vil jeg ha meg frabedt. Doktor Proktors tidsbadekar var som ventet fabelaktig morsom, dog med et litt håpløst tema: Endre historien, ved å gå tilbake i tid. Bøker som omhandler dette er i utgangspunktet dømt, men jeg prøvde å svelge det hele og krampeaktig minne meg om at dette er en humoristisk barnebok.

Much ado about nothing, poenget mitt er: I 2011 vil jeg lese den gjenstående Harry Hole-boken: Sorgenfri. Poden fikk dessuten den siste Doktor Proktor-boken i julegave, så også den må leses i det nye året. Jeg gleder meg!

Forrige blogginnlegg omhandlet Sigrid Undset. I 2011 vil, skal og bør jeg lese flere bøker av henne. Generelt sett har jeg lyst til å lese flere klassikere, gjerne også klassikere jeg har lest tidligere. Jeg får se hva jeg kommer over på vårens loppemarkeder. Oh… Posesalg på bøker, kan lykken bli større?

Bygdas fantastiske bibliotek må få flere besøk av meg. En bra start er å finne igjen lånekortet, men enn så lenge har jeg fått fingra i podens kort. Jeg har intensjoner om å tvinge ham med meg også, for den gutten skal bli like glad i bøker som meg. Ja til nesa nedi bøker, nei til endeløse dager foran tv-sporten.

Det jeg er som stoltest av i 2010 er at jeg maktet å kjempe meg gjennom Ringenes Herre. I ti år har den samlet støv i bokhylla mi, i langt flere år har den ligget som en fæl klump på samvittigheten. Side etter side, fanfare og konfetti, jeg greide det. Hva blir så det store prosjektet i 2011?

Bøker fra de forskjellige kontinentene, kanskje. Lysten er der, men dørstokkmila er lang. Et perfekt prosjekt, med andre ord. La meg tygge litt på ideen.

Minst 50 bøker skal i alle fall bli lest, sånn cirka en bok i uken er overkommelig selv for min sneglelesehastighet. En god del uleste bøker står allerede og venter på meg i bokhylla.

Godt nytt leseår!

Sigrid Undset: Fire av Femhundrekronersdronninga

Noen ganger leser man bøker som kryper inn i hjertet. Av og til får disse bøkene en ny betydning, når man tjue år senere leser dem på nytt. Bøker som man leser, elsker, og ikke ønsker å skrive om fordi man er redd for å ikke finne de riktige ordene.



Lest i 2010-33,34,35 Kristin Lavransdatter, av Sigrid Undset

Denne høsten har jeg tatt frem Sigrid Undset igjen. Det er definitivt ikke det samme å lese bøkene hennes som 15-åring og som voksen. Jenny har jeg lest flere ganger opp igjennom årene, men Kristin hadde jeg ikke lest i siden ungdomsskolen. Jeg leste tusensidersverket mens jeg lå hjemme med isjias, og det blir lenge til neste gang. Begge deler, ja. Den er mektig, gudhjelpe meg. Tidvis heller tung og et ork å lese, men når man har kjempet seg igjennom, grått, ledd, vært frustrert, himmelfallen og forferdet, ender man opp med å forstå at man har lest noe virkelig stort. Stort, og det langt mer enn i antall sider. Her er det hjerteskjærende kjærlighet og ulykke, brennende religiøsitet og en kamp med seg selv. Alle kjenner historien, men ikke alle tar seg tid til å lese verket. Gjør det. Berik deg selv.

Lest i 2010-53 Jenny, av Sigrid Undset
Mens Kristin Lavransdatter er Undsets desidert mest kjente verk, er og blir Jenny min soleklare favoritt. Jenny, den unge kunstneren som slites mellom sitt eget ønske om å leve sitt eget liv, og samfunnets forventninger til henne. Hun forlover seg, men innleder etter hvert et forhold til hennes svigerfar, som også er en kunstnersjel. De ønsker ingen forpliktelser overfor hverandre, men lykken blir likevel ikke tilfredsstillende.

Lest i 2010-50 Fru Marta Oulie, av Sigrid Undset
Etter disse bøkene fant jeg ut at det var på høy tid å lese mer av femhundrekronersdronninga. Fru Marta Oulie ble neste bok ut. I dagbokform fortelles historien om Marta, gift med den sykelige Otto og elskerinnen til hennes manns beste venn Henrik. Hun føler seg fanget i ekteskapet, og hennes eventyr får henne til å føle seg levende, som et individ. Hun veksler mellom stolthet, tvil, skam og skyld. Boken var Undsets debut, et temmelig vågalt stykke der bokens første sagnomsuste setning er ”Jeg har vært min mann utro”.

Lest i 2010-51 Splinten av trollspeilet, av Sigrid Undset
Temaet er det samme i Splinten av trollspeilet, to lange noveller som sammen danner en roman. Historiene om Fru Waage og Fru Hjelde gir som i Fru Marta Oulie et bilde av datidens samfunn, hvor kvinnens plass først og fremst var i hjemmet, som kone og mor. Disse tre kvinnene søker alle etter lykken, og forvirrer seg inn i armene til andre. Er dette kjærlighet? Er dette kun en gjentakelse av ekteskapet? Hva driver disse kvinnene? Ensomhet? Erotikk? Hevn? Sorg? En historie har alltid flere sider, og man kan elske eller hate disse fortellingene.

Jeg velger det første.

22.12.10

En dåre fri, av Beate Grimsrud

Knirk har tatt initiativet til Nordisk Samlesing hvor bloggere som ønsker det leser bøker nominert til Nordisk Råds Litteraturpris, og legger ut sine anmeldelser en gitt dato. Dette er første bok ut.



En dåre fri, av Beate Grimsrud
Eli er ikke bare Eli. Hun er også Erik, Espen, Emil og Prins Eugen. Av og til er hun noen helt andre. Erik er hissig. Erik slår og bryter seg frem, knuser glass og er aggressiv. Espen finner og finner, mens Emil er en skøyer. Prins Eugen er pompøs, en eventyrlig forteller og underholder. Han er sentrum i et hvert selskap. Mangler impulskontroll og er lett stormannsgal. De små guttene og prinsen kjemper daglig med Eli om å styre hennes liv. Av og til klarer hun å be guttene vente, inngår kompromisser, og andre ganger gir hun opp å være Eli. Hun vil ikke, orker ikke, ønsker ikke.

Jeg låser aldri døren til leiligheten. Jeg går gjennom parker og mørke gater sent på kvelden. Jeg er ikke redd for fugleinfluensa eller kugalskap. Det angår ikke meg. Jeg tenker: All fare kommer innenfra.Vi følger henne helt fra barndommen, gjennom oppveksten, gjennom hennes forfatterskap og voksne liv. Hun beskriver skammen hun er redd for å overføre til sin mor, ved å innrømme hvordan hun faktisk sliter. Samtidig har hun et sterkt ønske om å synliggjøre sykdommen. Ikke fordi hun ønsker å være sykdommens ansikt utad, men fordi hun ønsker å skape forståelse og minske fordommer mot andre i samme situasjon. La oss lære å godta avvik i samfunnet. Lære at annerledeshet er en rikdom, en kilde til kreativitet og glede. Det handler ikke om normalitet versus galskap. I vår verden er det rom for begge deler.

Vi følger hennes kamp og det slår meg at hun må være et fantastisk spennende menneske som har så mange nære venner som følger henne i tykt og tynt. Vi blir frustrerte over psykiatriens tunge medisinering, utmattende psykoterapier, hennes vansker med å fungere som normalt, og likevel tillate seg en stor grad av annerledeshet. En positiv annerledeshet. Eli er enormt ressursrik, har solide støttepersoner i sin omgangskrets, er multikunstner og følges tett av helsepersonell. Hun blir gang på gang tvangsinnlagt, men fortsetter å kjempe. Hun er rasende sterk.

En ting jeg er takknemmelig for etter alle disse årene, er at jeg er blitt mindre fordomsfull og mer åpen for mennesker med avvik. Det fins alltid en frisk side bak forvirringen, bare man lytter.
Hovedpersonens schizofreni gir også en annen interessant aspekt: kjønnsløsheten. Er dette en følge av hennes guttestemmer, eller er det hennes bevisst eller ubevisste ønske eller usikkerhet om å være et annet kjønn som fremprovoserer hennes schizofreni med alle guttestemmene?

Ikke alt ved boken appellerte til meg. Tidvis kjedet jeg meg. Det betyr dog ikke at dette var bortkastet tid. Definitivt ikke. Det er lenge mellom hver gang man føler man har lest en så viktig bok. For det er det den er. Viktig. Veldig viktig.

Hvorfor?

Det er en sterk bok Beate Grimsrud har skrevet. Nært, humoristisk, trist, trasig, full av opp- og nedturer. Jeg kan ikke huske å ha lest noe i nærheten. Det er enkelt skrevet, samtidig som det rommer så mye.

Vi ser ikke bare den psykisk syke pasienten. Langt, langt i fra. Vi ser mennesket.

13.12.10

Av måneskinn gror det ingenting, av Torborg Nedreaas

Jeg ramlet over boken nærmest ved en tilfeldighet. Noen hadde nevnt den på en nettside, jeg bemerket nærmest ubevisst at det er en bok jeg burde ha lest men det har aldri passet seg slik likevel. Et tilfeldig besøk på biblioteket førte til et kjapt søk på databasen, etterfulgt av en innstendig bønn til bibliotekaren å lete i arkivet i tilfelle de likevel hadde den… Og så, endelig, hadde jeg den i hendene.

Av måneskinn gror det ingenting, av Torborg Nedreaas

En tenåring forelsker seg i sin lærer og de innleder et av- og påforhold som skal vise seg å vare til hun er i 30-årene. Hun ofrer seg totalt i forholdet, hvor han alene styrer det som skjer og, kanskje mest av alt, det som ikke skjer. Forholdet må skjules for alt det er verdt. Mens Johannes med tiden forlover seg og gifter seg med datteren til en av de fremste i bygda, må bokens hovedperson leve med fornedrelse og baksnakk.

Bokens hovedperson blir gravid. Ikke bare en gang, men flere ganger. Å få barn utenfor ekteskapet er ikke akseptert. Økonomien tillater det ikke, og heller ikke bygdetrollet. Hovedpersonens søster opplever det samme. Da hovedpersonen for første gang skal hilse på barnet, møter hun barnets bestemor som avfeier det som ”skammen vår”. Klart boken skapte brudulje og formodentlig ettertanke da den kom ut i 1947. Ikke bare da: fremdeles kan vi lære av historien. Boken omhandler tunge tema som, utenom abort, kvinnesak, skadelige arbeidsmiljø, utroskap og skam. Temaer som enda den dag i dag er delvis tabubelagte. Nedreaas avla kraftig kost i sin debut med dets oppgjør mot moralisme og kritikk mot samfunnet.

"Menneskene er så svake for måneskinn. Det blender dem ikke. Det brenner dem ikke."

Boken starter med at hun blir plukket opp på en togstasjon av en ukjent mann. Det forklares aldri hvorfor hun blir med, om det er avtalt. Hjemme hos ham setter hun seg ned. Drikker. Røyker. Forteller. Boken er nærmest en enetale, ispedd små kommentarer om kroppsspråk og dialogen dem imellom underveis. Hun sitter der i timevis. Når morgenen gryr reiser hun seg opp fra stolen, tar på seg kåpen og går.
Hun beretter om en kjærlighet, en sorg og en lengsel så sterk at man må tilgi hennes umodenhet og blinde tro på Johannes. Hun makter ikke gi opp sin kjærlighet til ham. Den vender alltid tilbake.

Dette er en kjærlighet som ruinerer, som ødelegger henne. Kjærligheten gir henne ikke annet enn sorg og fortvilelse. - Små stjålne øyeblikk av lykke som ødelegges når virkeligheten inntreffer. Når sollyset skinner.

Hele deres kjærlighetsliv foregår i nattetimene, i skumringen, i måneskinnet. Om dagen kjølner hans følelser, hun veksler mellom desperasjon og et håp om å komme over ham. Bygdetrollet skaper skyld og skam i henne. I måneskinnet er alt dunkelt, vakkert.

– Men ingenting gror. Måneskinnet er kun en illusjon om lys. Kun en illusjon om kjærlighet.

6.12.10

Desiland, av Mala Naveen

For en tid tilbake fikk jeg en spennende bok fra Aschehoug i postkassen. Boken er skrevet av debutanten Mala Naveen. Debutant i romanverden, vel og merke, da hun fra før bidratt med tekster til ”Svart på hvitt” og ”Rosa prosa”. For øvrig er hun journalist i Aftenposten, og har tydelig pennen i sin makt.


Desiland, av Mala Naveen
Vi følger familien Mehta, en norsk-indisk familie på fire bosatt på Stovner i Oslo. Hvert av familiemedlemmene gjennomgår hver sin personlige utvikling, og vi følger deres dannelsesprosess både som enkeltindivider og som familie. Fire eksistensielle kriser som flettes sammen fra fire perspektiver. Sammen og hver for seg slites de mellom det indiske og det norske samfunnet og dets normer og leveregler. De passer ikke helt inn i noen av samfunnene. Likevel handler det om langt mer enn å finne seg til rette i et nytt land. Først og fremst handler det å finne seg til rette i seg selv.

Familien
Mor Bharati tar oppgjør med sitt eget liv, sin stilling i familien, i jobbsammenheng og i sin sosiale bekjentskapskrets. Mest av alt tar hun oppgjør med sitt eget ekteskap.

Far Shyam finner seg ikke helt til rette på sin arbeidsplass, føler seg mindreverdig og drukner seg i sin store lidenskap: Bollywoodfilmer. Han griper tak i sin ide om å utgi sangene fra disse filmene på norsk, og får hjelp av parets leieboer.

Storebror Suraj flykter fra sin store kjærlighet Nicki og ender opp i Bombay hvor han ønsker å skape karriere – og et nytt liv. Sammen med sin nye kamerat etablerer han et firma, men han søker hele tiden nye utfordringer og mening i tilværelsen.

Lillesøster Mita gjør opprør fra sin mor og samfunnet. Ønsker å løsrive seg fra særlig sin mors holdninger til hvordan hun skal leve sitt liv. Mita ønsker å etablere seg som filmregissør, men savner aksept og anerkjennelse fra sin egen familie. Hun flytter ut fra foreldrenes blokkleilighet og flytter inn til en liten hybel på Grønland. Der etablerer hun seg i sin egen flerkulturelle vennegjeng, og forelsker seg.

Litt sånn ellers
Personlig syns jeg hennes sterkeste portrett er av Barathi. Forfatteren unnskylder ikke hennes handlinger, men leseren forstår hvorfor hun handler som hun gjør. Alt er ikke like enkelt å tolerere, men det er troverdig. Faren fremstår litt som en kariaktur, men man er likevel nødt til å like ham. Overraskende nok skildrer forfatteren langt bedre foreldregenerasjonen, enn Mita og Suraj, som er fra hennes egen generasjon.

Boken sneier innom problematikk som arrangerte ekteskap, kjønnsrolle og hverdagsrasisme, men man dveler ikke ved dette. Det er som det er, og er for så vidt troverdig. Man kan ikke ta alt innover seg, for det blir en bremsekloss. Man lærer seg til å se litt videre, ikke nødvendigvis godta men likevel innfinne seg med at det er en realitet. Ikke la det bety for mye.

For meg personlig er det perfekt med handling i Groruddalen og Grønland. Forfatteren er tydelig lommekjent, og når jeg selv har tilbrakt riktig mye tid disse stedene er det gjenkjennelsesfaktoren stor. Jeg har attpåtil bodd på Stovner med norsk-indisk husvert. I tillegg bidrar historien om Suraj til at vi tar turen over til India og opplever litt av atmosfæren og livet i Bombay.

Akkurat her svikter historien litt i mine øyne. Jeg får ikke helt grep om Suraj, det blir litt for vagt, og jeg klarer ikke helt å forstå ham som person. Jeg blir nysgjerrig på ham, har lyst til å vite mer, lære ham å kjenne, forstå hans handlinger og reaksjoner. Det er noe som mangler, ett eller annet, som svekker romanen.

Hva jeg syns..?
Noen sammenligner forfatteren med Zadie Smith. Jeg må si meg enig. Smiths entusiastiske og frodige personskildringer, sammenflettinger av historiene sett fra de ulike personenes ståsted, treffer meg midt i blinken. Forfatteren av Desiland lykkes i rimelig stor grad med det samme. Jeg liker boken. Jeg liker familien, hvordan de på hver sin kant forsøker å realisere seg selv, men likevel bevisst eller ubevisst søker tilbake til hverandre. Jeg likte det så godt at jeg måtte porsjonere ut kapitlene, for å nyte det i det lengste.

Språklige virkemidler
Noe uvant kanskje, i romaner for voksne, da forfatteren krydrer teksten med utdrag fra MSN Messenger samtaler mellom søskenparet. Det kunne gått begge veier. Personlig likte jeg det, og samtalen bidro til å gjøre det hele troverdig og virkelighetsnært. Samtalene understreker deres personligheter og deres forhold til hverandre., hvordan de kommuniserer med hverandre. Hva de sier – og ikke sier.

I tillegg blir teksten krydret med indiske vers og norsk oversettelse av disse. Jeg likte det. Det var nesten så jeg hadde lyst til å stikke ned på sjappa og leie meg en film med Raj Kapoor og Nargis. Selveste!

Om språket for mange er litt for mye av det gode, er det for meg litt for mye av det gode når det gjelder personer og hendelser. Hun skriver så mye om så mange.
Bipersonene er viktige, ja visst, men det fører dessverre til at man ikke helt blir kjent med dem det faktisk handler om. Dette gjelder også hendelsene i boken. Mye kunne med fordel ha blitt redigert bort. Slik som at Mita falt på isen og brakk armen. En hendelse som ikke hadde noe med historien eller dens forløp å gjøre. En detalj som bare blir forstyrrende og som tar opp unødvendig plass. Jeg har inntrykk av at forfatteren vil så mye, det er ikke grenser for fortellergleden hennes. La henne for guds skyld utgi flere bøker, men hold henne litt i tøylene…

Tross alt
Dessverre mangler det lille ekstra, det som får meg til å legge igjen boka med klump i magen og drømme om dem om natten. Slutten ble en liten nedtur, den var ikke så gripende og spennende som jeg skulle ønske den var. Som det var lagt opp til at det skulle være.

Likevel er det noe her som jeg har fryktelig lyst til å lese mer om. Jeg vil lese mer av henne. Hennes språk appellerer i stor grad til meg. Jeg elsker hennes fyldige språk, hennes setninger som nesten ikke tar slutt i all sin lekenhet. Litt for mye av det gode til tider, kanskje, men likevel for en fryd å lese.

Jeg venter spent på neste! Dette ga - tross alt - absolutt mersmak. - Flott debut!
Relaterte nettsider:Aschehoug sin bokomtale
Mala Naveen sin hjemmeside

Bokomtaler:
Knirk, Anettes bokboble, Pia V, Assadnasir
Bokelskerinnens intervju med forfatteren

22.11.10

På jakt etter en skytsengel, av Eira Storstein

Dette er Eira Storstein sine egne memoarer fra sin barndom, det er forfatteren selv som er bokens Kira.

På jakt etter en skytsengel, av Eira Storstein



Vesle Kira mister sin mor som ettåring. I voksen alder blir hun spurt om hun noen gang har opplevd en stor sorg. Kira svarer nei. Hvordan kan man vel sørge over en mor man aldri har kjent?

Boken åpner med Kiras sjokk da hun og storesøsteren Åsta finner sin livløse mor i sengen en tidlig morgen. De dytter henne, kiler henne, ingenting hjelper. Snart kommer Hun inn i familien. Farens nye kone fremstår som deprimert, kald og aggressiv. Jentene blir fysisk avstraffet, må greie seg på egen hånd og lister seg på tå rundt i huset for ikke å provosere stemoren. Hun blir kun omtalt som Hun. Jentene straffer henne med ikke å knytte seg følelsesmessig til henne.

Boken er smertefull. Jeg leste boken med en vond klump i magen gjennom alle de 200 sidene. Mest smertefullt var det likevel ikke å lese hva Kira opplevde i barndommen, men å lese om hennes oppfatninger av hva som hendte. Boken er skrevet fra et barns ståsted, hvor boken ikke gir oss noen oppskrift for hva som er rett eller galt, eller hvorfor personene er som de er og hvorfor de utfører de ulike handlingene. Det er vondt å se denne sterke overlevelsestrangen til barna. Det griper deg om hjertet når Kira og søsteren som barn vasker ned leiligheten før barnevernet kommer. De stiller ingen spørsmål om hvorfor de voksne ikke tar ansvar, hvorfor ingen av naboene griper inn. Det bare er slik. De ønsker bare å beskytte sin far og bevare det lille fotfestet de har å forholde seg til.

En sår og smertefull bok, altså. Interessant er den også ut fra et samfunnshistorisk perspektiv da handlingen er satt til etterkrigstiden i Oslo. Landssvikere og nasjonale helter, hvordan man måtte snu på krona, stikkende ullstrømper og omsydde kåper, feriekoloni og utedo.

- Men mest handler det om sorg. En usynlig sorg man ikke tror er der men som man likevel må bearbeide. Bare slik kan man komme videre. Bare slik kan man finne sin skytsengel.

18.11.10

Five mins of fame

I alle fall i bokhandlerverden... ;o)


LES er Cappelen Damms magasin som sendes til bokhandlermennesker landet rundt. For en tid tilbake ble jeg kontaktet av Nina fra Bokbloggturneen som lurte på om jeg kunne tenke meg å stille opp i spalten "Bloggeren anbefaler". Jeg tror jeg svarte noe sånt som:


JAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAA!


Bokanbefalingen - Jasper Jones - jeg ble sitert på kan leses i sin fulle (Jeg mener det. Den er lang.) lengde HER. Jeg ble begeistret på ordentlig!


Siste utgave av LES kan lastes ned fra denne siden.

Ellers har jeg fått den over av Julie, hvis blogg jeg liker veldig godt. Veldig godt. Tusen takk, setter stor pris på en slik oppmerksomhet. Med awarden følger to utfordringer. Den ene er å anbefale fem blogger, men jeg er for sær til å gjøre det. I stedet for at dere skal bruke tid på å lese fem bloggtitler, kan dere heller klikke dere inn på linken til Julies blogg. Den ville jeg uansett nevnt som en av de fem. Dog, som nevnt, jeg er fryktelig sær på disse tingene.

Den andre utfordringen derimot, tar jeg gladelig i mot: Nevn tre favorittforfattere og fremhev en bok av hver av disse. Slikt kan jeg like!

1) John Irving. Til min venninne Majs forvirring ynder jeg å se det irvingske i de fleste bøker. Når jeg tenker meg om gjorde jeg det i min anbefaling av Jasper Jones også. Oi. Uansett. I alle fall. John Irving går rett hjem hos meg, selv om jeg riktignok ble durabelig skuffet over den sjokkerende dårlige Den fjerde hånden. En bønn for Owen Meany, derimot... Spør meg hvor godt jeg liker den og jeg vil stå foran deg med fårete smil, stjerner i øynene og fektende hender. Garps verden er slettes ikke langt nede på favorittlisten den heller.

2) Sigrid Undset. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg har lest alt hun har skrevet. Langt derifra. Derimot har jeg lest en del nå i høst, og min nyervervede begeistring for henne håper jeg å benytte til å lese de fleste av hennes verker. Tja, hvorfor ikke? Sådde jeg nettopp spiren til et nytt prosjekt...? Kristin Lavransdatter, Jenny, Fru Marta Oulie og Splinten av trollspeilet er blitt lest de siste månedene, hvorav de to førstnevnte ble lest første gang på ungdomsskolen. Å lese disse i voksen alder er en helt annen opplevelse. Særlig begeistret er jeg for Jenny. Jeg får aldri nok av Jenny.

3) Små føtter setter dype spor. Det er ikke til å unngå, denne boken må være med på en sådan liste. Boken har ikke en forfatter, men mange. Alle har mistet barn. Trist, vond og rørende bok, men mest av alt viktig. Viktig for oss som har formidlet våre tanker og historier, viktig for alle med samme skjebne, for pårørende, lærere og helsearbeidere. Boken er en hyllest til alle de små som fikk et så forsvinnende kort liv på jorden. - Evig eies kun det tapte.

Når alt dette er sagt, skal jeg si litt til. Men bare litt. Som alle andre har også jeg falt for fristelsen til å få presentert bloggen min på Bloggurat. Såh sånn er det.

15.11.10

Atter en konge, av JRR Tolkien

Gode ting kan ikke gjentas for ofte:

Jeg er ferdig med Ringenes herre!



Da boken var smelt igjen fredag kveld, tok jeg opp boken igjen og bladde meg frem til tillegget. Vurderte å lese mer, men la igjen boken. Nok får være nok, tenkte jeg. Nå kan du si at du har lest Ringenes herre. Vær fornøyd med det, jente!

Lørdag morgen leste jeg tillegget…
- Det angrer jeg definitivt ikke på. Ikke alt var like matnyttig og spennende, og det er en underdrivelse, men noe var definitivt et must. Plutselig fikk jeg greie på mer av affæren, og det senere ekteskapet mellom Aragorn og Arwen. Jeg fikk vite hvordan det gikk med Sam og de andre hobbitene. Det noe sære båndet mellom alven Legolas og dvergen Gimli holdt livet ut, gitt. Det endte med at snørr og tårer rant i strie strømmer. Jeg er kanskje litt i overkant emosjonell.



Best å tenke på noe annet enn det som fremkaller tårer hos undertegnede. Denne karen fremkaller frykt hos Sauron. Pippin derimot, lar seg begeistre.
Du verden for et univers denne Tolkien skapte med sine bøker. Man blir målløs, enten man er tilhenger av såkalt fantastisk litteratur eller ei. Man kan ikke annet enn å la seg imponere og fascinere, og så får det bare være at man til tider har kjedet seg halvt i hjel. Ringenes herre er definitivt ikke en bok man angrer på at man har lest. Tross alt var det virkelig verdt tiden, kreftene og energien.

Hva skal man så si om Atter en konge? Det var mye kriging, i alle fall forberedelser til kriging. Gud hjelpe meg det var mye av den slags. Ikke min kopp med kaffe, som dere sikkert aner, men jeg kom meg altså igjennom det. Jeg tror derimot ikke jeg orker å skrive noe om det. Tingen er, det endte selvsagt med at Ringen ble kastet i Dommedagsjuvet, og Gollum med. Da hadde Sauron ikke så mye han skulle ha sagt lenger, særlig ikke når Aragorn og hans hær vinner det store slaget ved Morannon. Slikt blir man Gondors konge av, må vite. Hurra og sånt.


Neimen, har du sett. Et bilde av Viggo Mortensen! Det hadde vi vel ikke trodd!
En ganske fornøyelig avslutning av Ringkrigen, om enn ikke særlig overraskende. All honnør til bokens, om ikke hele triologiens, store helt Samvis Gamgod. Den hjertegode helten sjarmerte meg i senk med sin humor og fabelaktige kommentarer. Da jeg googlet etter bilder av Sam og Frodo fant jeg urovekkende mange homoerotiske bilder. Joda, tanken slo meg, men selv syns jeg Legolas og Gimli har fått altfor lite oppmerksomhet. Nok om sånt. Over til vår helt Sam.


Alle skulle hatt en venn som Sam. Da hadde verden vært et bedre sted å leve.
Vel hjemme i Hobsyssel, etter en mindre kamp for å befri byen/området/stedet fra Sarumanns onde jerngrep (Våre helter hadde da vært ute i kamp før, må vite. Dette var som null og niks for dem å regne) dukker plutselig Rosi (Hva? En kvinne??) opp fra intet. Rosi makter å rive Sam løs fra Frodo og jammen gifter de seg og får barn. Frodo er fra seg av kjærlighetssorg, eventuelt sliter han med byrden av å ha båret Ringen så lenge at han ønsker å dra ut til havet. - Til Gråhavnene sammen med Bilbo, Gandalv og alvene for å oppnå evig liv i et land langt, langt der borte. Her skal ringbærerne og ringens brorskap atter samles når tiden er inne.

- På dette tidspunkt var jeg gjennomvåt av tårer.

11.11.10

Det hjelper å skrive om det

Det er noe i uttrykket: Det hjelper å snakke om det. Det hjelper tydeligvis masse. I går skrev jeg ut min frustrasjon over dørgende kjedelige Atter en konge samtidig som jeg la ut et mer eller mindre engasjert innlegg om To tårn. Og bare for å gjenta meg selv til det kjedsommelige: På 8 dager hadde jeg kjempet meg igjennom mindre imponerende 73 sider. Så hva skjer når jeg tar frem boka på kvelden? Jeg leser meg frem til side 850, er over den magiske grensa (Sjette og siste bok) og woooohooooo, jeg er på riktig vei igjen!! Deilig, deilig, deilig!

Jeg gleder meg SÅ til å begynne å lese andre bøker. Jeg kan nesten ikke vente, med trykk på nesten. - For jeg skal greie det. Jeg skal!

10.11.10

Prosjektet står i stampe, oh yeah.

Observante lesere har kanskje fått en anelse om dette allerede. Vel, det er sannsynligvis større sjanse for at enkelte bloggere føler det er noe på blogglisten som har vært litt mer fraværende enn vanlig i det siste. Nja, mulig ingen har savnet meg i det hele tatt.

The thing is. Jeg har gått på en skikkelig smell. No inspiration what so ever, honey. Eller jo. Jeg har jo lyst til å lese, det er ikke det det står på. Det er heller det at prosjektet mitt, min infernalske stahet, som holder på å knuse meg sønder og sammen. Jeg mener, det er ikke snakk om å legge fra seg boken for å begynne på en annen. Ingen pause, næ-hæj. Og gud forby at jeg skal avbryte en bok. Glem det. Jeg skal greie det. Jeg er ikke i slekt med verdens staeste mennesker for ingenting.

Nu vel. Ringenes brorskap er jeg ferdig med. Innlegget kan leses her eller du kan scrolle litt ned på siden. Fint om du ikke legger merke til datoen på innlegget. For å ikke knuse meg selv helt må jeg insistere på at også To tårn er ferdiglest. Sånn cirka der stopper det. Målet var å være helt ferdiglest med Ringenes herre-triologien i går. Da hadde jeg hatt en uke på hver del-bok. Jeg gikk på en smell, gitt. På en uke og en dag har jeg lest… 73 sider. Imponerende? Neeeeeeeeeei, vil vel kanskje ikke si det.

- Men jeg er så lei. Så lei. SÅ LEI! Til og med Munti og Pippin har i Atter en konge blitt dørgende kjedelige. Aragorn er tusen ganger bedre i filmversjon, for å si det slik. Jeg gjesper!

Nei, vettu hva. Jeg kan likegodt skrive litt om To tårn. Og jeg mener det jeg skriver: LITT. (Edit: Det ble mye.)
Lest i 2010-41: To tårn

Munti og Pippin som i forrige bok var som statister å regne, kommer her til sin rett. De blir fanget av orker, greier å rømme, flykter til Fangornskogen og blir tatt hånd om av sjefstreet selv. Fangorn utdeles dessuten tittelen ”Bokens sjarmtroll”.
Halvtreene/entene går til kamp mot Sarumann, en ond trollmann som liker å hugge ned trær. Slikt ønsker de ikke lenger å finne seg i. Mannen, dvergen og alven treffer Rohans ryttere som viser seg å ha angrepet orkene hobbitene var fanget av. Bla bla bla. Gandalf grå er blitt Gandalf hvite, og er altså i levende live igjen. Sammen reiser de inn til Rohans hovedstad, kvitter seg med kongens onde hjelper Grima Ormtunge, og får kong Theoden i right shape. Slaget ved Helmsdjupet blir en realitet, med innblanding av de fleste. Våre helter reiser videre til Jarnagard hvor Sarumann har flyktet. Og gjett hvem som allerede er der? Munti og Pippin, selvsagt. Sistnevnte får tak i en palantir, en fortryllet stein. Fristelsen blir for stor, Pippin ser inn i steinen og oppdager selveste Sauron. Den ondeste av de onde. Gandalf setter ham på Skuggfaks, verdens raskeste hest, og rir til Minas Tirith.

Spennende nok i seg selv, men Rohan var dørgende kjedelig. Høydepunktet var uansett den andre delen av historien: Frodo og Sams ferd mot Mordor. Gollum mislykkes i sitt attendat mot hobbitsene og ender i stedet for å bli deres reiseleder. I Ithilien blir de på en meget høvisk måte fanget av Boromirs bror Faramir (Deres foreldre hadde altså dårlig fantasi), men han lar seg til slutt overbevise at våre kortvokste helter hadde rent mel i posen (og en viss ring rundt halsen). Gollum hadde han riktignok ikke like stor tiltro til. Gollum leder dem rett inn i Hutulas hule.

Ringenes herre har forsvinnende få kvinnelige helter. Forsvinnende få kvinnelige antihelter også, når jeg tenker meg om. Vel, for å si det som det er: Kvinnedominert er historien definitivt ikke. Det var så vanskelig å finne noen av mitt eget kjønn, at i protest mot å trekke frem Eowyn (avstandsforelsket i Aragorn, men akk så kjedelig) velger jeg å si Hutula som "bokens babe". Kanskje ikke babe i ordets rette betydning, men jeg trengte en grunn til å pynte opp blogginnlegget med et bilde.
She's coming to get yooooooooooooooou....
Bokens babe biter Frodo, og han blir liggende livløs. Sam legger ham på lit de parade, tar med seg ringen og gir seg på vei for å fullføre Frodos oppdrag. Hadde det ikke vært for at jeg, vi, alle, vet at Frodo naturligvis ikke er død, det er da en bok til for pokker, hadde jeg sannsynligvis grått en skvett av dette avsnittet. Til og med Sam innser at hans kamerat likevel ikke er død, etter å ha overhørt en samtale mellom noen orker.

"Frodo var levende, men tatt av fienden." Uh-oh.

Drivkraft for videre lesing:Det er litt ironisk å skulle skrive om drivkraften for videre lesing nå i ettertid. Når jeg likevel skal prøve å minnes mine tanker og følelser for en drøy ukes tid tilbake, husker jeg at jeg var full av optimisme og håp. Jeg trodde ærlig talt at det skulle bli lett som en plett å lese den siste boken. Jeg var jo praktisk talt ferdig. Hah.

”Hun har glemt å skrive om bokens hunk” tenker du kanskje. I Ringenes brorskap var det Aragorn. På det tidspunktet funderte jeg å velge Legolas i To tårn, men lets face it: Han blir knapt nok nevnt i To tårn. Ikke der heller, nei. Tolkiens skriblerier om ham begrenser seg stort sett til å være god til bueskyting og som Gimlis bestevenn. Sånn ca like lite vesentlig som Arwens rolle, altså. Som filmseer har jeg dermed levd på en stor illusjon. Jeg føler meg lurt og velger meg derfor i ikke-Hollywoodversjon: Gollum.

31.10.10

Teodor Sterk, av Jan Chr. Næss

Denne uken har Bokbloggturneen konsentrert seg om en barne- slæsj ungdomsbok, hvorav jeg er ukens siste blogger. I går uttalte Eirinsurr seg om Teodor Sterk, og det er altså jeg som avslutter gildet for denne gang. Boken har fått blandet mottakelse. Her er min:


Teodor Sterk. En trist og blodig historie, av Jan Chr. Næss
Teodor Sterk handler om nettopp Teodor Sterk, en tiåring som tross all mulig uflaks i hele verden antakeligvis innehar mest optimisme i hele verden. Det kunne alltids vært verre, mener Teodor Sterk.

Boken starter med at faren dør på Teodors egen tiårsdag. Det var en usedvanlig hard start, selv for undertegnede som burde tålt mer. Teodor blir tatt hånd om, bokstavelig talt, av nabo Jensen og hans familie. Denne naboen har blitt omtalt i det kjedsommelige før denne uka, og jeg hadde egentlig ikke tenkt å skrive noe om dette… sånn nesten bare på ren trass… men ærlig talt. Jensen, hvis fornavn er Sivert og er leder for Skrittpartiet. Skrittpartiets Sivert Jensen er tvers igjennom ondskapsfull, sadistisk og rasistisk, har oppdratt sine sønner til å bli mobbemonstre og anser Teodor som sin private negerslave.


“En ordentlig fin liten negerstraff skal du få, så lærer du at du ikke skal stjele.” Neger. Det var et ord Teodor hadde hørt mange ganger, spesielt fra Jesper og JasperJensen. De kalte ham også gjerne ting som svartskalle, sotrør, hottentott, svarting og pakkis.

Jeg er ingen tilhenger av verken Fremskrittspartiet eller dets leder, men dette sparket følte jeg rett og slett som temmelig barnslig. Jeg orker ikke lete frem et mer fiffig ord. Barnslig. Jeg får lyst til å skrike “Dem som sier dem er dum, dem er dum, dem!” til forfatter Næss. 1) Ikke bland politikk inn i barnebøker, 2) Hvis du likevel må, gjør det mer raffinert og forkledt. Ikke belær barn og ungdom at noe er slemt og dumt, uten å begrunne det.

Når DET er sagt må det også sies at boken er fabelaktig morsom på en totalt annerledes måte enn de fleste andre jeg har lest. En morbid form for humor som strengt tatt ikke ligner grisen, og som passer desidert best for eldre enn den anbefalte aldersgruppen. Teksten på omslaget lyver ikke: “… eller som en blanding av Bambi og Dawn of the dead”. Teodors positive livsholdning er rett og slett urkomisk på en bestialsk og geniunt fæl måte. Så ender også boken med et smell, som man enten kan velge å le beskjemmet av, gråte av eller si som min niåring da jeg spurte hva han syns om boken: “Vel, eh. Det endte godt gjorde det ikke? Eller… Jeg vet ikke. Jeg håper det. Jeg vil helst tro at det gjorde det”. Like genialt som den beste splatter/zombie-film. Man håper det beste men aner det verste!

Jeg elsket det. Min sønn elsket det ikke. Han syns boken var fryktelig, fryktelig trist. Han så ikke humoren, og var bare lei seg for alt den lille gutten måtte gå igjennom. Han så boken med helt andre bøker enn sin mor. Der jeg lo av blod og gørr, så han sorg. Der jeg så mobbing, så han det fine i at Jensen-tvillingene tross alt begynte å like han til slutt. Og der jeg oppfattet slutten som, ja… oppfattet han slutten som, ja… Her skal jeg ikke avsløre mer enn jeg allerede har gjort. Det verste var kanskje likevel at han uoppfordret fortalte om sine assosiasjoner til Fremskrittspartiet.

“Men anbefaler du boken til andre, da?” spurte jeg. “Ja, til de som liker triste bøker”, svarte han og trillet terningkast fire. Selv tror jeg boken kan passe mer til foreldrene enn til den egentlige målgruppen. De yngste vil ikke se humoren mens de eldste vil mene språket er for barnslig og enkelt. Om forfatteren redigerer bort all politisk hets blir jeg langt mer vennligstilt, for boken er definitivt lesbar og underholdende. Jeg huffet meg masse og lo enda mer. Jeg lukter på terningkast fire selv, faktisk.

Men passende for barn..? Neppe.

27.10.10

Ringens brorskap, av JRR Tolkien

Det er med en viss grad av ekstatisk lykke at jeg nå kan meddele at første bok i trilologien er fortært skriftlig. Jeg brukte en uke på Ringens brorskap, og tatt i betraktning at jeg ikke sjeldent har lest enkelte avsnitt både ni og ti ganger uten å få med meg stort, kunne jeg brukt enda lenger tid. Lett. Det er noe med dette med svært uvanlige navn og enda mer uvanlige stedsnavn som tøyser til konsentrasjonen min. Skumlesing takler jeg ikke, jeg nekter, jeg vil ikke.

Et handlingsreferat føler jeg unødvendig. Jeg nøyer meg med et kort sammendrag fra ikkepedia.org:

Ringen blir funnet. Det blir dannet en selvmordsgruppe som skal dra til en
vulkan og ødelegge den. Gruppa går over et fjell. Gruppa går under et fjell.
Gruppa svømmer opp en elv. To fra gruppa dør, og resten splitter seg i
forskjellige grupper, som fortsetter å … gå.

Tja, hva skal man vel si. John Ronald Reuel Tolkien lar sine romanfigurer slite ut sine føtter.
Utenom at jeg har hengt meg opp i rare navn, at alvene er pompøse og at man gjerne skulle vært tenåring mens man leser, har det ikke bare vært slitsomt. Hobbitene er fine å lese om. Jeg kunne definitivt likt meg i Hobsyssel. Om jeg hadde orket å være følgesvenn på den store reisen er en annen sak. Jeg hadde nok blitt i Hobsyssel og fortsatt etegildet. Noen må jo det også. Den store reisen har for øvrig vært en underholdende og delvis spennende sak, med en god slump morsomheter underveis. Dette prosjektet mitt vil høyst sannsynlig bli fullført. To tårn er allerede påbegynt. – Men hold ikke pusten. Dette tar tid.


Sjarmtrollet:
Tom Bombadil. For en mann, altså!! Han synger en trall mens han svinser og danser seg gjennom gammelskogen, er sjef over alt og alle der omkring, men ikke snakk om han beveger seg utenfor sine grenser. Glad i kona si er han også.

Gamle Tom Bombadil er en lystig fetter;
Jakken svinger lyseblå, gule støvler spretter.
Ingen kan fange Tom, for Tom er selv herre;
Toms sang og forte fot kan ingen makt sperre.
Anti-Sjarmtrollet:
Balrog. Et udefinert uhyre som jeg neppe ville likt å ha etter seg i mørke trange smug. Flukten gjennom Moria var i det hele tatt spennende, absolutt et av høydepunktene i boka så langt. En av de ni utvalgte, Boromir, overfalles av sjalusi og maktsyke. Frodo får noia og stikker av med Sam. Tam-ta-ra-tam, brorskapet er en saga blott.

Tidssluket:
Rådsmøte i Elronds hus. Jeg antar dette kan regnes som det aller viktigste kapitlet i Ringenes Brorskap, men det var en sann lidelse å komme igjennom. Jeg beskrev i innledningen hvordan jeg av og til måtte lese enkelte avsnitt opptil fryktelig-mange ganger. Vel, dette kapitlet er lest ca. så mange ganger. Ironisk nok husker jeg knapt nok et ord.

Bokens hunk:
I begynnelsen ble Aragorn omtalt som Vidvandre. Jeg tok’an ikke i det hele tatt før jeg fikk det svart på hvitt, og var derfor lenge minst like skeptisk til denne mystiske ferdamannen som det Sam var. Nu vel. Aragorn får meg lyst til å sette på filmene. Det er ikke fordi det er så himla spennende.

Bokens babe:
Her strides våre helter. Dvergen Gimlis favoritt er Galadriel, alvefyrstens fru. Tom Bombadil elsker sin vakre Marigull mens Aragorn holder en knapp på Arwen. Sistnevnte har så langt i boken ikke gjort annet enn å være datter og datterdatter av noen, og beskrives som eventyrlig vakker. Galadriel og til dels Marigull har i det minste gjort noe. Babe-rollen er med dette utdelt Arwen.

Drivkraften:
Gollum, det seige og slimete ekle vesenet som åler seg rundt, slikker spytt og hveser My Prescious i tide og utide i filmen, er så langt nærmest kun omtalt. Ikke mye heller. Man gleder seg til Gollum skal lage vanskeligheter for Frodo og gjengen. Det var tross alt delvis hans fortjeneste at jeg likte filmene såpass godt. Frem til To Tårn har vi fått nærmere bekjentskap med vesenet kun på slutten av Ringenes Brorskap, i form av en stokk på sjøen.

Irritasjonsmomentet:
Sangene. Jeg trodde det skulle bli en befrielse, i den forstand at det ville kortet ned lesetid per side. - Men hva skjer? Jeg henger meg fullstendig opp i det. Jeg forsøker banna bein å gjøre om diktene og sangene slik at det skal rime bedre! Hobbiter stinker i å dikte. Takke meg til Tom Bombadil.

... Men noe må det jo være, for jeg har ikke lyst til å begynne på en annen bok, selv om jeg har hatt muligheten til det både halvveis i Ringens brorskap, og ikke minst før jeg begynte på To tårn...

22.10.10

Feel-good på en fredag

Dette har ingenting med bøker å gjøre, med mindre man lager sitt eget fotoprosjekt og lager fotobok (ah...). Når det er sagt hadde det vært supermoro å finne frem gamle bilder og knipse nye i lik setting. Kanskje et tips til en annerledes julegave...?

Se den fabelaktige fotosamlingen HER!

20.10.10

Mørk hemmelighet

Man har vel alle mørke hemmeligheter og styggdårlig samvittighet for noe. Dette noe fins gjerne i bokhyllene rundt omkring.

Min mørke hemmelighet er nesten for skrekkelig til å innrømmes, men jeg kaster meg ut i det og stålsetter meg for ydmykelse, hoderisting, hakeslepp og evig fordømmelse.

I en alder av 32 år (hjelp) gremmes jeg over å ha en stk Ringenes Herre-triologi stående i bokhylla. Dens funksjon begrenset seg, inntil i går kveld, til støvsamler og hyllepynt. Hobbiten er for lengst lest, det er ikke det. Og joda, filmene er for all del sett, de står til og med i dvd-hyllen. Når jeg tenker meg om er plasten fremdeles på coverne. Filmene ble sett på kino.

Men bøkene, bøøøøøkene Ringenes Herre, har jeg ikke lest.

Så ille!

Stort bedre blir det ikke av at jeg sannsynligvis har servert noen hvite løgner om temaet oppigjennom årene for å skjule min hemmelighet.

I går kveld fikk jeg servert murklossen på senga med streng oppfordring om å komme igang med lesingen. Da hadde jeg stått noen timer forann bokhylla og klagde over at jeg ikke hadde noooooooen bøker å lese. Litt sånn som de som har klesskapene fulle av klær og likevel ingenting å ha på seg.

I går kveld leste jeg 50 sider, noe som betyr at jeg kun har litt over tusen sider igjen. Slikt motiverer jo...

Edit 21102010: Jeg har nå avansert opp til side 75. Hu hei som det går.

18.10.10

En postkasse full av bøker

Det er ikke akkurat hver dag det skjer, særlig ikke etter at jeg for en god del år ga opp min tvilsomme karriere som bokklubbmedlem. I akkurat den epoken av mitt liv fikk jeg smertelig erfare at bokklubber generelt ikke er de mest forståelsesfulle når det gjelder personlige tragedier. Av og til skjer ting man ikke på noen som helst måte kan forutsi, og da gjelder det å ha færrest mulig unødvendige forpliktelser. Tro du meg.

Noen ganger skjer det altså likevel, dette med å oppdage at postkassen er full av bøker. Slik som en vakker dag i forrige uke da jeg etter en del dagers fravær fant ikke bare en, ikke bare to, men hele tre bøker i kassen. Det vil si, det var min samboer som fant dem. Eller rettere sagt tok de ut av kassen. "Jeg tror du har fått bøker!" skrev han i en melding. Åh.

En av bøkene var fra Bokbloggturneen, men det er ikke det denne bloggposten skal handle om. Det skal derimot handle om Tyskerjentene - Historiene vi aldri ble fortalt og Mitt liv som pingvin, men først og fremst skal det handle om Karin fra bloggen En verden full av bøker. Ser dere linken mellom overskrift og blogg...? Kachiiing!


Uansett, for en tid tilbake arrangerte Karin en konkurranse der hun etterlyste anbefalte barne- og ungdomsbøker. Jeg anbefalte både Den lille prinsen og Sommerlandet, og hva skjer? Jo, jeg får vite at jeg har vunnet trøstepremie! Trøstepremie, og trøstepremie, fru Blom. Karin er generøs. Veldig. VELDIG! I postkassen min dumpet en stk pocketbok jeg ønsket meg og en overraskelsesbok. Slikt kvalifiserer ikke jeg til trøstepremie, men heller julaften, påskemorgen, bursdag og nyttårsrakett til sammen. Seriøst, jeg ble superglad! Tusen, tusen takk, Karin!
Karins blogg En verden full av bøker er en av bloggene jeg er innom stort sett daglig, nettopp fordi hun er flink til å oppdatere, skriver godt, og vi har temmelig lik smak hva bøker angår.

Besøk bloggen hennes!

Nå, over til bøkene...


Tyskerjentene, historiene vi aldri ble fortalt
Helle Aarnes

Det er vanskelig å skulle fortelle noe om denne boken. Forskning fryder og Beatelill har greid det veldig fint før meg, og mine ord blir for fattige.

Boken rystet meg. Det ble fortalt ting som jeg ikke ante skjedde og knapt nok har ofret en tanke. Jeg har skjønt at det å være tyskerjente ikke var spesielt populært og at jentene som hadde forhold til en tysker under 2.verdenskrig ikke så lett ble kvitt dette stempelet, men jeg ante ikke hvor gjennomsyret samfunnet var av dette hatet mot jentene. Jeg visste at tyskerbarna, sønner og døtre av norsk mor og tysk far, har fått gjennomgått i oppveksten på grunn av sin herkomst, men om mødrene har vi knapt nok hørt noe, har vi vel. Stort sett har det blitt dysset ned, selv om jeg vil tro enhver av oss har hørt rykter om tyskerjenter i slekten. Og nettopp det: Så mange jenter det faktisk var som forelsket seg under krigen i gutter og menn fra feil side! Mange av tyskerne var stasjonert på samme sted i årevis, mange var godt etablert i lokalsamfunnet. Stramme, flotte menn som ikke nødvendigvis delte politisk syn med sine overordnede. Hvem er vi til å dømme, 60-70 år senere?

Det som opprører leserne av boken mest er ikke mobbens behandling av tyskerjentene. Skamklipping, offentlig lynsjing og gjennomført utfrysning var ikke det verste. Det verste, det tyngste å fordøye, er Statens rolle.

Det er anslått at mellom 50.000 og 100.000 norske kvinner hadde et forhold til tyske eller østerrikske soldater under krigen. De færreste av kvinnene var medlem av nazistiske organisasjoner. Likevel ble tyskerjentene internert, deportert og fratatt statsborgerskap av Gerhardsen-regjering.

Dette var klart kjønnsdiskriminerende. Jentene ble stemplet som horer, nymfomane og uintelligente. Til sammenligning: NS-medlemmer fikk ingen straff. Det gjør unektelig vondt i magen å lese annonser i avisen, der det selges brukte ski og gis bort barn… Man ligger søvnløs i timevis etter å ha lest om gutten med det krøllete håret som returneres moren med hakekors påmalt bagasjen. Og så tyskerjenten, da, som ble lobotomert og døde kort tid etter fordi legene ikke orket bry seg så hardt med henne. Å gå til retten…? Sakene ble henlagt.

Alt dette fordi man ble forelsket i fiendens menn.


Mitt liv som pingvin
Katarina Mazetti

Du har kanskje ikke hørt hennes navn før, men om jeg sier "Grabben i graven bredvid" tennes trolig en del lyspærer. Bokomslaget reklamerer med lettlest og morsom feel-good bok, og selv om varseltrekantene umiddelbart dukker opp hos meg, må jeg glatt innrømme at jeg faktisk likte denne boken godt. Den er ikke hysterisk morsom, men jeg humret masse av den. - Og humring er en bra greie! Selv om jeg fikk boken på orginalspråket (svensk, ikke italiensk) var boken tross litt startvansker veldig lettlest med en kapittelinndeling jeg elsker. I de ulike kapitlene får vi de ulike personenes synspunkter og syn på hendelser de alle beskriver. Slikt er en favoritt både i bøker og i filmer.

Boken omhandler en gruppereise til Antarktis, hvor vi blant de 50 passasjerene stifter særlig bekjentskap med den evig optimistiske Wilma, den deprimerte Tomas og den pensjonerte verdensborgeren Alba. Tidvis blir vi også bedre kjent med de andre passasjerene og besetningen på skipet. Det står lite om hva og hvorfor, vi får ikke stort mer enn antydninger til dette, men dette er vesentlig for historiefortellingen. Og mest vesentlig av alt er Albas fantastiske bokprosjekt: Om uartenes opprinnelse, særdeles inspirert av Darwins kjente og banebrytende verk. I uartenes opprinnelse får vi servert menneskehetens mer eller mindre sympatiske galleri, inspirert av pingviner, albatroser og elefantseler.

Dette er ingen bok som vil endre ditt syn på livet og gi mening til livet, men det er definitivt en fin bok å lese om man ønsker avveksling fra resten av bokhyllen. Jeg la fra meg boken med et smil om munnen.

Hvor herlig er ikke det?

6.10.10

Mimre-mimre: Trekløveret

Først av alt: Fy søren jeg er flink til fotoredigering.

Nok selvskryt, over til det dette skal handle om. Eller "Fra spøk til Halvor" som vi pleide å si den gang vi leste disse bøkene. (Og med dette regner jeg med at jeg får minst èn kommentar på innlegget).

Dette skal handle om serien Trekløveret, eller The Canby Hall Girls som serien heter på orginalspråket. En uhorvelig mengde bøker, ypperlig for tenåringsjenter, om tre vidt forskjellige (ja nettopp) tenåringsjenter som deler rom på internat.

Dana fra New York. Modellvakker og med minst like vakker kjæreste. Shelley fra Minnesota eller deromkring. Hillbilly, kjæreste med bondekjølen Tom og yndig med sine lyse krøller. Faith fra Washington (var det ikke?). Seriens afroamerikanske alibi. Særdeles sofistikert, og hun hadde sannsynligvis kjæreste hun også.

Ah! Dana ble med tiden mindre snobbete, og Shelley ble med tiden mindre hillbilly-ete. Kjærester ble byttet mens vennskapet dem imellom stort sett var rosenrødt. Det store høydepunktet var da jentene malte rommet sort og tok bort sengene. Gærnejentene la madrassene rett på gulvet og bombarderte dem med fargerike puter og hadde selvsagt tidenes pysjamasparty.

Du verden som jeg slukte disse bøkene! Jeg minnes det var uendelig mange skrivefeil, men jeg lot meg likevel fortrylle. Hjemme har jeg tre Trekløver-bøker. Jeg tør nødig lese dem på nytt i frykt for å bli knust av skuffelse, men jeg skal definitivt lete etter disse bøkene på fremtidige loppemarkeder.

- Flere som husker Trekløveret?

25.9.10

Jasper Jones, av Craig Silvey

Ikke en gang i innledningen klarer jeg å la være å røpe mitt syn på ukens roman i Cappelen Damms Bokbloggturne. Jeg er rett og slett så begeistret for boken at jeg like godt kan si det med en gang. Det har stort sett mine forgjengere også vært. Les Myldretids anmeldelse i går, og bla deg bakover til de andre anmeldelsene.


Jasper Jones, av Craig Silvey
Ungdomsroman.

Romanen er skrevet av australske Craig Silvey, et relativt ubeskrevet forfatterblad. Jasper Jones er hans andre roman for unge voksne. Han er selv ung, og jeg gleder meg til å følge hans utvikling i fremtiden.

Handlingen
En sommerkveld i 1965 banker Jasper Jones på soveromsvinduet til Charlie Bucktin. Stedet er Corrigan, en liten australsk gruveby. Charlie kikker opp fra en av sine mange bøker og ser fortumlet rett på byens ramp, tyrann og syndebukk.

Jasper lokker med seg Charlie ut til sin hemmelige plass i skogen. Fra et tre henger hans kjæreste Laura fra et tre. Kvalt. Jasper er overbevist om at dette er et mord og bedyrer sin uskyld, i visshet om at byens befolkning automatisk vil legge skylden på Jasper. Charlie blir overtalt til å være med på å skjule Lauras kropp til de finner ut hvem som drepte henne. De senker henne ned i vannet.

Persongalleriet
Bokens hovedperson er Charlie Bucktin, en tretten år gammel bokorm. Han har få venner, og holder seg helst inne med bøkene sine eller sammen med bestevennen Jeffrey. Charlie er genuint godhjertet med utpreget rettferdighetssans. Jeffrey er en cricketfrelst vietnameser. Rappkjeftet og bitteliten, en solid dose selvtillitt i en liten kropp. Jeffrey er ikke redd noen, kanskje med unntak av Gærne Jack Lionel, Jaspers hovedmistenkte. Ryktene vil ha det til at han har drept før, og selv om ingen egentlig har sett ham på mange mange år, er ungene livredde for ham. Utenom cricket er Corrigans store barneaktivitet å stjele fersken fra Lionels hage. Jasper Jones selv er heller ingen hvem-som-helst. Halvt hvit, halvt sort. Morløs og med en far som drikker bort alle pengene til mat. Kanskje ikke så rart at Jasper må stjele. Kanskje ikke så rart Jasper raker gatelangs om natten. Småbyen er nådeløs. Bare Laura ser ham for den han er. Laura, som blir funnet kvalt og hengt i et tre. Tilbake står Eliza, hennes søster, rystet og forgrått. Hun er svoren Audrey Hepburn-entusiast og lesehest. Klart Charlie må forelske seg i akkurat henne! Og så Charlie da, som bærer på en slik vond og dyster hemmelighet som knuser hjertet hans. Rundt alle disse ungdommene fins foreldrene, både de døde, de tilstedeværende og de som er til stede men likevel ikke der.

Det skrevne ord
Forlaget har antydet at målgruppen er fra 16 til 20 år. Tull, sier jeg. Denne romanen kan glatt plasseres i voksen-hyllene. Dette er en ungdomsroman i den forstand at den omhandler typiske tenåringsproblemer som avstandsforelskelser, dilemmaer, konflikter og forsonling med foreldre. – Men kvalifiserer det med dette kun som roman for ungdommer? Absolutt ikke! Dette blir for snevert, boken er rett og slett interessant langt utover denne aldersgruppen.

Tidvis minner romanen meg om bøker av John Irving. Her er det mye humor, merksnodighet, rom for ettertanke og særegne karakterer. Her mangles kun bjørner og baseball (som for øvrig blir dekket av cricket…). Jeg ble derfor litt gledelig overrasket da jeg oppdaget etter et kjapt google-søk at Craig Silvey tidligere har uttgitt en barnenovelle med navnet The world according to Warren.

Apropos cricket. I romanen bivåner vi en lang cricketkamp. Cricket er neppe det som fenger nordmenn mest, men i denne innpakningen gjør forfatteren sekvensen til en av de mest minneverdige og fineste avsnittene. Parallelt med kampen finner vi en fomlende og nydelig historie om to ungdommers første kyss. Fantastisk herlig skrevet!

Cricket og kjærlighet, dette handler om så mye mer enn å skjule et lik og å finne en morder. Dette er en tettpakket bok på drøye 400 sider, med få kapitler og langt mellom naturlige pusterom. Dette er derfor heller ingen bok som er særpreget lettlest. Bokens innhold og dialoger får leserne til å konsentrere seg litt ekstra, dvele litt ved hendelsene og dilemmaene og ikke minst: ta seg tid til å le litt mer enn vanlig.

La oss dvele ved humoren. Dette er humor som treffer blink. Dialogene mellom Charlie og Jeffrey er i særklasse med sin utpregede form for Yo Mama-vitser. Frekkere får man det ikke, men innpakket i vennskapelighet og godhet må man le seg fillete. Superhelt-diskusjonene er til å le av i dagesvis! Personlig likte jeg kanskje aller best Charlies frykt for insekter, muligens med et visst gjenkjennelsesaspekt.

Humor er et viktig virkemiddel, både i bokform og som overlevelsesmekanisme. Hele persongalleriet har skapene fulle av spøkelser. Hele tiden kjenner vi på Charlies angst og dilemma, selv om han på barnlig vis fra tid til annen klarer å distansere seg. Boken er det vi gjerne kan omtale som en dannelsesreise fra barn til tidlig voksen. Charlie må ta stilling til om ærlighet alltid er det riktige, eller om løgn av og til kan forsvares. Om det noen gang er riktig å gjøre noe galt. Gjennom prosessen tvinges han til å ta stilling til småbyens sosiale normer, foreldrenes restriksjoner og famlende tenåringskjærlighet. Og altså, dette hele tiden med vissheten om det grusomme han og Jasper har gjort. Hele tiden ligger dette som en klam klo rundt hjertet. Spenningen rundt å avsløre Lauras morder og det edle motivet med å hjelpe Jasper, gjør det levbart, men Charlie slites både bevisst og ubevisst mellom det moralsk riktige.

Forholdet til foreldrene er også veldig viktig. Charlie lever med foreldre som ikke klarer å leve med hverandre. Moren holder avstand til Charlie fordi han minner henne om hva hun kunne hatt og ikke har, og Charlie reagerer med sinne mot faren som oppfattes som unnvikende og spak. Til sammenligning har ikke Jasper foreldre. Ikke egentlig. Moren er død og faren tar ikke hånd om sønnen. Både Charlie og Jasper savner sine foreldre. Og hva med Eliza? Eliza står ved bokhandelen, flykter fra sin renommerte far og hysteriske mor, fordyper seg i Audrey Hepburn og gråter over sin forsvunnede søster.

Det såreste, det aller aller såreste er kanskje likevel Jeffrey. I 1965 gikk australske tropper inn i Vietnamkrigen, og småbyens mobb legger som kjent alltid skylden på de uskyldige. Jeffreys familie blir en enkel syndebukk. Etter Jeffreys store opptur på cricketbanen opplever han senere på dagen sin største nedtur. Det er hjerteskjærende.

Handlingen er som nevnt satt til 1965, og det er gledelig å observere at forfatteren ikke har gått i den sedvanlige fellen som forfattere yngre enn historien begår: Her har forfatteren med få unntak unngått tidstypiske ting, interiør eller hendelser. Fallhøyden kunne blitt stor. Det han derimot er glad i av referanser, er bøker, forfattere og hovedpersoner i kjente romaner. Kanskje spesielt fremheves Mark Twain og Harper Lee. Charlie er en bokorm, sterkt inspirert av sin litteraturelskende far. (Selvsagt appellerer slikt enormt til bokbloggere… Ikke rart vi liker boken!) Boken er skrevet i jeg-form, men på grunn av hans lidenskap for litteratur oppfattes Charlies monologer og fortellinger som troverdige, med alle de gode formuleringene, ordrikdommen og de voksne uttrykkene. Vår helt er en antihelt. En innadvendt, nerdete bokorm. Fantastisk!

Dommen
Siste ord i forrige avsnitt dekker det meste: Fantastisk. Jasper Jones er fantasisk. Morsom, sår, trist, vanskelig og tankevekkende. Denne romanen er virkelig et gullkorn, lyset i tunellen, rosinen i pølsa og nåla i høystakken. Kort sagt; Jeg syns den er fantastisk!




Kilde: Leseeksemplar.

22.9.10

Pause-dikt

Jeg blir så glad _av_ dette diktet, og jeg er derfor også så glad _i_.



Jeg spurte en gang en sebra:

Er du sort med hvite striper
eller hvit med sorte striper?

Og sebraen så på meg og sa:

Er du sterk med svake sider
Eller svak med sterker sider?

Er du god med onde påfunn
eller ond med gode påfunn?

Er du glad med triste dager
eller trist med glade dager?

Er du flink med dumme innfall
eller dum med flinke innfall?

Og slik fortsatte og fortsatte
og fortsatte den,

og aldri, aldri, aldri, aldri
spør jeg en sebra om striper igjen.

Shel Silverstein

Sånn ellers er jeg i ferd med å avslutte Jasper Jones. Bokbloggturneen foregår for fullt, og det er min tur på lørdag. Seriøst, I can hardly wait! Det er en pine å prøve å la være å lese de andre anmeldelsene i frykt for å ødelegge egen anmeldelse, for jeg er så begeistret, så b-e-g-e-i-s-t-r-e-t!!!

16.9.10

På vei til en venn, av Niels-Fredrik Dahl

Hva har Trygve Lie, Colamannen og en sirkuselefant til felles? De innehar alle viktige biroller i romanen På vei til en venn. For øvrig en bok jeg hadde rimelig grei forhåpning til, rett og slett fordi det ante meg at hans skriblerier lignet en del på hans kone Linn Ullmann sine skriblerier. - Hvis bøker jeg liker overraskende godt.


På vei til en venn, av Niels-Fredrik Dahl


Han heter Vilgot, han er elleve år og han har lært at det er tre ting som er farlig: Å bade rett etter at man har spist, leke med plastposer, bli med fremmede som kommer kjørende langs veien. En mørk vinterettermiddag på 1960-tallet er Vilgot på vei til en venn, det skal forandre hans liv for alltid. Over tretti år senere segner en utmattet elefant om på en av Oslos utfartsveier og bare Vilgot kjenner til hvor den kommer fra.

Vilgot møter vi først som voksen mann. Gjennom tilbakeblikk blir vi kjent med han som barn og hans opplevelser som har formet han til den han nå er. Han vokser opp med psykisk syk mor og en fraværende far, som er til stede, men likevel ikke hos ham. Dette er en litt annerledes oppvekstroman fra 60-tallets Oslo, med Trygve Lie som Gud på toppen av Norges høyeste blokk.

Vilgot er en svært ensom gutt. Han blir sviktet hjemme, og hans noe merksnodige vesen og vansker med å mestre sosiale settinger gjør det også vanskelig å danne nære vennskapsforhold. Han er stadig på vei til en venn, men vandrer gatelangs i ensomhet eller gjemmer seg i kjelleren. Han observerer naboene, og akkurat dette er kanskje det beste med hele boken. Forfatterens fargerike, litt morsomme og litt triste, beskrivelser av de ulike bipersonene – selvsagt sett gjennom en guttunges briller.

Om persongalleriet er det beste, er møtet med Colamannen det vondeste. En dag Vilgot er på vei til en venn setter han seg inn i bilen til en fremmed mann. Etter dette blir ensomheten altoppslukende. Hendelsen preger ham sterkt også i voksen alder. Kanskje han selv tipper over til å bli psykisk syk som sin mor. - Eller kanskje han bare er så ensom, så inderlig ensom?

Mulige vennskap blir umulige samtidig som umulige vennskap blir mulige. Vilgot blir en dag venn med Greven av Hoff, en myteomspunnet og fryktet figur i nabolaget. Sammen ser de på filmene av Karin, Grevens tapte kjærlighet. Igjen og igjen ruller filmene over skjermen. Denne lengselen etter kjærlighet, vennskap, samhørighet, er viktig for å forstå boken.

Greven eier en gård som Vilgot i voksen alder arver. Det er også her elefanten kommer inn i bildet. Omreisende ber om å bruke et uthus til ly for elefanten deres. Kort tid etter blir sirkuset slått konkurs og de omreisende forsvinner. - Uten å ta med seg elefanten. Samtidig kan man selvsagt undres om hele elefanthistorien er et bilde på noe annet. Jeg blir aldri helt enig med meg selv.

Personlig liker jeg veldig godt skildringene fra hans oppvekst, både på godt og vondt. I voksen alder forvirrer historien meg og svekker min opplevelse av boken. Jeg får ikke helt tak i det som er reelt og det som er forskrudd. Vilgot blir dessverre litt for spesiell.

Mens andre skriver bøker med 700 sider, får Niels-Fredrik Dahl plass til det samme på drøye 200 sider. Rekkevidden er den samme. Kort men genuint. Dette er en sår og brutal fortelling. Til tider er den også ganske morsom. Forfatteren bruker ikke så store ord og heller ikke så mange ord. Han gjør det hele ganske enkelt samtidig som det er plass for ettertenksomhet og filosofering.

Den voldsomme følelsen av ensomhet er tung å ta inn over seg. Kanskje derfor er boken verdt å lese.

15.9.10

Hundre år, av Herbjørg Wassmo

- Nok en bok fra sommerferien i Andalucia. En murstein av en bok, som jeg trodde holdt i massevis noen hektiske uker fullstappet av utflukter og opplevelser i tropevarme. Lite visste jeg hvor masse boken skulle fenge. 1 - 2- 3 - ferdiglest.


Hundre år, av Herbjørg Wassmo


Her knyttes tråder til både Dina og Tora, Sara Susanne, Elida og Hjørdis. Hundre år er romanen om deres liv, om mennene de ville ha eller de mennene de fikk, og om barna de fødte. Det er også historien om ei lita jente som stikker seg vekk på låven for å gjemme seg for han. Hun har en gul blyant som hun spisser med en tollekniv. Den bruker hun til å skrive, og til å overleve.

Litt av et prosjekt egentlig, å skulle skrive historien til fremtredende kvinner bakover i sitt eget slektstre. Noe vet man, men det meste må man dikte. Å konstruere hendelser, meninger og holdninger som bevisst eller ubevisst tillegger eller visker ut kvinnenes faktiske egenskaper. En slektsbok litt utenom det vanlige. Herborg Wassmos oldemor Sara Susanne og mormor Elida er hovedpersonene i boken, men også hennes mor Hjørdis sin oppvekst blir skildret. Man kan ikke unngå å bli litt glad i disse markante, sterke kvinneskikkelsene, typiske for hennes forfatterskap.

Like typisk er hennes mindre sympatiske mannlige biroller. Her er det nesten tvert om. Om det nesten ikke er til å unngå å bli glad i Sarah Susanne og Elida, er det rett og slett umulig å ikke bli glad i mennene i deres liv. Det er noe helt eget med skildringene av den stammende Johannes, den søkende presten Fritz og den hjertesyke Fredrik.

Det eneste jeg ikke er komfortabel med er forfatterens egne erindringer fra barndommen. De føles uvesentlige i forhold til de andre fortellingene. Dette tjener som en motvekt som egentlig virker bare forvirrende. Hennes egne minner fungerer som broer mellom historiene, og hopper stadig frem og tilbake i tid. En kronologisk historiefortelling hadde vært å foretrekke, for her er det mange navn å holde styr på, og knaggene blir etter hvert så fulle at klesplaggene begynner å ramle av.

Likevel ble dette minuset ikke noe stort problem. Jeg storkoste meg under lesingen, og boken fenget meg mer enn normalt. Bruk av dialekt er et virkemiddel som passet utmerket i denne settingen, med alle skildringene av frodig vill nordnorsk natur.

- Men hva det aller, aller beste var? Gjensynet med Benjamin!

13.9.10

Det hendte meg et barn, av Karin Lorentzen


Det hendte meg et barn, av Karin Lorentzen

Karin Lorentzen (født 21. mai 1939) er en norsk barnebokforfatter. Hennes eneste roman for voksne, Det hendte meg et barn (1983) skildrer morsfølelser knyttet til en etterlengtet datter, etter å ha mistet to barn. (Wikipedia)

En eller annen forståsegpåer uttalte en gang følgende: ”Det var viktig for forfatteren å skrive boken, men ikke viktig for oss å lese den”. Slike utsagn bare understreker hvor viktig det er for andre å lese boken. Det vil si, det er liten tvil om at boken er en del av forfatterens selvhjelpsterapi, men det blir flåsete og respektløst å hevde at lesere ikke vil ha noe utbytte av å lese den.

For lesere som har opplevd noe lignende, fins det en god porsjon aha-opplevelser. For andre er dette en hjelp til innsikt til å takle og støtte personer som har opplevd det samme som forfatteren.

Personlig finner jeg det interessant å sammenligne dagens rutiner og holdninger med datidens. Det har skjedd mye på 20-30 år. Heldigvis. Fremdeles er det noe tabubelagt, men vi er på riktig vei. Det gjorde inntrykk å lese om foreldrenes fortvilelse over at det dødfødte barnet ikke hadde noen rett til kirkegårdsplass. - Og jeg nikket litt vemodig gjenkjennende over faren som ikke ble involvert. Her har vi fremdeles litt igjen å gå på.

Boken setter søkelys på hvordan sorg og depresjoner påvirker familielivet, i dette tilfellet forholdet mellom moren og hennes senere barn. Morens sorgreaksjoner påvirker særlig datteren, og det skapes en avstand de trenger hjelp til å finne ut av. Denne dynamikken er kompleks og burde være interessant for flere enn de som rammes.

Man makter ikke ta alt som skjer i livet på strak arm. Noen ganger trenger man hjelp. Selv når årene har gått, andre glemmer, og man selv tror man har gått videre, vil traumene fortsette å påvirke ditt liv og ditt forhold til andre. "Det var viktig for forfatteren å skrive boken, og det vil alltid være viktig for oss å lese den".


8.9.10

Alkymisten, av Paulo Coelho

Alkymisten, av Paolo Cohelo

Boka forteller om den andalusiske gjetergutten Santiago, og hans drøm om å finne en av verdens rikeste skatter. Fra Spania reiser han til Tanger og gjennom Egypts ørken til et skjebnesvangert møte med alkymisten. Om å lytte til sitt hjerte, forstå tegnene livet gir, og følge sine drømmer.

Rekk opp hånden dere som ikke har hørt om denne boken! Ingen hender? Trodde ikke det, nei. Rekk opp hånden dere som har unnlatt å lese boken fordi dere har fordommer mot den! Oi… Såpass! - Jeg var en av dere for litt siden.

Så leste jeg boken.

Jeg har nok aldri opplevd å drømme så mye om en bok før som av Alkymisten. I 35 grader + lett henslengt på en andalusisk terrasse med olivenlunder, høye fjell, klipper og asurblått hav som naboer, er det skummelt lett å sovne. Og jeg sovnet. Sovnet og sovnet og dormet og fablet og var halvt i svime. Jeg fablet om meg med filosofiske betraktninger om livet, jeg fablet som jeg var alkymisten over alle alkymister. Da får det heller bare være at jeg fant bokens handlingsforløp noe banal, og at jeg antar forfatteren har lest Profeten hundre-og-ørten-førti ganger. Det får bare være, det gjør egentlig ikke så mye. Poenget er at boken fikk meg til å tenke. Masse. Tenke over det som stod, selv om det meste var selvsagt, litt overflødig og overfilosofisk.

Historien er enkel, og språket likeså. Boken er tynn, men rekkevidden er bred. Legg bort fordommene eller forhåpningene og tillat deg selv å la deg rive med. Ha et åpent sinn og reflekter over temaene boken omhandler. Dette er ingen bok man leser ene og alene for historiens skyld. En bok som tvinger deg til å tenke er aldri galt.

Denne boken er ikke så gal som jeg på forhånd trodde. Jeg tror jeg liker den. - Jeg har bare brukt litt tid på å innse det.

4.9.10

Saras nøkkel, av Tatiana de Rosnay


Saras nøkkel, av Tatiana de Rosnay


Paris, 16. juli 1942. Sara er en ti år gammel jødisk jente som er tvunget til å låse inn lillebroren sin i et skap for å gjemme han for det franske politiet. Resten av familien blir arrestert. I 2002 kommer journalisten Julia Jarmond tilfeldigvis over historien om Sara og familien i forbindelse med at hun skal skrive en artikkel i anledning 60-årsmarkeringen av Vichy-aksjonen. Oppdagelsen tvinger etter hvert Julia til å stille en rekke spørsmål ved sitt eget liv.

Oi oi oi. Denne føyer seg glatt inn i rekken av lovende chic-lit-bøker som ender opp med å gi meg grå hår. Assosiasjonen til Drømmehjerte og Øya er uunngåelig. Dette er bra bøker dersom man ser bort fra den parallelle historien, historien fra nåtiden. Hvorfor disse på død og liv skal ødelegges av en parallell historie fra nåtiden er meg uforståelig. Historien fra fortiden er mer enn bra nok, men kombinasjonen er alldeles utålelig. Jeg blir faktisk litt sint.

Det begynte jo så lovende. Historien om Sara i seg selv er gripende og interessant. Det hadde holdt i lange baner for meg. Den parallelle historien derimot, om journalisten som forsøker å nøste opp i hennes historie og skjebne gir meg kvelingsfornemmelser og aktiviserer spyrefleksen. Virkelig.

Styr unna. Dette er chic lit på sitt aller verste.

30.8.10

Svenhammeds Journaler, av Zulmir Becevic

Bokbloggturne

Jeg er ukens første blogger i Cappelen Damms Bokbloggturne, og har fått utdelt ungdomsboken Svenhammeds Journaler for å si min mening. Det er litt skummelt å være førstemann ut til å anmelde en slik bok, spesielt når man ikke er innenfor målgruppen. Vel. Boken er ferdiglest og jeg har grublet og synset uten å diskutere det med noen andre enn meg selv. Jeg er fremdeles langt fra sikker om hva jeg egentlig syns, og gleder meg veldig til Karin sin bokanmeldelse i morgen. Besøk hennes blogg.

Uansett, her er min dom.

Litt om forfatteren

28 år gamle Zulmir Becevic kommer opprinnelig fra Bosnia. Som tiåring flyktet han fra krigen til Sverige. Han har opplevd både gode og dårlige sider ved sitt nye hjemland og kollisjonen med en annen kultur, noe han gir uttrykk for gjennom sitt forfatterskap. Vi får for eksempel aldri helt vite hvor hovedpersonens foreldre kommer fra, men forfatteren gir i denne boken flere spark i siden til det svensk-bosniske miljøet.

Dette er hans andre ungdomsroman. Hans debut kom med Reisen som begynte med en slutt, også denne en ungdomsroman.

I tillegg til sin forfatterkarriere har han studert statsvitenskap i mange år. Det er tydelig at denne mannen ønsker å hjelpe andre med hjelp av sin erfaring og kunnskap. Les gjerne mer om forfatteren ved å ta en titt på hans hjemmeside: http://www.becevic.se/

Svenhammeds Journaler




Én: Jeg er født i Sverige, men jeg er ikke svensk
To: Jeg kan svensk bedre enn svenskene, men jeg er ikke svensk
Tre: Svensk er faktisk det eneste språket jeg kan, men jeg er likevel ikke svensk
Fire: Jeg har ett øyenbryn istedenfor to og fett hårete armer, pizzabakerarmer - og det er ikke svensk


Historien

Boken handler om Svenhammad, oppkalt etter farens venn i den spede start i Sverige. Venn er vel kanskje å ta hardt i, for å si det som det er var Sven hans kontakt på trygdekontoret. For ikke å gi slipp på alle tradisjoner slang de med en ’hammed. Humor! Dagbok er for pyser, så Svenhammed bestemmer seg for å heller skrive journaler.

Svenhammed føler ikke at han hører hjemme noe sted. Ikke er han svensk, selv om han føler seg svensk. Ikke føler han seg som en innvandrer, selv om andre anser han som en. Han ser ikke svensk ut, og han bor på feil sted, på feil side av motorveien. Her bor de, innvandrerne og de dårlig stilte etnisk svenske. Blokker i gettoen. På andre siden av motorveien bor de rike og velbeslåtte i store, luksuriøse villaer. På barneskolen holdes de to verdenene adskilt, men tenåringene tvinges sammen på ungdomsskolen. Ali og Cong må plutselig omgås von Krogh og Lövenstierna. Ulikheten og motsetningene blir ekstra tydelige.

Svenhammed famler seg frem i mørket, godt støttet av sine venner Miell og Chino. Her kombineres svart humor og råskap med dypt vennskap og ulykkelig forelskelse.

Målgruppe

Dette er helt klart, klarere enn soleklart, en ungdomsbok. Også voksne burde vært i målgruppen, for temaet er uendelig viktig. Det er bare det at jeg tror de fleste voksne ville ha ønsket å bli servert temaet i en mer smakfull måte.

Tilbake til ungdommen. Her er spenner målgruppen vidt. Det mest åpenbare er ungdom med ikke-vestlig bakgrunn. De med ett ben i begge kulturer. Begynner man å lese litt ser man straks at dette handler like mye om å vokse opp med foreldre i nedre del av den økonomiske – og sosiale – rangstigen. De som bor i gettoen, i seg selv kanskje ikke så falleferdig og elendig, men som har et nabolag med enorme villaer og styrtrike beboere. Man vokser opp med et syn på seg selv og sin familie som mindre verdt, mindre betydelige.

Til syvende og sist favner boken de generelle tenåringsproblemer som alle kan kjenne seg igjen i. Kjærlighetsproblemer, pubertet, alt om slukende vennskap, stridigheter med foreldre og opprørstrang.

Virkemidler

Noe av det mest effektive virkemidlet man kan ta i bruk for å øke lesehastigheten og dermed i de fleste tilfeller også lesegleden, er å ha korte kapitler. En roman i dagbokform er derfor relativt hyppig brukt. I dette tilfellet er det ”journaler” som har mye til felles med dagbok.

Noen av journalene er morsomme, noen brutale, noen såre, noen interessante og noen uinteressante. Blandingen av humor og råskap er med på å gi leseren innblikk i denne dualismen som ligger i grunn: Det å høre til, og det å ikke høre til likevel. Svenhammed siltes mellom det svenske samfunnet han aldri helt vil høre til i, og hans egen familie, slekt og tradisjoner.

Jeg velger i alle fall å tolke dette skiftet slik i ettertid, selv om jeg under lesingen oppfattet det som en svakhet og ikke så rent lite forstyrrende.

Språk

På samme måte som han gjengir ungdommens språk både i dens naivisme og direkte uspiselige ordbruk, gjengir han også foreldrenes språk. Moren som knapt nok klarer å si en hel setning på svensk, og faren som i all sin streben og seriøsitet fremstår som en brutal men ufrivillig komisk figur. Det gir også en viss bismak i munnen. Sekundet før faren banker sønnen til blods, fniser leseren av farens tale.

Jeg er ingen tilhenger av å bruke diverse kjønnsorgan som skjellsord, ei heller i ungdomsbøker. Heller tvert om. Det er unødvendig. Ja visst er det mer enn nok vanlig blant målgruppen, men det betyr ikke at det skal være nødvendig å ta de i bruk i en bok. Det jeg reagerte aller mest på er uansett den overdrevne bruken av homse som skjellsord. Det ga slik avsmak at hele bokopplevelsen ble farget av min irritasjon. Det er meget mulig ordet (bøg?) har en mild betydning i det svenske språk, men uttrykk som homotryne og merkehomser (fritt gjenfortalt) er fantastisk provoserende i mine øyne. Det kan umulig finnes noe godt nok argument som forsvarer en slik spredning av diskriminerende uttrykk…?? La oss likevel si at dette skyldes oversetteren og sviktende korrekturlesing.

La oss si det, og heller konsentrere oss om selve historien. Tross alt, det er denne som er viktig og som er skyld i at flere tenåringsgutter faktisk orker å bry seg om å lese en bok. Denne boken.

Ikke helt der...

Boken er klart best i begynnelsen, hvor forfatteren med masse humor beskriver hovedpersonens sinne og bitterhet over å ikke høre til, over foreldrenes håpløse tilnærming til det svenske samfunnet og sarkastiske bemerkninger om de kjipe svennene (økenavn på typisk etnisk svensk besteborger). Siden kommer hans lengsel etter Emilia som et forstyrrende element og drar fokuset bort fra det boken egentlig handler om. Jeg falt litt av lasset rundt dette vendepunktet og skulle så gjerne vært det foruten.

Det er viktig med bøker som forsøker å dokumentere innvandrerbarns oppvekst i Norden. Det er viktig av to grunner: Den ene er for å forsøke å forstå som utenforstående. Den andre er å la disse barna og ungdommene som faktisk gjennomgår det samme, forstå at de ikke er alene. Dette gir aksept, støtte og følelse av samhørighet. For at en slik dokumentasjon skal holde mål og faktisk fungere som viktig og troverdig er det at forfatteren virkelig forstår hvordan det føles å stå med beina i to kulturer. - En som har vært der, og på mange måter alltid vil være det, selv.
Slik sett fungerer boken.

24.8.10

Oscar og den rosa damen / Noas barn, Eric-Emmanuel Schmidt

I sommerferien leste jeg bøker. Mange bøker. Noen tidsfordriv, noen viktige, noen lettglemmelige, og noen som forsvant rett inn i hjertegropa og aldri vil forsvinne. La meg fortelle om en bok som gjorde uutslettelig inntrykk på meg.

Denne boken er to historier i en og er skrevet av Eric-Emmanuel Schmidt. Jeg ble så glad i boken at jeg spurte niåringen min om han kunne tenke seg å lese litt i den. På en lang busstur fra Gibraltar tok han opp boken og begynte å bla. Han ble sittende i timesvis. Leste og leste. Oppslukt og tankefull.




Oscar og den rosa damen

Her er brevene Oscar skriver til Gud, de siste dagene i sitt liv. Oscar er 10 år, og har kreft. Han vet at han skal dø, men trenger noen å dele tankene sine med. Marie-Rose, eller Rose-bestemor som Oscar kaller henne, er en dame som frivillig kommer på besøk til barnesykehuset. Hun oppfordrer Oscar til å skrive ett brev til Gud hver dag.

En dag er som ti år. Hver dag som går lever Oscar ti år med de gleder, sorger og utfordringer som det medfører i de ulike stadiene av menneskelivet. Som tenåring gjør han opprør mot foreldrene. Som tjueåring forelsker han seg. Som trettiåring opplever han at forelskelsen blir til kjærlighet og han gifter seg. Som søttiåring merker han alderen tyngre, og han blir sykere og svakere. Som nittiåring er han så trett, så trett av dage. Som hundreåring…

Denne lille romanen er en av de vakreste, fineste, tristeste, varmeste og beste historiene jeg noen gang har lest. Boken er så full av LIV tross det uunngåelige triste. Helt nydelig. Og best av alt: Denne romanen kan like gjerne leses av barn som voksne.

En perle!

Noas barn

I 1942 forsvinner Josephs far og mor, men Joseph får bli hos Fader Pons på den katolske kostskolen hans. Det vokser fram et vennskap mellom de to, men Joseph må lære å være jøde og å føre tradisjonene videre, samtidig som han blir påvirket av det katolske miljøet han oppholder seg i.

Denne historien er ikke lang, tvert om. Knapt to hundre sider, men så mye den likevel rommer! Slik som Oscar og den rosa damen er historien enkel, lettlest og passer både for barn og voksne. Dette er likevel og like fullt en viktig bok. Viktig, fordi den formidler verdier. Viktig, fordi den får leseren til å reflektere over sine egne valg, holdninger og verdier. Viktig.